Den rosa sangen

Etter hvert har man jo ikke bare blitt en erfaren bryllupsgjest, men også forlover, takkformaten-taler og toastmaster. Kommende helg er det sistnevnte rolle som skal fylles, og så langt ser det ut til at vi slipper unna den alt for lange "rosa sangen" på kriserim basert på en vise ingen husker. Eller gjør vi?

Min hemmelige drøm er selvsagt å skrive den ultimate rosa sangen, sangen over alle rosa sanger, basert på alle klisjeer som finnes, med kriserim så pinlige at krystall knuser og blomsterdekorasjonene visner.

Den rosa sangen oppstår som regel når perifere familiemedlemmer med oppmerksomhetsbehov vil markere seg foran store forsamlinger, men ikke har hatt kontakt med personen sangen er dedikert til siden vedkommedes barndom. Derfor er selve stammen i sangen basert på pinligheter fra barndommen og karaktertrekk man for lengst har vokst fra, med klamme plattheter om "nå hun voksen har blitt - det er merkelig gitt" - og "giftes bort skal - han er jammen til karl" og gode ønsker på veien, hei skål!

Valget av sang som uttrykksform viser i hvert fall et snev av selvinnsikt - man vet at man verken er utstyrt med vett eller vidd nok til å holde en tale i kraft av egen person - og velger i god sosialdemokratisk ånd å tvinge andre til å fremføre djevelskapet for seg. For særnorsk er det - i land med sterkere åndsliv og dannelseskultur finnes ikke dette. Og bare for å toppe dette, er det mulig å kjøpe kjipe sanger på nettet dersom man finner at kriserim suget av eget bryst ikke er håpløse nok.

Ondskap satt i system.

Hva skal man velge? Bamsefar i lia? Røver-visa? Eller klassikeren - "vi tar en sang som kun de over 70 kan melodien til og deretter nekte å være forsanger"?

Så mange muligheter, så kort tid...