Om VamPus

Mitt foto
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

onsdag, juni 23, 2010

Mediene skyld i mediekrisen

"Mediene skyld i mediekrisen" var det de egentlig mente på desken i VG da dagens forside ble laget. Ved en glipp ble den seendes slik ut:

Det tok visstnok fire journalister for å lage saken.

Hvor mange gravejournalister som skal til for å skru i en lyspære vites ikke.

Syndefloden

Skal man tro dagsavisene så står det til en hver tid 40 000 prostituerte klare til å overflomme et hvert fotballarrangement.

Foran fotball-VM i Tyskland kunne man lese at arrangørene tilrettela for den forventede syndefloden, der menneskesmuglere ville stå bak 40 000 tvangsprostituerte fra øst-europa. Med moralsk indignasjon som drivkraft kan mediene boltre seg i hysteriske politikeres reaksjoner på et fenomen som ikke finnes.

Nå er det Dagsavisen som fortsetter å spre myten. 40 000 prostituerte skal ha "flommet inn i Sør-Afrika". Men om noe, har visstnok sex-kjøpet gått ned.

Folk er mer interessert i fotball enn å kjøpe sex. Hvem skulle trodd det...

Nedslående politi

Politiets manglende ressurser gjør at de heller ikke i år kommer til å slå ned på organisert kriminalitet,voldtekt, overgrep, vold, innbrudd drikking i Oslos parker. Dette reagerer lederen i Forbund mot Rusgift, Knut T.Reinås på. Han sier til Aftenpoften:
Vi mener politiet bør slå ned på alkoholbruk i parken på samme måte som de slår ned på narkotikabruk.
Det er jo nettopp det de gjør...

tirsdag, juni 22, 2010

Bot eller bedring?

Med makspriser som begrenser tjenestutvikling, blir vi alle litt fattige. Fattige på tid og muligheter til å prioritere annerledes.

VG skriver i dag at rundt halvparten av styrerne i private barnehager mener at foreldre som henter barna for sent i barnehagen, bør kunne straffes med bøter. Når de ansatte må jobbe utover avtalt arbeidstid, koster det penger. Hvis ikke foreldrene selv betaler for den ekstra tiden barna deres er i barnehagen, må det brukes mindre penger på aktiviteter i kjernetiden.

Med lovpålagt makspris har staten lagt en begrensning på hvor godt tilbud barn og foreldre kan få. Foreldre kan ikke kreve at barnehagene endrer åpningstidene til å reflektere deres behov, og barnehagene kan ikke utvikle og tilby flere og bedre tjenester for barn og foreldre.

For noen år siden leste jeg om en barnehage i Danmark som ikke bare var et godt sted å være for barna, men som også leverte tjenester som gjorde det lettere å være forelder. Levere og hente klær til rens? Ja, hvorfor ikke. Barnehagekjøkken som tilbød middag til å ta med hjem? Det skulle bare mangle. Dermed bidro barnehagene til å frigjøre tid for stressede foreldre til nettopp barna. Er det så galt?

Barnehagen hadde garantert ikke makspris. Det er mye mulig at mange ikke ville hatt råd til å ha barna sine der. Men så er det heller ikke alle som leverer klær til rens, har lange arbeidsdager og krevende jobber der 8-16-tankegangen er håpløs gammeldags.

Kanskje en 8-16 barnehage med makspriser og timesbøter burde holdes av til den stadig bevegelige gruppen av fattige, samt politikere og ansatte i offentlig sektor. Så kan andre få mulighet til å vurdere om de kan bruke penger på bedre innhold eller flere tjenester - eller begge deler - til barna sine. Å fjerne maksprisen burde være ett av flere steg i den retningen.

Dagens vri

Høyres Bent Høie støttes av et bredt flertall av norske stortingspolitikere når han ønsker å ta debatten om høyere egenandeler for helsetjenester. Ifølge NTBs sak - referert bl.a. i VG - ønsker ikke FrP å " gjøre seg upopulære ved å foreta grep som alle de andre partiene mener er nødvendig."

Kanskje NTB burde velge om de skriver en nyhetssak eller en politisk kommentar?

mandag, juni 21, 2010

Det mekaniske samfunn

Er et samfunn der enkeltmennesket ikke står ovenfor moralske valg til det beste for fellesskapet?

I boka «A clockwork orange» beskrev Anthony Burgess en marerittaktige visjon om et fremtidig dystopia. Hovedpersonen, Alex, er lederen i en kriminell ungdomsgjeng som utfører voldshandlinger uten medfølelse for sine ofre. Dette slutter brått når Alex blir fengslet og utsatt for en forsøksmetode for å kurere hans anti-sosiale oppførsel av myndighetene. Behandlingen gjør han ute av stand til å utføre annet enn gode handlinger. Han er ikke lenger et menneske som kan ta moralske valg. Han kan ikke velge mellom rett eller galt. Han kan ikke velge. Boka stiller spørsmål ved om det er greit å frata individet retten til fritt valg, også å velge galt, når det tilsynelatende kun er til gode for samfunnet og fellesskapet?

Dagbladet skrev for en stund siden om et prøveprosjekt i Middelsbrough i England, der myndighetene koblet høyttalere til overvåkingskameraene og kunne fra et kontrollrom korrigere ”anti-sosial oppførsel” som lommetyveri, forsøpling, slåsskamper og mer alvorlig kriminalitet gjennom å snakke til de det gjaldt. I kommentarfeltet skrev en leser «Om man er redd kameraer og overvåking - så betyr jo det at man selv er ute på noe snusk.» Har man ingenting å skjule, så har man ingenting å frykte, sies det. Premisset om at personvern handler om muligheten til å skjule ”snusk” er så allment akseptert at man nesten blir mistenkeliggjort om man påpeker at retten til privatliv er en menneskerett – på like linje med retten til liv, tros- og ytringsfrihet. Retten til en privat sfære – muligheten for å utfolde seg uten å frykte fordømmelse, korreks eller kritikk er en forutsetning for at mennesket som sådan skal kunne leve med verdighet og respekt, både for seg selv og for andre.

Er det så galt å forsøke å hindre at folk forsøpler, slår ned gamle damer og banker hverandre i fylla? Absolutt ikke. Men hva skjer med den individuelle og kollektive bevisstheten når moralske dilemmaer blir borte og vi ikke lenger selv trenger å vurdere hva som er rett eller galt? Mister vi ikke vår evne til moralsk handling? Er det til gode for samfunnet og fellesskapet?

Overvåkingssamfunnet er en mekanisk kontroll som er ment å hindre folks «anti-sosiale oppførsel». Når vi vet at noen ser oss, stopper vi det vi er i ferd med å gjøre. Sosial kontroll er ikke noe nytt. Men det er en grunn til at folk har rømt fra det, enten det er en snever tilværelse i en bygd eller fra et kommunistisk diktatur. Det hindrer livsutfoldelse og utvikling. Det er heller ikke mange tiår siden det å være homofil var definert som «usosial oppførsel».

Overvåker du noen lenge nok, så vil du mest sannsynlig finne noe du kan arrestere han for eller bruke mot han – enten han har kjørt på rødt, vært indiskret i forhold til informasjon om sin arbeidsgiver eller lever i et partnerskap som kollegaene ikke vet om. I informasjonssamfunnet, er informasjon hard valuta. Skal vi som borgere føle oss trygge i et slikt samfunn, må vi være sikre på at tilgangen til å samle inn, lagre og bruke informasjon om oss er ekstremt begrenset.

Personvernet skal beskytte oss mot maktmisbruk i et samfunn der vi daglig utsettes for overvåking når vi utfører de mest banale gjøremål – enten det er å ta ut penger av minibanken eller handle på 7/11. Vi forsøker ikke skjule noe for myndighetene når vi søker rom for refleksjon eller samtaler der ingen andre kan se eller høre oss. Vi fører dagbok, skriver brev eller synger i dusjen når vi tror – eller håper – at ingen hører oss. Vi river ikke i stykker og makulerer brev, notater eller bilder av gamle kjærester fordi innholdet er skadelig, men fordi vi er ferdig med det. Vi ønsker ryddighet i forhold til hvilken informasjon som er om oss, fordi vi ønsker selv å kontrollere våre egne liv – ikke at andre skal gjøre det.

Rammene for hva man kan gjøre og hva som er sosialt akseptabelt blir snevrere. Hva skjer med dissidenter, opprørere eller folk som ønsker å være annerledes når det offentlige rommet de kan ferdes i innskrenkes?

Vil mennesker som aldri blir utsatt for moralske dilemmaer, og stå til ansvar for sine handlinger, utvikle en sunn forståelse for hva som er rett og galt? Er det bedre å være amoralsk enn umoralsk? Kan det være bedre å velge å være slem enn å bli tvunget til å være snill, gitt at man blir stilt til ansvar for sine valg?

Å stå til rette for sine handlinger når man velger feil er noe av det som gjør at vi vokser som mennesker. Frihet fordrer ansvar. Dette handler nemlig ikke bare om de grove forbrytelsene, men også de daglige små handlingene - ubetenksomt eller ikke.

I boka «Drageløperen» av Khaled Hosseini sliter hovedpersonen med å ha sviktet sin beste venn i barndommen. Sent i historien kommer det frem at hans far, som fremstod som et symbol for rettskaffenhet, også hadde sviktet en gang. For å gjøre bot ga han penger til de fattige, til venner som trenger det og bygget barnehjem. «Og det er sann botferdighet, Amir djan, når skyldfølelsen fører til noe godt.»

Det er menneskelig å feile. Mister vi muligheten til å velge mellom rett og galt mister vi også en del av det som gjør at vi kan vokse som mennesker. Vi mister vår moralske dimensjon. Vi blir robotmennesker i et mekanisk samfunn.

Er det til fellesskapets beste?

fredag, juni 18, 2010

Binær blogging

VamPus er ikke en av dem som trenger hjelp fra tjenesten "Anti-Social" for å blokkere sosiale medier ute for å få gjort noe. Enten er jeg på - og da er jeg veldig på - eller så er jeg av - og ofrer ikke blogg eller twitter en eneste tanke. I noen uker nå har bloggen gått for lut og kaldt vann, mens VamPus bygger rede med Mannen i ny leilighet. Når to ekorn flytter sammen (begge er klassiske samlere) så er det mange ting som skal på plass. Med ettertrykk på ting.

Han har plater. Jeg har bøker. Begge har sko.

Platene hans er nå plassert i kjelleren, og Mannen truer med å tvangsflytte sko til å dele esker for å få bedre plass. Han forstår ikke argumentet om Pradaene ikke går sammen med Vivienne Westwood. Mannfolk.

Dermed står bøker for fall. VamPus er snobbete nok til å få grøssninger av å sette hans samlede utgivelser av Robert Ludlum sammen med hennes boksamling med seriøse bøker, og har aller nådigst opprettet en seksjon for krim i den ene bokhylla. Men noe må ut og ned i kjelleren. For husfredens skyld. CD-samlingen er allerede på vei ned. Og flere bøker.

Men skosamlingen min får han aldri.

Og bloggingen? Jo, takk. Skal være mer på nå. Skrivelysten er i ferd med å komme tilbake. En rosablogg er rett rundt hjørnet. Om bryllup, hjem og mat og sånn. Stay tuned!

Fredsprisvinner mot pressefrihet?

Store satan slår til igjen. Etter å ha vært en yndet skyteskive for nådeløs kritikk fra medier, demonstranter, bloggere og politiske motstandere (som for så vidt også inkluderer medier, demonstranter og bloggere), har president George W. Bush endelig fått nok. Han har vært sammenlignet med Hitler, beskyldt for å være en krigshisser, mentalt tilbakestående, og blitt kalt den verste presidenten USA noen gang har hatt. Det er kanskje derfor Bush-administrasjonen er nådeløse mot kilder som lekker sensitive opplysninger til pressen.

Aftenposten refererer fra en journalistkonferanse arrangert av Investigative Reporters and Editors (IRE), der redaktør i Washington Post, Leonard Downie jr, uttrykte stor bekymring for det han omtalte som en klar innskrenkning av pressefriheten i landet.

–Det har aldri vært så vanskelig for journalister i USA å holde sine kilder hemmelige som nå. Vi har en rekke saker de siste årene og månedene som viser at Obama-administrasjonen er på stadig kildejakt. Kilder fengsles og dømmes, og journalister stevnes for retten for å røpe sine kilder.

Vent litt. Sa han Obama? Den svarte Jesus, mannen som fikk Nobels fredspris for sitt fremtidige arbeid for fred og frihet i verden?

Det kan da ikke stemme.

onsdag, juni 09, 2010

Den rosa sangen

Etter hvert har man jo ikke bare blitt en erfaren bryllupsgjest, men også forlover, takkformaten-taler og toastmaster. Kommende helg er det sistnevnte rolle som skal fylles, og så langt ser det ut til at vi slipper unna den alt for lange "rosa sangen" på kriserim basert på en vise ingen husker. Eller gjør vi?

Min hemmelige drøm er selvsagt å skrive den ultimate rosa sangen, sangen over alle rosa sanger, basert på alle klisjeer som finnes, med kriserim så pinlige at krystall knuser og blomsterdekorasjonene visner.

Den rosa sangen oppstår som regel når perifere familiemedlemmer med oppmerksomhetsbehov vil markere seg foran store forsamlinger, men ikke har hatt kontakt med personen sangen er dedikert til siden vedkommedes barndom. Derfor er selve stammen i sangen basert på pinligheter fra barndommen og karaktertrekk man for lengst har vokst fra, med klamme plattheter om "nå hun voksen har blitt - det er merkelig gitt" - og "giftes bort skal - han er jammen til karl" og gode ønsker på veien, hei skål!

Valget av sang som uttrykksform viser i hvert fall et snev av selvinnsikt - man vet at man verken er utstyrt med vett eller vidd nok til å holde en tale i kraft av egen person - og velger i god sosialdemokratisk ånd å tvinge andre til å fremføre djevelskapet for seg. For særnorsk er det - i land med sterkere åndsliv og dannelseskultur finnes ikke dette. Og bare for å toppe dette, er det mulig å kjøpe kjipe sanger på nettet dersom man finner at kriserim suget av eget bryst ikke er håpløse nok.

Ondskap satt i system.

Hva skal man velge? Bamsefar i lia? Røver-visa? Eller klassikeren - "vi tar en sang som kun de over 70 kan melodien til og deretter nekte å være forsanger"?

Så mange muligheter, så kort tid...

Hva skal man med fiender...

..når man har venner som meg? Epost til en venn av meg som var sykemeldt etter det som antakeligvis var en liten blodpropp i hjernen:

"Regner med at du fortsatt vegeterer rundt i heimen som en siklende idiot. Deg om det."

Vel. Karma comes back to you, er det ikke det de sier? Etter at jeg mistenkte at han kun inviterte Mannen og meg til å feriere med han i Italia for å ha noen som kunne mate han med skje, så fikk jeg selv blodpropp. Universet er med andre ord i balanse. VamPus Vindrikkeren skal feriere et steinkast unna vindistriktene i Toscana... med mulighet for kun et meget begrenset inntak av de edle dråper. Hmf.

Uansett. Det burde ikke være vanskelig å finne gjøremål i Umbria/Toscana, men jeg er mest på utkikk etter et matlagingskurs - gjerne med vinsmaking. Vi skal bo i Tuoro Sul Trasimeno ved Trasimeno-innsjøen, på grensen mellom Umbria og Toscana.

Forslag?

Skjønnhetsevolusjonen

Denne videoen er et ledd i Doves kampanje for "real beauty", fortsatt en salgskampanje - men selger på andre verdier enn det vi er vant til å se. Etter å ha sett den er du kanskje enig i utsagnet om at "No wonder our perception of beauty is distorted". Etter å ha sett stylistenes magiske evner på settet til Studio 5 på nært hold, kan jeg ikke annet enn å si meg enig. Så har jeg da heller aldri gitt meg ut for å være en naturlig skjønnhet..

torsdag, juni 03, 2010

Dropper skjellig grunn til mistanke

Det går mot at regjeringen dropper kravet om skjellig grunn til mistanke mot konkrete personer for at politiet skal få tilgang til de omfattende dataene de krever at teleselskapene skal lagre om din og min elektroniske kommunikasjon. Teknisk Ukeblad skriver om betydningen av dette:

Om du på noe tidspunkt av døgnet befinner deg i tids- og stedsmessig nærhet til en alvorlig forbrytelse med ukjent gjerningsmann – enten du selv vet det eller ei – vil du i kraft av dine innsamlede lokaliseringsdata være på politiets liste over mulige gjerningsmenn idet etterforskningen starter.

Så er det jo opp til deg å bevise at du er uskyldig. Og siden vi alle konstant omgir oss med troverdige vitner til våre gjøremål så burde jo det være verdens enkleste ting, eller hva?