Kampen om voldtekt

Kampen mot voldtekt er en kamp om voldtekt for å støtte opp om det norske kjønnsmaktperspektivet, skrev Preben Z. Møller i gårsdagens VG. Videre mener han at mørketall og uvilje mot fakta tjener venstresiden. Dermed ender vi opp med en politikk og holdningskampanjer som ikke treffer. Voldtektsmenn er nemlig ikke hvem som helst. Som om noen har sagt det. Selv de mest radikale feministene på venstresida jeg kjenner, er enige om at flertallet av menn er ålreite menn som ikke hater kvinner.

Og der starter problemet med Møllers analyse. Utgangspunktet er feil. Han forsøker å vise at norske feminister ikke forstår gradsforskjellen mellom uønsket seksuell omgang med en klassekamerat etter en fest og at tre fremmede menn bryter seg inn i en leilighet og ikke bare voldtar, men også truer og utøver grov vold. Interessant nok mener Møller at det første er en anførselsvoldtekt, i motsetning til det andre scenariet. Men i straffelovens §192 B står det at ”den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen straffes for voldtekt med fengsel i inntil 10 år”. Uten anførselstegn. Er voldtekten begått at flere i fellesskap, og eller på en særdeles smertefull og krenkende måte, så øker strafferammen til 21 år. Med vennlig hilsen norske politikere av alle farger.

En statsadvokat var i fjor bekymret for at hyggelige, norske gutter kunne risikere tre års fengsel når de ”kun tok seg til rette” iet annet menneskes kropp. Møller mener åpenbart at dette ikke er uttrykk for holdninger. Når en kvinne har sovnet eller ikke er i stand til å gjøre motstand, eier hun ikke lenger sin egen kropp. Hun ”merker” bare at hun er ”voldtatt” dagen etter.

I 2011 ga politiet i Oslo ut rapporten om ”Voldtekt i den globale byen”. Her viste de til at den typiske Oslo-voldtekten skjer på nattestid i helgen, enten hjemme hos den anmeldte mannen eller hos den fornærmede kvinnen. Den anmeldte gjerningsmannen er i slutten av 20-årene og anmeldes av en kvinne han ikke kjenner, men har truffet i en festsituasjon. Det anmeldte overgrepet skjer ofte når kvinnen er dopet, har blackout eller sover. Men som oftest skjer voldtektene i forbindelse med trusler, tvang eller fastholding.

Ofte skjer altså voldtekten på en slik måte Møller setter anførselstegn på. Når han på den måten definerer vekk det politiet sier at er ”typisk”, og som mange av oss mener er et uttrykk for holdninger til kvinnens seksuelle integritet, står vi igjen med Møllers ønskede bilde av voldtektsmenn som asosiale og dysfunksjonell.

Men både høyrepopulister og Møller har rett. Ikke-vestlige menn med asylbakgrunn har voldtatt. Asosiale, voldelige kriminelle har voldtatt. Men også norske unge gutter har voldtatt skolevenninner nachspiel. Familiefedre har voldtatt sine koner. For å bekjempe voldtekt må vi altså jobbe bredspektret. Men Møller anerkjenner knapt det politiet kaller den typiske voldtekten, som i 2010 utgjorde 33,3% av de anmeldte voldtektene i Oslo. Deretter kommer relasjonsvoldtekter, som skjer mot partner eller eks-partner, på 25,3 prosent av de anmeldte.  Voldtekter som skjer mot personer i sårbare livssituasjoner utgjorde 20,4 prosent. Overfallsvoldtekter utgjorde 12,9 prosent i 2010, som var et toppår for voldtektsstatistikken i Oslo, der kun seks av voldtektene ble oppklart - hvor de som ble dømt helt riktig var ikke-vestlige med asylbakgrunn. Men blant de 17 sakene som ikke har blitt oppklart har ofre også beskrevet gjerningsmenn som norske/lyse/nordiske. Hvem tjener på myten om at det bare er ikke-vestlige innvandrere som voldtar?

Hvor mange som ble voldtatt og torturert av tre fremmede menn som bryter seg inn i leiligheten til ofrene sier statistikken lite om. Men det er altså her Møller mener vi skal legge inn støtet i forebyggingsarbeidet.

Grunnen til at det drives holdningsskapende arbeid blant unge er ikke fordi noen tror at alle menn er potensielle voldtektsmenn og alle kvinner potensielle ofre. Grunnen er at det er blant disse mange anmeldte voldtekter skjer. Og fordi offer og gjerningsmann nettopp kan møte hverandre i normale sosialiseringssituasjoner, som på skolen som i dette tilfellet, jobb eller på lokalbutikken, så er det ikke bare holdningene til relativt normale, unge, fulle, kåte, grenseoverskridende gutter vi forsøker å nå, men også oss som er rundt. For at vi skal gjenkjenne, vite og forstå – og kanskje gripe inn før en ung gutt ”tar seg til rette”, eller kunne ta vare på offeret.

Møller mener noen tjener på at mørketall forblir mørketall. Fra rundt år 2000 og frem til nå har vi sett en radikal økning i antall anmeldte voldtekter. Det blir tolket som at vi nettopp har klart å konvertere noen av mørketallene ved at bevisstgjøring rundt voldtekt har ført til at flere faktisk anmelder. Så kanskje disse holdningskampanjene fungerer likevel?

Vi vet at mørketallene fortsatt er ekstremt høye for relasjonsvoldtekter, altså der vold utøves av partner eller eks-partner. Menn blir også voldtatt. Vi ser dem omtrent ikke på statistikken, selv om voldtektsmottak melder at de undersøker flere enn det som anmeldes hvert år. Regjeringen la nylig frem   en stortingsmelding om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner, der det er konkrete forslag til hvordan avdekke denne typen "usynlig" vold. All ære til de mange kvinnene som nå står frem som voldsutsatte i forbindelse med Sanitetsforeningens Rød knapp-kampanje mot vold mot kvinner. Denne typen kampanjer bidrar til at flere anmelder fordi de ser at det er ikke bare dem. Slik konverterer vi mørketall til faktiske tall med kampanjer Møller mener ikke treffer. 

Blant ett av tiltakene gruppen Stopp Voldtekt (der jeg selv er aktiv) krevde fra regjeringen var en nasjonal omfangsundersøkelse for å kartlegge voldtekt og andre seksuelle krenkelser.  Det mangler altså ikke på ønske om å få mer informasjon fra "sosialfeminister" og oss andre, nettopp fordi ingen tjener på mørketall og lite effektive kampanjer. At det ikke får forsiden i VG betyr ikke at det ikke er der. At "folk flest får berøring med dette (kampen om voldtekt) i media" er ingen unnskyldning for at en sosiolog som skriver bok om temaet ikke er kjent med det. 

Mange har i tillegg etterlyst spissede tiltak mot andre grupper og mer forskning på både ofre og voldtektsmenn. Det er dette som er den største kampen, når vi først skal snakke om kampen mot og om voldtekt. Å definere de vanligste voldtektene ut av debatten tjener kun Preben Z. Møller.

Vissen verdighet

Hvorfor er det slik at vår eneste vei til verdighet i når det gjelder rom er å innføre statlig etnisk diskriminering i Norge? 

Ifølge Dagbladets Marie Simonsen er vi i ferd med å stryke i lakmustesten for det siviliserte samfunn. Våre demokratiske verdier og rosetogets honnørord etter 22. juli 2011 visner fordi vi ikke legger til rette for etnisk diskriminering av en særskilt gruppe.

Mennesker fra fire kontinenter - Asia, Afrika, Australia, Amerika - nektes adgang til riket utover tre måneders turistvisum, eller må søke asyl eller familiegjenforening for å bli i Norge. EØS-borgere har det samme turistvisumet, men kan få bli i landet om de har meldt seg som arbeidssøkere i inntil seks måneder. For samtlige disse gjelder reglene om at du skal kunne sørge for eget livsopphold i det tidsrommet du er her. Har du ikke funnet arbeid innen seks måneder, eller når du ikke lenger klarer å betale for eget opphold innen de seks månedene, så er det på tide å dra hjem. Så mens portugisere, spanjoler, polakker, svensker, italienere og alle andre europeere forventes å finansiere eget opphold og livsnødvendigheter, og eventuelt hute seg hjem når finansene tar slutt, er det en gruppe vi skal gjøre unntak for: romfolk. Som Marie Simonsen skriver – romfolket er ikke turister på sightseeing.

Vel. Lite tyder på at de er arbeidssøkende heller. Gamle Oslo NAV, som registrerer arbeidssøkende EØS-borgere, har under 115 personer registrert hos seg, de fleste fra Spania, Baltikum, Polen – knapt en håndfull fra Romania. Siden vi (heldigvis) ikke driver etnisk registrering i Norge, vet jeg ikke om dette er rumenere eller rom. Dersom de er arbeidssøkende EØS-borgere er de fortsatt forpliktet til sørge for eget opphold. Siden romfolket ikke er turister på sightseeing, må vi forutsette at de er arbeidssøkende EØS-borgere og skal ha samme rettigheter  og oppfylle samme krav som alle andre arbeidssøkende EØS-borgere. (Jeg finner ikke info på hvor mange EØS-borgere som er registrert hos politiet, som alle arbeidssøkende er pliktig til å gjøre - legg gjerne ut lenke i kommentarfelt om du finner).

Dagbladet skriver at romfolk er diskriminert og utestengt fra boligmarkedet fordi de ikke klarer å få leid bosted til ca 1500,- i måneden i Oslo (180 000 kr delt på 120 personer). Vel, da er i så fall alle diskriminert og utestengt fra Oslos boligmarked. Når alle er det, kan vi jo stille spørsmål om denne gruppen er det.

Det handler ikke om at Norge skal stille opp med toaletter, dusj eller tak over hodet for tilreisende rom som ”ikke er turister på sightseeing”, eller at noen er redd for at det da kommer flere romfolk til Norge. Spørsmålet må jo være om Norge skal stille opp med bosted for alle EØS-borgere som søker arbeid og lykken i Norge. Det bryter i så fall med forutsetningene for prinsippet om fri utveksling av arbeidskraft innen EU og EØS. Men ingen kan for alvor mene at eneste veien til verdighet er å gi til noen i en vanskelig situasjon, men ikke til andre i samme situasjon. Det er å drive aktiv diskriminering. I dette tilfelle basert på etnisitet.

Noen mener at romfolk blir jaget fordi de er rom. Tror noen virkelig at svensker, finner, polakker, etiopere, latin-amerikanere, new-zealandere og tyskere ville blitt behandlet annerledes om de i flokk campet i parker og skogsområdet, brukte bakgårder som toalett og hadde talspersoner som krevde særbehandling? Eller en gruppe etniske nordmenn for den saks skyld?

Dagsavisens Hege Ulstein syntes tidligere denne måneden at russefeiringen var en rimelig sammenligning. Kanskje det. Men russen blir også jaget, bøtelagt og klaget på når de bråker, forsøpler og demonstrerer mangelfull hygiene. Forskjellen er at til og med russens egne talspersoner synes dette er helt rimelig, legger seg langflate og lover å rydde opp.

Så kan du selvsagt si at russen har et hjem å dra til. Det har jo faktisk også tilreisende rom. At reiseveien er noe lenger er ingen unnskyldning mot likebehandling. Og det er likebehandling som, sist jeg sjekket, var en av grunnsteinene for det siviliserte samfunn, ikke særrettigheter på bakgrunn av etnisitet. Det kan umulig være en verdig politikk å legge til rette for at en gruppe som ofte opplever nettopp diskriminiering og forskjellsbehandling, fortsatt skal forskjellsbehandles for å gjøre det lettere å leve av å tigge. Det er en ganske vissen form for verdighet.

Apropos: Arbeiderpartiet mener at et generelt tiggerforbud er for ressurskrevende for politiet, selv om politiet selv ønsker dette. De vil heller ha soner der man kan tigge nå og da, men ikke hele tiden. For det er jo mye enklere for politi, tiggere og befolkning å forholde seg til…

Verneplikt og valgfrihet

I 2013 er ikke den viktigste likestillingskampen verneplikt for kvinner, men valgfrihet for menn.

Venstres landsmøte gikk inn for verneplikt for kvinner, Arbeiderpartiet tar opp saken på sitt landsmøte i helgen og Høyre på landsmøtet i begynnelsen av mai.

La det være klart. Grunnen til at jeg er mot kvinnelig verneplikt er fordi jeg er prinsipielt mot verneplikt generelt. Det er prinsipielt galt å kreve ett år av et menneskes liv i statens tjeneste til luselønn. Å utvide ordningen til også å gjelde kvinner er å gå et skritt i feil retning. Prinsipielt sett.

Når det er sagt, kan unge kvinner tjene på å gå inn i forsvaret. Særlig om de velger å ta en av de mange utdanningsmulighetene forsvaret kan tilby. Det er få steder unge mennesker kan få lignende type tillit og ansvar så raskt som i en organisasjon som forsvaret. Dermed kan også de få en anerkjent ledererfaring de ellers måtte jobbe dobbelt så lenge for å få i både offentlig sektor eller privat næringsliv.

Forsvaret vil få fordelen av at de har flere talenter å plukke fra. I kritikken mot et vervet forsvar har vi ofte sagt at det er ikke alltid de ivrigste kandidatene som er mest egnet (slik det også er andre steder). Innen rekruttering er ofte "den motvillige kandidaten" den mest interessante, fordi de gjerne har reflekterte motforestillinger som gjør dem bedre egnet som ledere. Dessuten skal ikke kjønn i seg selv være diskvalifiserende for en stilling, men kan av og til være kvalifiserende. Som for å komme i dialog med hele sivilbefolkningen under oppdrag i utlandet.

Det er altså en fordel for kvinner å verve seg til forsvaret, og det er en fordel for forsvaret å verve flere kvinner. Men når jeg først er for valgfrihet så mener jeg det bør være valgfritt å dedikere seg til tjeneste for fedrelandet. Også for menn. Men skulle vi gå inn for kvinnelig verneplikt i Norge så kan jeg leve med det. Det rammer ikke flere, det rammer bare et annet utvalg.

Derimot er en av våre viktige likestillingssaker kamp mot kontantstøtte og deltidsarbeid. Hele 41% av arbeidsføre kvinner jobber deltid. Vi ser at menn jobber mer når de får barn, mens kvinner jobber mindre. Barn får med andre ord ikke mer tid med mor og far, de får mindre tid med far og mer tid med mor. Først etter at barnet har blitt syv år øker fars tid med barna (se boks). Noen mener det er til barns beste at barna mer eller mindre kun vokser opp med mor, og en sliten, tidspresset far. Jeg synes begge foreldre har rett på tid med barna, og dermed at mor kunne jobbe mer og far mindre. At likestillingslandet Norge gir økonomiske incentiver som tar arbeidsføre, friske kvinner ut av arbeidslivet og reduserer fars tid med barna mens de er små, er for meg et mysterium. Vi vet at kvinner ofte tjener mindre og at det økonomisk sett fra familiens side derfor vil være kvinnen som fratrer arbeidslivet, derfor er ikke kontantstøtten kjønnsnøytral. Den sementerer eksisterende skjevheter i samfunnet, noe som gjør kvinner til yrkes- og pensjonstapere og mannen taper tid med barna sine.

Suksessfulle, eldre menn får gjerne spørsmål om hva de angrer på når de ser tilbake på sitt liv. Det ene svaret som går igjen er at de gjerne skulle sett mer til ungene da de vokste opp. I 2013 er nettopp det den viktigste likestillingskampen. Ikke verneplikt for kvinner. Men valgfrihet for menn.

Oppdatert: Interessant om presset og bekymringen menn har for å være den som bærer hele den økonomiske byrden for familien. 

Jernkvinnen

Hun er en av de politiske lederne som vil bli husket best fra det 20. århundret, ikke fordi hun var Storbritannias første kvinnelige statsminister, men fordi hun hadde en standhaftighet og gjennomføringskraft som få andre kan vise til.

Det tar tid før ikoner av hennes legering ruster.

R.I.P Margaret Thatcher 1925-2013

Min kommentar i VG. Les gjerne også Asle Tojes på NRK Ytring.

Politikere vi fortjener

Grunnen til at de fleste politikere "feiler" i sosiale medier er at de ikke våger å gjøre noe feil i det hele tatt. 

- Det er veldig lett å kritisere politikere for å ikke mestre de nye mediene, det som er positivt er at man prøver og er på de nye plattformene, prøver å være aktive og kommunisere med velgerne. 

Dette sa førsteamanuensis på Institutt for medier og kommunikasjon, Gunn Enli, på NRK Kulturnytt i dag morges. Men hun la til at politikerne ofte sliter med å finne den riktige balansen i innholdet på det de ønsker å dele.

- Sosiale medier er en slags semiprivat arena hvor man skal dele, skal ytre seg som privatperson, hvor man skal vise sin personlighet på en litt annen måte. 

Her feiler mange, mente hun. Men gjør de egentlig det?

Etter å ha holdt kurs om politisk bruk av sosiale medier både i og utenfor eget parti, opplever jeg helt riktig at mange er usikre. På den ene siden oppfordres de til å nettopp dele av seg selv, la leserne bli kjent med dem på en annen måte, åpne for dialog og innspill. Men de, som alle andre, ser jo også hvordan kollegaer blir pisket på plass av såvel illsinte brukere, både politiske motstandere og medstandere som tar avstand om de nettopp forsøker seg med humor, dialog og å ytre seg som privatperson. Og gud forby - skulle man drite seg ut ved å si at en politisk motstander har et poeng, så er det lite nåde å få. Er man raus med en politisk motstander vil det du sier garantert bli brukt mot dine egne, og dine egne vil se på deg som en som dolker eget parti i ryggen. Hvordan man i tillegg med vilje tolker hverandre i verste mening som del av det politiske spillet har SVs Jens Kihl skrevet godt om i en kronikk på NRK Ytring.

Det politiske spillet åpner rett og slett ikke for raushet.

Dette har lite med sosiale medier å gjøre. Som tidligere Høyre-rådgiver Odd Hoen-Sevje så fint har oppsummert i egen Twitter-profil: "Twitrer privat helt til jeg twitrer noe som er dumt nok til å havne i en avis". De tradisjonelle mediene forflater saker, fragmenterer og polariserer, samtidig som de mener at det er den stadig voksende staben av kommunikasjonsrådgivere som er et demokratisk problem.

Hva kom først - høna eller egget?

Da Sveriges utenriksminister Carl Bildt begynte å blogge i 2005, kritiserte svenske medier han for å være udemokratisk. At en politiker skulle kunne kommunisere direkte med velgerne uten å filtreres gjennom journalister var helt uhørt. Lignende holdninger kunne vi høre i debatter i Norge. Det var selvsagt før mediene oppdaget hvilken gullgruve sosiale medier var for politisk skandalejournalistikk. Som for eksempel når en samferdselsminister fra Senterpartiet retvitrer en melding fra en som skriver "Fuck Oslo" når hun koser seg hjemme på påskeferie (både jenta og statsråden, vil jeg tro). Det er vel neppe noen av dem som gjør noe lignende igjen. Som jeg skrev i Kampanje - vær deg selv nok.

Dette er ikke en feil på linje med når Ulf Leirstein i FrP trykker "like" på¨rasistiske kommentarer på Facebook, og i NRK Kulturnytt forklarer det med at han er for ytringsfrihet fordi da kan han ta til motmæle mot de han er uenige med. Å trykke "like" er ikke å ta til motmæle, selv om det ofte brukes for å vise at jeg har lest og satt pris på kommentaren din.

Men det største problemet til de fleste politikere er uansett ikke at tabber seg ut i sosiale medier. Det største problemet er at ingen gidder å høre på hva de sier. Selv om vi ber dem komme seg på sosiale medier, opplever de at de overhodet ikke får respons. Trygt, godt og kjedelig skriver de om gode skoler, for eller mot skattelette, fellesskap, næringspolitikk, byutvikling og samferdsel. Bare for å oppleve at det er bildet av den mislykkede bursdagskaka som får flest likes på Facebook. Kanskje ikke så rart. Når vi blir trent til å høres ut som politiske løpesedler, med innøvde svar for å ikke støte noen, blir det lite engasjerende.

Når da en sjelden gang kommentarfeltet i bloggen din blir tatt over av en rasende masse som antakeligvis aldri ville stemt partiet ditt, men nå later som om du er helt og holdent grunnen til at de ikke vil gjøre det, fordi du har sagt ja/nei til innvandring/EU/skattelette/kontantstøtte/abort - vel, da får vi de politikerne på sosiale medier vi fortjener.

Grunnen til at de fleste politikere feiler i sosiale medier er at de ikke våger å gjøre "feil" i det hele tatt. Hvilket betyr at modige valg antakeligvis også uteblir også andre steder.

Jeg personlig tror dessuten at de som kan gjøre størst suksess er lokalpolitikere som skriver om nære ting, ikke profilerte politikere nasjonalt. Hva mener du er utfordringen med den politiske debatten på sosiale medier og hvorfor? Hva kan, om noe, gjøres med det?

De andre verdiene

Flertallet av verdens mødre har vært treller, gårdsarbeidere, tjenestepiker, fabrikkarbeidere. Det har for flertallet av verdens mødre ikke vært et valg om å arbeide eller ikke.

Kan du skjønne at det er så kontroversielt å si at det ikke lønner seg å velge vekk inntektsgivende arbeid?

Jeg fatter det ikke. At du ikke tjener penger når du ikke jobber gir forside i Dagsavisen. Det neste blir vel at jeg får Nobelprisen i økonomi for min revolusjonerende teori om at det ikke lønner seg å ikke jobbe.

Det virker ikke som om dette går helt hjem; Jeg respekterer fullt og helt et valg om å være hjemme med barn. Jeg respekterer retten til å velge vekk inntektsgivende arbeid. Jeg respekterer at det finnes andre verdier enn penger. Jeg respekterer at folk velger å gå ned i levestandard, forbruk og muligheter. Helt topp. Kjør på.

Det jeg sier er at de andre verdiene ikke betaler for bolig, mat, klær, leker, fritidsaktiviteter til verken deg selv eller barna. Vi lever ikke av de andre verdiene alene. Og når vi vet at velferdsstaten Norge ikke er bærekraftig på grunn av ytelsene vi blant annet gir til friske, arbeidsføre kvinner, så blir det helt galt at noen mener de kompenseres ytterligere for deres eget valg om å ikke jobbe.

Dessuten var utgangspunktet et oppgjør med vrangforestillingen om at normaltilstanden er at mor er hjemme med barn. Dette gjaldt for en svært liten privilegert overklasse der kvinnen ikke fikk lov til å jobbe. Flertallet av verdens mødre har vært treller, gårdsarbeidere, tjenestepiker, fabrikkarbeidere. Det har for flertallet av verdens mødre ikke vært et valg om å arbeide eller ikke. Jeg mener i hovedsak at det ikke skal være et valg om man skal forsørge seg selv i dag heller. Men om noen kan innrette familielivet slik at den ene kan være hjemme, så gjerne for meg. Men de som fortsatt ikke har noe valg om å være hjemme eller ikke skal ikke kompensere de som velger å være hjemme for det. Det må partneren gjøre.

Jeg kan faktisk ikke begripe at det skal være så himla kontroversielt. Virkelig ikke. Kanskje noen blir forbanna fordi de vet jeg har rett, hva vet jeg. Men det er faktisk slik at

Deltidsarbeid gir pensjonstap - i tillegg til at du er økonomisk avhengig av en annen

Du burde kreve pensjon av partneren din - velger familien at en ikke skal ha inntektsgivende arbeid eller bare skal jobbe deltid, er det jo rimelig at den som skal forsørge familien også kompenserer den som ikke har inntektsgivende arbeid.

Kontantstøtten gjør kvinner til sinker i arbeidslivet - Mange kvinner som mottar kontantstøtte, fortsetter å jobbe redusert, lenge etter at stønadsperioden er over. Klart det får konsekvenser.
Dagens mødre stjeler fra sine døtre - he he, ikke en egentlig overskrift, men helt reell problemstilling. Friske, arbeidsføre mennesker som i dag krever ytelser fra det offentlige når de velger vekk inntektsgivende arbeid bidrar til at velferdsstaten ikke er bærekraftig. Dine døtre må jobbe til de er 78 år fordi du valgte å være hjemme med dem i dag. Da kan vi jo begynne å snakke om verdivalg og generasjonsregnskap.

Dersom det er like verdifullt å være hjemme som å jobbe - hvorfor velger ikke flere vekk fars inntekt? Det er jo da ikke et argument at far ofte tjener mer. Dersom det er like verdifullt å være hjemme med barna, så burde jo far også få muligheten?

Jeg setter like stor pris på de andre verdiene i livet som de fleste andre. Men jeg innser at de andre verdiene ikke betaler husleia eller gir meg økonomisk trygghet for fremtiden. Og begriper fortsatt ikke hvorfor det er så himla kontroversielt.

Apropos: Jeg skrev om det i 2006 også gitt. Godt å se at jeg er konsekvent kjip.

Oppdatert: Og fortsatt - hva med far? En av mammabloggerne som inspirerte disse to innleggene skrev at hun måtte ofre mye for å være hjemme med barna. Blant annet så hun mindre til mannen sin, fordi nå som de kun skulle leve av hans inntekt, så måtte han jobbe mer. Så frem til begge barna begynte på skole, så jobber far så mye at han knapt ser kone og barn. For barnas beste. Sees om syv-åtte år liksom. Begriper ikke at menn finner seg i det. 

Tidsklemma - et verdispørsmål

Dersom det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe, hvorfor ofrer ikke flere familier fars inntekt slik at han kan være mer hjemme med barna?

Det er bare en liten andel privilegerte kvinner som har kunnet dyrke en hjemmetilværelse med barn. Resten  har måttet jobbe døgnet rundt for å få endene til å møtes. I dag vil de som vil være hjemme med barn at de som ikke har annet valg enn å jobbe skal betale for deres verdivalg. Det er ikke bare dårlig gjort, det er direkte provoserende. 

Vi snakker om det å være hjemme med barn som om et koselig familieliv med hjemmebakt brød på bordet og mor som hjelper barna med lekser har vært normalen. Bare en liten andel kvinner hadde "privilegiet" av å være hjemme. Den øvre middelklassen og det vi i dag kaller "rikingene" følte ikke at dette var et privilegium for 100 år siden. Tvert i mot var det et privilegium å få lov til å stemme, jobbe, utdanne seg og bidra til samfunnet. Det var dette de kjempet for, suffragettene og de norske stemmerettskvinnene, samtlige fra øvre middelklasse. Deres søstre kunne ikke engasjere seg i kampen for egne rettigheter. De hadde ikke tid. De jobbet. Enten de jobbet på gård, i tjeneste hos en familie eller på fabrikk, så jobbet de. Og hvor var så barna?

I jobb de også. Tidsklemme?

I England var 11–12 timers dag alminnelig på første del av 1800-tallet, selv for kvinner og barn. Målet for de første reformer var 60 timers uke; dette ble oppnådd i England omkring 1850 for en del av industrien. På gård har kvinnene og barna jobbet hele tiden. Og hvis mor var i tjeneste hos de bemidlede vokste barna opp hos besteforeldrene eller andre slektninger. Hvor de antakeligvis jobbet og bidro på gården.

Min mormors første minne av at hun jobbet på gården hjemme i Troms var da hun var fem år og begynte å få tilleggsplikter utover å ta vare på lillesøsteren. Enkle ting. Som å karde ull til garn. Hente og levere ting mellom gårdene. Etter hvert vaske, hjelpe til i fjøset, og da de var store nok - skrekk og gru - hente vann i bekken. Hun forteller at de enten bar vann i bøtter, eller tok en tønne på en kjelke og manøvrerte så godt de kunne. Men uansett skvulpet vannet over, og de ble våte, skjørtene frøs til is og de brukte timer på å få igjen varmen. Tidsklemme?

Mulig de ikke hadde så mye tidsklemme. Det hadde de ikke tid til. Dagen var full av sysler som skulle gjøres. Oldemor jobbet ikke deltid. Hun hadde seks barn og jobbet for fullt på gården, uten inntekt, pensjonspoeng eller barselpermisjon. Hun døde i 1992, 92 år gammel. Jeg tror hun følte livet hadde gitt henne mye. Siden hun hadde bursdag 17. mai, var det tradisjon på bygda at skolemusikkkorpset møtte på tunet og spilte for henne på dagen. Hva hun hadde gjort for å fortjene det, vet jeg ikke. Mulig hennes begeistring for korpsmusikk er noe annet enn min...

Mormor gikk i tjeneste hos en lokal storbonde, før mulighetene for arbeid ble færre og hun måtte dra til Oslo for å jobbe som tjenestepike her. Det var her hun møtte mannen sin og fikk ett barn. Ett barn hun senere måtte ta med tilbake til foreldrene i Nord-Norge da hun selv ble skilt og ikke kunne ha min mor hos seg fordi hun hadde få muligheter for økonomisk hjelp eller barnepass. Tidsklemma? Jeg tror min mormor mer enn gjerne skulle hatt den. Jeg tror hun ville drømt om å kunne løpe fra jobben for å hente datteren sin og tilbringe tid med henne. I stedet vokste datteren opp mer enn 160 mil unna.

Datteren kom senere til Oslo, og fikk selv sin første datter - meg. Jeg gikk i park som liten, deretter barnehage til jeg var seks og begynte på skole. Etter skolen hadde jeg skolefritidsordning, og når den var ferdig tasset jeg fornøyd hjem, med nøkkelen rundt halsen (vi het jo "nøkkelbarn"). Tidsklemme?

Jeg satte på potetene kvart over fire, så de skulle være ferdige kokte til mamma kom hjem og lagde resten av middagen. Hadde jeg ikke gjort lekser, gjorde jeg disse før jeg kunne gå ut og leke. Jeg savnet aldri min mor. Jeg savnet min far. Tiden med han var liten før de ble skilt, og mindre etter. I dag leser jeg mammabloggere som skriver rasende om dem som ikke er villige til å betale av sin inntekt i skatt for at de skal være hjemme. At de prioriterer barna. At det koster dem å være hjemme med barna, for far må jobbe mer, så de ser mindre til mannen sin.

I say - "what"? Ikke bare skal de kunne velge å være hjemme på bekostning av alle de kvinner som ikke har annet valg enn å jobbe fordi hans inntekt ikke kan forsørge familien, men i tillegg fratar de fars og barnas mulighet til samvær. Far må jobbe mer fordi mor er hjemme. Hvem har tidsklemme, sa du?

Det er en rett og plikt å jobbe for å klare seg selv. Økonomisk uavhengighet er en av de sentrale likestillingsspørsmålene. Om du ikke ønsker å være likestilt, så er det i orden. Du må gjerne velge vekk økonomisk uavhengighet og si at du gjør det for barnas skyld, men ikke kom å be om at de som jobber for å klare seg selv skal kompensere deg for det. Det er mulig "tidsklemma" går utover cafeliv, storbyturer, shopping med venninner og helgeturer med yogaklassen. Det som kalles fritid. Familieliv og barn ER fritid.

Vi snakker om et verdivalg. Ja, det er det. Det er om man velger den egenverdien det er å være hjemme med barna, men da må du akseptere at verdien av økonomisk selvstendighet og muligheter til å velge blir mindre. Alternativt vil en heltidsjobb gi mer økonomisk selvstendighet og muligheter til å velge. Også for far, som da kan jobbe mindre og være mer hjemme med barna, for barna som nyter godt av mor og fars inntekt og tilstedeværelse, og ikke minst for mor - som ikke blir lønnstaper og pensjonstaper, og må bære konsekvensen av dette valget resten av livet. Bitre, gamle damer som angrer på alt de ikke fikk gjort er heller ikke kule bestemødre.

Inga Marte Thorkildsen har selvsagt helt rett - det er ikke like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe. Hvis det hadde vært tilfelle - hvorfor ofrer ikke familien heller fars inntekt, slik at han kan være hjemme med sine egne barn?

Definisjonen av pragmatisk

Kvinnesak og gutteting

Når jeg tenker på politikk, tenker jeg at det er en gutteting.

Sitatet ovenfra er hentet fra en artikkel i Aftenposten fredag 1. mars om at bare halvparten av unge kvinner mellom 18-21 bruker stemmeretten sin (finner ikke hovedartikkelen elektronisk, men de har en oppfølgingsartikkel om at én av to jenter ikke stemmer).

Jeg har tidligere understreket viktigheten av å ha ulike stemmer i samfunnsdebatten, fordi det er et demokratisk problem dersom det bare er noen stemmer som blir hørt, dersom det er kun noen som setter dagsorden og dermed føringer på politiske prioriteringer. Dette gjelder ikke bare for kvinner som kjønn, men ulike mennesker med ulike ønsker for fremtiden. Det er spesielt er når politikk som sådan blir sett på som en gutteting i et så gjennompolitisert samfunn som Norge. Både hva politikerne bryr seg med og ikke bryr seg med er her et resultat av politiske prioriteringer. Alt har blitt politikk. Også der politikerne "laissez faire" - ikke griper inn.

Det er interessant hva som blir definert som politikk. Jeg husker veldig godt debatten(e) i bloggsfæren rundt 2005-2006 der det var en vedtatt sannhet at det i hovedsak var menn som skrev om politikk og samfunn, mens kvinner skrev om alt annet. "Alt annet", oppdaget vi, var blant annet temaene som svært gode kvinnelige bloggere skrev om, som Mihoe's blogg "Reality challenged", Drusillas "Dagens onde kvinner" og Fjordfitte med..vel, bloggen "Fjordfitte". Samtlige av disse skrev rasende, ofte i bokstavelig forstand, gode innlegg med mediekritikk om hvordan saker ble fremstilt, om maktbalansen i samfunnet, om sex og samfunn, vold, overgrep og voldtekt, diskriminering på arbeidsplassen, respekt for enkeltindividet og individuelle valg (selv om vel alle tre befant seg på venstreaksen politisk), gjerne med personlige erfaringer og selvironi og humor. Særlig det siste gjorde bloggene svært lesverdige og populære. Særlig det siste manglet hos mannlige bloggere. Så de kvinnelige bloggerne, som gjerne var selverklærte feminister, ble av journalister og andre kategorisert som "personlige bloggere", mens gutta selvsagt var samfunnsbloggere.

For feminisme er jo ikke politisk, eller hva?

Det sies at den som har definisjonsmakten, altså den som får definere virkelighetsbildet vi lever i, også gis makt og mulighet til å definere løsningen. Når "kvinnesak" enten blir definert som uviktig eller definert vekk som politikk, vil saker som berører kvinner mest også bli prioritert ned på den politiske dagsordenen. Selvsagt ser vi endringer i samfunnet også på dette. Det skulle da bare mangle. Men ta et eksempel som justisområdet. Kvinnesak eller gutteting?

Organisert kriminalitet, ran, drap, gjengoppgjør, smuglerligaer, bedrageri, hvitsnippkriminalitet, utelivsvold, knivstikking, tyveri og innbrudd. Sjekk ut hvor mange krimreportere som følger denne typen saker, både før, under og etter rettssaker. Er de menn eller kvinner?

Så hva med jusisområdene overgrep, familievold, voldtekt? Kvinnesak eller gutteting? Krimreporterne som dekker rettssaken er fortsatt i hovedsak menn, selv om jeg hører noen få kvinner kommenterer. Hvordan dekkes disse i mediene? Er det hardkokte krimreportere som forsøker å komme "inside" på krisesentre, i miljøer der overgrep finner sted, som intervjuer offer eller overgriper i oppfølgingssaker? Eller er det Magasinstoff - temanummer, kortvarige kampanjer som gir oppmerksomhet og feature-stoff?

For en ting er den tilfeldige kriminaliteten vi alle kan bli utsatt for på gata. En annen ting er å leve daglig i frykt for å gå hjem til de menneskene som skulle være din trygge havn. Dette gjelder både for jenter og gutter. Vold og overgrep i hjemmet er definitivt også en gutteting. Hvis du lurer på hvorfor, så se en gang til på bildet av Christoffer.

Dersom en mann slår en mann er det vold. Dersom kvinne slår en mann er det vold. Dersom mann slår kvinne bak hjemmets fire vegger havner det under likestilling og integrering. Hva med å kalle det, behandle det og dømme det for hva det er, nemlig vold? Det er ikke likestillingsministeren som skal arbeide mot vold mot kvinner i FNs kvinnekommisjon, det er justisministeren.

Eller hva med økonomisk politikk. Kvinnesak eller gutteting? Når det blir innført ordninger som i hovedsak bidrar til at kvinner velger vekk økonomisk selvstendighet og jobb til fordel å være hjemme med barna og leve litt på kontantstøtte, deretter på mannens lønn? Er det kvinnesak eller gutteting å legge forholdene til rette for at kvinner blir pensjonstapere og ubetalte omsorgsarbeidere?

Parolekampene som har vært i Oslo og Bergen foran 8. mars-toget i år viser at det heller ikke er én politisk retning blant kvinner. Ja, jeg skjønner at det er provoserende for kvinneaktivister som har vært dominerende i kvinnekampen de siste tjue åra at det plutselig dukker opp unge jenter som vil legalisere kjøp av sex, når de selv har jobbet så intenst mot. I kampen mot menneskehandel står vi garantert sammen, i kampen om retten til kvinnens kropp mener vi to forskjellige ting. Jeg mener at kvinnen blir objektivisert og tingliggjort når kroppen hennes blir lovregulert vekk fra egne valg. Venstresida mener at "eget valg" i denne sammenheng ikke er gyldig, for ingen kan frivillig velge å bli sexarbeider. Kanskje har de rett gitt samfunnets eksisterende maktstrukturer, jeg mener jeg har rett i et samfunn der kvinnen i hovedsak er likestilt - og at det er prinsippet vi skal demonstrere for.

De ti siste årene har vi hatt tre kvinnelige forsvarsministre. Siden departementet kom i 1991, har barne- og familiedepartementet hatt to menn som ministre, samt én som midlertidig settestatsråd. Er hvordan vi organiserer for barn og familie en kvinnesak eller berører barn og familie også menn?

Likestilling og organisering av familien hører vel så mye under justis-, forsvar-, finans-, utdanning-, næring-, arbeids- og sosialpolitikk. Kanskje departementet bør legges ned, slik at vi slutter å definere noen spørsmål som kvinnesaker og andre som gutteting? At vi innser at hvordan vi organiserer familien  avhengig av hvordan arbeidslivet er organisert? At vold mot kvinner er justispolitikk. At likestilling er et ansvar i alle departementer og et klart lederansvar i alle deler av regjeringen, uavhengig av politisk vridning?

Apropopos: Les også Anne Lise Strandens glimrende kommentar om at kvinner må ta ansvar for egen økonomi. 

Fri sex og alt gratis?

Det er gode intensjoner bak forslaget om å gi hormonelle prevensjonsmidler til unge, friske kvinner mellom 20-25 år gratis, men det er helt feil prioritering å bruke 100 millioner på nettopp unge, friske, voksne kvinner.

I Dagbladet i dag tar AUFs Eskil Pedersen til orde for å gi unge, friske kvinner "gratis" hormonell prevensjon, og får støtte fra lederen i KrFU, Elisabeth Løland. Sammen med Andreas Halse i SU var vi fire akkurat i en debatt arrangert av Bayer Healthcare, et legemiddelselskap som produserer nettopp hormonelle prevensjonsmidler. Det er selvsagt rørende å se de nevnte stå opp for et multinasjonalt, kapitalistisk legemiddelselskap, om enn noe uvant.

Jeg forsvarer gladelig legemiddelbransjens rett til å tjene penger, og tror gjerne på deres gode intensjoner om å få bedre legemidler til folk flest. Men å bruke 100 millioner av skattebetalernes penger for å gi bort prevensjon til unge, friske voksne mennesker er en dårlig prioritering.

La meg begynne med den gode intensjonen, som de tre ungdomslederne forsvarte godt. Særlig imponert over Elisabeth Løland, som ikke bare hadde svært gode innvendinger mot en slik ordning, men likevel ønsket å støtte dette fordi for henne er kampen om å få ned antall aborter viktig. Jeg husker ikke hvem som sa det (Halse?) - det er forfriskende med en KrFU-leder som inntar et progressivt standpunkt til sex og prevensjon, og vi skal vel være glad for at vi i Norge ikke har et sterkt kristenkonservativt miljø som preker avholdenhet fremfor seksualundervisning.

Så selv om vi andre er for fri abort, så ønsker vi selvsagt at færrest mulig skal måtte behøve å ta det. Her er det også en god nyhet. Aborttallene i Norge har holdt seg relativt stabilt de siste 20 årene, med rundt 15 000 aborter i året. Samtidig har Norges befolkning vokst med rundt 700 000 innbyggere. Andelen aborter har altså gått ned, samtidig som tenåringsgraviditeter og aborter heldigvis ikke er en stor utfordring i Norge.

Allikevel har Helsedirektoratet anbefalt at kvinner under 25 år skal tilbys gratis prevensjon for å forebygge provoserte aborter. Helsedirektoratet har kun sett på dette forslaget, ikke vurdert om andre tiltak kunne gitt samme resultat. En studie fra SINTEF fra to kommuner i Norge konkluderer med at gratis prevensjon fører til 50% nedgang i antall aborter. Men konklusjonene er basert på en svarprosent på under 35%, og utført i to kommuner (Tromsø og Hamar) utvalgt fordi de har høyt antall studenter. Om kvinnene velger å ta abort der de studerer eller der de egentlig bor, sier tallene lite om. I tillegg vil en studie av denne typen kunne påvirke adferd, fordi spørreundersøkelser og kontakt med de berørte, vil kunne påvirke adferd. Det er altså ikke nødvendigvis slik at resultatene vil vedvare om alle får alt gratis i morgen.

Så er jo spørsmålet - om vi hadde hatt 100 millioner til overs og ikke trengte å prioritere ressurser i helsevesenet, skal vi da gå inn for det?

Jeg synes ikke det. Jeg synes faktisk ikke det er en offentlig oppgave å finansiere prevensjon til unge, friske kvinner som er voksne nok til å velge eget studiested, finne sted å bo, betale husleie, mobiltelefon, mat og klær. Studiene viste også at økonomi i svært liten grad var en årsak til om kvinnene brukte hormonell prevensjon eller ikke. De fleste har råd til å betale 66 kroner i måneden for p-piller. Dette er altså ikke et fattigdomsspørsmål. Men hvis det var det, så er det lite treffsikkert å bruke 100 millioner til alle, dersom det er noen få som trenger hjelp og støtte. Dersom man skal betale alt for alle, blir det mindre til de som trenger mest hjelp.

I tillegg mener jeg fortsatt at det er noe dritt at kvinner er de som bærer byrden for prevensjon. Gratis p-piller vil være enda en grunn til at gutta ikke gidder å bruke kondom, og dette til tross for at kondomer er tilgjengelige gratis og både beskytter mot graviditet og kjønnssykdommer. Mulige bivirkninger av p-pillen for kvinner er stadig vekk blodpropp, slag, hjerteinfarkt, leversvults og høyt blodtrykk. Andre bivirkninger: kvalme, blødningsforstyrrelser, vektøkning, depresjon, hodepine og nedsatt sexlyst. Og det skal vi gi incentiver til at flere skal bruke over lengre tid uten å vite hva slags langtidsvirkninger hormonelle prevensjon har på kroppen?

Dessuten er det et paradoks at det kommer forslag om å bruke 100 millioner helsekroner på prevensjon til friske kvinner i fertil alder, hvor man anbefaler kvinner å få barn, samtidig som vi på andre siden betaler for assistert befruktning for kvinner som ofte har ventet for lenge.

Oppsummert - friske, voksne mennesker har ansvar for egen helse og avgjørelser som gjelder egen fremtid, det er dårlig helseprioritering å bruke 100 millioner på unge, friske voksne, og det er heller ikke treffsikkert om man ønsker å nå ressursvake, sårbare grupper. Alt til alle, betyr mindre til de som trenger det mest.

Apropos: Og for øvrig mener jeg at abortloven skal bestå slik den er i dag.

Arbeidsliv er mer enn jobb

Arbeidslivet er så mye mer enn bare jobb.

Mye skrives om utfordringene med at mellom 800 000 og 900 000 nordmenn i arbeidsfør alder står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Ifjor var tallet fra NAV at hele 307 000 nordmenn var uføre. Av disse, utgjorde de unge uføre et helt årskull.

Dette får store konsekvenser for samfunnet, som tar kostnaden for tapet av arbeidsinnsatsen og utgiftene til livsopphold, og for bedriftene som har behov for arbeidskraft. Men ikke minst får det konsekvenser for den det gjelder. Unge uføre risikerer et langt liv som uførepensjonister.

Men det å ha jobb handler om mye mer enn det. For svært mange er jobben den viktigste sosiale møteplassen. Det er også på jobben de fleste av oss møter folk med andre meninger enn oss selv, får utfordret hvem vi er og hva vi står for, i omgivelser der det er naturlig å opptre relativt dannet. Dette er jo et tankekors, når vi ser hvordan kommentarfelt eksploderer på nettavisene. Hvem er de som kommenterer, hvor kommer tankene deres fra - hvorfor har de så god tid til å kommentere midt i arbeidstiden til vanlige folk?

Arbeidsplassen er også der vi ofte får oppgaver som utfordrer og utvikler oss som mennesker. Det er faktisk mange gode grunner til at vi bør jobbe for å få flere tilbake i arbeidslivet. Det handler også om mestring i eget liv, mulighet til å utfolde sin livskraft og mulighet til å bidra. I tillegg handler det om kjærlighet. Enten til jobben i seg selv eller til det sosiale miljøet. Ikke minst at vi ofte møter for utkårede på jobb.

I dagens Aftenpoften kan vi lese at hver femte arbeidstaker forelsker seg på jobben. Derfor er dette en av mine yndlingskampanjer - Kärlek på jobbet - fra Moderaterna i Sverige.

Arbeidslivet er så mye mer enn bare jobb.

Fullt og helt

Det er hyggelig å være en "sterk stemme" i samfunnsdebatten. Men jeg vil mer!

Siden 2005 har jeg vært priviligert nok til å kunne sette dagsorden, drive frem debatter og påvirke saker i samfunnsdebatten. Plattformen har vært denne bloggen, og jeg har de siste syv årene på bakgrunn av denne jobbet som borger- og debattredaktør i ABC Nyheter, programleder i Kanal FEM og sittet i det regjeringsnedsatte Mediestøtteutvalget - alle med krav om å være en uavhengig stemme. I tillegg har jeg hatt jobb privat næringsliv, hvor jeg har forpliktelser til arbeidsgiver - og ikke minst verv i Oslo Høyre som også forplikter. Det er mange hatter å sjonglere i offentligheten.

Forrige søndag fylte jeg førti (takker og bukker). Med det føler jeg at det er på tide å ta noen veivalg. Det er ingen tvil om at politikken er det jeg brenner for, enten jeg skriver kronikker, deltar i debatter eller holder foredrag land og strand rundt. Men det jeg leverer inn i debatten i dag er basert på frivillig engasjement etter at arbeidsdagen er over. Jeg har hatt høyst tilgivende arbeidsgivere for å av og til kunne dra litt tidligere fra jobb for å ta flyet til Bergen eller ta telefoner for research til dagens debatt i Dagsnytt 18. Men jeg ønsker ikke basere et politisk engasjement på å bruke av arbeidsgivers tid på et frivillig engasjement. Jeg er innstilt på 10. plass fra nominasjonskomiteen i Oslo Høyre. Om det ikke påvirker dagens arbeidssituasjon, så snakker vi da om en potensiell varaplass til Stortinget hvor min arbeidsgiver må belage seg på å ha en arbeidstaker som er borte tre måneder her og to uker der, i tillegg til å selvsagt være lojal i saker som kommer på Stortinget. De neste fire årene vil det med andre ord sterkt begrense hvilke jobber jeg kan være aktuell for.

Derfor går jeg nå "all in" - jeg stiller i dag på nominasjonsmøtet til Oslo Høyre på 7. plass. Dagsavisen lurte i går på hva jeg da mente om sammensetningen av listen. Som jeg sa, jeg kan dessverre ikke gjøre noe med min alder eller kjønn - men hvis det hjelper, så er jeg jo faktisk opprinnelig fra Veitvet i Groruddalen.

Det er hyggelig å få støtte som en sterk stemme i samfunnsdebatten, og til tross for forrige ukes oppmerksomhet rundt hvordan kvinner møtes i debatten, så mener jeg at det tross alt er verdt det. Men debatt er ikke nok. Grunnen til at jeg engasjerte meg politisk er at jeg faktisk vil endring. Og jeg føler at det er nå jeg har momentum - at det er nå det er riktig å gjøre deg jeg ønsker fullt og helt, ikke stykkevis og delt.

Jeg stiller på 7. plass. Vi har sterke, gode kandidater på alle plasser på listen. Dette er en av de plassene jeg ser på som helt realistisk til å få inn på Stortinget etter høstens valg. Derfor er det den jeg stiller på.

Når litt blir nok

I over tyve år har jeg hørt "du må jo tåle litt" når jeg har protestert mot sjåvinistisk oppførsel på jobb eller privat.

SVT viste i går en dokumentar om hvordan svenske journalister og aktører i offentlig debatt blir utsatt for grov sjikane og trusler om vold, voldtekt og drap. Unnskyld. Skrev jeg svenske journalister? Jeg mente selvsagt svenske kvinnelige journalister.

Se dem lese hva slags kommentarer de får på mail og på nett her. 

Det de svenske kvinnene leser opp er utvilsomt grovt krenkende og truende. Det er drapstrusler og trusler om mishandling og voldtekt. Kvinnelige journalister og kommentatorer opplever akkurat det samme i Norge. De får også mindre alvorlige kommentarer om utseende (som f.eks. "Det er så merkelig at du er så grotesk stygg, når alle andre er så pene"). Det er ikke vanskelig å reagere på de grove truslene. Men hva med resten?

Kvinner blir fortalt hele tiden at vi må jo tåle litt. Enten det er sjåvinistiske vitser i lunsjen, klapp på rumpa eller kollegaer som tafser på julebord. Litt må vi tåle. Men hva er egentlig litt. Er det at jeg som 26 år gammel markedsfører ble bedt flere ganger om å vise billett (skal du egentlig sitte her?) på Business Class fordi jeg åpenbart ikke hørte hjemme blant dresskledde menn? Er litt å le av historier om dumme kjerringer i lunsjen? Bli med på strippeklubb i utlandet? Alternativet er nemlig ikke å gå på en annen bar, men å gå tilbake til hotellet alene med beskyldningen "snerpe" hengende over hodet. Er "litt" å få sms fra menn på konferanser, som kunne vært potensielle samarbeidspartnere for selskapet du jobber for, om romnummeret deres - fordi det er det de valgte å bruke visittkortet ditt til? Er "litt" å få sms med bilde av kjønnsorganer, eller deskriptive beskrivelser av hvordan avsender ønsker å pule deg? Er "litt" å få kommentarer på utseende og vekt når du tar opp samfunnsspørsmål, både små og store? Trusler, hets og sjikane?

Siden jeg har opplevd alt det overnevnte, så lurer jeg fortsatt på hva folk mener når de sier "du må tåle "litt". For når blir "litt" nok?

En ting er hva man opplever når man tar plass på en offentlig arena. En helt annen ting er hva du opplever fordi du rett og slett har en jobb. Kanskje deler av årsaken til at kvinner er litt mer sykemeldte enn menn er at vi hele tiden også skal tåle litt mer?

Som jeg skrev til en journalist i Dagbladet som sendte meg noe av det hun får av kommentarer - jeg er glad for alle rasistene og kvinnehaterne på Internett. Faktisk ønsker jeg å personlig takke dem, alle som en. Fordi det vi tidligere ble beskyldt for å bare "føle" eller at bare var anekdotiske eksempler, står nå svart på hvitt. Og gjerne også under fullt navn. Det er ikke det at arbeidsgivere skal legge seg opp i hva de ansatte mener på fritida, men deres ansatte er ikke akkurat reklame for bedriften når nettavisene bruker Facebook Connect som kommentarverktøy, og både fullt navn og arbeidsgiver er godt synlig i kommentarfeltet. Problemet er at du kan ikke boikotte Statoil fordi de har en ansatt som er rasshøl på nett, for det har Shell også. De er mange. Det er ikke noe vi "føler" eller er anekdotisk. Det er jo nettopp derfor det er et problem. Og dette problemet oppsto ikke med Internett.

Kvinner fra næringsliv og akademia etterlyses ofte i offentlig debatt. Det er de samme kvinnene som har uttalt seg i kraft av sin posisjon og kompetanse, og opplever at deres barn tar telefonen hjemme på kvelden der en fremmed stemme forteller dem hva han vil gjøre med moren deres. Dette er nok anektdotisk, for jeg har bare hørt det fra tre ulike kvinner i separate sammenhenger - to akademikere og en fra næringslivet. Så da er det sikkert ikke sånn. Nå har vi jo ikke fasttelefoner hjemme lenger, så problemet er løst. Nå kan barna heller lese hvordan moren bør voldtas i kommentarfeltet på Internett, før moderator rekker å fjerne det. Der står det i minste under fullt navn og med arbeidsgiver, så slipper de å lure på hvem den fremmede stemmen er.

(Som journalisten og kåsøren Olav Brostrup Müller skriver i om høyst humoristiske og lesverdige Med kuken på rette staden - Kvinnelige søkere kan du bare glemme. Og jo høyere utdanning de tar, jo feigere blir de.)

Jeg husker Marie Simonsen en gang fortalte at hun nesten hadde sluttet å reagere på truslene og sjikanen. Det er jo bare en drapstrussel til. Massiviteten i det gjør oss numne. Det er som å lese American Psycho fra side en til siste side. Etter hvert oppleves hovedpersonens grusomheter mindre ekstreme. Vi tilpasser oss mentalt over tid. Men slår du bare tilfeldig opp på en av Batemans mishandlinger, så føles den som et slag i magen.

Og det holder med en. Faktisk. Det er ikke litt. Det er nok.

Dette blogginnlegget er faktisk en del av problemet. Når vi må fokusere og håndtere denne problemstillingen, bruker vi også tid og energi på dette i stedet for å sette fokus på andre ting (f.eks hadde jeg tenkt å skrive kronikk til VG om bokloven). Da blir vi også mindre viktige, selv om saken er viktig. For som debattredaktør i Bergens Tidende Hilde Sandvik skriver - de har makt til å kneble. Hun er også en av de norske journalistene som også selv opplever grove trusler og sjikane. Derfor er det så viktig at vi er flere, at vi er synlige og at vi ikke lar oss sjikaneres til taushet.

For jeg er drittlei av at kvinner - og mer alvorlig - unge jenter skal måtte tåle litt. Det er holder nå. 

Slipp mannen fri!

Kvinner taper økonomisk selvstendighet og pensjon når de velger vekk inntektsgivende arbeid til fordel for å være hjemme eller bare jobbe deltid. Men hva taper mannen?

Er det riktig at kvinner kan kreve at mannen jobber mer for at hele familien skal kunne leve av hans lønning, slik at far er borte fra barna hele oppveksten? Og hvis kvinner ikke vil jobbe heltid, så er det et problem for hele helsesektoren. Da bør vi kanskje droppe kvinnene og rekruttere flere sterke, heltidsjobbende menn?

Les hele kronikken om Mannens frie valg i VG her.

Lesetips, litt ymse:

- DNs Sofie Mathiassens Kvinners valg og Konesubsidiene

- Offentlige ansatte har allerede brukt opp oljefondet  - hvis du ikke jobber, hvem skal da sørge for din velferd?

- Velferdsgodene spiser opp handlingsrommet - vi må enten betale mer skatt eller kutte velferdsgoder. Skal de som jobber måtte betale mer eller skal de som velger å ikke jobbe begynne med det og dele på byrden?

- Kvinner taper penger og pensjon hver eneste dag hun velger å være hjemme - krev at mannen sparer pensjon som erstatning for tapt arbeidsinntekt og pensjonssparing.

- Fedre ruineres i barnefordelingssaker - siden mor ikke jobber eller er lavt lønnet, får hun fri rettshjelp

Til desken med ratzeputz og fordommer

Hvor mange drinker kan en journalist fra Dagbladet ta på Internasjonalen, før hun har betalt mer enn det delegatene selv gjorde for Oslo Høyres årsmøtemiddag?

Ja, tenk for biffen kom med stekt gåselever på årsmøtemiddagen til Oslo Høyre. Og jeg kan bekrefte at det var rasende godt. Faktisk tror jeg dette er en av de bedre middagene som er laget til en så stor forsamlig og serveres samtidig som jeg har spist. Vanligvis kommer potetene på bordet først, er kalde innen fatene med kjøtt og grønnsaker blir servert, og snerken på sausen har som regel rukket å bli god og seig innen du kan helle på kjøttet.

Så det skal kjøkkenet på Continental ha ros for. Å lage så god mat til så mange, er en prestasjon. Men helt ærlig. Ingen var vel egentlig der for matens skyld. Litt som i bryllup. Det er derfor vi tilgir kalde poteter og saus med snerk på landsmøtemiddagen. Maten bør være grei, men det er anledningen vi feirer. Og her var det Oslo Høyres årsmøtemiddag, hvor deltakerne selv har betalt for maten. Mulig Oslo Høyre sponser velkomstdrinken. Det aner jeg ikke noe om, og bryr meg mindre. Det er sjelden det er raust med matservering på Høyres hus til folk som bruker av sin fritid på partiet. I valgkampen får de som skal gå dørbank servert middag før de skal ut og gå. De fleste kommer da rett fra jobb og rekker ikke hjemmom før de skal ut og gjøre en innsats for partiet. De får gryterett og pølser spandert av partiet der.

Men hvor mange drinker får en journalist fra Dagbladet for 600 kroner på deres (tidligere) favoritthangouts Sosialen eller Internasjonalen på Youngstorget? Svaret er fem. Bytt ut drinkene med øl og en ratzeputz, så er vi vel oppe i seks enheter.

1,3 milliarder mennesker lever på rundt 1 dollar om dagen. Samtidig står journalister fra Dagbladet og tyller i seg drinker som koster tjue ganger mer enn det de har å leve for. Hadde de donert en ratzeputz kunne de kjøpt livreddende malariamedisin til 20 barn i Afrika. La oss være enige at dette sier alt om journalistene i Dagbladet.

Så får jeg droppe å engasjere meg mot voldtekt og vold i nære relasjoner, slik jeg har gjort de to siste årene. Jeg har nemlig et par Jimmy Choo-sko i skapet. Det er åpenbart ikke forenelig med å ha et brennende engasjement for viktige saker. Og Jimmy Choo-ene mine får du aldri!

Reservasjon mot lovfestede rettigheter?

Det er ingen menneskerett å være fastlege. Retten til abort er derimot lovfestet. Derfor bør fastleger som som nekter å oppfylle sine forskriftsfestede oppgaver få trekk i sin økonomiske støtte eller bli bedt om å forlate sin stilling. De fyller ikke sine plikter ovenfor sine pasienter.

Debatten om leger og helsepersonells rett til å reservere seg mot abort har blusset opp igjen. Grunnen er at noen fastleger har tatt seg til rette ved å hevde samme rett, selv om det ikke finnes noen klar hjemmel for dem. Aftenpostens Inger Anne Olsen illustrerer forskjellen på fastleger og leger og sykepleiere tilknyttet Kvinneklinikken ved Sørlandets sykehus. Sykehuset er det sykehuset i landet som har flest ansatte som har reservert seg mot å delta ved abortinngrep. Ingen leger og sykepleiere som har reservert seg får dermed jobbe ved gynekologisk avdeling. Slik burde det være med fastleger også.

Fastlegene er hovedsakelig finansiert av det offentlige og arbeidsoppgavene er forskriftsfestet, deriblant plikten til å henvise videre når dette er nødvendig. En fastlege som nekter å henvise til svangerskapsavbrudd fyller altså ikke sine plikter overfor sine pasienter, men mottar samme økonomiske støtte som dem som utfører alle sine lovpålagte oppgaver. Da har man to valg. Enten redusere den økonomiske støtten, eller erstatte fastlegen med en som fyller alle sine plikter overfor pasienten.

Legens livsyn skal ikke være avgjørende for hvordan en pasient blir møtt av det offentlige helsevesenet, og fastleger bør derfor heller ikke kunne reservere seg mot lovfestede rettigheter. De aller fleste av de over 20 000 yrkesaktive legene i Norge har ikke henvisning til abort som del av sin arbeidshverdag. Det er med andre ord fullt mulig å være lege med sin samvittighet i full behold. 

Mange steder er det kun en lege som betjener kommunen. I det såkalte "bibelbeltet" på sørlandet er det langt flere leger som reserverer seg. Det betyr at om din kommunes fastlege ikke vil henvise, så er det ikke gitt at legen i nabokommunen vil heller. Selvsagt vil det gå utover pasienten om hun må vandre fra legekontor til legekontor i en sårbar situasjon hvor også tid teller.

Fastlegene får et såkalt percapitatilskudd per pasient (380 kr) som er registrert på dem. Maksimalt antall registrerte pasienter per lege er 2 500 personer. Altså kan en fastlege få inntil 950 000 kr i tilskudd bare for å ha pasientene på liste. I tillegg kommer selvsagt egenbetaling og honorarer fra HELFO. Skal fastleger som bare vil gjøre deler av jobben få hele betalingen?

Partier som Høyre og KrF ønsker å stramme inn dagens abortlov. En reservasjonsrett for fastleger vil i praksis være en innstramming uten lovendring. 

Jeg er mot begge deler.

Les gjerne Kristin Clemets argumenter FOR reservasjonsrett, og gjør deg opp din egen mening. Del gjerne under.

Frivillig kjøpt og betalt

Staten Norge gir av skattebetalernes penger til organisasjoner som øver politisk press på staten Norge for å gi dem mer av skattebetalernes penger eller høyere politisk prioritet, eller begge deler.

FrPs Per Sandberg sier partiet ønsker å kutte i støtten til frivillige organisasjoner som ikke opptrer nøytralt i offentligheten. Utspillet kommer etter at Morten Ørsal Johansen, innvandringspolitisk talsmann i Frp, truet med å kutte statsstøtten til Antirasistisk Senter etter at organisasjonen, i en fotnote i en rapport om høyreekstreme, anklager Anders Langes Parti (Frps forløper) for å ha mottatt valgkampstøtte fra apartheidregimet i Sør-Afrika. Gratulerer herved Ørsal Johansen for å sørge for oppmerksomhet rundt de mange spekulasjonene om Anders Langes partis tilknytning til Apartheidregimet i Sør-Afrika.

Reaksjonene på sosiale medier har ikke latt vente på seg, med et kobbel av folk fra venstresida som nå mener at FrP legger opp til politisk styring av de frivillige organisasjonene. Også Frivillighet Norge tvitret:

At FrP skal få problemer med å forsvare hva de mener er en "nøytral" frivillig organisasjon kan jo bli spennende. De fleste av dem driver med opplysningsarbeid rundt sine saker, og ikke minst politisk press for å få bevilget mer penger til tiltak, forskning, utdanning eller rett og slett prioritering av egen hjertesak. Edruskapssaken, religiøse organisasjoner, idrettsbevegelsen, speiderbevegelsen og mye annet er eksempler på et slikt frivillig, sivilt engasjement. Er edruskapssaken kompatibel med støtte fra FrP?

Jeg skulle likt å se FrP kutte støtten til Seniorsaken. Kravene de kommer med om løsninger og bevilgninger i eldreomsorgen er i aller høyeste grad politiske. Hva skal de drive med dersom de skal være "nøytrale"? Og hva med politiske partiorganisasjoner, som FrP? 

En av utfordringene er at politikerne bevilger skattebetalernes penger til organisasjoner som øver politisk press tilbake på dem selv for å gi dem mer av skattebetalernes penger eller høyere politisk prioritet, eller begge deler. Dette burde være et tankekors.

En annen utfordring er at frivillige organisasjoner og uavhengige institusjoner lar seg politisk styre når de får penger for det. Ikke nødvendigvis uten motstand, som da Norsk Film ble pålagt 40% kvinner i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon. Eksisterende og nye støtteordninger kan bidra til å vri frivilliges arbeid og prioriteringer til det de mottar støtte for, ikke det de selv ville fritt ønsket å prioritere.  Det gir ikke grunnlag for et fritt kulturliv, eller uavhengig frivillighet.

Dette er et demokratisk dilemma. Dersom frivillighets-Norge, det sivile samfunn eller den tredje sektor, vrir sine prioriteringer mot det som det politiske Norge bevilger til og omvendt, så skapes en symbiose som kan være uheldig og som ikke er i borgernes interesser. Kvinnebevegelsen har for eksempel aldri snakket på vegne av alle kvinner, men de som ikke gjør som kvinnebevegelsen sier blir likevel stemplet som kvinnefiendtlige. De har blitt tillagt makt på vegne av en gruppe som aldri har vært unisont enige i det de krever.

Skattebetalerfinansiert støtte til frivillige kommer med føringer. Det er fullt mulig de er annerledes, ja til og med bedre, enn støtte fra private givere - selv om jeg tviler på det. Men med en gang man tar penger fra noen for å gi til noen andre, så er det i alle høyeste grad føringer. Det samme er det når frivillige tilpasser søknader og aktiviteter for å få fra skattebetalernes penger, eller må oppfylle krav for eksempel om kjønnsbalanse i kulturlivet. Mange kaller dette "gratis penger". Noen av oss, og særlig FrPere, vet at "there's no such thing as a free lunch". Det meste kommer med bindinger.

Støttekutt er ikke en større føring enn faktisk bevilgning av penger. Tvert i mot. Men ingen av delene skal være tiltak på bakgrunn av politiske sympatier - og i hvert fall ikke på bakgrunn av en fotnote om "gratis penger" til Anders Langes parti i en rapport som meget vel kan være sann.

Kast asylbarna ut!

Det er ikke asylpolitikken det er noe galt med. Det er innvandringspolitikken. 

Debatten om asylbarna begynte i fjor da den bosniske familien Delic ble sendt hjem etter ni år i landet. Den eldste datteren Verona ble født i Norge, åtte måneder etter at familien grunnløst søkte asyl i Norge. Ingenting tilsa at de var forfulgt eller var i fare i hjemlandet Bosnia Herzegovina, verken personlig eller som del av en utsatt gruppe. De valgte å søke lykken gjennom asylinstituttet, et institutt ment for å gi beskyttelse til mennesker på flukt. På flukt fra krig, forfølgelse og tortur. Ikke på flukt fra nød, fattigdom og dårlige levekår.

Det er etter min mening helt legitimt å søke lykken for seg og sin familie for å bedre levekår eller realisere drømmer gjennom å flytte til et annet land for å studere, arbeide og bo. Eller legitimt og legitimt. Ikke i Norge. Vi har ikke hatt en innvandringspolitikk i Norge på over tredve år. Vi har hatt innvandringsstopp.

Siden 1975 har mennesker, som familien Delic, brukt asylinstituttet som en bakvei inn i Norge. Noen lykkes. De fleste lykkes ikke. Som familien Delic. Som jeg støtter utsendelsen av på bakgrunn av en grunnløs asylsøknad. At de har barn som er født og oppvokst i Norge endrer ikke på det. Det er fortsatt foreldrenes ansvar. Men som jeg ville ønsket familien velkommen tilbake som arbeidsinnvandrere gjennom en endring av norsk innvandringspolitikk.

Ironisk nok har vi hatt en opphetet innvandringsdebatt i Norge omtrent like lenge som vi har hatt innvandringsstopp. Det vi hovedsakelig har diskutert er konsekvensene av innvandringsstoppen. Det kan argumenteres for at det er for mange som får innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Asylinstituttet har hele tiden fungert som en ventil for en manglende innvandringspolitikk. Dette er et resultat av en ønsket politikk. Vi har ikke ønsket arbeidskraft til Norge. Det sa et samlet Storting i 1975. Men vi har åpnet en bakdør via asylinstituttet som gjør at de som ønsker arbeid og et bedre liv for seg og sine, stiller i samme kø som krigstrøtte unge, sinte menn og flyktninger fra regimer noen mener at vil bli innført her om vi åpner døra for flere.

I dag består da også hoveddelen av innvandring til Norge av flyktninger og asylsøkere, samt arbeidsinnvandring fra EØS-området, i tillegg til familiemedlemmer til disse gruppene. Uten denne ventilen ville ikke Norge hatt arbeidskraft nok til å bære den økonomiske veksten vi har hatt de siste tyve årene. Det gjelder særlig byggebransjen, helse- og omsorgssektoren, og ikke minst servicenæringen.

I løpet av årene har vi vært vitne til hvordan den norske stat har kastet ut og tatt tilbake toppforskere som sitter på kompetanse som er helt sentral for Norge som teknologinasjon, vi har sett hvordan regjeringen har endret regelverk for at Laila Navrud og Marie Amalie skal få bli i Norge. Enkeltsaker der avgjørelsen betyr alt for den det gjelder, men ingenting for de som er i lignende situasjon men ikke klarte å samle nok folkelig støtte fordi de ikke var fullt så pene, norske, integrerte. Det er en vilkårlighet som gjør systemet urettferdig, og kanskje nettopp derfor verdt å forsøke seg på. Vi trenger ikke mer av det som vi vet ikke fungerer.

Les også: Åpne grensene

Innvandringsstoppen har ikke fungert, og mange av de utfordringene vi har med integrering i dag er et resultat av dette. Vi trenger mer faktisk innvandring, med mulighet for å skape et bedre liv for seg og sine også for folk utenfor EØS. Dersom velferdsstaten er et argument mot arbeidsinnvandring, så betyr det at det er velferdsstaten som ikke er bærekraftig og derfor må endres. På lang sikt har det jo vist seg at nordmenn generelt ikke er økonomisk bærekraftige slik den norske modellen er i dag.

Vi er alle enige om at saksbehandlingstiden for flyktningstatus (asylsøknad) må ned, samtidig som at alle skal ha en vurdering på individuelt grunnlag som ivaretar den enkeltes rettigheter. Men antall asylsøknader ville gått ned om det fantes en dør inn til Norge som gjorde at for eksempel familien Delic kunne komme som arbeidsinnvandrere. Hvem vet om ikke Verona Delic om tyve år kunne blitt den nye Selda Ekiz – en av mine favorittprogramledere på NRK. Som datter av tyrkiske arbeidsinnvandrere er hun i aller høyeste grad en i statistikken over disse utlendingene som blir i flertall i Oslo rundt 2050. Jeg personlig har ikke noe problem med det.

Guddommelig hykleri?

Er det ikke litt hyklersk å insistere på å gi en guddommelig velsignelse til folk som ellers gir faen i Gud og den norske kirke?

Tros- og livssynspolitisk utvalg har levert en innstilling der flertallet går inn for at de som ønsker å inngå ekteskap skal vies borgerlig. En naturlig følge av kirkeforliket, et økende skille mellom kirke og stat, at flertallet av den norske befolkning ikke er kristne. Eller som Knut Arild Hareide sa det "kanskje ikke har det tetteste forholdet til kirken". Denne praksisen er vanlig i resten av Europa og USA. Alle som ønsker det kan deretter fritt velge om de vil ha en seremoni utført av et religiøst trossamfunn, en seremoni etter eget hode eller som Gubben og jeg - droppe seremonien og gå rett til planlegging av festen.

KrFs leder, Knut Arild Hareide, sa til NRK Dagsnytt at å ta fra kirken vigselsretten kan føre til at "mange som kanskje ikke har det tetteste forholdet til kirken" ikke velger å dra dit når de skal gifte seg. Derfor er han mot forslaget. Burde det ikke heller være omvendt? Burde ikke kirken og KrF jobbe for at de som ikke har det tetteste forholdet til kirken tar et aktivt valg når det gjelder tilknytning? Er det ikke hyklersk å gi en guddommelig velsignelse til folk som ellers gir faen?

Det er åpenbare grunner til at de ikke ønsker det. Hvis vi hadde latt handling følge ord om viktigheten av den kristne kulturarven så er jeg ikke sikker på om det store flertall i ”folkekirken” for eksempel ville betalt medlemsavgift. Eller hva om vi erstattet de kristne helligdagene med en ekstra ferieuke. Ville folk flest brukt de nye fridagene til å faktisk ta fri til julefeiring, påske, pinse og Himmelfartsdag? Eller ville de tatt ferie når de selv ønsket eller trengte det. For eksempel tilpasset barnas skoleferie heller enn religiøse høytidsdager flertallet neppe heller har ”det tetteste forholdet til”. Dessuten - dersom de som skal gifte seg synes det er så himla mye bry å stikke innom et offentlig kontor en halvtimes tid for å få det juridiske i orden oppi all bryllupsplanleggingen, så er det kanskje ikke liv laga. En god måte å få ned skilsmissestatistikken på?

Høyres programkomite har foreslått det samme som tros- og livssynspolitisk utvalg, som jeg selvsagt varmt vil støtte på landsmøtet i mai. Konservatisme handler ikke om å bevare for å bevare, men endre i takt med samtiden. Det kler et moderne konservativt parti.

Jeg hadde selv gleden av å være forlover da min barndomsvenninne giftet seg i Sveits, med høytidelig borgerlig vielse den av en sveitsisk dommer den ene dagen, og en nydelig seremoni med en dansk prest i en sveitsisk alpelandsby den neste. Da kunne vi virkelig feste tre dager til ende. Det er kanskje det KrF er redd for?

Apropos tro som privatsak: Utvalgets forslag om å tillate religiøse hodeplagg i politiet ble raskt slått ned, men ikke uten å ha rystet Siv Jensen først. Moro det at religion og tro er så instenst en privatsak når muligheten for islam er involvert, samtidig som kristen kulturarv nå skal definere oss mer enn tidligere. En kulturarv som for øvrig ble innført gjennom å kappe huene av de som ikke ønsket å bli omvendt til kristne. Født i en annen tid ville jeg altså enten blitt et hode kortere, eller senere blitt brent på bålet. Det er kulturarven sin, det!