Det gamle internettslagordet har fått fornyet aktualitet og innhold etter at Wikileak publiserte 92000 sider med hemmeligstemplet informasjon som berører krigen i Afghanistan. Til tross for at Sveriges utenriksminister, Carl Bild, har kalt lekkasjen ”påfallende uinteressant”, er det liten tvil om at avsløringene fra Wikileaks utgjør et skifte i hvem som rapporterer på store gravesaker og hvordan.
La meg først gjøre en ting klart. Denne bloggeren støtter innsatsen i Afghanistan og ikke minst våre soldater der. La det ikke være noen tvil om det. Dersom det er en moralsk plikt for verdenssamfunnet å ta imot asylsøkere og flyktninger, så er det en moralsk rett – men ikke plikt – å gripe inn i situasjonen som gjør at mennesker må flykte. Men denne bloggposten handler ikke om det (innlegg for eller mot krigen vil derfor bli slettet).
Wikileaks et nettsted som publiserer lekkede dokumenter fra myndigheter, bedrifter og andre organisasjoner, og samtidig holder kildene anonyme. Nettstedet blir finansiert av private donorer og tar ikke i mot penger fra statlige myndigheter eller store selskaper. De har 5 ansatte og over 1000 medarbeidere. Både ansatte og donorer er anonyme. Wikileaks har blant annet publisert samtlige meldinger sendt til og fra personsøkere i USA 11. september 2001 og senere en video av sivile og en Reuters-journalist som blir drept i et amerikansk angrep i Irak.
Foreløpig kan det se ut som at informasjonen fra de hemmeligstemplede rapportene kan minne om hva man fikk ut av personsøkermeldingene: de bekrefter for det meste det man allerede vet, men det er første gang man har fått tilgang på rådata fra militærrapporter som utfyller det bildet man allerede har.
Det er interessant at Wikileaks får det omfattende materialet først. De er et internettbasert statsløs nyhetsorganisasjon som verken er beskyttet av noe lovverk om pressens rett til å publisere både saker og beskytte kilder, men er heller ikke regulert av noen lover utover behovet for å opprettholde egen troverdighet. I stedet for å publisere råmaterialet rett ut, valgte Wikileaks å gi det eksklusivt til tre internasjonalt anerkjente medier – Der Spiegel, The Guardian og The New York Times - som alle tre leverer eksemplariske presentasjoner av saken. De har hatt tid til å koordinere tidspunktet for publisering, samt planlegge hvordan det omfattende dataene kan presenteres for leseren som en helhetlig nyhetsopplevelse der analyse, kommentarer, intervjuer og grafer er tett linket sammen med video, bilde og muligheten for å diskutere betydningen av avsløringene (en stakkars blogger kan jo gråte av lykke av mindre… nok om det).
De tradisjonelle mediene har lenge sett på ny teknologi og nye medier som en trussel mot deres virksomhet. Wikileaks-saken understreker snarere behovet for redigerte medier som presenterer nyheter som navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. Det er ikke gitt at det vil være dagens nyhetsorganisasjoner som vil være best på dette, men enn så lenge har de overtaket når det gjelder kompetansen på det redigerte produktet. Informasjon blir mer verdifullt jo mer den foredles, fylles ut og settes i kontekst. Dette kan internettbrukerne hjelpe til med, men internetts logikk går først og fremst ut på at informasjon vil være fri. Det har Wikileaks bevist.
Det sies at det første som dør i krig er sannheten. Dersom Wikileaks publisering skal ha noen verdi utover sensasjonen av at så mange hemmeligholdte dokumenter blir offentliggjort på en gang, må fakta sjekkes, innhold verifiseres og påstander kontrolleres. Hendelsesrapporter er ofte påstander om rapporterte hendelser som ikke er verifisert. Det kan være greit å huske før man baserer en eventuell ny politikk i Afghanistan på bakgrunn av denne offentliggjørelsen. Dersom det er riktig som Carl Bildt antyder, nemlig at det meste er kjent fra før og i realiteten ikke påvirker nåværende forhold, så gir uansett de lekkede dokumentene oss et unikt bilde av krigens harde realiteter.
Oppdatert: Obama - Ikke noe nytt i krigslekkasjene
Har det forekommet krigsforbrytelser så er forbryteren den som har utført handlingen, ikke den som varsler om det. Informasjon om dette er et gode, fordi det i tillegg til å få gjerningsmennene straffet, så kan bidra til endret strategi og taktikk som igjen kan føre til et bedre tillitsforhold mellom afghanere og styrkene som er i landet.
Det tjener ingen at informasjon om overtramp blir hemmeligholdt og feiet under teppet. Informasjon vil være fri!
xLDno>no GoogleC
Oppdatert
12 kommentarer:
Meget bra innlegg! Jeg poster videre på Twitter
Enig i at Wikileaks her har gjort en samfunnsnytig jobb for fri meningsdannelse, ved å publisere interessante rådata utenom myndighetenes offisielle sensur.
Likefult er jeg skeptisk til disse "avsløringene" av flere grunner:
1.
Dokumentene Wikileaks har publisert har blitt omtalt som et uredigert bilde av "den usminkede sannheten", men vi har ingen garanti for at alle de dokumentene Wikileaks mottok faktisk har blitt publisert - eller at de dokumentene de mottok var alle de dokumentene kilden deres hadde tilgang på. Dermed vil Wikileaks' og kildens utvalg av hvilke dokumenter som ble videreformidlet farge det bildet publikum og den kommenterende verdenspressen kan danne seg av situasjonen.
Dette er ikke i seg selv kritikkverdig (alle medier redigerer i større eller mindre grad rådataene sine), men det virker som om de fleste kommentatorer hittil har oversett/underkommunisert at Wikileaks også har full frihet til å bedrive sensur, redigering og spinn.
2.
Kilden som gav dokumentene til Wikileaks må oppfattes som en forreder og ikke en "varsler", fordi han/hun som deltager i NATOs operasjoner i Afganistan er ansvarlig for å bidra til å vinne krigen - ikke til å diskutere den.
Det betyr ikke at media bør legge bånd på seg i jakten på informasjon, men de har ikke KRAV på informasjon. Og det er derfor ikke i seg selv aktverdig av kilden å ha gitt media informasjon.
3.
(Selv om du ikke vil diskutere krigen som sådan)
Det er gode militærfaglige grunner til at denne typen rapporter normalt IKKE skal offentliggjøres.´
Én av dem er at også taliban har full tilgang til vestlige medier. Og denne "avsløringen" gir dem en glimrende anledning til faglig evaluering av sine egne operasjoner - ved hjelp av data fra motsatt side av skuddfeltet sammenholdt med sine egne observasjoner fra de samme kampene.
For å oppsummere:
* Det er viktigere å vinne krigen mot Taliban enn at vi som publikum får et riktig bilde av den.
* Det er helt greit (og bra for demokratiet) at media lever av å formidle den informasjon de får tilgang til - i den (redigerte eller uredigerte) form de selv velger.
Men det er ikke dermed aktverdig å forsyne dem med denne informasjonen.
* Siden media lever av informasjon, blir det lett til at journalister enes om å fremstille kildene som helter. Men i denne saken er kilden en forreder av dimensjoner.
Godt skrevet Heidi, og ikke minst presiseringen om forskjellen på for/mot krigen og hva vi mener om informasjonen.
Gunnar her argumenterer for at kilden er forræder, og dermed har man jo annulert enhver meningsfull diskusjon.
Jeg registrerte at det norske Forsvaret instinktivt begynte å snakke om taushetsbestemmelser og arkivregler, framfor å kommentere påstanden om at norske soldater også tar livet av ubevæpnede.
Forsvaret er sjelden tilbakeholden med å fortelle om sine suksesser. Ingen tror at norske soldater dreper ubevæpnede eller sivile med vilje. Men selv ulykkeshendelser som medfører tap av sivile liv burde være noe vi kan diskutere.
Hvis kilder til visse typer informasjon skal kategoriseres som forrædere, forstummer diskusjonen når vi kanskje aller mest behøver den.
Ikke enig i beskrivelsene av lekkasjen som "forræderi", men nettopp behovet for kritisk gjennomgang viser at vi trenger redigerte medier. Når jeg sier "redigerte" så er ikke det nødvendigvis en NTB-melding med avskrift fra The Guardian til VG. Journalistprofessor (og entusiast for nye medier) Jay Rosen skriver om lekkasjer:
"A factor in that struggle was the practice of leaking. The way it worked then is essentially the same as it works today. There’s a bitter dispute in Parliament and people line up on one side or the other. Unable or unwilling to accept defeat, the losing faction decides to widen the battlefield by leaking confidential information, thus bringing the force of public opinion into play. {...)
Each time the cycle is repeated, the press becomes a bigger factor in politics. And internal struggles for power remain to this day a major trigger for leaks. Conscience, of course, is a different trigger. Whistleblowers can be of either type: calculating advantage-seekers, or men and women with a troubled conscience. We don’t know which type provided the logs to Wikileaks. What we do know is that a centuries-old dynamic is now empowering new media, just as it once empowered the ink-on-paper press."
Men selv om motivasjonen til den som lekker ikke er edel, så betyr ikke det at informasjonen ikke bør ut.
Og takk for re-tweets - much appreciated :-)
Med fare for å bryte Heidis ønske om å unngå diskusjon av selve krigen:
Det jeg mener med å fremheve det forræderiske ved lekkasjen er å påpeke det faktum at vi ER i krig (i praksis, om enn ikke juridisk...) Og at det i en slik situasjon er viktigere AT vi vinner enn HVORDAN vi vinner.
Derfor mener jeg det til en viss grad er akseptabelt å la sannheten bli krigens første offer, og heller la historikerne ta den ærlige diskusjonen etterpå.
Jeg kan absolutt være med på at dette ikke er noen spesielt høyverdig moral. Men jeg frykter at det i denne konflikten vil være svært naivt (eller bevisst manipulativt) å bli altfor rak i ryggen.
@Gunnar; vi er i krig, så det er viktigere AT vi vinner, enn HVORDAN vi vinner??
Ifølge von Clausewitz "er krig en fortsettelse av politikken med andre midler" - å vinne en krig i seg selv er således meningsløst så fremt det ikke tjener den opprinnelige politiske målsettingen.
Åpenhet og innsyn er en forutsetning for å kunne vurdere hvorvidt krigen tjener det politiske formålet. Hvis vi dreper sivile og ubevæpnede og skaper hat og (i praksis) flere terrorister, er krigen slik den føres kontraproduktivt.
Rapportene fra Wikileaks hjelper oss dessuten til å vurdere hvordan vi skal kunne vurdere en eventuell "seier".
-> Pål
Jeg ser at en diskusjon med deg om dette trolig kommer til å utvikle seg langs en linje som vil ende med at Heidi avbryter den. Men jeg tar likevel sjansen:
Du refererer til Clausewitz og krigens politiske målsetninger, men vi er her i en krig som vi ikke startet og der de politiske målsetningene handler om vår overlevelse. (Med ”vi” mener jeg her ikke bare Norge, men ”den vestlige verden”. Norge kan isolert sett trekke seg ut og satse på at USA gjør jobben alene, men det kan være en svært risikabel strategi.)
Så langt har krigen etter 2001 stort sett foregått på afghansk og irakisk jord, og de sivile ofrene har derfor med få unntak (London, Madrid etc) vært afghanere og irakere. Hvilket sett fra mitt ståsted er å foretrekke – framfor en krig på norsk eller amerikansk jord, der de sivile ofrene ville bli nordmenn eller amerikanere.
De militære tapene og økonomiske utgiftene vi selv har hatt i denne forbindelsen mener jeg er akseptable sammenlignet med alternativet (krige på hjemmebane i stedet for bortebane) og ”bærekraftige” (i den forstand at vi vil kunne opprettholde innsatsen i all overskuelig fremtid, om det skulle være nødvendig.)
Dette er for så vidt litt andre perspektiver på Afghanistan-operasjonene enn de som vanligvis diskuteres i norske medier, der det stadig snakkes om ”humanitær innsats med militære midler” etc. Og i så måte kan kanskje disse lekkasjene ha bidratt til at den offentlige debatten blir noe mer nøktern og realitetsorientert.
Men jeg mener fortsatt at det hadde vært bedre å oppnådd dette uten å blottlegge såpass mange operative detaljer og såpass mye ”mat” til journalister og ”freds”-politikere, som gjerne vil ha i både pose, sekk og koffert: Profittere på diskusjoner/avsløringer av krigens forferdelighet og paradoksene med at ”våre gutter” gjør slemme ting. Pusse egen glorie ved å solidarisere seg med ”den svakeste parten”. Og samtidig leve i et vestlig land med vestlig levestandard og vestlige friheter, inntil videre. . .
De som roper høyest, er som regel de som har noe å tape i en eller annen sammenheng.
Sannhetene er alltid mer overbevisende når man får disse servert fra andre kilder enn dagens politikere. Wikileaks leverer atter en gang varene. Dette er bare begynnelsen. Det vil komme flere sannheter. Mange flere sannheter.
Underveis vil "adelen" stadig komme med sine patetiske protester grunnet offentliggjøringer. Helt forståelig. Det er de i dypet av systemene våre som får støyten. De som ikke følger demokratienes spilleregler.
Dagens etablerte sannheter, de offentliges leverte sannheter, er relative helt til de avsløres som løgner.
Coffey
Om avsløringen av kynisk krigføring også fra NATOs side u Afghanistan kan føre til at en tar større hensyn til sivile så har Wikileaks vært til stor nytte.
I områder med krigshandlinger er sivile, barn, kvinner og andre den gruppen som trenger mest beskyttelse og omtanke. For sivile har ikke selv søkt seg inn i krigshandlingene, og de har ingen mulighet til å rømme unna. Militært personell er voksne personer som ofte selv har meldt seg til tjeneste, og som vet at de utsetter seg for fare.
Derfor må vi alle se og stille oss på de sivile i Afghanistans side, og tale deres sak. Vi må ikke godta at kyniske militære strateger driver en form for krigføring, som ikke har som hovedfokus å skåne sivile i størst mulig grad.
Du skriver: "å gripe inn i situasjonen som gjør at mennesker må flykte."
Men hva er det som gjør at afghanerne må flykte? Det er jo krigen, som vi er med på!
Forøvrig bør vi trekke ut soldatene snarest, disse dokumentene viser bare en liten del av det store bildet som gjør det klart at norske soldater ikke har noe der å gjøre! Norske soldater bør ikke settes til å forsvare et korrupt regime som samarbeider med krigsforbrytere, legaliserer voldtekt, står for enorm opiums- og heroinproduksjon, og som nå snakker om samtaler med Taliban.
@Gunnar
Jeg ble noe sjokkert over din påstand:
"Det er viktigere å vinne krigen mot Taliban enn at vi som publikum får et riktig bilde av den."
Jeg får bruke noen billige og enkle retoriske virkemidler:
Det er våre folkevalgte som bestemmer om vi skal gå til krig eller ikke, og det er folket som skal velge sine representanter, ikke sant?
Man kan dra den logiske slutning at det norske folk i dine øyne ikke er i stand til å forholde seg til fakta og virkeligheten?
Norge er vel fremdeles et demokrati?
Jeg tror at Wikileaks har en viktig misjon, nemlig å sikre at vi får et riktig bilde av det som foregår, både i Afghanistan og andre steder.
Legg inn en kommentar