Wake me up before you go go

Det kan ha vært sommeren jeg var fjorten. Vi er på hytta på en øy i Oslofjorden. På kveldene sitter vi stort sett inne. Der kunne hver enkelt pusle med sitt, enten man leste, så på TV, løste kryssord. Ludo har aldri vært et familieforetakende, men tvungen Yatzy, i dobbelt forstand, har blitt spilt av og til.

Denne kvelden gikk de andre og la seg, mens jeg ble sittende å se på TV. Det var litt over midnatt og gjennom hytteveggene presset lyden fra nattelivet i Oslos skjærgård seg inn. Jeg bestemte meg for å snike meg ut for å delta jeg og. Jeg stjal røyk fra en pakke som lå på bordet. Hvite sigaretter pakket inn i grønt og hvitt. Salem Menthol. Mildt, men sånn at hodet spant litt for hvert drag allikevel.

Mørkeredd gikk jeg langs veien mellom sommerhusene bort til brygga. Merkelig hvor ondskapsfulle trær kan se ut der de står, med grener som forvridde knokler, stille, i mørket. Jeg grøsset og skyndte meg fremover. Veien virker smalere i mørket. Ved brygga åpner veien seg igjen og jeg pustet friere. Mørket trekker sammen, lys gjøre ting større. Jeg satte meg ned på bryggekanten og fiklet frem røyk og fyrstikker. Det tok fire eller fem fyrstikker før jeg får fyr på den første røyken. Selv i dag, etter å ha røyket mer eller mindre jevnt i femten år, kløner jeg med å få fyr på røyken om det bare er et lite vindpust i luften.

Ute på fjorden glir båter forbi. Fra en snekke høres det ut som det pågår en firmafest, med trekkspillmusikk og folk som synger i utakt. De tøffer langsomt forbi og skaper bølger som skyller inn under brygga og lager en hul lyd under meg. Fra Nesøya bølger lyden av fest over fjorden. Høystemt prating, latter og hoing. De forsøker å overdøve musikken, som står på så høyt at jeg føler at jeg sitter midt inne i den. Der, alene på brygga, sitter jeg og suger til meg lyden av feststemte mennesker. De er kanskje ikke mer enn en kilometer unna, men kunne like gjerne vært på en annen planet. Men det er jeg som er på en annen planet. For jeg er fjorten. Alene. Røykende på brygga. Og håper på at de skal spille Wham! en gang til.

Røyk nummer to er neste borte og jeg hiver den glødende sneipen ned i sjøen og innbiller meg at jeg kan høre at den sluknes med et fsst der nede. Jeg reiser meg opp, snur meg og ser over sjøen en gang til. Med lyden av «Wake me up before you go go» i ryggen forsvinner jeg innover den mørke veien tilbake til hytta.

Wham!: Make it big, 1984

(Dronning Mauds Land: Angrende tyv, Tori Amos: Crucify, Morrissey: Angel)