Trygghet fremfor frihet

Det er kriminalitetsbekjempelse som er datalagringsdirektivets begrunnelse, og det er kriminalitetsbekjempelse resultater skal måles mot, ikke om det skjer lekkasjer fra de lagrede dataene eller ikke.

I dag vedtas EUs datalagringsdirektiv på Stortinget, hvilket innebærer at private teleselskaper blir pålagt av staten å lagre omfattende informasjon om kundene sine til politiformål. Målet med direktivet er å bekjempe terrorisme og alvorlig kriminalitet. Høyre og Abeiderpartiet vil ofre frihet til fordel for trygghet. Da forventer jeg resultater i forhold til kriminalitetsbekjempelse, ikke at tilhengerne forsøker å sminke liket og kalle det en styrking av personvernet i Norge.

Les Michael Tetzschner kronikk: Derfor stemmer jeg nei

Politiet har drevet en aktiv kampanje for å få direktivet implementert i norsk lov og blant annet truet med at Norge blir en frihavn for kriminelle uten det. Når Politiets Fellesforbund nå kaller forliket mellom Høyre og Arbeiderpartiet for "eit godt politisk handverk", så skulle man tro at politiet nå har fått det verktøyet de trenger for å gjøre jobben sin.

Saker som politiet selv har sagt at ikke blir oppklart på grunn av at spor (trafikkdata) har forvitret (blitt slettet), er blant annet spredning av barneporno, drapssaker, forsvinningssaker og voldtekter. Med direktivet sier politiet at de vil spore ofre, gjerningsmenn og potensielle vitner i disse sakene. Da bør vi ganske raskt etter at direktivet er innført se en klar økning i antall oppklarte saker innen disse kategoriene. Det er gledelig at politiet ønsker å ta tak i overgrepssaker og voldtekter, da problemet ofte har vist seg å være at slike saker har manglende status internt og blir henlagt uten bevissikring eller etterforskning. Tilgang til trafikkdata har muligens magiske egenskaper som gjør at status og kompetanse automatisk blir hevet og saker tatt tak i. Så fint. Da stoler vi på det.

Dernest kommer organisert kriminalitet, hvor politiets innsats har blitt slaktet blant annet av Riksrevisjonen, som stilte spørsmålet ved om utnyttelsen av tilgjengelige etterforskningsmetoder var tilfredsstillende. I tillegg har politidirektør Ingelin Killengreen påpekt at politiet har mye bedre etterretningssystemer enn før, men at problemet er organiseringen av landets 27 politidistrikt. Politiet må med andre ord mene at direktivet også løser dette, og da bør vi se resultatene ganske raskt etter implementeringen. Tidligere har organisert kriminalitet blitt nedprioritert, blant annet på grunn av at politiet heller verner om fritiden sin.

Arne Johannesen, leder av Politiets Fellesforbund, mener at Datalagringsdirektivet vil være nyttig i oppklaringen av en rekke straffbare forhold, og ikke kun organisert kriminalitet. La meg understreke at ingen er uenige med han om det. Han sier til ABC Nyheter:

- Det er jo mange former dette er avgjørende i; Alt fra trakassering, mobbing av ungdommer på nettet, barneporno og alt det som har vært fremme i debatten.

Når støvet etter debatten om datalagringsdirektivet har lagt seg, direktivet implementert og resultatene uteblir, er veien åpen for økt lagringstid for å ta alvorlige kriminelle, senke terskelen for bruk av trafikkdata til å spore skoleungdom som mobber på nett, lagring av innhold for å kunne dekke Skype, sosiale medier og nettbaserte eposttjenester. Det vi ser i dag er bare begynnelsen.

Den prinsipielle motstanden mot direktivet er tuftet på forsvaret av grunnlaget for den liberale rettsstaten - du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Rettsstatens begrunnelse er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, viser all erfaring at friheten og dernest selve tryggheten vil undergraves.

Når Høyre og Arbeiderpartiet i dag er villige til å ofre av borgernes frihet for å gi oss trygghet, forventer jeg mer trygghet i form av målbar økt kriminalitetsbekjempelse i løpet av 6-12 måneder etter implementeringen. Hvis ikke, har vi alle blitt løyet for av politi og myndigheter. I så fall har både frihet og trygghet blitt undergravet av de som skulle forsvare dem.

Se også DLD i praksis: loggingen av bevegelsene til den tyske politikeren og personvernforkjemperen Malte Spitz hos mobiloperatøren Deutsche Telekom.

Politi og overgripere - en hemmelig historie

Oppdatert: skjermbilde fra telefonen fjernet inntil videre.

Samme dag som mitt eget parti omfavner både EUs datalagringsdirektiv og Martin Kolberg, skulle jeg vært innom å anmelde nok en sjikane-sak til politiet. Jeg gjør det med jevne mellomrom. Kvinner som opptrer i mediene får nemlig alle ubehagelig meldinger og seksuell trakassering via tekstmeldinger. Vi får bare ikke lov å si det til noen. For, ifølge politiet, da blir det bare verre.

De er som Internett-troll - jo mer oppmerksomhet man gir dem, jo mer sender de av meldinger. Det er alt fra bilder av egen penis til rene tekstmeldinger. Sender man melding tilbake med "du politianmeldes på mandag" får du gjerne to til i samme sjanger.

De vet jo at selv om de politianmeldes så skjer det ingenting. Det er ingen konsekvens og de kan bare holde på. Jeg vet jo selvsagt at de ikke bare sender til meg, men gjerne har en 10-20 jenter på lista som de sender til med jevne mellomrom. Jenter som kanskje blir mer redde og føler mer ubehag enn meg, som egentlig mest synes synd på det jeg forestiller meg er skitne, feite menn som lever triste liv og hvis eneste seksuelle kontakt med kvinner er nettopp disse smsene. Patetisk, ja. På så mange nivåer. Men dette er faktisk overgrep.

En del av disse mennene kommer aldri til å gjøre annet enn å sende smser, men noen av dem kan begå fysiske overgrep dersom de blir tirret. Nok en gang ifølge politiet. Tirret blir de dersom du forsøker å spore dem, ringer fra en annen telefon en stund etter smsen, eller på annen måte konfronterer dem.

På en annen side er det å oute dem vanskelig. De bruker gjerne en separat mobil med et kontantkort, slik at vi ikke finner dem så lett. Dermed kan de holde på. For selv om de vet de blir politianmeldt, så vet de også at politiet gir faen.

Derfor er det så fint at politiet setter kvinnene som mottar disse meldingene i en klassisk Catch 22 som kun tjener politiet selv. Ikke si det høyt for da blir det bare verre. Når man ikke kan si det høyt, får heller ingen vite at politiet gir faen. Når politiet gir faen så kan disse overgriperne bare holde på. Det vet overgriperne. Og ofrene. Og nå også du.

Alternativet kunne jo vært at politiet faktisk gjorde noe med anmeldelsene. Alle som bruker kontantkort må registrere seg i Norge og med tekstmelding og telefonnummer så har man vel skjellig grunn til mistanke, som det så fint heter, for å få ut navn som er registrert.

Fikk tre meldinger i går i samme sjanger som den på bildet. Jeg skal anmelde saken, vel vitende om at den automatisk henlegges - slik de jeg har anmeldt tidligere. Jeg gjør det av prinsipp, fordi jeg nekter å akseptere at kvinner skal finne seg i den typen oppførsel når vi deltar i samfunnsdebatten. De som etterlyser flere kvinner i offentlig debatt kan jo tenke litt over nettopp det. Kjønn, i likhet med hudfarge eller seksualitet, er en ekstra belastning dersom man opptrer i offentligheten. Det vet vi som er der, men kan ikke si det høyt for da får vi det bare verre.

Samtidig påstår politiet at de trenger EUs datalagringsdirektiv for å ta overgripere. Er det rart jeg ikke tror på dem?

PS! Jeg forstår at politiet har bedre til å ta seg til en å følge opp noen simple smser til meg. Fra mine daglige vandringer i byen så vet jeg også at de har bedre ting å ta seg til enn å ta narkodealing på åpen gate, stoppe organiserte bander på Oslo S, etc. De er vel opptatt med å ta bakmennene...

Må i så fall piskes på plass

VG skriver i dag at Bård Hoksrud (Frp) og Hallgeir H. Langeland (SV) beskylder Høyres ledelse for å presse gjennom et ja-vedtak for EUs datalagringsdirektiv i Stortinget. Hvis partidemokratiet fortsatt har noe å si, så er det tilhengerne - ikke motstanderne - som i så fall må føle partipiskens snert.

Ikke bare har partiet gått til valg på et program som uttrykkelig slår fast at partiet stiller seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet. På forrige landsmøte var det flertall for et nei til direktivet i salen, men partilederen ba da om at man ikke skulle ta en beslutning før en intern partihøring hadde sagt sitt. Til tross for at landsmøtet er partiets høyeste besluttende organ, så valgte landsmøtet å føye seg for en lengre demokratisk prosess - som til slutt munnet ut i at ni fylkeslag svarte på høringen og av dem var åtte i mot.

Høringen ble tatt til etteretning i sentralstyret i fjor høst, og sentralstyret vedtok den gang en uttalelse om at høringen bekrefter at Høyre er klar motstander av datalagringsdirektivet, slik Høyres justispolitiske talskvinne for så vidt hadde sagt før høringen begynte.

I morgen er det ny behandling av datalagringsdirektivet i sentralstyret. Det har ikke vært noen endring i saken annet enn at motstanden bare ser ut til å vokse, og at de som er mot er virkelig i mot, mens de som er for er betinget for og avventende. Nuvel. Med ett solid unntak for Rogalands store sønn, Arve Kambe, som gjerne vil utvide direktivet til å også lagre innhold. La oss håpe det er et solid unntak som må til for å bekrefte en solid faktisk motstand.

Jeg gikk i dag nok en gang gjennom høringsuttalelsene i partiet. Det er fylkeslag, lokallag og enkeltpersoner som har brukt mye tid, arrangert debatter, skrevet innlegg, hatt møter og engasjert seg i saken. Flertallet i partiet av de som mener at saken er så viktig at de deltar i høringen har sagt nei. Sentralstyret skal i morgen på ny behandle saken i forbindelse med at stortingsgruppa nå har fått saken på bordet.

Sentralstyret består av landsmøtevalgte medlemmer av Arbeidsutvalget, Stortingsgruppens leder og nestleder, lederne i fylkesorganisasjonene, lederne i Unge Høyres Landsforbund, Senior Høyres Landsforbund og Høyres Studenterforbund samt 4 landsmøtevalgte medlemmer.

Deres oppgave er blant annet å sørge for partidemokratiet. Jeg hadde akseptert ett ja på forrige landsmøte dersom saken hadde kommet opp for votering. Det er vanskeligere å akseptere dette dersom partiet først trenerer en avgjørelse i partiets høyeste organ, og deretter lar hele organisasjonen bruke tid, krefter og engasjement på en høring som sentralstyret og stortingsgruppen har til hensikt å overse. Det er lite jeg misliker så sterkt som å se misbruk av det engasjementet medlemmer utviser når de frivillig bruker tid på Høyre fordi de tror på noe som er større enn dem selv - tid som de ellers kunne brukt på familie, venner eller karriere.

Dersom partidemokratiet har noe å si, er det derfor tilhengerne - ikke motstanderne - som må føle trykket i morgen.

Appell mot datalagringsdirektivet

Her er manus til appellen som ble holdt foran drøyt trehundre demonstranter mot datalagringsdirektivet foran Stortinget i dag. Bra stemning generelt, og stort sett gode appeller frem til en eller annen t-skjorte-fyr som mente dette var første steget til konsentrasjonsleirene. Det er lov å sile appellantene. Dersom man ønsker å påvirke Høyre i positiv retning, bidrar verken kritikk av Høyre eller folk som har helt andre utfordringer enn direktivet...

Bidra konstruktivt. Argumenter faktabasert mot direktivet. Argumenter varmt for en liberal rettsstat. Og om noen - rett i hvert fall kritikken mot Arbeiderpartiet - det eneste partiet som uforbeholdent har gått inn for direktivet.

Here goes:
------------------------

Jeg har først lyst til å takke for invitasjonen, og bare nevne at dersom noen av dere har opplevd organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet! Som noe nølende i å delta eller arrangere demonstrasjon, så er det fullt og helt min feil. Jeg har en innebygget skepsis til å arrangere utearrangementer i januar, hvor de fleste av oss mest har lyst til å sitte inne. Jeg hadde glemt hvor mye det varmer å stå sammen om en viktig sak, og at i alle kamper så er det noen som går foran på vegne av de mange. Så på vegne av Stopp datalagringsdirektivet og ikke minst meg selv så takker jeg dere for påminnelsen.

For saken er viktig. Når myndighetene vil sette i gang den mest omfattende innhenting og lagring av informasjon noensinne om hvem borgerne har kontakt med, hvor de befinner seg når kontakten finnes sted og hvor ofte man har kontakt, ja – da har vi rett til å reagere. Noen sier at dette ikke er overvåking, jeg spør meg da om hva som er det.

Det er en sentral forskjell på å innhente og lagre informasjon i tilfelle vi alle skulle komme til en gang i fremtiden å gjøre noe kriminelt, og å lagre noe informasjon av faktureringshensyn og gi innsyn når noen er under mistanke.

Datalagringsdirektivet mistenkeliggjør hele befolkningen som potensielle kriminelle, noe som understrekes når politiet forsøker å ufarliggjøre direktivet med å si at ”det gjør det jo enklere for deg å bevise din uskyld”.

Sist gang jeg sjekket, var en rettsstat tuftet på det motsatte – nemlig ikke at du må bevise din uskyld, men at du er uskyldig til det motsatte er bevist. På en annen side, dersom politiet virkelig mener det de sier, så blir det jo enkelt å skaffe seg alibi ved å legge mobiltelefonen med en samtale på i en taxi og så gå av. Men jeg er jammen ikke sikker på om de som til en hver tid sørger for å ha et alibi, er de beste samfunnsborgerne.

I halvannet år har jeg deltatt aktivt i debatter mot politiet, egne partifeller, politiske medstandere og motstandere over hele landet. Tilhengerne har lagt seg på argumentet om at ”kan vi bare beskytte ett barn, så er det verdt det”. Legger man prinsippene til side, så kan vi ta en diskusjon på det. Å skyve barn foran seg i denne sammenhengen er provoserende, i all den tid rapporter fra statsadvokaten etter Lommemannssaken viser at politiet ikke en gang tar seg bryderiet med å ta imot anmeldelser av overgrep når foreldrene står på politistasjonen.

Politiet har allerede omfattende tilgang til overvåking gjennom dagens lovverk, inkludert frysing og utsatt sletting av data. Politiet vil fortsatt ha adgang til lagrede data ved skjellig grunn til mistanke. Teleselskapene vil fortsatt ha behov for å lagre data i fremtiden, selv om flere av oss går over på andre abonnementer enn rene tellerskritt. I Baneheia-saken ble juryen bedt om å se vekk fra trafikkdata og disse ble ikke brukt, ei heller fikk de stor betydning i NOKAS-saken. Men tilhengerne har et – hva skal man si – et like anstrengt forhold til fakta som de som kommenterer på VG nett har til norsk rettskriving. (oppdatert: kanskje med dette unntaket)

Politiet var sågar i dag ute i NRK og fortalte at sosiale medier kan føre til flere overgrep. Da kan det være verdt å ha meg i ”kan vi bare redde ett barn”-ideologien, at sosiale medier ikke omfattes av direktivet. Direktivet er feil virkemiddel, også når man ikke har et prinsipielt forhold til det.

Det er heller ingen korrelasjon mellom økt overvåking og trygghet. På strekningen mellom Oslo City og Oslo S sies det at det er rundt 500 overvåkingskameraer. Man må ha bodd i en hule lenge for å mene at Jernbanetorget er Norges minst kriminelle området.

La meg avslutte med at utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, undergraves først frihetene og dernest selve tryggheten.

Kampen mot datalagringsdirektivet er samtidig en kamp for frihet og trygghet gjennom en liberal rettsstat. Takk for at dere deltar i denne!

Den personvernmessige lakmustesten

I 2005 ga daværende direktør for Datatilsynet, Georg Apenes, ut en bok med tolv samtaler om politikk, teknologi og personvern. Boka "Fra tillit til kontroll" burde tas frem og spørsmålene til justisminister Knut Storberget stilt på nytt. Da han var menig stortingsrepresentant mente han at det er nettopp for å beholde rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter og personvern at vi insisterer på å ikke veve tettere masker i etterforskningsnettene for å fange opp stadig flere og flere. Dessuten:

- Jeg mener at vi politikere bør bli flinkere til å bruke det jeg kaller "den personvernmessige lakmustesten": Det vil si å spørre ikke bare hva som ville ha skjedd i forbindelse med en sak hvos man hadde hatt de og de hjemlene for de og og de metodene på plass, men spørre hvordan en selv ville ha reagert på å bli utssatt for en nærgående og krenkende metoder - på feilaktig grunnlag?

Bruker man denne lakmustesten i kriminalpolitiske debatter, skifter den karakter fordi de aller fleste ville synes det var høyst ubehagelig i ettertid å få vite at ens telefon eller pc var blitt avlyttet uten holdbar begrunnelse. Eller at stuen, kjøkkenet eller soverværelset hjemme var blitt romavlyttet fordi aupair'en var mistenkt for å være innblandet i planleggingen av en terrorhandling.

Nå er jo ikke en lakmustest noe man består eller ikke består, men en brukes som en metafor for noe man er. Og Storbergets egen lakmustest har vel indikert at han er totalt prinsippløs i møte med direktiver fra EU om omfattende innhenting og lagring av informasjon fra nettopp telefon og pc fra hele Norges befolkning uten mistanke om lovbrudd.

Isn't it ironic?

Her drar man fra fedrelandet i en uke og går glipp av to debatter på NRK, blir gjenvalgt som nestleder i Stopp DLD in absentia og går glipp av opprullingen av nok en overvåkningsskandale. Da fikk jeg heller ikke skrytt av Marie Simonsens utmerkede kommentar i Dagbladet, der hun skriver at justisminister Knut Storberget ikke finner seg i at amerikanerne overvåker norske borgere. Det vil han gjøre selv, i langt større omfang og dybde gjennom datalagringsdirektivet.

For å sitere Alanis Morrisette: Isn't it ironic.... don't you think?

Treholt-etterforsker Leif Karsten Hansen skal ha vært med på å starte overvåkningsenheten ved den amerikanske ambassaden i Oslo. Han fortalte til Dagbladet i går at han ble forbannet på TV2 som ringte på døra hjemme hos han for en kommentar:

- (...) Hjemmet vårt er vår private sfære, og skal forbli det.

A little too ironic. Yeah, I really do think...

Hvis ikke dette er overvåking, hva er overvåking da?

Staten lanserer i disse dager en ny tjeneste som gjør at myndighetene kan bestemme hvem du får ringe til fra din mobiltelefon, og når mobilen kan brukes. Staten får også muligheten til å undersøke hvor du til en hver tid befinner deg. Tjenesten er et ledd i en kampanje for å gjøre samfunnet tryggere og bidra til at politiet lettere kan hjelpe deg der du er om det skulle skje noe. I en undersøkelse om tjenesten svarte flertallet av de spurte at de var positive til tjenesten og følte seg tryggere når de var alene.

Tjenesten har fått kritikk for å være et inngrep i enkeltmenneskets personlige frihet, men myndighetene avviser kritikken.
- Dette er på ingen måte overvåking eller bevegelseskontroll, hevder de.

VG skriver i dag om mobiltjenesten Bipper, som gir foreldre adgang til å overvåke sine barns mobilkommunikasjon og bevegelser. Det er faktisk ingen grenser for hvor langt man vil gå dersom man bare kan "redde ett barn". Spørsmålet som presser seg frem er hvem barnet etter hvert vil reddes fra. Vil de barna som opplever at foreldrene til enhver tid vet hvor de er og hvem de er i kontakt med vokse opp til å bli sunne, friske voksne som evner å ta gode avgjørelser basert på egne erfaringer og evne til risikoanalyse? Vil de utsette seg selv for mer risiko - vel vitende om at noen vet hvor de er og i håp om at noen derfor vil redde dem ut av situasjonen?

Har ikke barn - i likhet med voksne - behov for å slippe unna foreldrenes kritiske blikk og utfolde seg selv og utfordre sine egne grenser for nettopp å lære både seg selv og samfunnet rundt å kjenne?

Kunne det tenkes at de foreldrene som er redde for at noe skal skje med barna deres, først og fremst bør forby kontakt med fedre, onkler, bestefedre og venner av familien - da overgrep og misbruk først og fremst skjer i nær familie? Eller ønsker man å sjekke at barna ikke er i kontakt med hjelpeapparat slik at overgrepene kan fortsette?

Er ikke overvåking av barn et overgrep i seg selv? Er det mulig å kalle kommunikasjonskontroll og bevegelseskontroll noe annet enn nettopp det? Og hva skjer den dagen systemet hackes og all informasjon om hvor barna til enhver tid befinner seg havner hos noen som ikke burde hatt det?

Hva om myndighetene innførte en slik tjeneste for hele Norges befolkning og kalte det datalagringsdirektivet og sa det var for vårt eget beste?

Hvis ikke dette er overvåking, hvordan i alle dager definerer man overvåking da?

Terrorsaken endrer ikke motstanden mot datalagringsdirektivet

Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?

Det er mange måter å fiske i rørt vann på. Mens FrP bruker terrorsaken som et eksempel på feilslått asylpolitikk (mer om det senere), ringte Radio Norge i går og spurte om jeg trodde at tilhengerne av datalagringsdirektivet vil bruke saken i sin argumentasjon for direktivet. Utvilsomt. Terrorsaken kan også føre til at flere vil støtte innføringen av direktivet. Men terrorsaken har ikke endret på noe i forhold til verken det prinsipielle i forhold til direktivet, eller implementeringen av det.

Om terrorsaken har vist noe, så må det jo være at politiet og PST allerede har tilgang til virkemidler som avslører og muliggjør etterforskning - herunder overvåking og avlytting - ved mistanke om alvorlig kriminalitet. Gitt at det er riktig at etterforskingen av saken startet for ett år siden, skal PST og politi dermed ha hatt mulighet til å innhente, lagre og hente ut all tilgjengelig trafikkdata i minst ett år da de har hjemmel bl.a. i straffeprosessloven § 215a til å gi sikringspålegg til teleselskapene ved mistanke - nettopp for å sikre historiske trafikkdata. Siden de har kameraovervåket leiligheten til en av de mistenkte, er det rimelig å anta at de sitter på trafikkdataene også.

Den prinsipielle motstanden mot direktivet er tuftet på forsvaret av grunnlaget for den liberale rettsstaten - du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Før du er mistenkt for noe, skal ikke stat og myndighet ha anledning til å samle mulige bevis mot deg. Dette prinsippet må stå fast, uavhengig av om et flertall i befolkningen skremmes til å mene at det er verdt at all deres kommunikasjon blir overvåket for å forhindre terrorisme. Er du ikke mistenkt for noe, skal ditt privatliv vernes. Basta!

Det som definerer et liberalt demokrati er nettopp en forutsigbar rettsstat der offentlig makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes garantier som setter grenser for statens maktbruk. Rettsstat og menneskerettigheter er knyttet til grunnleggende krav og begrensninger i forholdet mellom myndighetene og den enkelte. Forutsigbarhet må også bety at rettsprinsipper holdes i hevd til tross for skiftende flertall i befolkningen på bakgrunn av enkelthendelser.

Utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, viser all erfaring at friheten og dernest selve tryggheten vil undergraves.

Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?

Dropper skjellig grunn til mistanke

Det går mot at regjeringen dropper kravet om skjellig grunn til mistanke mot konkrete personer for at politiet skal få tilgang til de omfattende dataene de krever at teleselskapene skal lagre om din og min elektroniske kommunikasjon. Teknisk Ukeblad skriver om betydningen av dette:

Om du på noe tidspunkt av døgnet befinner deg i tids- og stedsmessig nærhet til en alvorlig forbrytelse med ukjent gjerningsmann – enten du selv vet det eller ei – vil du i kraft av dine innsamlede lokaliseringsdata være på politiets liste over mulige gjerningsmenn idet etterforskningen starter.

Så er det jo opp til deg å bevise at du er uskyldig. Og siden vi alle konstant omgir oss med troverdige vitner til våre gjøremål så burde jo det være verdens enkleste ting, eller hva?

Løgnaktig eller bare inkompetent?

I dag avholder Justis- og politidepartementet sitt høringsseminar om hvorfor justissektoren trenger omfattende innhenting og lagring av kommunikasjonsdata fra hele Norges befolkning uavhengig om vi er under mistanke for kriminelle handlinger eller ikke. Seminaret blir (kudos for det) overført direkte via departementets hjemmesider og kan følges her.

Dersom politiet eller noen i panelet på et eller annet tidspunkt nevner trafikkdatas betydning i oppklaringen av antall saker bør noen kreve granskning av politimyndighetene for å bevisst unndra opplysninger for offentlige utvalg som nettopp skal granske politiets bruk av såkalte skjulte tvangsmidler. Ifølge Metodeutvalget, som nettopp er et slikt utvalg og som i sitt NOU 2009:15 viser til at politiet ikke fører noe register med statistikk og effektiviteten ved bruk av historiske data.

Dette var nemlig ett av temaene som Metodekontrollutvalget skulle se nærmere på i sin generelle evaluering av bruken av såkalte skjulte tvangsmidler i forbindelse med utredningen NOU 2009:15 "Skjult informasjon - åpen kontroll". Problemet viste seg å være at utvalget ikke fikk tilgang til saksdokumenter i konkrete saker på grunn av taushetspliktbestemmelser i lovgivningen.

Utvalget pekte på at det ikke føres noe register med statistikk om effektiviteten av bruk av historiske trafikkdata hos politi/påtalemyndighet og har derfor ikke kunnet foretatt noen reell evaluering. Deres anslag når det gjelder nytteverdien av historiske trafikkdata baserer seg derfor hovedsakelig på ikke-kontrollerbare anslag fra politi- og påtalemyndighetene selv.

Når politiet hevder at trafikkdata har hatt "betydning" i rundt 40 % av de sakene hvor slike data har vært innhentet, er det altså ikke basert på verken interne statistikker eller på kontrollerbar dokumentasjon. Anslaget sier heller ingenting om hvilken betydning trafikkdata hadde, ei heller om de var nødvendige eller om samme resultater kunne vært oppnådd med andre etterforskningsmidler - for eksempel "frysing" av bestemte trafikkdata med grunnlag i mistanke under en konkret etterforskning. (via Uhuru aka Jon Wessel-Aas)

Dersom politiet nå, bare ett år etter at utvalget avsluttet sitt arbeid, plutselig kan vise til slik statistikk, så er det grunn til å tro at de har motarbeidet Metodeutvalget og at vi har et politivesen som enten ikke gir innsyn i egne metoder og derfor står utenfor Stortingets kontroll. Alternativt at vi har et politi som overhodet ikke kan belegge sine påstander og lyver for å få tilgang til et omfattende maktmiddel fordi de ikke er kompetente til å løse sine oppgaver på andre måter.

Begge deler er like alvorlige.

Les også om hvor lett det er å omgå direktivet i dagens Aftenpoften.

Cooling-effect

Nei, det er ikke mer mas om klima. Det er mer mas om datalagringsdirektivet. NAVs høringsuttalelse var overraskende kritisk lesning ut fra at etaten selv kan ønske innsikt i sine klienters gjøren og laden. De peker på den såkalte nedkjølingseffekten - at folk benytter andre kanaler eller lar være å kontakte dem for hjelp fordi de vegrer seg for å bruke elektronisk kommunikasjon som de vet blir logget og lagret. Ironisk nok samtidig som stat og kommune tilbyr stadig flere elektroniske tjenester til borgerne.

"En stor del av vår kommunikasjon med publikum foregår via telefon, sms og ulike nettløsninger. Det må ikke bli slik at ved innføring av datalagringsdirektivet, så benytter publikum seg heller av andre kommunikasjonskanaler i kontakt med NAV i frykt for overvåking, selv om kontakten med NAV i og for seg er legitim nok. Visse brukere vegrer seg for å oppsøke et NAV kontor. Dersom de samme brukerne vil vegre seg for elektronisk kommunikasjon, så skaper dette utilsiktede konsekvenser for etatens håndteringen av sin samfunnsmessige oppgave.

Det er åpenbart at det grove og organiserte kriminelle miljøet vil tilpasse seg datalagringsdirektivet og nasjonale lovbestemmelser, og derfor benytte seg av alternative kommunikasjonskanaler som ikke er sporbare."

Hele høringsuttalelsen (kort og grei) kan leses her.

Hjelpeløse uten EU?

I forkant av Høyres landsmøte i helgen har Arbeiderpartiet økt trykket for å få EUs datalagringsdirektiv innført i Norge. Det er spennende å se hvordan Arbeiderpartiets velkjente partipisk fungerer - helt inn i Høyres stortingsgruppe.

Mens tilhengerne til stadig etterlyser en faktabasert debatt, for så å levere løgner og overdrivelser over en lav sko, mener jeg at motstanderne har levert fakta etter fakta uten at det ser ut til å gjøre inntrykk. Senest sa statsminister Jens Stoltenberg i dag at trafikkdata hadde vært helt sentralt i å oppklare saker som Baneheia-saken - en sak som forståelig nok vekker mange følelser. At man måtte se vekk fra nettopp trafikkdata, fordi disse ikke var entydige og kunne dermed bidratt til at Viggo Kristiansen gikk fri - har motstanderne av direktivet gjentatt til det kjedsommelige - uten at Arbeiderpartiet ser ut til å forholde seg til det.

Arbeiderparti-mannen Arne Johannessen har vært partilojal og støttet opp under Aps påstand om at Norge vil bli en fristat for kriminelle uten direktivet. Arbeiderpartiets politikk har allerede gjort Norge til en fristat for kriminelle - med mindre sjanse for å bli tatt for kriminelle handlinger enn å overleve som gründer. I Oslo er oppklaringsraten for anmeldte saker på rundt 15%. Dersom politiet har samme forhold til bevisfremleggelse der som i sin argumentasjon for datalagringsdirektivet, så er kanskje ikke det så rart.

EUs egen pågående evaluering av direktivets effektivitet i forhold til kriminalitetsbekjempelse står i skarp kontrast til politiets påstander om at de vil stå hjelpeløse uten. Det finnes nemlig ingen bevis for at direktivet bidrar til å redusere kriminalitet eller øke oppklaringsgraden. Det er jo nettopp derfor EU evaluerer direktivet i disse dager. Det fungerer ikke. Det koster for mye. Og det krenker personvernet. Eller si som Eirik Rossen i Digi.no - Å prøve å fange garvede kriminelle og terrorister ved hjelp av direktivets trafikkdata, er som å servere suppe i en sil.

Han skriver videre: Storberget skriver at direktivmotstanderne betrakter personvernet som «viktigere enn kriminalitetsbekjempelse». Det stemmer ikke. Motstanderne innser at det er en avveining mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse. Det som har skjedd i denne debatten er at tilhengerne, uten belegg i fakta, overdriver direktivets betydning for kriminalitetsbekjempelsen, samtidig som de unngår – slik Storberget gjør her – å ta stilling til den krenkelsen av personvernet direktivet innebærer.

Man sitter igjen med at direktivet ikke er påkrevet av hensyn til EØS-avtalen, og at det krenker personvernet uten å gi større gjennomslag for etterforskning av kriminalitet og terror. Hva er da vitsen?

Høyre kan i helgen redde sin troverdighet om personvern, som er bygget opp gjennom klare prinsipielle holdninger i personvernsaker gjennom partiets historie, ved å si et klart og tydelig nei. Dersom det ikke skjer vil partiet ha mistet noen av sine grunnleggende verdier på veien. Samtidig vil EU måtte gjøre noe med direktivet. Det kan hende at hele direktivet trekkes tilbake fordi det overhodet ikke løser de problemene det var ment å løse.

Men det svarer fortsatt ikke på det spørsmålet jeg har begynt å stille meg. Dersom datalagring er så kritisk for politiet og kriminalitetsbekjempelse - hvorfor har ikke Ap eller Høyre foreslått egne lover for dette på Stortinget? Det er da ingen grunn til å vente på et EU-direktiv dersom politiet står hjelpeløse i kampen mot kriminalitet her hjemme uten?

Eller er det heller Norge som er hjelpeløse uten EU, men Ap og Høyre er for feige til å ta opp EU-debatten?

Mer om DLD her.

Men lagre data om hele folket, det skal de..

Holde graderte navnelister på ansatte i den norske etterretningstjenesten hemmelig klarer de ikke, men å lagre omfattende data om alle norske borgeres kommunikasjonsvaner og hvor de befinner seg (geodata) - det skal de.

Jada.

Arbeiderpartiet står fast på sin intensjon om å innføre EUs datalagringsdirektiv og Høyre vingler videre. Argumenter mot - uansett hvor mye man underbygger disse - preller av som vann på gåsa. At forsvarsdepartementet frykter at dersom uvedkommende klarer å få tilgang til dataene som lagres, vil mobiltelefonen alene gjøre det mulig å kartlegge bevegelsene og sikkerhetsmønstrene til for eksempel statsministeren, regjeringsmedlemmer, beslutningstagere og andre nøkkelpersoner i Norge.

Men for all del. Dersom vi kan få et effektivt verktøy for å etterforske mobbing på internett så er det vel verdt det..

Oppdatert: Forsvaret har gitt opp å fjerne sensitive data fra nett.

Terrorlovgivning mot skoleungdom

Tilhengerne av EUs datalagringsdirektiv beskylder sånne som meg for å drive med skremselspropaganda i forhold til hva direktivet kommer til å bety og hva det skal brukes til. Problemet er at det er vanskelig å sitere tilhengerne uten at det fremstår som skremselspropaganda. Så hvis tilhengerne bare slutter å si hva de egentlig mener, så skal jeg slutte å sitere dem.

Arne Johannesen, leder av Politiets Fellesforbund, mener at Datalagringsdirektivet vil være nyttig i oppklaringen av en rekke straffbare forhold, og ikke kun organisert kriminalitet. La meg understreke at ingen er uenige med han om det. Han sier:

- Det er jo mange former dette er avgjørende i; Alt fra trakassering, mobbing av ungdommer på nettet, barneporno og alt det som har vært fremme i debatten.

Dere begynner sikkert å bli lei av å lese om det, og jeg begynner å bli lei av å gjenta det, men EUs datalagringsdirektiv kom altså som et hastedirektiv etter terroraksjonene i London og Madrid, ment for å bekjempe terror og alvorlig, organisert kriminalitet.

Det er sikkert mange som mener at mobbing skal bekjempes med alle virkemidler, også ved hjelp av terrorlovgivning. Jeg er bare rett og slett ikke en av dem. Dessuten lurer jeg på hvor politiet skal hente inn ressursene til å etterforske mobbing på nett fra, når de ikke en gang gidder å etterforske faktisk anmeldte overgrepssaker.

Er partidemokratiet dødt?

På det beryktede landsmøtet til FrP i 1994, på folkemunne kalt Dolkesjø, var det satt av tid til en to timer lang debatt om EU. Debatten kom etter at partiet, med partiformannen Carl I. Hagen i spissen, hadde vedtatt at man ikke skulle ta standpunkt til det viktigste politiske spørsmålet i samfunnsdebatten der og da. Mange fant det så meningsløst at de valgte å ta seg en tur i bassenget. Selv fulgte jeg debatten på intern-tv fra hotellrommet med romvenninnene og rødvin.

Høyre legger opp til debatt om det omstridte datalagringsdirektivet fra EU på sitt landsmøte om tre uker. Samtidig har partiet satt i gang en partihøring, der fristen for innspill tilfeldigvis er satt godt etter landsmøte. Dermed blir gjennomgangstonen den samme som på årsmøter over hele landet gjennom vinteren; dette kan vi for lite om, vi må vente på en bred gjennomgang, hvorfor ta standpunkt nå?

Hva er det vi ikke vet enda? Eller sagt på en annen måte - hva er det tilhengerne i Høyre vet om konsekvensene av direktivet som vi andre ikke vet?

Selv EU mener direktivet ikke virker etter hensikten og derfor har satt i gang en grundig evaluering, der rapporten skal være klar 15. september. Hva vet vi om direktivet, dersom vi gjør som Høyres ledelse og konsekvent ser bort fra det prinsipielle i saken?

- Vi vet at EU selv mener at direktivet ikke fungerer etter hensikten.

- Vi vet at kriminelle med letthet omgår at deres trafikkdata hentes inn og lagres.

- Vi vet at norsk politi allerede tydelig bekrefter formålsutglidning - terrorlovgivning (som direktivet jo er) skal brukes i alt fra å spore potensielle ofre (altså ikke bare ta de kriminelle) for seksuell sjikane og overgrep til turister som har gått seg bort på tur.

- Vi vet, med hjelp av Politiets Fellesforbund, at at erfaringen til politifolk som arbeider mot organisert kriminalitet er at kommunikasjonskontroll i svært liten grad gir informasjon om hva som planlegges eller hva som skal skje.

- Vi vet at Forsvarsdepartementet mener at direktivet utgjør en sikkerhetsrisiko og frykter at den massive informasjonen som vil ligge lagret om hele Norges befolkning skal komme på gale hender.

- Vi vet at av 72 høringsinstanser har 56 av dem sagt nei til direktivet, deriblant Barneombudet.

- Vi vet også at blant annet Den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling, som ledes av høyesterettsdommer Ketil Lund - som ikke er helt ukjent med konsekvensene av overvåking - skriver (.pdf) at direktivet vil ha dramatiske, og til dels uoverskuelige, konsekvenser for flere av de grunnleggende, demokratiske frihetene til hele befolkningen, og for den liberale rettsstat som samfunnsform.

- Vi vet at våre to fremste jurister på europarett, Finn Arnesen & Fredrik Sejersted, ved senter for europarett, UIO, mener at bruken av reservasjonsretten ikke svekker EØS-avtalen eller vårt forhold til EU.

Landsmøtet er Høyres høyeste organ og partiets viktigste forum for debatt og beslutninger. Når partiledelsen bevisst legger opp en høring slik at beslutningen ikke tas på landsmøtet, kan man ikke annet enn tolke det dit at partidemokratiet er manipulert bort og dødt.

Slik partipisken svinges i denne saken så er det ikke utenkelig at tilhengerne av datalagringsdirektivet kan vinne en votering på landsmøtet. Men når Høyre reduserer seg selv til å bli en garantist for Arbeiderpartiet i regjering, så burde hele partiet være med i beslutningen. Jeg taper heller et slag ærlig og redelig enn å undergrave partidemokratiet og behandle partiorganisasjonen - der 30 000 mennesker frivillig deltar for å jobbe for sine politiske prinsipper og saker - som en gjeng med klakkører for en politikk som kommer ferdig kompromisset fra stortingsgruppen.

Når Høyre blir beskyldt for å fremstå som uklare og utydelige så kan det jo ha med å gjøre at partiet gjerne vedtar gode prinsipper og bærekraftig politikk som deretter kokes ut til tynn suppe som ingen vil ha. Dersom partidemokratiet fortsatt har noe betydning burde det legges opp til en bred debatt og avstemning på landsmøtet. Ellers kan vi trekke i badetøy alle sammen.

Les også Jan Arild Snoens kommentar om dette i Minerva - det handler om makt. Nettopp!

Nadheim - en logrende golden retriever

Erik Nadheim ser ut til å bli den som skal fylle Georg Apenes' sko som vokter av vår rett til et privatliv i Datatilsynet. I hvert fall om man skal tolke fjerningen av hans innlegg med overskriften "Storebror har fått ufortjent dårlig rykte" fra nett. Det er kanskje litt ubekvemt å ansette en som omtaler retten til personvern i gåsetegn, og mener at begrepet brukes som et populistisk trylleformular:

Jeg har dessverre alt for ofte følelsen at mange er blitt fristet til å bruke ”personvern” som en populistisk trylleformular. Etter at det kastes inn i en debatt, faller alle andre argumenter maktesløse til jorden. Slik bør det ikke være. Etter mitt syn representerer personvernet en interesse, som må veies mot andre interesser. Det bør på ingen måte være gitt at personvernet skal vinne, i hvert fall ikke alltid. Ikke minst hensynet til det offentlige - til fellesskapet - bør etter mitt syn tillegges større vekt enn i dag.

Personvernet veies mot andre interesser hele tiden. Det er nettopp derfor vi trenger en sterk forsvarer av det. Med en regjering, hvis prinsipielle ryggrad ser ut til å kunne bøyes i alle vinkler og lar rettsstaten hvile på premisset om "hvis vi bare kan redde ett barn", så vil Datatilsynets rolle som vaktbikkje med Nadheim reduseres til en logrende golden retriever. De er jo som kjent glade i barn.

Det ser ut til at vi om kort tid vil trenge et borgervern mot statens innsyn og overvåking av befolkningen som ser på personvern i et bredere perspektiv enn datalagringsdirektivet alene. Skal man først ha en vaktbikkje, bør det være en som evner å flekke tenner.

Erik Nadheims innlegg finner du fortsatt i sin helhet her (åpnes som pdf).

Signer folkets opprop mot DLD!

---


Signer folkets høringsuttalelse mot datalagringsdirektivet - gjør det i dag og gjør det her!


---

Politi-krav ville svekket tryggheten

I Politisk Kvarter i dag morges på P2 (ja, tenk, for at jeg er våken da... så vidt) kunne man høre leder av justiskomiteen på Stortinget, Arbeiderpartiets Anne Marit Bjørnflaten, si at dersom politiet mente de trengte datalagringsdirektivet så visste de vel best om det.

Mer prinsipielt blir det ikke. Dersom en pressgruppe ønsker tilgang til et virkemiddel så skal de selvsagt få det uten motforestillinger?

Når politiet har bedt om bedre arbeidsforhold for å kunne gjøre jobben sin, har hennes partikollega justisminister Knut Storberget derimot hevdet at dersom politiet hadde fått gjennomslag for sine krav, ville det gått utover tryggheten til folk:

Ifølge justisministeren var det umulig å gå videre i forhandlingene med Politiets Fellesforbund, fordi ytterligere bevegelse fra statens side ville forverret situasjonen i politiet og gått ut over tryggheten for folk flest. Kravene rundt hviletid for polititjenestemenn og bakvaktordningen til politifolk på mindre steder, ville skapt en uholdbar og lite fleksibel bemanningssituasjon, mener han.

- Det kunne vi ikke gå med på, sier Knut Storberget (Ap) til NTB.

Den meget omstridte forskriften, som skal regulere arbeidstidsbestemmelsene, er en videreføring av særavtalen for politiet fram til i dag. Storberget føler seg derfor trygg på at politimesterne har tilstrekkelige virkemidler til å organisere polititjenesten, både i de store byene og i distriktene.

- Vi har satt inn flere tiltak for å bedre bemanningen i politiet. Jeg håper at politifolkene også ser dette og bidrar til å skape bedre arbeidsvilkår, sier Storberget.

Likeledes har politiet tilgang til de virkemidlene de trenger for at ikke Norge skal bli en frihavn for kriminelle. Denne typen skremselspropaganda er ikke debatten verdig.

Jon Wessel-Aas har påpekt at nettopp for å følge opp Europarådets Datakriminalitetskonvensjon (2001) så fikk Norge allerede i 2005 et eget ”datalagringsdirektiv” i straffeprosessloven § 215a:

"Der er politiet/påtalemyndigheten gitt adgang til å gi sikringspålegg til teletilbyderne/ISP’ene så snart det er ”grunn til å tro” at det har skjedd en straffbar handling, men før mistanke om dette er konkretisert, og lenge før man har mistanke om noen konkret gjerningsperson. Dette er nettopp for å sikre historiske trafikkdata, før en etterforskning er kommet så langt at man vet hva man er ute etter. Da denne erkjent inngripende regelen, som pr definisjon vil ramme mange uskyldiges trafikkdata, fordi det gis pålegg om tvangslagring på et så tidlig tidspunkt som overhodet mulig i etterforsknigen, ble vedtatt, gikk det klart frem av justisdepartementets proposisjon at dette var så langt som det var forsvarlig å gå av hensyn til rettssikkerhet og personvern.

Datalagringsdirektivet innebærer at man fullstendig forlater hele etterforskningsprinsippet, og utvider dagens allerede vidtrekkende bevissikringsregel, til å omfatte alles trafikkdata, hele tiden."

Ansikt til ansikt

I 2005 ga Politiets Fellesforbund (PF) innspill i forhold til justiskomiteens behandling av Ot.prp. nr. 60 (2004-2005) om forebyggende politimetoder, herunder overvåking og romavlytting. I høringen (lastes ned i boks til høyre) skriver PF at erfaringen til politifolk som arbeider mot organisert kriminalitet er at kommunikasjonskontroll i svært liten grad gir informasjon om hva som planlegges eller hva som skal skje.

Planleggingen skjer kun i samtaler der personer møtes ansikt til ansikt. Møtene kan finne sted i leiligheter, på leide hotellrom, på utesteder eller ute i det fri.

Telefonsamtaler blir ikke brukt i forbindelse med planlegging av organisert kriminalitet. Deltagerne i nettverkene er helt bevist på å ikke bruke telefoner til slike samtaler. Ofte er det også slik at det er svært få personer som kjenner helheten i planen, de fleste har kun kjenneskap om sin egen rolle.

Skrivefeil politiets egne. Datalagringsdirektivet vil åpenbart spille en sentral rolle når den nye metoden til kriminelle er å møte ansikt til ansikt, ja.

Teknologi altså.

Falsk trygghet

I forrige uke var jeg i debatt om datalagringsdirektivet på Juristforbundets årskonferanse. En av innlederne til debatten var Jan Olav Frantsvold, nyvalgt leder i Politijuristene, som under debatten tok ordet fra salen og fremholdt at det var jo ikke bekjempelse av organisert kriminalitet eller terror politiet trengte datalagringsdirektivet til. Det hadde de gode nok virkemidler til allerede. Det var for å bekjempe hverdagskriminalitet, sa han.

I forbindelse med at politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, skrev om sin opplevelse da hun ble utsatt for organisert lommetyveri ved Oslo City tidligere i år, fulgte hennes kollega Trude Ringheim opp med følgende:

500 KAMERAER overvåker oss på og rundt Oslo City, Byporten og Oslo Sentralstasjon. Vi aksepterer ekstrem overvåkning i bytte mot større trygghet - tror vi. Vi hører at kameraene er kriminalitetsforebyggende. Men det viktigste funnet i en doktorgrad i kriminologi og rettssosiologi, er at overvåkningspraksisen i mindre grad handler om kriminalitetskontroll, og i større grad om grense- og adgangskontroll. På Oslo City viser vekterne slitne narkomane og tiggere ut mens lommetjuver har stort spillerom.

Kameraene fører ikke til mer trygghet og politiet innrømmer uten problemer at organisert kriminelle herjer i Norges kanskje med overvåkede område. Politiets svar?

At hun (Simonsen - bloggerens anm.) tror Oslopolitiet i 2010 har kapasitet til å prioritere åstedsundersøkelser ved lommetyverier viser hvilken naiv tilnærming til realitetene Simonsen har.

At ekstrem overvåking skal føre til at politiet prioriterer et området som er et av Norges med overvåkede er altså en naiv tilnærming. Jeg er litt nysgjerrig på hvilken hverdagskriminalitet datalagringsdirektivet skal bidra til å oppklare. Vinningskriminalitet skal som kjent nedprioriteres, etterforskning av overgrep og voldtekt har lav status internt i politiet, og pårørende i voldssaker har inntrykk i at det er fritt frem for grov vold. Betyr Frantsvolds utsagn at vi kan nå se en reversering av politiets prioritering, slik at vi ikke trenger å ha en naiv tilnæring til om hvorvidt hverdagskriminaliteten vi utsettes for vil bli etterforsket eller ikke?

Eller forespeiles vi falsk trygghet i bytte mot massiv overvåking?