Adam og Eva

Adam og Eva bodde i Paradis. Der hadde de alt de trengte og kunne fritt nyte av naturens gaver. Eva trengte ikke bekymre seg over hårete legger og hengepupper da hennes nærmeste konkurrenter var firbente og minst like hårete. Hun var glad i å lage mat og forsøkte etter beste evne å komme opp med nye fantasirike retter for å imponere Adam. Som menn flest var Adam i grunn litt som et barn – han ville gjerne at noen tok vare på han og sørget for at han fikk noe spise, men han var i grunn lite hjelpsom ellers. Dermed var grunnlaget for den klassiske konflikten mellom kvinner og menn lagt. Eva følte at hun jobbet og slet for at Adam skulle ha det bra, mens Adam mente at hun ikke trengte å gjøre alt det hun holdt på med for hans skyld. Eva visste at hvis hun ikke gjorde det ville ting aldri bli gjort. Adam mente alt var fint slik de hadde det. Dermed følte Eva at Adam satte lite pris på henne, mens Adam syntes Eva begynte å bli litt i overkant masete og hadde så smått begynt å kaste blikket mot den søte sauen nederst i hagen.
På grunn av den minskede oppmerksomheten ble Eva lite inspirert til å lage spennende mat hver dag, og stadig oftere serverte hun bare rå grønnsaker og fersk frukt. Adam skjønte ikke hvorfor han ikke lenger fikk deilige varme gryter og stuinger og ble ganske gretten og sur. Han maste hele tiden om ”noe annet” enn det Eva serverte. Eva derimot tenkte at hvis han kan la det skure og gå, så kan jeg.

- Er virkelig dette det beste vi har her, sa Adam mens han rotet mismodig rundt i sin tallerken full av dampede grønnsaker.
- Du, nå har vi faktisk smakt på alt her, du får spise det du får, sa Eva bestemt.

Adam sutret og maste, men var selvsagt ikke mann for å gå ut og hente seg noe han faktisk likte. Til slutt orket ikke Eva å høre på han mer. Hun gikk bort til Kunnskapens Tre, nappet til slangens store forbauselse et eple fra det, satte foran Adam og sa:
- Nå gidder jeg ikke høre på deg lenger. Her skal du få noe du aldri har smakt før. Spis og hold kjeft!