Trangsynte velgere - eller foraktfulle politikere?

Samme dag som Sir Alex Ferguson omfavner Labour under valgkampen i Storbritannia, scorer Gordon Brown selvmål ved å kalle en arbeiderpartivelger for trangsynt. Det i seg selv burde egentlig ikke være en nyhet. Mer interessant er hans spørsmål om hvem som hadde latt kvinnen komme i kontakt med han. De som fortsatt tror at politikk og valgkamp handler om at folk flest kommer til ordet tar skammelig feil. "Folket" er silt ut og valgt etter hvordan de kan få kandidaten til å fremstå mest sympatisk. Å da møte egne "trangsynte" velgere fra arbeiderklassen som stiller helt legitime spørsmål om de stadige skatteøkningene som går utover vanlige folk og den økte innvandringen kan selvsagt være beklemmende. Journalister er jo altfor dannede - eller fjerne fra folk flest - til å gjøre nettopp det.

Alex Ferguson er bragt inn i et mediastunt for å gi et ekstra løft til Labours kampanje for å nettopp oppmuntre vanlige arbeidsfolk til å stemme på dem. Ferguson kritiserer David Cameron for å kun "helping his own sort" - altså ivareta de rike og priviligerte.

At Alex Fergusons selv tjener rundt en million i uka for å trene drittunger med ego på størrelsen med Sponheims for å sparke ball til en ukelønn som overgår en norsk statsministers årslønn gjør han jo desto mer representativ for de "trangsynte" velgerne som Brown så åpenbart forakter, eller hva?

Privat ansvar?

Tradisjonelt tenker man at det offentlige skal gripe inn når det private markedet svikter. I et land hvor man ser på privat næringsliv og markedet som en svikt av offentlig sektor er det naturlig at det det er omvendt - det private blir kun anerkjent når det offentlige svikter:

Etter flere tiår med for lave investeringer er jernbanen og deler av veinettet i Norge i svært dårlig forfatning, og nå vil samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) ha råd fra næringslivet om hvordan situasjonen kan bedres. Private investeringer i bygging av vei og jernbane, og såkalt offentlig privat samarbeid (OPS), er forslag hun gjerne diskuterer.

– Jeg er interessert i en bredere drøfting av finansiering av samferdselsprosjekter enn det jeg selv har deltatt i til nå. Jeg ser at her er det et bredt engasjement over hele landet for å sikre flere prosjekter, og jeg vil ha drøftet om vi også kan prøve ut andre modeller for finansiering, sier Kleppa.

Reinfeldt mer populær enn Persson

Den svenske borgerlige regjeringen er mer populær enn samtlige regjeringer ledet av sosialdemokraten Göran Persson. Dette skriver Per Gudmundson i en kommentarartikkel i min svenske yndlingsavis, Svenska Dagbladet. Men som han påpeker - ikke forvent å se en artikkel om det noe sted.

Konkurrenten Aftonbladet har nemlig målt popularitet hos ministrene i den sittende regjering siden 1996, og publisert disse rundt nyttår. I år, som årene før, publiserte de riktignok resultatene som viste folkets dom over Reinfeldts ministre. Men det de ikke skriver er at karakterene som gis til regjeringen Reinfeldt i gjennomsnitt ligger over de karakterene som ble gitt til Perssons regjeringer. Selv på sitt mest upopulære lå Reinfeldts regjering på et nivå som sosialdemokratene kun kunne drømme om.

Dette til tross for at angrepene mot Reinfeldt og hans regjering fra sosialdemokratiske støtteorganisasjon de siste fire årene har vært av typen at "a-kassan ”slagits sönder”, att sjukförsäkringen ”slaktats” och att regeringen varit ”passiv” i näringspolitiken."

Lyder det kjent?

Støtteorganisasjoner til Arbeiderpartiet har tradisjonelt fri adgang til å fremføre samme kritikk mot norske borgerlige regjeringer. Brutalisering av arbeidslivet og forjævlisering av hverdagen til de fattige er ikke ukjente begreper fra den kanten. Det interessante er at til tross for grove angrep og generell venstrevridning i norske medier, så ligger støtten til partier på høyresida på rundt 50 prosent. Partiene på høyre fløy fikk flere stemmer ved valget enn venstresida, men valgsystemet gir de rødgrønne det Stoltenberg insisterer på å kalle et "klart mandat".

Om ikke annet sier dette litt om potensialet til den norske høyresiden i forhold til strategi og kommunikasjon med velgergrupper. Det skal ikke så mye til for å få en solid oppslutning om endring av den sosialdemokratiske velferdsstaten.

At meningsmålinger endrer seg og ikke nødvendigvis gir noen fasit på fremtidig valg er alle enige om. Men som Gudmundson skriver - Aftonbladets målinger kan være greie å ha i bakhodet når mediene fremstiller det som at folk er så misfornøyde i forhold til sosiale spørsmål og reformer.

Det burde borgerlig side huske på her i Norge også. Lytt til velgerne, ikke til mer eller mindre sosialdemokratiske pressgrupper som står frem i mediene og snakker om forjævlisering.

For min del handler det om å fremme en politikk som gavner enkeltmennesket i hverdagen. Kan jeg i tillegg forjævligsere hverdagen til pressgruppene fra arbeiderbevegelsen så er det bare et hyggelig bonus.

Varme hjerter og kalde kroner

Fra å være hyllet som de rødgrønnes wonderboy når det gjelder å få gjort noe, en folkelig og likendes kar, har Bjarne Håkon Hanssen ”avslørt seg selv som en prinsippløs grådigper”, skal man tro Halvor Elvik i Dagbladet. Skal man tro reaksjonene fra tidligere kollegaer i politikken til det høylytte støynivået på twitter i går, så deles Elviks moralske forargelse av flere. Hvordan kan en varm, godhjerta sosialdemokrat bli en kynisk lakei av kalde kroner på så kort tid?

Reaksjonene avslører hvor dypt fordommene mot privat næringsliv stikker, og ikke så lite om politiske preferanser. Jeg har tidligere skrevet om den selvinnlysende godhet – det oppleste og vedtatte dogmet om at folk på venstresida er snille per se. Overført til holdningene mellom offentlig og privat betyr det at penger som er dratt inn mot enkeltmenneskets vilje til noe som er definert som det beste for et tvungent fellesskap er ”varme”, mens penger tjent i privat sektor mellom frivillige aktører er ”kalde”. Offentlig tjenester er samfunnsnyttige og offentlige ansatte er snille som jobber for folk flests ve og vel, mens ansatte i privat sektor er prinsippløse grådigperer som tjener penger på å produkter og tjenester som ingen egentlig trenger og som er spesialdesignet for å utbytte de fattige.

Halvor Elvik setter ”verdiskapning” i klammer når han omtaler de rådgivningstjenestene Bjarne Håkon Hanssen skal tilby. Ekte verdiskapning skjer kun når det offentlige er involvert, må vite. Hva om politikerne heller konsentrerte seg om å gjøre offentlig sektor og offentlige prosesser så gjennomsiktige og forutsigbare at særinteresser – enten det er organisasjoner eller bedrifter – ikke får bevilget seg fordeler på bekostning av andre, enten det er kraftkrevende industri, LO eller Flyktningehjelpen? Der borgernes, enkeltindividets interesser, ble satt i sentrum, ikke offentlig sektor, arbeidstakerorganisasjonene, eller næringslivsledere a la Kjell Inge Røkke fordi han den gang var en venn av regjeringen?

Elvik mener det er ”sjokkerende og deprimerende å tenke på at statsministeren de siste fire åra har vært omgitt av sånne prinsippløse og griske rådgivere som Hanssen”. Jeg synes det er sjokkerende og deprimerende å tenke på at underskuddsforetaket Dagbladet betaler kommentatorer som Elvik godt for å få slikt på trykk.

Det eneste jeg synes er synd med at Bjarne Håkon Hanssen begynner i denne sektoren er at jeg gjerne skulle sett han kommentere det norske helsevesenet uten bindinger og forpliktelse til parti og fagbevegelse. Han kunne nok rokket noen båter da. Men jeg ønsker han lykke til i sin nye jobb og håper han bruker all sin erfaring og kunnskap til å påvirke politiske prosesser på vegne av bedrifter og organisasjoner som gjør det enklere for dem å skape de verdiene Elvik så dypt forakter.

Om han tjener mange kalde kroner på det i tillegg er han hjertelig velkommen til det!

Helsereform på 1-2-3

Når Dagbladet skal gi en nyansert fremstilling av hvorfor så mange amerikanere ikke vil ha Obamas helsereform og foretrekker private initiativer lar de Ole O. Moen argumentere for hvor bra reformen egentlig er og har overskriften på motstanden: "Frykter for viagrapillene sine."

Fordi det finnes jo bare en måte å organisere samfunnet på, eller hva?

Pompøst og latterlig sosialdemokrati

Troen på at norske velferdsløsninger er av generell gyldighet og således av verdi for andre land er både pompøs og latterlig, skriver BI-professor Arne Jon Isachsen i sitt sommerbrev:

Hvordan går det an, undrer jeg, å bli så selvgod å tro at Norge, en liten fjert i det kalde nord med mindre enn fem millioner innbyggere, har en modell for det gode samfunn som land i Afrika kan ha noen som helst nytte av?

Å skulle eksportere løsninger som er tilpasset det norske folk, dets historie og geografi, og som i mange tilfeller har uheldige sidevirkninger vi sliter med å luke ut, som høyt og stigende sykefravær, toppfart i økning av antall uføretrygdede, ungdom hvis karrierevei er trygdemottakerens, osv. er ikke det temmelig naivt?

Et ønsket utenforskap

For en stund siden snakket jeg med tidligere rektor ved en av steinerskolene i Norge. Han var opprinnelig amerikaner, men hadde bodd i Norge i mange år. Han kunne ikke forstå den norske debatten om friskoler og påpekte at svært mange andre ville synes det var et større problem at 98,5 % av elevene gikk i en offentlig, middelmådig enhetsskole, enn at 1,5 % av elevene gikk på friskoler.

Hans vinkling var at spesielt for elever som er skolesvake, mistrives eller mobbes, gjerne får en ny sjanse ved å bytte skole og pedagogisk opplegg. Eller for å si det med en tidligere steinerskole-elev, statsminister Jens Stoltenberg (lenken åpner seg i Facebook):

- Det var ikke bare i matte jeg slet. Jeg stammet i mange år og fikk støttetimer på grunn av skrive- og leseproblemer, minnes Stoltenberg.

- En potensiell taper, altså..?

- Nei, men jeg slet på skolen. Heldigvis hadde jeg gode lærere, som helt sikkert har hatt større betydning for min utvikling enn jeg den gang fattet, sier han.

- Det var ganske tilfeldig at mine foreldres lot meg og søstrene mine begynne på Steinerskolen. I etterkant mener jeg imidlertid at det kan ha vært miljøet på Steinerskolen som er grunnen til at jeg ikke opplevde årene med skoleproblemer som spesielt vanskelige.

Nå vil SV avvikle og forby friskoler. En av fem elever går ut av den norske offentlige skolen som funksjonelle analfabeter, altså uten å kunne lese og skrive skikkelig. Industriarbeidsplasser forsvinner og sysselsettingsveksten øker mest i yrker med høye utdanningskrav. En eksplosiv økning i antall unge uføretrygdede blir av SV avvist som et problem.

- Uføretrygd er velferdsamfunnets adelsmerke, sier leder for Stortingets arbeidskomité, Karin Andersen (SV) til Dagbladet.no.

Jens Stoltenberg hadde en ressurssterk familie. Det må man ha om man skal ha en sjanse i den velferdsstaten Norge. Det er stadig flere som faller utenfor det tvungne sosialdemokratiske fellesskapet.

Det er interessant å se at dette faktisk er en villet politikk.

Gutten med gullbuksene

Det ser ut til at svært mange, kanskje de fleste, på venstresida faktisk tror at den norske stat er litt sånn.. gutten med gullbuksene. Pengene bare triller inn i statskassen på mystisk vis. Det er kanskje derfor så mange mener at når det offentlige betaler rundt 45 000 kroner for helse per voksne nordmann, så er dette det samme som "gratis helsevesen". Det kan jo være grunnen til at teatersjef Anderz Døving ved Nord-Trøndelag teater tror at de faktisk kun betaler 260 kroner for en forestilling som er subsidiert med 1369 kroner per sete.

- Uten offentlig støtte, er det prisen på kroner 1629 de besøkende ville måtte betale dersom det skulle gått rundt, sier Døving til Dagbladet.

Døving har laget en elegant løsning for oss som faktisk skjønner at vi betaler 1629 kroner for billetten okke som; en egen prisklasse for oss som ønsker å redusere det skattebetaleroverførte bidraget slik at de som faktisk ser forestillingen betaler mer for opplevelsen i stedet for å sende regningen til andre. Nemlig at vi - dersom vi er interessert - både skal betale skatt, men også det prisen ville vært uten at vi hadde betalt skatt.

Jeg begynner å skjønne hvor gutten med gullbuksene fikk pengene sine fra. Han rett og slett stjal fra de han ikke likte rundt seg, for å gi til formål han selv støttet og fikk glede av.

Homsedrama med koloniale overtoner

Tipseren av denne saken skrev: "Det som begynner som en koselig reportasje om en snill gammel mann, ender opp som et interkontinentalt homsedrama med koloniale overtoner."

Dagsavisens pensjonerte leserbrevredaktør, Reidar Jonger, har blitt intervjuet av Journalisten. Han forteller at gutteglade Martin Tranmæl i sin tid var den som presset Arbeiderbladet til å gi den unge og lovende Reidar fast jobb i avisa. En tradisjon som en annen Martin på Youngstorget ser ut til å følge, ved å forsøke å få UD til å ansette Ingunn Yssen på forespørsel fra Gerd-Liv Valla. Men det var en digresjon. Etter en reise til Ghana på stipend fra NJ forelsket han seg både i det afrikanske kontinentet og den mannlige guiden. Nå flytter den norske sosialdemokraten til Ghana, men ikke med mannen som startet det hele, skriver Journalisten. Det forholdet er over. Dessuten er det ikke tillatt å leve i et åpent homofilt parforhold i Ghana.

– Men jeg har ordnet meg. Jeg skal bo med en houseboy, noe som for øvrig er helt vanlig i Ghana. Han blir en del av min husstand og vil dekke alle behov.

Er det ikke deilig når arbeiderklassen selv kan begynne å holde tjenerskap? Hva Reidar tror at Martin Tranmæl hadde sagt til hans nye liv?

– Jeg tror han ville blitt begeistret, han hadde likt det.

Da så.

Vi ser dere

En somalisk kvinne går hardt ut mot sitt eget miljø i en bok som kommer ut på Aschehoug i høst. Hun beskriver somaliere uten omsvøp, og elendighetsbeskrivelsen støttes av både statistikker og forskningsrapporter. Noen vil sikkert si at den er en gavepakke til innvandringsmotstandere, men jeg mener at det var på tide at noen sa fra. Et problem forsvinner ikke ved å ikke snakke om det. Boka heter "Se oss!" - men problemet er ikke at vi ikke har sett.

Det er ikke bare redselen for å stigmatisere gjør at politikere og samfunnsdebattanter holder kjeft. Det er også redselen for å bli stigmatisert. Rasist er et av de mest negativt ladede begrepene i Norge, og spesielt venstresida har vært liberale i sin påføring av stempelet på alle som forsøker å problematisere rundt integrering.

Det norske velferdssamfunnet passiviserer det somaliske miljøet, mener kvinnen bak pseudonymet Amal Aden. Somaliere lever heller på sosialstøtte enn å ta en jobb uten sosial status. Dette er ikke unikt for det somaliske miljøet. Vi har 800 000 mennesker på sosialstønad og trygd i Norge.

Men hvis vi ønsker integrering, hvorfor finnes det da 84 forskjellige somaliske ungdomsorganisasjoner for de 8000 somaliske ungdommene som bor i Oslo? I det hele tatt, dersom poenget er integrering hvorfor støttes segregerte innvandrerorganisasjoner? Hvorfor tillater skoler at unge jenter får fritak fra aktiviteter fordi deres foreldre har en annen kulturbakgrunn? Hvorfor?

Somaliske menn kommer ikke spesielt godt ut av beskrivelsen til Aden. Og med rette. Det er vanskelig å se noe positivt i khattyggende konemishandlere på sosialstønad. De ville kanskje trives godt i Vardø - der arbeidsledigheten var på over 20 prosent, rusmisbruk og konebanking er vanlig.

Den nordiske modellen har sørget for et sosialt sikkerhetsnett som har grodd sammen til et tyngende, vått ullteppe av tiltak. Det løfter ikke folk opp, men holder dem nede. Sånn sett har jo somalierne skjønt det. Å leve et helt liv på sosialhjelp og trygd er jo så norsk som noe. Hvilke andre steder utenfor norden kan du gjøre det?

Enkeltvise tiltak rettet mot somaliere i Oslo må åpenbart settes i gang, men uten samtidig å ta en debatt om den sosialdemokratiske velferdsstaten vil det ikke hjelpe stort. Og hvem tør vel ta debatten når det sosialdemokratiske meningshegemoniet parkerer alle som stiller spørsmål ved det tvungne fellesskapet som tilhengere av forjævlisering og brutalisering av samfunnet - og i dette tilfellet med det lite fristende stempelet som rasist som bonus?

Det er ikke det at vi ikke ser. Vi vil bare ikke høre. Vi er jo alle sosialdemokrater.

Ingen menneskerett å få barn

I dagens Vårt Land hevder Inge Lønning i Høyre at par som ønsker assistert befruktning bør betale hele kostnaden av behandling selv. Staten bruker rundt 100 millioner kroner på assistert befruktning i året.

VG fornekter seg ikke og har selvsagt gravd frem et "case", en mor som ber Inge Lønning peke på barna hennes og si hvem av dem som ikke burde vært født. Alle fire barna hennes er et resultat av assistert befruktning.

Dette er jo det nivået samtlige prinsipielle debatter i Norge havner på etter å ha gått gjennom profesjonsstolte norske journalisters hender. Gratulerer. Hva med å be henne peke på hvilket av barna hun ikke ville betalt 65 000 kroner for?

Dette er faktisk en av de største ufordringene norsk helsevesen står ovenfor i de kommende årene. Så lenge sosialdemokratiet har garantert et gratis helsevesen, så er det ingen grenser for hvilke behandlinger og tjenester befolkningen vil kreve gratis. Det vil si at utgiftene til helse vil stige i det uendelige om ikke noen tør å stille prinsipielle spørsmål ved hvordan helsevesenet bør organiseres og hva, om noe, som skal finansieres offentlig.

Det er fortsatt ingen menneskerett å få barn. Hvorfor skal helsevesenet (og skattebetalerne) belastes 100 millioner i året for barnelykke for noen få.

Likhetssamfunnet

Likhetssamfunnet og likhetsskolen sjarmerer igjen. Aftenposten skriver om en skole i Lund i Sverige så får ikke barna lov til å invitere hvem de vil på bursdagsfest:

Da foreldrene til en gutt i andre klasse brøt med reglene, valgte lærerne å beslaglegge invitasjonene. Justisombudsmannen, en kontrollinstans utgått fra nasjonalforsamlingen Riksdagen, skal nå utrede om skolen handlet riktig.

Faren til bursdagsbarnet forteller at den ene av de to som ikke ble invitert har mobbet sønnen hans i et halv år og den andre inviterte heller ikke sønnen til sin bursdag. Som om ikke mobbere skal bli invitert. Du vet. Alle SKAL med!

Lønn etter evne, trygd etter behov

...og jeg som trodde at "lønn" var kompensasjon for tid og krefter brukt i faktisk arbeid.

Men at andre mener det motsatte i et sosialdemokrati er vel neppe overraskende.

Diskoavgift og dansebanddøden

Da Sverige seriøst diskuterte å innføre diskoavgift for å beskytte dansebandene. Hysterisk.



Overfør denne debatten til norsk distriktspolitikk, landbrukspolitikk, industriarbeidsplasser - ja, nær sagt det meste som sosialdemokratiet vil beskytte.

Sleng gjerne innom Jens Stoltenbergs 1. mai-tale også. Lærte man ingenting av da Per Sandberg inntok talerstolen etter en akevitt eller to?