Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

onsdag, september 27, 2006

Min Hugo

Journalisten Simen Sætre har fulgt heroinisten Hugo i et drøyt år og skrevet bok om han. VamPus' Hugo var en alkoholisert uteligger som ofte hadde tilholdssted i trappeoppgangen der VamPus vokste opp. Det hender at hun ser ham fortsatt og da blir hun glad. Selv om livet har tegnet sine spor, så ser han bedre ut nå enn for en del år siden.

Hugo - det var i hvertfall det vi kalte han - kom med jevne mellomrom. Foreldrene i gata var overskeptiske, men vi barna hadde vel en kombinasjon av frykt, fascinasjon og glede av han. Hugo skjøt på intetanende forbipasserende med sin langefinger. "BANG" ropte han - "BANG BANG". På innerlomma hadde han en flaske brus - helst Solo eller 7Up - med et sugerør som han slurpet ivrig av. Den brusen hadde nok slått ut en okse skal dømme etter dunsten som lå som et tett skylag rundt den fillete mannen. Vi barna plukket sneiper til han fra gata og en sjelden gang klarte vi å stjele hele sigaretter fra uoppmerksomme foreldre. Noen ganger kom politiet og hentet han, og det syntes vi var fint fordi de behandlet han pent og noen dager senere var han tilbake nesten nydusjet i litt mindre fillete klær.

Det gikk mange rykter om Hugo og ungene i gata hadde utvilsomt et talent for historiefortelling. En av dem gikk ut på at Hugo hadde sett sine foreldre bli skutt under krigen. Det skulle liksom forklare hans "BANG" til forbipasserende. Men helst satt Hugo og brølte litt og mumlet for seg selv. Av og til ble de vennlige brune øynene hans fylt med tårer mens han nynnet noe uforståelig. Det var kanskje øynene hans som gjorde at vi barna ikke var så redd for han. Det var ikke noe ondt i dem.

Nå sier ikke Hugo så mye lenger. Han sitter stille med tiggerkoppen sin i hånden uten å ta for mye notis av forbipasserende. Når VamPus legger penger i koppen og sier "Hei, Hugo" så ser han undrende på henne og hun lurer på hva han tenker. Kanskje en dag tar hun mot til seg og setter seg ned for å snakke med han. Høre om han faktisk heter Hugo, fortelle at hun husker han fra barndommen sin og at hun blir glad hver gang hun ser han. Han er et av de menneskene som hører hjemme i hennes Oslo. En del av gatebildet, livet og menneskene. Oslo er stort og Hugo er liten. Men han betyr noe for noen han også.

24 kommentarer:

Bønna sa...

Vampen, dette var bare vakkert skrevet. Er glad det finnes personer som har slike holdninger. Vampen bør sette seg ned med ”Hugo” ved neste anledning.

Milton Marx sa...

En fin post. Jeg har også noen slike som jeg alltid tenker tilbake på. Mest er det tiggere. Jeg tenker på den lille jenta i Guatamala City som jeg brukte å kjøpe roser av på vei hjem fra byen tidlige søndagsmorgener. Hvor er hun nå? Voksen, hvis hun levde opp. Kanskje selv en mor. Sikkert mer enn 25 år.

Jeg trengte ikke rosene hennes, som jeg uansett bare satte i et glass vann på badet. Jeg ville aldri ha kjøpt dem, hvis det ikke var fordi det var noe spesielt ved henne - og fordi jeg kanskje gjorde dagen hennes litt lettere ved å kjøpe.

Plutselig føler jeg meg gammel

Salt sa...

Avskyelig sentimentalisme.
Folk som "Hugo" er hvor de er fordi de har fortjent det. De har kastet bort livet sitt med å rømme fra virkeligheten heller enn å takle den.
Jeg har kun forakt til overs for slike mennesker og gir aldri penger til dem.
http://verdenssalt.blogspot.com/

VamPus sa...

Salt: Det er godt vi er forskjellige..

geirronimo sa...

Jeg kan skrive om historier om hvordan folk fikk det slik:

Mange krigsseilere som såg sine medsoldater bli brent av diesel etter et direkte treff av en torpedo i Atlanterhavet, fikk selvsagt store problemer etterpå.

Ingen av de, eller svært få av de, fikk noe hjelp av den norske stat. De måtte takle sine egne problemer, og havnet selvsagt på fylla - livet ut. Tenk selv igjennom den situasjonen, å være redd for å sove fordi du da vil gjennopleve dette i drømmer....

Salt, ha gjerne forrakt, men stå for det. Jeg håper at du ikke selv kommer i en slik situasjon.

daphne sa...

Avkyelig sentimentalisme?
Er det det barndomsminner er?

En liten blå høne sa...

Jeg har en teori om at du beskriver her noe så paradoksalt som egoistisk empati.

Du nærer tydeligvis en form for varme følelser for denne mannen, men kun fordi han minner deg om en lykkelig men svunnen tid, da du var liten og fri for bekymringer. Ikke fordi du har en genuin mellommenneskelig empati for ham som person. For da hadde du nettopp satt deg ned for å prate med ham.

Kosialist sa...

Vel, høna, alt mennesker gjør er basert på egoisme. Hvis du hjelper noen så får du en god følelse. Hadde du gjort det hvis det ikke føltes bra? Selvsagt ikke.

Du er også egoist, enten du liker det eller ikke.

Sjukheit sa...

Eit poeng er jo at egoisme i det tilfellet ikkje er noko negativt. Klart ein gjer veldedig arbeid for å føle seg betre, men om motivasjonen er egoisme eller ikkje er jo lite relevant når sluttproduktet er at folk får det betre.

Audun sa...

Fin post om viktig tema. Jeg har også en "hugo" som kommer fra samme sted. Han er på en måte vår, og jeg er alltid bekymra for om han klarer vintern.

Godt å se at det er høyrefolk som ikke bare har lyst til å jage vekk dem av oss det gikk dårlig med.

Soundtrack: CC Cowboys med Død manns blues

Herodotus sa...

Touching, Vampus. Jeg hadde en Hugo, eller snarere Pedro (ant. chilener) på min (andre) kant av byen. Han brukte å gå tett inn på folk bakfra og skrike "JESUS!!! Drikk mitt blod!!HAHAHA med en uhyggelig dødningelatter. Med min smak for dadaisme var han for meg en populær figur. Men så forsvant han ut i tynn luft, antagelig i form av overdose.

Salt sa...

Daphne: Det jeg mener er avskyelig sentimentalisme er å bruke denne tragiske skjebnen til å fremstille seg selv som "raus" og "inkluderende", samtidig som man egentlig bryr seg mer om neste par sko.
Jeg vil heller være ærlig og si at jeg genuint ikke bryr meg.

Manfred sa...

Vampus:

;)))

Er du fra Veitvet?

Manfred sa...

Vampus:

Trodde forresten han var borte. Hvor pleier han å sitte hen?

T-Wiz sa...

Mye sies best på engelsk:
"Charity begins at home".
Pass heller på at ingen du kjenner blir til en Hugo.

Uteliggere gjør meg sint. Grrr! Men jeg vet ikke helt på hva eller hvem.

Mer sentimentalitet:
"We watched our friends grow up together
And we saw them as they fell
Some of them fell into Heaven
Some of them fell into Hell"

The Pogues, "Rainy night in Soho"

VamPus sa...

manfred: Ja - hvem er du? Send meg en mail på vampus@gmail.com..
Nå har jeg ikke sett han på en stund, men han har pleid å sitte ved T-baneoppgangen ved Akersgata og på flere steder i Grensen.

Kosialist sa...

Salt, du aner ikke hvor rett du har. Se bare på venstresiden og dens trang til å til og med støtte brutale diktatorer og regimer fordi det "er for en god sak", målet helliger middelet, osv.

Mange på venstresiden lider av en kollektiv trang til å finne ofre for å ha noen å dulle med og skyve foran seg i sin kamp for et ufritt samfunn der alle er "like" (men noen er "likere" enn andre).

Venstresiden er ofte en en kollektiv "avskyelig sentimentalisme", som du så fint kaller det.

Case in point: Pøse på med u-hjelp som man vet ikke nytter, og som kun bidrar til å holde fattige land nede, så man har noen å skyve foran seg når man kjemper mot "kappitalista".

Prinsesse Lea sa...

Jeg synes overhodet ikke posten kan kalles sentimental, tvert imot synes jeg den var nøktern og ekte. Og jeg hater sentimentalitet, altså!

Hilsen Prinsesse Lea - som forøvrig også er halvt fra Veitvet :)

EarlGrey sa...

Fint skrevet om en skjebne som tydeligvis har berørt deg Vampus.

Så til Salt: Det er forsåvidt opp til deg selv om du bryr deg eller ikke. Men derfra og til både å ha full oversikt over grunnene til at "Hugo" har havnet der han er, og å detaljert vite Vampus' beveggrunner for å skrive slik hun gjør, er et ganske drøyt stykke.

Selv tror jeg i gode øyeblikk at mennesker både kan ha sansen for flott fottøy OG vise medmenneskelighet når det er påkrevet. Synes du det blir litt i overkant?

Salt sa...

Earlgrey:
At jeg generaliserte litt må jeg innrømme...
Men dog: Det er en form for "sosial masturbasjon", når man kan ta en tragisk skjebne og si "stakkar, se på ham. Jeg føler så mye akkurat nå". For så i neste øyeblikk å ikke bry seg. Da er det bedre å være ærlig og si det so det er: Jeg bryr meg ikke. Ikke egentlig.
Jeg tar det også til neste nivå: Jeg har ingen plikt til å bry meg med andre menneskers skjebne, og ikke de med min.
La meg presisere at dette angår mennesker jeg ikke kjenner; ikke min nærmeste familie og valgte venner. De bryr jeg meg om fordi de gir meg noe godt tilbake.
Men uteliggere og lasaroner gir meg ingeting annet enn en følelse av tristesse og avsky. Av og til syns jeg litt synd på dem, men mest tenker jeg at de har havnet der av egen fortjeneste.
www.verdenssalt.blogspot.com

Overkill sa...

Nydelig post.

Egentlig ganske skremmende at en slik post skal avføde en egodebatt. Det må være lov å både bry seg om sko/fotball/biler og samtidig ha hjertevarme.

Det lukter litt drittsekk av postene til Salt her, synes jeg.

Salt sa...

Overkill sa: "Det må være lov å både bry seg om sko/fotball/biler og samtidig ha hjertevarme.

Det lukter litt drittsekk av postene til Salt her, synes jeg."

Salt: Det er naturligvis lov.
Men jeg synes det lukter lite genuint.
Er man drittsekk fordi man er ærlig, og innrømmer at man ikke bryr seg om lasaroner?
Da er jeg en stolt drittsekk.

Milton Marx sa...

Det som Salt kanskje skulle tenke gjennom, er at han skal oppleve mange ting opp gjennom livet. Hvem vet hvordan Salt reagerer den dagen at hele familien hans - både kone og flere barn - brenner inne mens han er borte.

Man kan oppleve mange ting i løpet av livet som ikke nettopp ansporer til verdiskapning. Personlige tragedier er bare én mulighet.

Hvem vet hvordan Salt reagerer etter å ha fått sitt første multihandicappede barn, og hans kone deretter blir gravid med hans bror eller sjef.

Det jeg ser når jeg leser Salts kommentarer, er umodne meldinger fra noen som enda har riktig mange av livets ørefiker til gode.

Slapp av, Salt. De kommer. Du kommer til å få ditt, akkurat som flertallet av befolkningen. Du kan bare håpe at du ikke får alt for mange flere og hardere ørefiker enn du kan takle. Det vil vi først vite etterpå.

Salt sa...

Miton Marx skrev: "Slapp av, Salt. De kommer. Du kommer til å få ditt, akkurat som flertallet av befolkningen."

Salt: Takk for lykkeønskningene.
Nå er jeg voksen person som faktisk har opplevd litt av hvert av motgang og nederlag. Mine meninger er formet gjennom nettopp en modning, som gjør at jeg kan se ting for det de er uten ønsketenkning og overdrevet sentimentalisme.