Billige boblebloggere?

Det ryktes at da tenketanken Civita skulle utgi en innføringsbok om den økonomiske filosofen Friedrich Hayek og hans ideer, var "There's no such thing as a free lunch" oversatt til "Ingenting er som en gratis lunsj!" i utkastet til den norske oversettelsen. Distinksjonen kan synes tapt på enkelte.

NRK har i dag en sak om at tre av de mest leste bloggerne i Norge har skrevet om musserende vin etter henvendelse fra PR-byrået Släger. De fikk tilsendt tre flasker musserende vin som de skulle anmelde og kåre en av dem til årets "BloggBoble". Lyden av ordet "gratis" overdøvet eventuelle varselbjeller hos de tre bloggerne.

Nå skal det sies at man ikke kan forvente at alle skal ha inngående kjennskap til alle detaljene rundt den norske alkohollovgivningen, men det generelle forbudet mot reklame for alkoholholdige drikker kunne jo vært et hint.

Jeg for min del er ingen tilhenger av alkoholloven. Hadde jeg visst at Släger kunne gitt meg gratis drikkevarer da de kontaktet meg for noen år siden, hadde jeg kanskje ikke latterliggjort dem den gang. Min hovedbekymring er ikke brudd på alkoholloven, men bloggernes totale mangel på kritisk sans.

– Jeg følte meg ganske sikker på at det var helt lovlig, i og med at jeg omtalte produktene på lik linje som jeg ofte gjør med andre ting jeg får tilsendt, skriver bloggeren Annette Haga.

På lik linje betyr uten henvisning til at man får produkter gratis for å skrive om dem. Haga er ikke alene. Nisjebloggere begynner å bli et yndet objekt for produktplasseringer og håp om omtale. De treffer ofte mer nøyaktig en gruppe brukere som tradisjonelle massemedier ikke når like effektivt. Og positiv omtale fra en du kjenner og stoler på (les: følger på nett og synes er kul), har større effekt enn en annonse. Selv har jeg Mattels MindFlex liggende hjemme i påvente av tid til å teste og prøve. Hei - det er gratis!

Men undertegnede ble i sin tid slått til ridder av TANSTAAFL-ordenen med plastsverd og eggelikør etter en tredjeplass på Elitekurset til Fremskrittspartiets Ungdom. Begrepet "gratis" betyr at noen betaler for det. "Gratis helsevesen" betyr høye skatter og lange køer. "Gratisturer" i næringslivet betyr smøretur med en leverandør. "Gratis" produktreklame i bloggsfæren betyr tap av troverdighet og markedsverdi.

Nå skal det sies at bloggen til en lubben brunette med tung politisk slagside ikke akkurat fungerer som et fluepapir for kommersielle aktører i Norge, så jeg har vel vært spart for de mest idiotiske henvendelsene. Unge bloggere med sans for stil og mote er derimot et nirvana for aktører som L'Oreal, Maybelline og merkeklær for et yngre marked. Leserne av de mest populære bloggene ønsker å bli som dem - bloggeren er "den kuleste jenta i klassen" - og kopierer gjerne stil og produkter. Det koster leverandørene lite å sende ut et komplett sett av årets farger i øyenskygger, dersom de får bloggomtale lest av noen tusen jenter i målgruppen i retur.

Mange av disse bloggerne begynner å blogge nettopp for å få oppmerksomheten fra lesere og leverandørene. Hvem vil vel ikke ha gaver på døren? Men gratis - det er de ikke. Spørsmålet er egentlig hvem som taper mest troverdighet, bloggeren eller leverandøren. Det skal være en ganske billig musserende for å tjene på omtale som

"Jeg syns tredjeplassen var litt sur, andreplassen var fortsatt ganske tørr, mens førsteplassen var mer søt og fruktig. "

Gratis lunsj finnes ikke. Noen betaler for det, enten det er i cash eller troverdighet. Men jeg sier ikke nei takk til et glass champagne. Man er da i Høyre...