Vår syke rettsstat

Dersom de som rammes av kriminalitet opplever at det som en dobbel urett - at de først blir utsatt for kriminalitet og deretter oversett av politi og rettsvesen, så utgjør dette et svært alvorlig demokratisk problem.

Dagbladet følger opp saken der professor og lærer ved Politihøyskolen, Paul Larsson, sier at kriminalitet kan lønne seg for de rike og mektige. En merkelig vinkling. Ifølge politiet var oppklaringsprosenten for vinningskriminalitet i 2009 på 15,6%. Kriminalitet lønner seg ikke bare for de rike og mektige. Kriminalitet lønner seg i Norge. Punktum. Skal man se på skjevheter i systemet, bør man like gjerne se på hvem som i hovedsak rammes av kriminelle handlinger.

Økonomisk kriminalitet utgjorde 2,6 prosent av alle anmeldte forbrytelser i første halvår 2010 (rapport fra politiet - pdf) og rammer først og fremst selskaper eller organisasjoner. Vinningsforbrytelsene utgjør 57,5 prosent og rammer vanlige folk - deg og meg.

Man skal på ingen måte ta lett på økonomisk kriminalitet. Svarte penger utgjør rundt 15% av totaløkonomien i Norge, ca. 360 milliarder kroner, og går blant annet går med til å finansiere organisert kriminalitet og lysskye miljøer. Det er viktig at arbeidet prioriteres og at politiet har ressurser og ikke minst kompetanse til å etterforske avansert økonomisk kriminalitet. Ingen er uenig i det.

Men når den kriminaliteten som rammer folk flest har lavest oppklaringsprosent, så gjør det noe med vår tillitt til politi og myndigheter. Når tyveri og innbrudd med tap av verdier på under hundretusen kroner ikke etterforskes, så er det det som er klassejustis. For de som rammes av innbrudd (kun 8% oppklares i Oslo) vil tap av verdier for 80 000 kroner svi mer for de som har lite fra før, enn om større verdier blir tapt i et hushold som også besitter større bankkonti og flere verdifulle gjenstander. Det er klassejustis, det.

For meg er det irrelevant om de som begår lovbrudd er rike eller ikke, så lenge de blir tatt. Vi ser en økning i vinningskriminalitet, innbrudd og grove ran - organisert kriminalitet fra øst-europa, som inkluderer alt fra organiserte lommetyverier i Oslo sentrum til innbruddsraid rundt om i landet. Bandene avskrekkes på ingen måte av verdens beste soningsforhold.

Riksrevisjonen har slaktet politiets innsats mot organisert kriminalitet, og Politiets Fellesforbund mener politiet prioriterer de enkleste sakene. I dag sier professor Per Ole Johansen ved Universitetet i Oslo at manglende etterforskning av økonomisk kriminalitet fører til flere lovbrudd. Han mener dessuten å vite at mange i finansmiljøene følger med på politiets kapasitet og fristes til å begå kriminalitet når de ser at det er liten sjanse for å bli tatt.

Det er jo ikke utenkelig at den samme mekanismen også gjelder annen type kriminalitet. Når vinningskriminalitet, som lommetyverier og innbrudd, blir nedprioritert, så tar det ikke lang tid før organiserte kriminelle utnytter dette. Når salget av det narkotiske stoffet khat foregår åpenlyst på Grønland i Oslo, så er det ikke utenkelig at narkotikasalg generelt også øker. Samtidig slites lovlydige borgeres tillitt til myndigheter og rettsvesen.

Vern og sikring av borgernes rett til liv, frihet og eiendom er staten og myndighetenes kjerneoppgaver. Sviktes disse, uthules den demokratiske rettsstatens fundament. Dersom de som rammes av kriminalitet opplever at det som en dobbel urett - at de først blir utsatt for kriminalitet og deretter oversett av politi og rettsvesen, så utgjør dette et svært alvorlig demokratisk problem. Da hjelper det lite med en justisminister som skryter av at vi også uthuler rettsstaten i motsatt ende, nemlig ved å fjerne prinsippet om likhet for loven gjennom å forskjellsbehandle østeuropeere i det norske rettssystemet.

Symptomene på en syk rettsstat er altfor alvorlige til at debatten om den reduseres til nok en riking-debatt.