Mitt liv som tegneseriefigur

Flere av mine venner mener at jeg har en slående likhet med Nemi, noe jeg ikke har protestert altfor aktivt på. Tidligere var det stort sett smak i musikk og menn som skilte oss, samt det faktum at jeg ikke er gother. Etter Ringenes Herre-filmene har vår smak i menn smeltet sammen. En annen figur jeg visstnok ligner på - om enn ikke i fremtoning - er Tommy i Tommy & Tigern. En venn av meg kommenterte i går at livet mitt er som en såpeopera - hvilket jeg sterkt benekter, da jeg finner mitt eget liv dørgende kjedelig (svært ofte bestående av enten jobb eller bok i sofaen). Men i går hadde han dessverre empirien på sin side...

Jeg var på et arrangement ledet av en av mine beste venner, som for litt siden bekjentgjorde sin udødelige kjærlighet til VamPus. Hvem andre enn min tidligere samboer dukker opp (hvilket er helt uproblematisk) med sin kamerat som jeg hadde et forhold til mange år etter at samboerskapet var slutt. Problemet med det forholdet var at det fikk en like abrupt avslutning som begynnelse - fordi VamPus (etter en god del drinker) proklamerte at vi skulle gifte oss og to uker etter på følte seg helt kvalt (friiiiheeet) og sluttet å ringe. Det er nå halvannet år siden og vi har ikke snakket med hverandre siden. Bare for å toppe det hele så er også han som jeg er betatt av for tiden der, og han presenterer meg for det jeg mistenker at er hans kjæreste.

VamPus er noe vill i blikket og kan bare se katastrofen bygge seg opp under de to timene foredragene varer. Etterpå er det mingling og øl i baren, og det forekommer meg som en sjeldent dårlig idè. I og med at cyanidtabletter aldri ble noen kommersiell suksess etter 2. verdenskrig så har man få opsjoner for å redde situasjonen. VamPus gjør som enhver tegneseriefigur ville ha gjort - jeg ifører meg min usynlighetskappe og flagrer ut i skumringen.

Og før Ghost of Goldwater får anledning til å kommentere - er det rart jeg drikker?