Vi bør ta mer hensyn til hva barna vil synes om å få sitt livsløp dokumentert på nett, enn om pedofile får tak i et uskyldig bilde av lekende barn på stranden.
Barnebilder fra stranda blir misbrukt av pedofile, skriver VG Nett. Bildene får de fra foreldrene - eller nærmere bestemt foreldrenes blogger. Ubetenksomt, naivt og kanskje til og med egoistisk av foreldrene, mener Kripos og Datatilsynet.
Artikkelen tar egentlig for seg to saker - den ene dreier seg om at uskyldige bilder av nakne barn på stranda kan bli lastet ned og misbrukt av pedofile. Den andre er kanskje mer alvorlig. Foreldre som krenker sine barns rett til privatliv gjennom å publisere tekst og bilder fra så og si hele barnets livsløp.
Forstå meg rett - det er ekkelt og kvalmende å tenke på at pedofile ser på bilder av barna våre. Det er dog ikke et overgrep i seg selv. Vi slutter ikke å ta med barna våre på stranden eller å la de bade nakne bare fordi det kan være - og det også har vært advart mot - pedofile som også besøker stranden. Det er ikke bare foreldre og foreldrebloggere som må tenke seg om før de publisere bilder av familie, venner og kjente. Ved publisering av private bilder som identifiserer en person så skal en ha samtykke fra den som er avbildet før det publiseres. Foreldre er de som gir samtykke på vegne av sine barn, og derfor er det mer problematisk når de publiserer bilder. Men et bilde av et lekende barn på stranden - og om en pedofil ser det - er dog mindre problematisk enn at foreldre blogger sine barns liv.
Den amerikanske bloggere Dooce har vunnet flere priser for sin blogg, som først kostet henne jobben fordi hun skrev om sine kollegaer på nett, men både hun og mannen nå kan leve komfortabelt av. Dooce har delt alt fra sin fødselsdepresjon, som førte til en innleggelse på psykiatrisk, til dagliglivet i en familie med mann, to barn og to hunder. Hun skriver med selvinnsikt, humor og varme. Men det mangler ikke på barnehistorier som garantert kan - og vil - bli brukt mot barna hennes når de blir større. Der som i Norge, mest sannsynlig i taler fra mor og far til barna når de fyller år eller gifter seg. Det er pinlig å ha foreldre.
Verre er det med den norske gutten som da klassen fikk beskjed om å søke på sitt eget navn på internett i en skoletime oppdaget at en av hans foreldre hadde dedikert en blogg til å skrive om deres pågående konflikt med barnevernet. Saken er dessverre ikke unik. Det finnes eksempler på (sak fra VG, lenker ikke til idiotforeldre...) at enkelte foreldre filmer når barnevernet henter barna og publiserer de hjerteskjærende filmsnuttene på YouTube uten å anonymisere barna. Om ikke annet så beviser de kanskje at barnevernet faktisk har en sak.
Heidi Helene Sveen problematiserte rundt foreldres kringkasting av deres barns diagnoser, mobbehistorier og skolevansker i kronikken Hva er et barn i Aftenposten. Hun viste også til artikkel 16 i Barnekonvensjonen som slår fast at «Barnet skal ikke utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller i korrespondansen sin. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme. Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.» Noe også mediene bør tenke på når de bruker foreldre og barn som case i artikler om nettopp sykdom, mobbing og skolevansker.
Men det er dog forskjell på å publisere pinlige bilder tatt på ferie, og å publisere barnevernssaker på nett. Det er også forskjell mellom å være personlig - for eksempel i bloggs form - og å være privat. Noen ganger er grensene åpenbare, mens andre ganger kan den virke mer uklar.
Mange oppretter en personlig blogg eller bruker sosiale medier nettopp til å holde kontakt med familie, venner og kjente, dele bilder og beskrive hendelser. Verdensveven kan veve de menneskelige båndene tettere sammen, og nettopp det er de sosiale medienes store styrke. At informasjon og bilder kan misbrukes er alltid en risiko, men ikke større enn at det med litt nettvett ikke bør legge begrensninger på utfoldelsen og rikdommen av nettopp det personlige i sosiale medier.
Vi bør ta mer hensyn til hva barna vil synes om å få sitt livsløp dokumentert på nett, enn om pedofile får tak i et uskyldig bilde av lekende barn på stranden. Det er en forskjell på å fortelle en historie som inkluderer andre, og rene personutleveringer. Vær personlig, men ikke privat. Ikke gjør mot andre det du selv ikke vil at andre skal gjøre mot deg.
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
13 kommentarer:
Veldig bra at dette temaet blir holdt i live, det er altfor mange foreldre som er tilnærmet hodeløse i sin omgang med internett og sosiale medier, og ofte er det små barn som må betale prisen for det senere i livet. Barn har rett på å få sin egen integritet ivaretatt, de lever ikke gjennom sine foreldres - det som er greit for mor/far er ikke nødvendigvis greit for barnet.
Viktig å være bevisst på hva som er skadelig og ikke. Jeg mener dette gjelder også i tradisjonelle medier - som jo bruker navngitte barn og foreldre i caser.
Men litt av poenget er at vi ikke skal skremmes fra normal bruk av internett fordi det er pedofile der, men være bevisste på at vi er i et offentlig rom der alle kan se og høre hva som blir sagt og vist frem.
Synes fortsatt din kronikk er et veldig god problematisering rundt barns rettigheter i forhold til identifisering og privatliv.
Jeg tror det er viktig å ikke få panikk, men samtidig viktig å se at publisering av bilder eller informasjon på nett om ens egen familie (eller kollegaer mv.) bør være resultat av refleksjon - ikke av tankeløshet.
I en situasjon hvor mennesker i økende grad meddeler seg til offentligheten, er det viktig at ikke barn ender opp som narrative figurer i voksnes fortellinger om seg selv.
Jeg lurer på om de tradisjonelle mediene tøyer sine grenser for utlevering av det private, inspirert av trenden i sosiale medier? Det er vel neppe omvendt?
Det finnes flere pedofile i den analoge verden enn på nett. Langt flere. Og gjerne innen geografisk rekkevidde. Det glemmes lett i hysteriet rundt nett-pedofile.
Selv om pedofile krenkelser er svært alvorlig, frykter jeg at voksnes tankeløshet gjennom mer "hverdaglige" integritetskrenkelser overfor egne og andres barn raskt vil utgjøre flertallet.
Det er jo ikke sikkert at ungene mine, naboene eller andre ønsker å være ufrivillige karakterer i mine beretninger - selv om skildringene er aldri så harmløse og motivene aldri så gode.
Tror Pål har rett i at det er viktig å ikke få panikk, men det er fortsatt lov å tenke. Hvor krenket blir man egentlig om man er omtalt på en personlig blogg med et begrenset antall lesere, som i de fleste tilfeller er mer interessert i bloggeren(s historier) enn i tredjeparts historier?
Dooce er jo et interessant eksempel - hun og mannen lever av å utlevere seg selv og barna, men synes fortsatt hun gjør det innenfor det personlige, ikke private.
Og så er det jo et langt skritt til de foreldre/familie/venner som bruker sosiale medier til ren utlevering.
Nja, synes dette fort blir overdrevet. Vi skal selvsagt beskytte barna, men la oss si en helt vanlig barnehage der ungene løper rundt. Kanskje går en person forbi på utsiden og tenker skitne tanker. Skal vi beskytte barna mot dette? I Sverige er det nå over 30 grader og det er sikkert mange barn som løper rundt i hagene helt netto. Hva om en nabo kikker over gjerdet og får skitne tanker i hodet? Skal tanken forbys? Skal foreldrene kle på ungene burka for å beskytte dem?
For egen del kan jeg si at jeg aldri ville publisere bilder av mine barn som man ikke ville kunne finne i reklamer flest.
Da vil det kanskje være slik at tvilsomme individer heller vil søke seg til mer offentlige steder med bedre bilder og bedre bildekvalitet enn mine sider.
Jeg navngir heller ikke ungene på en slik måte at det vil være helt lett å søke frem et bilde av dem.
Jeg synes posten din var fornuftig, og at det er viktig at vi ikke får panikk mht. pedofile. Det finnes også andre problemstillinger i verden - uten derved å ha sagt ett eneste formildende ord om pedofili.
Det var et betimelig innlegg, synes jeg. Type barnevernsblogger er vel de fleste enige om at tråkker langt over grensen. En annen ting jeg i blant reagerer på - og her tråkker jeg sikkert i et minefelt - er blogger hvor mange foreldre er svært åpne om sine barns sykdommer. Nå er jeg muligens i overkant privat, men det kan det godt hende disse barna også vokser opp til å være.
Å engste seg for om andre tenker ekle tanker når de ser på barn eller bilder av barn er sykt i seg selv.
Godt skrevet, godt ment og enda bedre tenkt!!
Hvis jeg kan få lov til å være litt mere konkret....Jeg ser ikke helt relevansen. Beskytte barn, selvsagt. Hva er skadelig ved at en voksen mann f.eks. ronker i hemlighet mens han ser på et bilde av et nakent barn. Hvor ligger skaden hvis f.eks en jente under sexuelle lavalder har samleie med en voksen mann. Omgivelsene hennes får vite om dette og gjør henne instendig oppmerksom på at dette er uakseptabelt, krenkene, hun blir utnyttet etc. I utgangspungtet så hun karnsje på dette som hennes personlige og karnsje etterlengtede erfaringer.
Har du glemt at det er uomtvistelig bevist at vi er dyr. Forskjellen på oss og de andre dyrene er at vi her hatt muligheten og sett nytten av å sette mange av premissene for vår existens selv. Burde vi ikke bare på grunnlag av disse to fakta være extremt åpne, grundige, forståelsesfulle og forsiktige når vi velger fundamentet for våre lover og regler.
Vampus.... :-)
VamPus har heilt rett; foreldre (og kjende) er ein større trussel enn pedofile (og ukjende). Det er berre å slå opp i bortføringsstatistikken, valdtektsstatistikken, overgrepsstatistikken, drapsstatistikken, mv. Lukke til med frykta for familie og vennar!
Legg inn en kommentar