Skybert

Det var bare en ting jeg kom til å tenke på mens jeg satt på bussen her forleden. Skybert. Den usynlige vennen til Albert Åberg. Når Skybert kommer på banen i en samtale - og jeg sier ikke at det er ofte, jeg bare sier at det hender, primært i løpet av en kveld hvor det er mer alkohol på bordet enn interessante samtaletemaer.. oftere enn det burde med andre ord... øhm - i hvertfall.. Når Skybert dukker opp i en samtale så er det forstyrrende mange som påstår at de også hadde en usynlig venn som barn.

Altså - og dette var det jeg tenkte - er ikke det egentlig et tidlig tegn på paranoia? Jeg mener, her går voksne rundt og synes det er søtt at poden har en usynlig venn, han er sikkert kreativ og sånn. Mens egentlig sitter poden skjelvende av frykt i sandkassen mens han skotter over skulderen og håper at han ikke er forfulgt. Av Skybert.

Tenk om Skybert ikke er en søt og kul lekevenn men en ondskapsfull liten faen som sitter og hvisker slemme ting i øret på det stakkars barnet? Er det rart unger tilsynelatende begynner å grine sånn uten videre? Og om natten ligger Skybert og lager lyder under sengen eller knirker med døren til klesskapet...

Tigern derimot. I Tommy og Tigern. En sånn hadde jeg. Bare at det var en Harepus. Ikke mye futt i en Harepus, sier kanskje du - men i VamPus lille verden var Harepus en ganske kul type. Jeg tror ikke egentlig at det var en kanin forresten. Men jeg hadde så lyst på kanin at en bamse som så litt rar ut ble harepus nok for meg. Tror faktisk at den kan ha vært en stor mus. Han hadde runde ører. Søster'n fikk en Snoopy. Der har du oss liksom. Hun fikk Snoopy. Og jeg fikk en ..bamsemus?

Don't go there! Men altså. Skybert. Best jeg logger av....