Staten lanserer i disse dager en ny tjeneste som gjør at myndighetene kan bestemme hvem du får ringe til fra din mobiltelefon, og når mobilen kan brukes. Staten får også muligheten til å undersøke hvor du til en hver tid befinner deg. Tjenesten er et ledd i en kampanje for å gjøre samfunnet tryggere og bidra til at politiet lettere kan hjelpe deg der du er om det skulle skje noe. I en undersøkelse om tjenesten svarte flertallet av de spurte at de var positive til tjenesten og følte seg tryggere når de var alene.
Tjenesten har fått kritikk for å være et inngrep i enkeltmenneskets personlige frihet, men myndighetene avviser kritikken.
- Dette er på ingen måte overvåking eller bevegelseskontroll, hevder de.
VG skriver i dag om mobiltjenesten Bipper, som gir foreldre adgang til å overvåke sine barns mobilkommunikasjon og bevegelser. Det er faktisk ingen grenser for hvor langt man vil gå dersom man bare kan "redde ett barn". Spørsmålet som presser seg frem er hvem barnet etter hvert vil reddes fra. Vil de barna som opplever at foreldrene til enhver tid vet hvor de er og hvem de er i kontakt med vokse opp til å bli sunne, friske voksne som evner å ta gode avgjørelser basert på egne erfaringer og evne til risikoanalyse? Vil de utsette seg selv for mer risiko - vel vitende om at noen vet hvor de er og i håp om at noen derfor vil redde dem ut av situasjonen?
Har ikke barn - i likhet med voksne - behov for å slippe unna foreldrenes kritiske blikk og utfolde seg selv og utfordre sine egne grenser for nettopp å lære både seg selv og samfunnet rundt å kjenne?
Kunne det tenkes at de foreldrene som er redde for at noe skal skje med barna deres, først og fremst bør forby kontakt med fedre, onkler, bestefedre og venner av familien - da overgrep og misbruk først og fremst skjer i nær familie? Eller ønsker man å sjekke at barna ikke er i kontakt med hjelpeapparat slik at overgrepene kan fortsette?
Er ikke overvåking av barn et overgrep i seg selv? Er det mulig å kalle kommunikasjonskontroll og bevegelseskontroll noe annet enn nettopp det? Og hva skjer den dagen systemet hackes og all informasjon om hvor barna til enhver tid befinner seg havner hos noen som ikke burde hatt det?
Hva om myndighetene innførte en slik tjeneste for hele Norges befolkning og kalte det datalagringsdirektivet og sa det var for vårt eget beste?
Hvis ikke dette er overvåking, hvordan i alle dager definerer man overvåking da?
14 kommentarer:
Flott innlegg. Du sier alle de tingene jeg har prøvd å dunke inn i enkelte bekjente. Hva med barnas rettigheter? Det er forbudt å åpne personlig adressert post, også til mindreårige, men overvåke mobilen, det er liksom greit. Fytterakker'n.
Takk, kunne ikke vært mer enig!
Har du ikke sett artikkelen? Gründeren definerer overvåking elegant via en negasjon:
- Hvorfor er ikke dette overvåkning?
- Jeg vil ikke kalle det det, begynner Vallestad. - Jeg tror ikke noen ser noe positivt i det hele tatt med overvåkning. Dette er ikke «spyware» man installerer på mobilen til kona for å lese hennes meldinger, og se hvem hun ringer til.
Ut fra dette tolker vi en nødvendig betingelse for overvåking er at det er noe som ingen ser noe positivt i. Overvåking er altså vepsebol på loftet, mugg på leverposteien og analkløe.
Indregard: Aha! Jeg burde jo skjønt DET. Et liv uten vepsebol på loftet, mugg på leverposteien og analkløe burde jo i anstendighetens navn også nedfelles i menneskerettighetene - i likhet med retten til privatliv...
Jeg begynner å se et mønster her, ref:
- Dette er ikke overvåkning
- Norge er ikke i krig
- Skattene i Norge er ikke høye
- Norsk mat er ikke dyr i forhold til utlandet
osv.
Dette ER overvåking.
Dere kommer til å skifte mening når dere får barn selv
Det heter at "veien til helvete er brolagt med gode forsetter". Helvete her er politistaten,og de gode forsettene er tryggheten. Merkelig mange ser ut til å se på Staten slik små barn ser på sine foreldre.Han vet alltid hva som er best,og han gjør alltid det beste for sine barn.
Vi er nok ikke eninge når det gjelder fordelingen av materielle goder mellom fellesskapet og enkeltindividene,men jeg heier veldig på deg i kampen for enkeltindividenes frihet.
skifte mening: Dersom man får barn så mister man med andre ord alle begreper om prinsipiell forståelse av en sak? Det forklarer i så fall mye i den norske debatten.
Det kan godt hende at man mener det er RIKTIG å overvåke barna sine, men det er fortsatt overvåking.
Ta det med ro VamPus, jeg har fått barn, tre av dem, og jeg synes fortsatt slike "hjelpemidler" er overvåking. Det er håp til og med for foreldre, selv om skifte mening ser ut til å mene vi er/blir hjernedøde :)
Vi i "Lær mig ,oh skov ,at visne glad'- foreningen vil lese din glitrende betraktning høyt ved formiddagskaffen her på Hjemmet.
Hilsen far,
Ja, det er overvåkning og kontroll av barn. Begge deler faller godt innenfor ansvaret man har ved å være foreldre. Det går et skille mellom det å være voksen og barn. Barn er ikke ferdig mentalt utviklet.
Kanskje en slik tjeneste vil føre til at flere våger å gi større bevegelsesfrihet til syvåringen som er på vei ut døren for å utforske verden?
Legg kablene i brua. Problem løst.
Jeg ser at enkelte mener dette er innenfor grensene av akseptabel overvåking av barn.
Det er det selvsagt ikke.
Dengang jeg var ung hadde jeg tilgang på skog og mark rett bak huset. Jeg hadde ingen mobiltelefon. Det hendte jeg kom hjem rimelig sent - selv i ung alder (si etter kl 9 på kvelden, som 7-8 åring).
Foreldre ble selvsagt sinte. Spesielt siden vi ungene ikke hadde sagt ifra om at vi kom til å komme sent hjem (vel, vi hadde jo ikke planlagt det - det var som regel et resultat av å gå seg vekk i skogen/fjellet .. men vi fant alltid tilbake til slutt).
Var det verdt det? Selvfølgelig var det verdt det. Hvis man hadde hatt mobiltelefon og GPS tracking og alt dette moderne rælet, så hadde vi faktisk ikke lært en dritt av det hele.
Hvis det er *en* lærdom barn bør ta av foreldre som vil tracke dem, så er det at man kan legge igjen mobiltelefonen hos noen andre, før man går dit man faktisk har tenkt å gå...
Legg inn en kommentar