Kredittkort i baren

Måtte innom å hente Visakortet mitt på Teddy’s Softbar i dag. Det er ydmykende å måtte krype innom lørdagens utested for å hente kortet sitt. Det er så åpenbart at man har vært sanseløst dritings for å legge det igjen.

For et par år siden var jeg ute med Frisøren. Vi skulle bare ha en rolig kveld, men bestilte en flaske vin til maten. Men det var jo fredag, så vi bestilte en til. Og da en venn av henne kom innom ble det enda en. Og en til etter det. Deretter begynner ting å bli litt uklart. Jeg husker at vi på et tidspunkt stod og danset ved bordet (dette var en restaurant), fikk gratis snacks og super service. Jeg mener å huske at vi bestilte regningen, men at det tok så lang tid før den kom for signering at vi bare gikk. Det virket som en god idè der og da. Det gjør som regel alltid det.

Dagen etter våkner jeg i fosterstilling med et ikke ubetydelig anfall av fyllenerver. Kortet ligger ikke på sin faste plass i lommeboken, jeg innser nederlaget og sleper meg bort for å hente syndens kvittering og kortet mitt. Fyllenervene får en ekstra spiss da alle bak baren tilsynelatende vet hvem jeg er og hva jeg heter. ”Tjenare, VamPus – hur är läget?” Helt ræva faktisk. ”Jo, ehm.. sorry at vi bare gikk i går, det tok så lang tid med regningen. Jeg kan betale nå?” Blikk utveksles bak baren. ”Räkningen? Nej, den betalade du i går, tack så mycket!”
Det demrer for meg at jeg antakeligvis har tipset dem en tur til New York på en allerede lubben regning, hjertet hamrer vil og hodet er i ferd med å eksplodere. Jeg strekker hånden ned i lommen for å ringe til Frisøren, og der finner jeg Visakortet og kvitteringen. En voksen regning .. og tips, men ingen tur til New York. Jeg reagerte som ethvert fornuftig voksent menneske med fylleangst i pi; jeg gråt.