- VamPus, er du ok eller?
En blek VamPus kaldsvetter og vrir seg i en fremmed seng på fest. Hun er 17 år og har ikke drukket en dråpe. Det er kalorier i øl. Sånt driver ikke vi med. Regelen for det daglige inntaket av kalorier den siste måneden har vært at det ikke skal overstige 250 om dagen. En brødskive med leverpostei til lunsj, et grønt eple om ettermiddagen og en farris. Helt riktig. En hel farris. Mon hvor VamPus fikk det fra. Men nå er hun på fest og har magekramper så det holder.
Å spise sunt og bevege seg mer er ikke nok. Når alt går galt tar man kontroll over det man kan kontrollere. Det gir trygghet. Trygghet gir selvtillit. En brødskive med leverpostei, et eple og en farris. Det kan kontrolleres. Og er langt mer behagelig enn å få dolokket i hodet etter hver middag. Som ikke nødvendigvis gir ønskede resultater uansett. Kontroll. Trygghet. Selvtillit. Hold på maten. Ikke spy.
VamPus sjangler ut av sengen og ut gjennom stua. Fremmede blikk. Rynkede øyenbryn. NEI. Hun er ikke full. NEI. Hun vil ikke ha noe å drikke. Vil bare hjem. Kroppen har sagt at nok er nok og langt der inne er det tent et lys som bare hun kan holde ved like. En brødskive til. Hold på maten. Middag. Hold på maten. Vin. Ja takk - med begge hender.
Men fortsatt hender det at hun spiser sjokolade så hun blir kvalm, og får lyst til å skrike "hold kjeft" til feminister som protesterer over reklameplakater på tv. Det er faktisk ikke utseendet det handler om.
Kontroll. Trygghet. Selvtillit.
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
14 kommentarer:
Mitt laveste øyeblikk var da jeg som 16åring tygget spennende tyggis jeg hadde fått fra USA - men turde ikke svelge så jeg spyttet i en kopp etterhvert. Det var tross alt 25 kalorier i hver bit.
Nå er jeg 28 og mye bedre...eh..la meg bare spy opp én liter is først..kanskje ikke så mye bedre, jeg bare skjuler det bedre.
Men som du sier, det er ikke pga utseende. Jeg har aldri veid en kilo for mye. For meg tror jeg at det er en unnskylding for å ikke være perfekt. Hadde jeg ikke hatt "sykdommen" å skylde på (overfor meg selv, det er ikke så mange som vet om det) hadde jeg følt at jeg måtte ha ytt 100% hele tiden, på jobb, overfor venner og kjæreste, på trening, you get the picture.. Det er det som gjør at jeg kan cut myself some slack.. og det gjør det enda verre å slutte...
ble litt knotete dette, nå skjønner jeg hvorfor jeg ikke har egen blogg...
Helt ugjenkjennelig og likevel noe av det beste jeg har lest av deg, fordi du får meg til å forstå ting bedre. Men mener du å si at det ikke handler om utseendet overhodet, eller at det er underordnet?
Det jeg har lest om sykdommen tilsier at spiseforstyrrelser har lite med utseende å gjøre, men at det har med de tingene Vampus beskriver. Jeg tror koblingen spiseforstyrrelser-reklame er farlig, også fordi den på sett vis impliserer at den syke bare er forfengelig.
Men det er vel heller ikke til å underslå at det finnes unge jenter (og gutter) som har et anstrengt forhold til kropp, som slanker seg pga. utseende, og der det voldsomme fokuset på utseende bidrar.
Puselur: Vi har en tendens til å måle oss mot personer på deres 100% felt uten å kjenne til deres svake sider. Vi burde være flinkere til å både å gi hverandre litt slack oftere, oss selv inkludert. Å vise svakhet er også en styrke.. sa hun som sjeldent gjør det.. En venn av meg sa en gang at det er bristen i karakteren som utgjør personligheten - det synes jeg var fint sagt.
Marion: Hm. Bloggen min har nok vært alt for politisk de siste månedene.
Jeg synes debatten begynner i feil ende, samme som i debatten om rus. Fjerner du rusen så har du fortsatt ikke gjort noe med årsaken til at noen velger å ruse seg (og jeg bruker velger her i en veeeldig bred forstand). Puselur er inne på noe jeg har lest flere ganger - anorektikere er ofte svært vellykkede på mange andre måter, stiller svært høye krav til seg selv, tillater seg ikke å feile. Jeg var mer et borderlinetilfelle mellom bulemi og anoreksi - men jeg skjønte, rundt omkring den episoden jeg skrev om, at noe var galt. Det var flere ting som trigget reaksjonen, men det var også flere ting som trigget motbevisstheten. Dårlig selvtillit var det verste - hvor det og i hvertfall være slank ble en ting jeg kunne gjøre noe med.
Jeg tror at årsakene til spiseforstyrrelser er svært individuelle, og at debatten strander ved å henge seg opp i "motehysteriet". På en annen side er jeg ingen ekspert - man må ha noen som ser og tolker utenifra også...
Drusilla: "Men det er vel heller ikke til å underslå at det finnes unge jenter (og gutter) som har et anstrengt forhold til kropp, som slanker seg pga. utseende, og der det voldsomme fokuset på utseende bidrar."
Klart. Det handler om å ha to ting i hodet samtidig.
Neida, jeg leser det du skriver om politikk også, jeg. Nå ble jeg litt småredd, kjente jeg. Ikke slutt med det, da. Jeg bare gidder ikke å kommentere det, for jeg har ikke tid til å diskutere med alle de varierte menneskene i kommentarfeltet ditt.
250 kalorier hver dag i over en mnd? Du må da ha blitt ganske undervektig?
Hva fikk deg til å bli (mer eller mindre) frisk, om jeg kan spørre?
nessie: Det var ikke fryktelig smart, nei. Det er litt farlig å diskutere hva som er løsning og hva som hjalp, for det var flere ting - og kan ikke nødvendigvis replikeres til å hjelpe andre. Men helt sentralt var at jeg innså selv at jeg hadde et problem, og det tror jeg faktisk er 50% av det å begynne å håndtere ting. Så var jeg heldig - jeg begynte å sette krav til miljøet rundt meg i stedet for å bare rette fokuset på meg selv, og hadde venner som fulgte opp (uten at de egentlig visste noe særlig om dybden i hva som foregikk). Jeg vet ikke. Men først må man innse at man har et problem, dernest forstå hvorfor, og så begynne å bearbeide. Det man oppdager er at det finnes ingen magisk kur eller piller for å bli lykkelig, det krever faktisk noe av deg selv - og, i hvertfall for meg, også at man krever noe også av andre. Men det tok tid...
Hmm. Og så angrer jeg litt på at jeg trykket submit her og ikke la det ut et annet sted i stedet for. Men, men.. Det dukker vel opp en eller annen jævel som skal si et eller annet om markedskapitalisme og Cuba her også..
Det Drusilla sa. Det her er det beste innlegget jeg har lest av deg, noensinne, VamPus:)
Mye av problemet med å finne årsaker til spiseforstyrrelser er at det kan være så forskjellig fra person til person. Spiseforstyrrelsen er bare et symptom på at noe er galt.
For noen er en slankekur en slankekur, for andre er det en mening med livet..
Det glemte jeg. *ping* Lagt til i bloggfilteret.
"Det dukker vel opp en eller annen jævel som skal si et eller annet om markedskapitalisme og Cuba her også.. "
Later til at du selv nettopp gjorde det.
Du har rett i at det ikke handler om utseende. Det gav meg mye å lese denne posten - av flere grunner som jeg ikke skal gå inn på her. Takk.
Legg inn en kommentar