Trygghet fremfor frihet

Det er kriminalitetsbekjempelse som er datalagringsdirektivets begrunnelse, og det er kriminalitetsbekjempelse resultater skal måles mot, ikke om det skjer lekkasjer fra de lagrede dataene eller ikke.

I dag vedtas EUs datalagringsdirektiv på Stortinget, hvilket innebærer at private teleselskaper blir pålagt av staten å lagre omfattende informasjon om kundene sine til politiformål. Målet med direktivet er å bekjempe terrorisme og alvorlig kriminalitet. Høyre og Abeiderpartiet vil ofre frihet til fordel for trygghet. Da forventer jeg resultater i forhold til kriminalitetsbekjempelse, ikke at tilhengerne forsøker å sminke liket og kalle det en styrking av personvernet i Norge.

Les Michael Tetzschner kronikk: Derfor stemmer jeg nei

Politiet har drevet en aktiv kampanje for å få direktivet implementert i norsk lov og blant annet truet med at Norge blir en frihavn for kriminelle uten det. Når Politiets Fellesforbund nå kaller forliket mellom Høyre og Arbeiderpartiet for "eit godt politisk handverk", så skulle man tro at politiet nå har fått det verktøyet de trenger for å gjøre jobben sin.

Saker som politiet selv har sagt at ikke blir oppklart på grunn av at spor (trafikkdata) har forvitret (blitt slettet), er blant annet spredning av barneporno, drapssaker, forsvinningssaker og voldtekter. Med direktivet sier politiet at de vil spore ofre, gjerningsmenn og potensielle vitner i disse sakene. Da bør vi ganske raskt etter at direktivet er innført se en klar økning i antall oppklarte saker innen disse kategoriene. Det er gledelig at politiet ønsker å ta tak i overgrepssaker og voldtekter, da problemet ofte har vist seg å være at slike saker har manglende status internt og blir henlagt uten bevissikring eller etterforskning. Tilgang til trafikkdata har muligens magiske egenskaper som gjør at status og kompetanse automatisk blir hevet og saker tatt tak i. Så fint. Da stoler vi på det.

Dernest kommer organisert kriminalitet, hvor politiets innsats har blitt slaktet blant annet av Riksrevisjonen, som stilte spørsmålet ved om utnyttelsen av tilgjengelige etterforskningsmetoder var tilfredsstillende. I tillegg har politidirektør Ingelin Killengreen påpekt at politiet har mye bedre etterretningssystemer enn før, men at problemet er organiseringen av landets 27 politidistrikt. Politiet må med andre ord mene at direktivet også løser dette, og da bør vi se resultatene ganske raskt etter implementeringen. Tidligere har organisert kriminalitet blitt nedprioritert, blant annet på grunn av at politiet heller verner om fritiden sin.

Arne Johannesen, leder av Politiets Fellesforbund, mener at Datalagringsdirektivet vil være nyttig i oppklaringen av en rekke straffbare forhold, og ikke kun organisert kriminalitet. La meg understreke at ingen er uenige med han om det. Han sier til ABC Nyheter:

- Det er jo mange former dette er avgjørende i; Alt fra trakassering, mobbing av ungdommer på nettet, barneporno og alt det som har vært fremme i debatten.

Når støvet etter debatten om datalagringsdirektivet har lagt seg, direktivet implementert og resultatene uteblir, er veien åpen for økt lagringstid for å ta alvorlige kriminelle, senke terskelen for bruk av trafikkdata til å spore skoleungdom som mobber på nett, lagring av innhold for å kunne dekke Skype, sosiale medier og nettbaserte eposttjenester. Det vi ser i dag er bare begynnelsen.

Den prinsipielle motstanden mot direktivet er tuftet på forsvaret av grunnlaget for den liberale rettsstaten - du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Rettsstatens begrunnelse er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, viser all erfaring at friheten og dernest selve tryggheten vil undergraves.

Når Høyre og Arbeiderpartiet i dag er villige til å ofre av borgernes frihet for å gi oss trygghet, forventer jeg mer trygghet i form av målbar økt kriminalitetsbekjempelse i løpet av 6-12 måneder etter implementeringen. Hvis ikke, har vi alle blitt løyet for av politi og myndigheter. I så fall har både frihet og trygghet blitt undergravet av de som skulle forsvare dem.

Se også DLD i praksis: loggingen av bevegelsene til den tyske politikeren og personvernforkjemperen Malte Spitz hos mobiloperatøren Deutsche Telekom.

Må i så fall piskes på plass

VG skriver i dag at Bård Hoksrud (Frp) og Hallgeir H. Langeland (SV) beskylder Høyres ledelse for å presse gjennom et ja-vedtak for EUs datalagringsdirektiv i Stortinget. Hvis partidemokratiet fortsatt har noe å si, så er det tilhengerne - ikke motstanderne - som i så fall må føle partipiskens snert.

Ikke bare har partiet gått til valg på et program som uttrykkelig slår fast at partiet stiller seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet. På forrige landsmøte var det flertall for et nei til direktivet i salen, men partilederen ba da om at man ikke skulle ta en beslutning før en intern partihøring hadde sagt sitt. Til tross for at landsmøtet er partiets høyeste besluttende organ, så valgte landsmøtet å føye seg for en lengre demokratisk prosess - som til slutt munnet ut i at ni fylkeslag svarte på høringen og av dem var åtte i mot.

Høringen ble tatt til etteretning i sentralstyret i fjor høst, og sentralstyret vedtok den gang en uttalelse om at høringen bekrefter at Høyre er klar motstander av datalagringsdirektivet, slik Høyres justispolitiske talskvinne for så vidt hadde sagt før høringen begynte.

I morgen er det ny behandling av datalagringsdirektivet i sentralstyret. Det har ikke vært noen endring i saken annet enn at motstanden bare ser ut til å vokse, og at de som er mot er virkelig i mot, mens de som er for er betinget for og avventende. Nuvel. Med ett solid unntak for Rogalands store sønn, Arve Kambe, som gjerne vil utvide direktivet til å også lagre innhold. La oss håpe det er et solid unntak som må til for å bekrefte en solid faktisk motstand.

Jeg gikk i dag nok en gang gjennom høringsuttalelsene i partiet. Det er fylkeslag, lokallag og enkeltpersoner som har brukt mye tid, arrangert debatter, skrevet innlegg, hatt møter og engasjert seg i saken. Flertallet i partiet av de som mener at saken er så viktig at de deltar i høringen har sagt nei. Sentralstyret skal i morgen på ny behandle saken i forbindelse med at stortingsgruppa nå har fått saken på bordet.

Sentralstyret består av landsmøtevalgte medlemmer av Arbeidsutvalget, Stortingsgruppens leder og nestleder, lederne i fylkesorganisasjonene, lederne i Unge Høyres Landsforbund, Senior Høyres Landsforbund og Høyres Studenterforbund samt 4 landsmøtevalgte medlemmer.

Deres oppgave er blant annet å sørge for partidemokratiet. Jeg hadde akseptert ett ja på forrige landsmøte dersom saken hadde kommet opp for votering. Det er vanskeligere å akseptere dette dersom partiet først trenerer en avgjørelse i partiets høyeste organ, og deretter lar hele organisasjonen bruke tid, krefter og engasjement på en høring som sentralstyret og stortingsgruppen har til hensikt å overse. Det er lite jeg misliker så sterkt som å se misbruk av det engasjementet medlemmer utviser når de frivillig bruker tid på Høyre fordi de tror på noe som er større enn dem selv - tid som de ellers kunne brukt på familie, venner eller karriere.

Dersom partidemokratiet har noe å si, er det derfor tilhengerne - ikke motstanderne - som må føle trykket i morgen.

Appell mot datalagringsdirektivet

Her er manus til appellen som ble holdt foran drøyt trehundre demonstranter mot datalagringsdirektivet foran Stortinget i dag. Bra stemning generelt, og stort sett gode appeller frem til en eller annen t-skjorte-fyr som mente dette var første steget til konsentrasjonsleirene. Det er lov å sile appellantene. Dersom man ønsker å påvirke Høyre i positiv retning, bidrar verken kritikk av Høyre eller folk som har helt andre utfordringer enn direktivet...

Bidra konstruktivt. Argumenter faktabasert mot direktivet. Argumenter varmt for en liberal rettsstat. Og om noen - rett i hvert fall kritikken mot Arbeiderpartiet - det eneste partiet som uforbeholdent har gått inn for direktivet.

Here goes:
------------------------

Jeg har først lyst til å takke for invitasjonen, og bare nevne at dersom noen av dere har opplevd organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet! Som noe nølende i å delta eller arrangere demonstrasjon, så er det fullt og helt min feil. Jeg har en innebygget skepsis til å arrangere utearrangementer i januar, hvor de fleste av oss mest har lyst til å sitte inne. Jeg hadde glemt hvor mye det varmer å stå sammen om en viktig sak, og at i alle kamper så er det noen som går foran på vegne av de mange. Så på vegne av Stopp datalagringsdirektivet og ikke minst meg selv så takker jeg dere for påminnelsen.

For saken er viktig. Når myndighetene vil sette i gang den mest omfattende innhenting og lagring av informasjon noensinne om hvem borgerne har kontakt med, hvor de befinner seg når kontakten finnes sted og hvor ofte man har kontakt, ja – da har vi rett til å reagere. Noen sier at dette ikke er overvåking, jeg spør meg da om hva som er det.

Det er en sentral forskjell på å innhente og lagre informasjon i tilfelle vi alle skulle komme til en gang i fremtiden å gjøre noe kriminelt, og å lagre noe informasjon av faktureringshensyn og gi innsyn når noen er under mistanke.

Datalagringsdirektivet mistenkeliggjør hele befolkningen som potensielle kriminelle, noe som understrekes når politiet forsøker å ufarliggjøre direktivet med å si at ”det gjør det jo enklere for deg å bevise din uskyld”.

Sist gang jeg sjekket, var en rettsstat tuftet på det motsatte – nemlig ikke at du må bevise din uskyld, men at du er uskyldig til det motsatte er bevist. På en annen side, dersom politiet virkelig mener det de sier, så blir det jo enkelt å skaffe seg alibi ved å legge mobiltelefonen med en samtale på i en taxi og så gå av. Men jeg er jammen ikke sikker på om de som til en hver tid sørger for å ha et alibi, er de beste samfunnsborgerne.

I halvannet år har jeg deltatt aktivt i debatter mot politiet, egne partifeller, politiske medstandere og motstandere over hele landet. Tilhengerne har lagt seg på argumentet om at ”kan vi bare beskytte ett barn, så er det verdt det”. Legger man prinsippene til side, så kan vi ta en diskusjon på det. Å skyve barn foran seg i denne sammenhengen er provoserende, i all den tid rapporter fra statsadvokaten etter Lommemannssaken viser at politiet ikke en gang tar seg bryderiet med å ta imot anmeldelser av overgrep når foreldrene står på politistasjonen.

Politiet har allerede omfattende tilgang til overvåking gjennom dagens lovverk, inkludert frysing og utsatt sletting av data. Politiet vil fortsatt ha adgang til lagrede data ved skjellig grunn til mistanke. Teleselskapene vil fortsatt ha behov for å lagre data i fremtiden, selv om flere av oss går over på andre abonnementer enn rene tellerskritt. I Baneheia-saken ble juryen bedt om å se vekk fra trafikkdata og disse ble ikke brukt, ei heller fikk de stor betydning i NOKAS-saken. Men tilhengerne har et – hva skal man si – et like anstrengt forhold til fakta som de som kommenterer på VG nett har til norsk rettskriving. (oppdatert: kanskje med dette unntaket)

Politiet var sågar i dag ute i NRK og fortalte at sosiale medier kan føre til flere overgrep. Da kan det være verdt å ha meg i ”kan vi bare redde ett barn”-ideologien, at sosiale medier ikke omfattes av direktivet. Direktivet er feil virkemiddel, også når man ikke har et prinsipielt forhold til det.

Det er heller ingen korrelasjon mellom økt overvåking og trygghet. På strekningen mellom Oslo City og Oslo S sies det at det er rundt 500 overvåkingskameraer. Man må ha bodd i en hule lenge for å mene at Jernbanetorget er Norges minst kriminelle området.

La meg avslutte med at utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, undergraves først frihetene og dernest selve tryggheten.

Kampen mot datalagringsdirektivet er samtidig en kamp for frihet og trygghet gjennom en liberal rettsstat. Takk for at dere deltar i denne!

Den personvernmessige lakmustesten

I 2005 ga daværende direktør for Datatilsynet, Georg Apenes, ut en bok med tolv samtaler om politikk, teknologi og personvern. Boka "Fra tillit til kontroll" burde tas frem og spørsmålene til justisminister Knut Storberget stilt på nytt. Da han var menig stortingsrepresentant mente han at det er nettopp for å beholde rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter og personvern at vi insisterer på å ikke veve tettere masker i etterforskningsnettene for å fange opp stadig flere og flere. Dessuten:

- Jeg mener at vi politikere bør bli flinkere til å bruke det jeg kaller "den personvernmessige lakmustesten": Det vil si å spørre ikke bare hva som ville ha skjedd i forbindelse med en sak hvos man hadde hatt de og de hjemlene for de og og de metodene på plass, men spørre hvordan en selv ville ha reagert på å bli utssatt for en nærgående og krenkende metoder - på feilaktig grunnlag?

Bruker man denne lakmustesten i kriminalpolitiske debatter, skifter den karakter fordi de aller fleste ville synes det var høyst ubehagelig i ettertid å få vite at ens telefon eller pc var blitt avlyttet uten holdbar begrunnelse. Eller at stuen, kjøkkenet eller soverværelset hjemme var blitt romavlyttet fordi aupair'en var mistenkt for å være innblandet i planleggingen av en terrorhandling.

Nå er jo ikke en lakmustest noe man består eller ikke består, men en brukes som en metafor for noe man er. Og Storbergets egen lakmustest har vel indikert at han er totalt prinsippløs i møte med direktiver fra EU om omfattende innhenting og lagring av informasjon fra nettopp telefon og pc fra hele Norges befolkning uten mistanke om lovbrudd.

Hvis ikke dette er overvåking, hva er overvåking da?

Staten lanserer i disse dager en ny tjeneste som gjør at myndighetene kan bestemme hvem du får ringe til fra din mobiltelefon, og når mobilen kan brukes. Staten får også muligheten til å undersøke hvor du til en hver tid befinner deg. Tjenesten er et ledd i en kampanje for å gjøre samfunnet tryggere og bidra til at politiet lettere kan hjelpe deg der du er om det skulle skje noe. I en undersøkelse om tjenesten svarte flertallet av de spurte at de var positive til tjenesten og følte seg tryggere når de var alene.

Tjenesten har fått kritikk for å være et inngrep i enkeltmenneskets personlige frihet, men myndighetene avviser kritikken.
- Dette er på ingen måte overvåking eller bevegelseskontroll, hevder de.

VG skriver i dag om mobiltjenesten Bipper, som gir foreldre adgang til å overvåke sine barns mobilkommunikasjon og bevegelser. Det er faktisk ingen grenser for hvor langt man vil gå dersom man bare kan "redde ett barn". Spørsmålet som presser seg frem er hvem barnet etter hvert vil reddes fra. Vil de barna som opplever at foreldrene til enhver tid vet hvor de er og hvem de er i kontakt med vokse opp til å bli sunne, friske voksne som evner å ta gode avgjørelser basert på egne erfaringer og evne til risikoanalyse? Vil de utsette seg selv for mer risiko - vel vitende om at noen vet hvor de er og i håp om at noen derfor vil redde dem ut av situasjonen?

Har ikke barn - i likhet med voksne - behov for å slippe unna foreldrenes kritiske blikk og utfolde seg selv og utfordre sine egne grenser for nettopp å lære både seg selv og samfunnet rundt å kjenne?

Kunne det tenkes at de foreldrene som er redde for at noe skal skje med barna deres, først og fremst bør forby kontakt med fedre, onkler, bestefedre og venner av familien - da overgrep og misbruk først og fremst skjer i nær familie? Eller ønsker man å sjekke at barna ikke er i kontakt med hjelpeapparat slik at overgrepene kan fortsette?

Er ikke overvåking av barn et overgrep i seg selv? Er det mulig å kalle kommunikasjonskontroll og bevegelseskontroll noe annet enn nettopp det? Og hva skjer den dagen systemet hackes og all informasjon om hvor barna til enhver tid befinner seg havner hos noen som ikke burde hatt det?

Hva om myndighetene innførte en slik tjeneste for hele Norges befolkning og kalte det datalagringsdirektivet og sa det var for vårt eget beste?

Hvis ikke dette er overvåking, hvordan i alle dager definerer man overvåking da?

Terrorsaken endrer ikke motstanden mot datalagringsdirektivet

Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?

Det er mange måter å fiske i rørt vann på. Mens FrP bruker terrorsaken som et eksempel på feilslått asylpolitikk (mer om det senere), ringte Radio Norge i går og spurte om jeg trodde at tilhengerne av datalagringsdirektivet vil bruke saken i sin argumentasjon for direktivet. Utvilsomt. Terrorsaken kan også føre til at flere vil støtte innføringen av direktivet. Men terrorsaken har ikke endret på noe i forhold til verken det prinsipielle i forhold til direktivet, eller implementeringen av det.

Om terrorsaken har vist noe, så må det jo være at politiet og PST allerede har tilgang til virkemidler som avslører og muliggjør etterforskning - herunder overvåking og avlytting - ved mistanke om alvorlig kriminalitet. Gitt at det er riktig at etterforskingen av saken startet for ett år siden, skal PST og politi dermed ha hatt mulighet til å innhente, lagre og hente ut all tilgjengelig trafikkdata i minst ett år da de har hjemmel bl.a. i straffeprosessloven § 215a til å gi sikringspålegg til teleselskapene ved mistanke - nettopp for å sikre historiske trafikkdata. Siden de har kameraovervåket leiligheten til en av de mistenkte, er det rimelig å anta at de sitter på trafikkdataene også.

Den prinsipielle motstanden mot direktivet er tuftet på forsvaret av grunnlaget for den liberale rettsstaten - du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Før du er mistenkt for noe, skal ikke stat og myndighet ha anledning til å samle mulige bevis mot deg. Dette prinsippet må stå fast, uavhengig av om et flertall i befolkningen skremmes til å mene at det er verdt at all deres kommunikasjon blir overvåket for å forhindre terrorisme. Er du ikke mistenkt for noe, skal ditt privatliv vernes. Basta!

Det som definerer et liberalt demokrati er nettopp en forutsigbar rettsstat der offentlig makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes garantier som setter grenser for statens maktbruk. Rettsstat og menneskerettigheter er knyttet til grunnleggende krav og begrensninger i forholdet mellom myndighetene og den enkelte. Forutsigbarhet må også bety at rettsprinsipper holdes i hevd til tross for skiftende flertall i befolkningen på bakgrunn av enkelthendelser.

Utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, viser all erfaring at friheten og dernest selve tryggheten vil undergraves.

Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?

Det mekaniske samfunn

Er et samfunn der enkeltmennesket ikke står ovenfor moralske valg til det beste for fellesskapet?

I boka «A clockwork orange» beskrev Anthony Burgess en marerittaktige visjon om et fremtidig dystopia. Hovedpersonen, Alex, er lederen i en kriminell ungdomsgjeng som utfører voldshandlinger uten medfølelse for sine ofre. Dette slutter brått når Alex blir fengslet og utsatt for en forsøksmetode for å kurere hans anti-sosiale oppførsel av myndighetene. Behandlingen gjør han ute av stand til å utføre annet enn gode handlinger. Han er ikke lenger et menneske som kan ta moralske valg. Han kan ikke velge mellom rett eller galt. Han kan ikke velge. Boka stiller spørsmål ved om det er greit å frata individet retten til fritt valg, også å velge galt, når det tilsynelatende kun er til gode for samfunnet og fellesskapet?

Dagbladet skrev for en stund siden om et prøveprosjekt i Middelsbrough i England, der myndighetene koblet høyttalere til overvåkingskameraene og kunne fra et kontrollrom korrigere ”anti-sosial oppførsel” som lommetyveri, forsøpling, slåsskamper og mer alvorlig kriminalitet gjennom å snakke til de det gjaldt. I kommentarfeltet skrev en leser «Om man er redd kameraer og overvåking - så betyr jo det at man selv er ute på noe snusk.» Har man ingenting å skjule, så har man ingenting å frykte, sies det. Premisset om at personvern handler om muligheten til å skjule ”snusk” er så allment akseptert at man nesten blir mistenkeliggjort om man påpeker at retten til privatliv er en menneskerett – på like linje med retten til liv, tros- og ytringsfrihet. Retten til en privat sfære – muligheten for å utfolde seg uten å frykte fordømmelse, korreks eller kritikk er en forutsetning for at mennesket som sådan skal kunne leve med verdighet og respekt, både for seg selv og for andre.

Er det så galt å forsøke å hindre at folk forsøpler, slår ned gamle damer og banker hverandre i fylla? Absolutt ikke. Men hva skjer med den individuelle og kollektive bevisstheten når moralske dilemmaer blir borte og vi ikke lenger selv trenger å vurdere hva som er rett eller galt? Mister vi ikke vår evne til moralsk handling? Er det til gode for samfunnet og fellesskapet?

Overvåkingssamfunnet er en mekanisk kontroll som er ment å hindre folks «anti-sosiale oppførsel». Når vi vet at noen ser oss, stopper vi det vi er i ferd med å gjøre. Sosial kontroll er ikke noe nytt. Men det er en grunn til at folk har rømt fra det, enten det er en snever tilværelse i en bygd eller fra et kommunistisk diktatur. Det hindrer livsutfoldelse og utvikling. Det er heller ikke mange tiår siden det å være homofil var definert som «usosial oppførsel».

Overvåker du noen lenge nok, så vil du mest sannsynlig finne noe du kan arrestere han for eller bruke mot han – enten han har kjørt på rødt, vært indiskret i forhold til informasjon om sin arbeidsgiver eller lever i et partnerskap som kollegaene ikke vet om. I informasjonssamfunnet, er informasjon hard valuta. Skal vi som borgere føle oss trygge i et slikt samfunn, må vi være sikre på at tilgangen til å samle inn, lagre og bruke informasjon om oss er ekstremt begrenset.

Personvernet skal beskytte oss mot maktmisbruk i et samfunn der vi daglig utsettes for overvåking når vi utfører de mest banale gjøremål – enten det er å ta ut penger av minibanken eller handle på 7/11. Vi forsøker ikke skjule noe for myndighetene når vi søker rom for refleksjon eller samtaler der ingen andre kan se eller høre oss. Vi fører dagbok, skriver brev eller synger i dusjen når vi tror – eller håper – at ingen hører oss. Vi river ikke i stykker og makulerer brev, notater eller bilder av gamle kjærester fordi innholdet er skadelig, men fordi vi er ferdig med det. Vi ønsker ryddighet i forhold til hvilken informasjon som er om oss, fordi vi ønsker selv å kontrollere våre egne liv – ikke at andre skal gjøre det.

Rammene for hva man kan gjøre og hva som er sosialt akseptabelt blir snevrere. Hva skjer med dissidenter, opprørere eller folk som ønsker å være annerledes når det offentlige rommet de kan ferdes i innskrenkes?

Vil mennesker som aldri blir utsatt for moralske dilemmaer, og stå til ansvar for sine handlinger, utvikle en sunn forståelse for hva som er rett og galt? Er det bedre å være amoralsk enn umoralsk? Kan det være bedre å velge å være slem enn å bli tvunget til å være snill, gitt at man blir stilt til ansvar for sine valg?

Å stå til rette for sine handlinger når man velger feil er noe av det som gjør at vi vokser som mennesker. Frihet fordrer ansvar. Dette handler nemlig ikke bare om de grove forbrytelsene, men også de daglige små handlingene - ubetenksomt eller ikke.

I boka «Drageløperen» av Khaled Hosseini sliter hovedpersonen med å ha sviktet sin beste venn i barndommen. Sent i historien kommer det frem at hans far, som fremstod som et symbol for rettskaffenhet, også hadde sviktet en gang. For å gjøre bot ga han penger til de fattige, til venner som trenger det og bygget barnehjem. «Og det er sann botferdighet, Amir djan, når skyldfølelsen fører til noe godt.»

Det er menneskelig å feile. Mister vi muligheten til å velge mellom rett og galt mister vi også en del av det som gjør at vi kan vokse som mennesker. Vi mister vår moralske dimensjon. Vi blir robotmennesker i et mekanisk samfunn.

Er det til fellesskapets beste?

Dropper skjellig grunn til mistanke

Det går mot at regjeringen dropper kravet om skjellig grunn til mistanke mot konkrete personer for at politiet skal få tilgang til de omfattende dataene de krever at teleselskapene skal lagre om din og min elektroniske kommunikasjon. Teknisk Ukeblad skriver om betydningen av dette:

Om du på noe tidspunkt av døgnet befinner deg i tids- og stedsmessig nærhet til en alvorlig forbrytelse med ukjent gjerningsmann – enten du selv vet det eller ei – vil du i kraft av dine innsamlede lokaliseringsdata være på politiets liste over mulige gjerningsmenn idet etterforskningen starter.

Så er det jo opp til deg å bevise at du er uskyldig. Og siden vi alle konstant omgir oss med troverdige vitner til våre gjøremål så burde jo det være verdens enkleste ting, eller hva?

Løgnaktig eller bare inkompetent?

I dag avholder Justis- og politidepartementet sitt høringsseminar om hvorfor justissektoren trenger omfattende innhenting og lagring av kommunikasjonsdata fra hele Norges befolkning uavhengig om vi er under mistanke for kriminelle handlinger eller ikke. Seminaret blir (kudos for det) overført direkte via departementets hjemmesider og kan følges her.

Dersom politiet eller noen i panelet på et eller annet tidspunkt nevner trafikkdatas betydning i oppklaringen av antall saker bør noen kreve granskning av politimyndighetene for å bevisst unndra opplysninger for offentlige utvalg som nettopp skal granske politiets bruk av såkalte skjulte tvangsmidler. Ifølge Metodeutvalget, som nettopp er et slikt utvalg og som i sitt NOU 2009:15 viser til at politiet ikke fører noe register med statistikk og effektiviteten ved bruk av historiske data.

Dette var nemlig ett av temaene som Metodekontrollutvalget skulle se nærmere på i sin generelle evaluering av bruken av såkalte skjulte tvangsmidler i forbindelse med utredningen NOU 2009:15 "Skjult informasjon - åpen kontroll". Problemet viste seg å være at utvalget ikke fikk tilgang til saksdokumenter i konkrete saker på grunn av taushetspliktbestemmelser i lovgivningen.

Utvalget pekte på at det ikke føres noe register med statistikk om effektiviteten av bruk av historiske trafikkdata hos politi/påtalemyndighet og har derfor ikke kunnet foretatt noen reell evaluering. Deres anslag når det gjelder nytteverdien av historiske trafikkdata baserer seg derfor hovedsakelig på ikke-kontrollerbare anslag fra politi- og påtalemyndighetene selv.

Når politiet hevder at trafikkdata har hatt "betydning" i rundt 40 % av de sakene hvor slike data har vært innhentet, er det altså ikke basert på verken interne statistikker eller på kontrollerbar dokumentasjon. Anslaget sier heller ingenting om hvilken betydning trafikkdata hadde, ei heller om de var nødvendige eller om samme resultater kunne vært oppnådd med andre etterforskningsmidler - for eksempel "frysing" av bestemte trafikkdata med grunnlag i mistanke under en konkret etterforskning. (via Uhuru aka Jon Wessel-Aas)

Dersom politiet nå, bare ett år etter at utvalget avsluttet sitt arbeid, plutselig kan vise til slik statistikk, så er det grunn til å tro at de har motarbeidet Metodeutvalget og at vi har et politivesen som enten ikke gir innsyn i egne metoder og derfor står utenfor Stortingets kontroll. Alternativt at vi har et politi som overhodet ikke kan belegge sine påstander og lyver for å få tilgang til et omfattende maktmiddel fordi de ikke er kompetente til å løse sine oppgaver på andre måter.

Begge deler er like alvorlige.

Les også om hvor lett det er å omgå direktivet i dagens Aftenpoften.

Cooling-effect

Nei, det er ikke mer mas om klima. Det er mer mas om datalagringsdirektivet. NAVs høringsuttalelse var overraskende kritisk lesning ut fra at etaten selv kan ønske innsikt i sine klienters gjøren og laden. De peker på den såkalte nedkjølingseffekten - at folk benytter andre kanaler eller lar være å kontakte dem for hjelp fordi de vegrer seg for å bruke elektronisk kommunikasjon som de vet blir logget og lagret. Ironisk nok samtidig som stat og kommune tilbyr stadig flere elektroniske tjenester til borgerne.

"En stor del av vår kommunikasjon med publikum foregår via telefon, sms og ulike nettløsninger. Det må ikke bli slik at ved innføring av datalagringsdirektivet, så benytter publikum seg heller av andre kommunikasjonskanaler i kontakt med NAV i frykt for overvåking, selv om kontakten med NAV i og for seg er legitim nok. Visse brukere vegrer seg for å oppsøke et NAV kontor. Dersom de samme brukerne vil vegre seg for elektronisk kommunikasjon, så skaper dette utilsiktede konsekvenser for etatens håndteringen av sin samfunnsmessige oppgave.

Det er åpenbart at det grove og organiserte kriminelle miljøet vil tilpasse seg datalagringsdirektivet og nasjonale lovbestemmelser, og derfor benytte seg av alternative kommunikasjonskanaler som ikke er sporbare."

Hele høringsuttalelsen (kort og grei) kan leses her.

Men lagre data om hele folket, det skal de..

Holde graderte navnelister på ansatte i den norske etterretningstjenesten hemmelig klarer de ikke, men å lagre omfattende data om alle norske borgeres kommunikasjonsvaner og hvor de befinner seg (geodata) - det skal de.

Jada.

Arbeiderpartiet står fast på sin intensjon om å innføre EUs datalagringsdirektiv og Høyre vingler videre. Argumenter mot - uansett hvor mye man underbygger disse - preller av som vann på gåsa. At forsvarsdepartementet frykter at dersom uvedkommende klarer å få tilgang til dataene som lagres, vil mobiltelefonen alene gjøre det mulig å kartlegge bevegelsene og sikkerhetsmønstrene til for eksempel statsministeren, regjeringsmedlemmer, beslutningstagere og andre nøkkelpersoner i Norge.

Men for all del. Dersom vi kan få et effektivt verktøy for å etterforske mobbing på internett så er det vel verdt det..

Oppdatert: Forsvaret har gitt opp å fjerne sensitive data fra nett.