Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?
Det er mange måter å fiske i rørt vann på. Mens FrP bruker terrorsaken som et eksempel på feilslått asylpolitikk (mer om det senere), ringte Radio Norge i går og spurte om jeg trodde at tilhengerne av datalagringsdirektivet vil bruke saken i sin argumentasjon for direktivet. Utvilsomt. Terrorsaken kan også føre til at flere vil støtte innføringen av direktivet. Men terrorsaken har ikke endret på noe i forhold til verken det prinsipielle i forhold til direktivet, eller implementeringen av det.
Om terrorsaken har vist noe, så må det jo være at politiet og PST allerede har tilgang til virkemidler som avslører og muliggjør etterforskning - herunder overvåking og avlytting - ved mistanke om alvorlig kriminalitet. Gitt at det er riktig at etterforskingen av saken startet for ett år siden, skal PST og politi dermed ha hatt mulighet til å innhente, lagre og hente ut all tilgjengelig trafikkdata i minst ett år da de har hjemmel bl.a. i straffeprosessloven § 215a til å gi sikringspålegg til teleselskapene ved mistanke - nettopp for å sikre historiske trafikkdata. Siden de har kameraovervåket leiligheten til en av de mistenkte, er det rimelig å anta at de sitter på trafikkdataene også.
Den prinsipielle motstanden mot direktivet er tuftet på forsvaret av grunnlaget for den liberale rettsstaten - du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Før du er mistenkt for noe, skal ikke stat og myndighet ha anledning til å samle mulige bevis mot deg. Dette prinsippet må stå fast, uavhengig av om et flertall i befolkningen skremmes til å mene at det er verdt at all deres kommunikasjon blir overvåket for å forhindre terrorisme. Er du ikke mistenkt for noe, skal ditt privatliv vernes. Basta!
Det som definerer et liberalt demokrati er nettopp en forutsigbar rettsstat der offentlig makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes garantier som setter grenser for statens maktbruk. Rettsstat og menneskerettigheter er knyttet til grunnleggende krav og begrensninger i forholdet mellom myndighetene og den enkelte. Forutsigbarhet må også bety at rettsprinsipper holdes i hevd til tross for skiftende flertall i befolkningen på bakgrunn av enkelthendelser.
Utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, viser all erfaring at friheten og dernest selve tryggheten vil undergraves.
Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
14 kommentarer:
Vel talt!
Som du helt presist påpeker: Noen bruker denne saken som "bevis" for at DLD er nødvendig, men det er jo vitterlig å snu dette "beviset" på hodet.
Vel, tilhengerne har jo allerede snudd bevisbyrden på hodet ved å mene at det er motstanderne av et nytt omfattende regime i forhold til å innhente informasjon om borgerne som må forsvare oss, selv om det vitterligen er de som ønsker å gripe inn i borgernes rettigheter som egentlig sitter både med bevisbyrden i forhold til nødvendighet av dette og effektivitet av verktøyene de ønsker innført.
Så ingenting overrasker...
Ved å omtale arrestasjonen som terrorsaken, så tar du selv i bruk retoriske grep en DLD-tilhenger verdig.
Hvordan kan det eksistere en drapssak uten drap, en voldtektssak uten voldtekt, eller en terrorsak uten terror? Her har vi ikke engang et forsøk på terror.
PST og andre involverte institusjoner har en egeninteresse av et trusselbilde som forsvarer deres ressursbruk. Et sannsynlig forløp uten arrestasjonene ville vært at de arresterte avbrøt eventuelle planer. I stedet har en spekulativ arrestasjonsrunde med påfølgende lekkasjer til media gitt oss "terrorsaken".
Like fullt, hovedtråden i innlegget ditt om personvern er velbegrunnet.
Med fare for ekstrem synsing:
Nå er det sånn at disse menneskene ikke ennå er dømt. Så hvem vet... kanskje en rettsak faktisk viser at de er uskyldige?
Isåfall blir det vel et godt eksempel på hvor farlig DLD kan bli, med tanke på at _jeg tror_ mange flere blir overvåket?
Sebastian:
Godt poeng. Språkbruk bidrar til å frame situasjonen, skape et bestemt bilde, derfor er det veldig lett å bli fanget, noe PST etc har naturligvis interesse.
Du skriver "Dette prinsippet må stå fast, uavhengig av om et flertall i befolkningen skremmes til å mene at det er verdt at all deres kommunikasjon blir overvåket for å forhindre terrorisme."
Vel, i et demokrati er det jo nettopp flertallet som bestemmer. Så da må det være vår oppgave å overbevise flertallet om at DLD er en dårlig ide.
Sebastian: forstår ikke poenget ditt. "Terrorsaken" handler om tre personer som er arrestert mistenkt for planlegging av terrorisme. De er ikke dømt, men det er like fullt en sak. Ser ikke helt at å bruke det begrepet er å legge meg ned på samme nivå som dld-tilhengerne. Dersom noen blir anklaget for voldtekt er det fortsatt korrekt å kalle det en voldtektsak. At saken er under behandling endrer vel ikke på det? For øvrig enig med de andre poengene dine.
Siste anonym: folk har stemt bort sine demokratiske rettigheter tidligere. Jeg er en av dem som mener at noen rettigheter står mer fast enn et gitt flertall i befolkningen - som retten til liv, eiendom og søken etter lykken. Dersom et flertall av Norges befolkning mener at Mullah Krekar bør drepes, så blir det ikke mer riktig av den grunn.
For meg er denne diskusjonen blitt litt for mye knyttet til for eller mot DLD. Jeg kunne godt ønsket meg en noe mer nyansert diskusjon knyttet til tre forhold:
1) Hvilken date bør kunne lagres og hvilken data bør under ingen omstendigheter lagres.
2) Hvordan skal lagret data forvaltes med hensyn til grad av fysisk og logisk sikkerhet, hvem skal ha ansvaret og når skal data slettes og av hvem.
3) Hvordan skal dataen kunne brukes. En ting er å bruke det til å bevise skyld eller uskyld, en annen sak er det når data benyttes for å identifisere en "kriminell" handling.
For oss som ikke har tatt standpunktet til om vi er for eller mot DLD, så kunne dette kanskje bidratt til å belyse styrkene og svakehetene med DLD bedre.
@Peder Bentsen:
Alle data politiet trenger må kunne lagres, helst hos politiet, så lenge politiet trenger det. Det er bare en betingelse jeg setter, og det er at politiet får en domstols tillatelse for hver enkelt som dette skal lagres om. At så noen av oss som ikke har fått lagringsvedtak også får noe lagret om vi skulle ha kontakt med en som har det, ja det får vi akseptere.
Det ene prinsipielle spørsmålet er om vi alle skal være under automatisk misstanke til enhver tid eller ikke. Jeg mener vi ikke skal være det, og at så lenge vi ikke er det skal det da heller ikke lagres noe noen steder. Jeg mener at denne saken viser helt klart at når det faktisk er behov for overvåkning, har politiet de mulighetene de trenger.
Når det gjelder hvor data skal lagres så ser det ut som om Tele- og Internett-leverandørene får jobben, slik som i Sverige, der det forøvrig var motstand mot denne løsningen. Alternativet med en tredje part ser ut til å være lagt på is, muligens etter avisoppslag om at en av tilbyderne for slike tjenester befinner seg i Israel...
Etter debatten i Studentersamfundet i Bergen i vår, uttalte Maria Collett Sælør (PST) at dette var et vanskelig spørsmål. På den ene side ønsker man å redusere personvern-inngrep ved å la tele-aktørene lagre, med Datatilsynet som påpasser. Da unngår man "bukken til havresekken"-problemet. Den andre side er Rikets og borgernes sikkerhet, beskyttelse mot ID-tyveri osv, hvor kanskje et nasjonalt, statlig lagringssenter vil være bedre.
Jeg har fulgt DLD-debatten i mange år, og har til nå ikke sett eller hørt noe håndfast fra Politiet om hvor de ønsker at informasjonen skal være. Dette kan tolkes på flere måter, enten positivt ved at de overlater det til andre, eller negativt: De ønsker ikke den varme potet. Sikker lagring er nemlig dyrt.
Nye overslag indikerer at estimatene fra Norsk Teleplan er alt for lave. Man kan aldri beskytte seg 100%, og spørsmålet jeg og flere med meg stiller oss er hva som skjer NÅR data kommer på feile hender... Det kommer nemlig til å skje, før eller senere, og dette er mitt kronargument mot direktivet.
En ting mange er enige om er at disse data er svært nyttige. Hvis man driver med "data-mining" og filtrering, kan man finne mye... En slik formålsglidning er ikke usannsynlig, og bør derfor også tale MOT innføring av DLD.
Peder B - dersom du vil diskutere hvordan data skal håndteres, så har du allerede akseptert innhenting og lagring av mer omfattende data om kommunikasjon(smønstre) borgerne mellom uavhengig av om man er mistenkt for noe eller ikke. Det gjør ikke jeg. Derfor dreier ikke debatten seg om hvordan data skal lagres, men om.
hansarosbach - politiet sitter ikke på verken it-kompetanse eller it-ressuser nok til å håndtere den massive mengden av data det her er snakk om.
Thomas R: Sverige har ironisk nok så langt motsatt seg direktivet, men ja - innhenting og lagring foregår stort sett hos teleleverandørene i de 23 EU-landene som har implementert direktivet. Derfor er det også en krangel internt i EU hvem som skal ta kostnaden for dette (staten, EU, den enkelte teleoperatør). Jeg mener det er politiet som må bære kostnaden, i og med at dette er et pålegg teleleverandørene ikke ønsker, har behov for eller vil betale for. Det er for øvrig opp til det enkelt land hvordan de vil implementere det - så det er mulig å overføre alle data til politiet, slik hansarosbach tenker. Men det er over hodet ikke diskutert noe sted, så vidt jeg vet.
Dersom resultatet av dommen i den tyske forfatningsdomstolen blir en innskjerping av håndtering av data, tilgjengelighet og sikkerhet, så kan kostnadene for implementering i Norge komme opp i 2 milliarder kroner.
http://www.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=10006655
Snu da på spørsmålet - dersom direktivet ikke fantes og politiet hadde fått 2 milliarder kroner for å økt bekjempelse av alvorlig kriminalitet og terrorisme - ville de da prioritert lagring av all elektronisk kommunikasjon uskyldige borgere imellom eller tror dere de ville kommet opp med andre metoder som var mer effektive og målrettede?
Det er ikke det at jeg er uenig med deg VamPus, men din tilnærming til DLD virker noe for enkel. I dag fanges og lagres det veldig mye informasjon knyttet til en borgers aktiviteter og enda mer vil sannsynligvis bli fanget og lagret i fremtiden.
Når det gjelder kommunikasjon er mesteparten av informasjonen lagret i det kommunikasjonsutstyret kommunikatorene har valgt å benytte, men noe blir også fanget opp og i enkelte tilfeller, lagret av andre.
For meg er ikke DLD bare et spørmål om hva som tilfeldig eller systematisk blir lagret, men også en prinsippdiskusjon om hvem som har retten til å bruke og slette data.
Personlig er jeg mest nervøs for hva noen kan gjøre med alt det som blir fanget opp og lagret fra de utallige videokameraene som er plassert rundt om i byen.
@Vampus:
Du leser meg nok ikke fullt ut, Det er kun de dataene politiet får domstol til å godkjenne jeg vil la dem få lov til å lagre. Dette er de eneste dataene jeg vil tillate lagres. Dette har politiet anledning til idag, og det er vel denne anledningen som de har benyttet seg av i den nå aktuelle saken. Dagens innsamling er fullstendig tilstrekkelig.
Jeg har hørt folk innen tele-/it-bransjen uttale at politiet er for sene med å spørre om "frysing" og utvidet lagringsperiode. Beviser somles vekk...
Jeg har også hørt og lest flere steder at samarbeidet mellom politidistriktene ikke er godt nok. Dette gjelder utveksling av info om mistenkte, ettersøkte samt selvsagt data om hvordan kriminelle handlinger utføres (modus operandi -> samme gjerningsmann?).
Om det 250 millioner eller 1000 millioner som blir kostnaden med DLD, tenk hvor mye mer effektivt politiet kunne vært hvis man brukte pengene på å forbedre det vi allerede har!
Legg inn en kommentar