Vi hadde vært samboere en stund. Nesten siden vi ble sammen faktisk. To år. Det var vel egentlig ikke så mye samboerskap som at jeg bare tok med en bag med klær og ble værende. Og så en bag til. CD'er. Bøker. Men det var ikke min leilighet. Det ble den aldri. Det ble heller aldri mitt liv.
Leiligheten på Frogner så ut som en ordentlig ungkarsleilighet. Det fantes ingen fargekoordinering mellom sofa, puter, tepper eller gardiner. Alt så ut som om det var plukket opp her og der og satt sammen på et tilfeldig vis. «Alt passer sammen fordi ingenting passer», sa han. «Sånn ville ikke jeg hatt det dersom jeg hadde bodd her», sa moren hans. Men jeg bodde jo egentlig ikke der.
Vi hadde blitt enige om at det var slutt. Over. Bare det praktiske sto igjen. Tingene som var brakt inn litt etter litt, måtte flyttes ut på en gang. Jeg måtte finne et sted å være. Det var som sagt ikke min leilighet.
Jeg satt i gyngestolen med lukkede øyne og hørte på musikken. Om døde postmenn og televerket som kanskje har fri. For brevene kommer ikke og telefonen ringer aldri.
Og hadde ikke himmelen vært fullt så grå, skulle jeg leid et fly
Jeg hørte stemmen hans si at dette bare var for deprimerende,
skrevet røykbokstaver
så gikk han ut og lukket døren etter seg.
sagt at du er pen.
Jeg åpner øynene i det døren smekker igjen og hører stegene hans nedover trappen. Ser på veggen. Den standard tristessefargede malingen som ser ut til å være så populær blant Oslos utleiere. Jeg reiser meg opp og ringer hjem. Finner frem bagen. Fyller den opp. Finner en eske. Fyller den opp. Henter en plastpose og skyver alt fra badehyllen ned i den. Jeg er ferdig på mindre enn en halvtime. Under tredve minutter tar det å rydde ut de tingene som har tatt to år å ta med inn. Jeg bodde aldri her.
Jeg setter på CD'en av Dronning Mauds Land en gang til mens jeg venter. Ny sang. Tiden står stille.
Som en angrende tyv,
legger jeg mine bilder hos deg.
Nå er det din historie.
Det ringer på døren og vi bærer ned bag, eske og plastpose. På kjøkkenet ligger en gul lapp med «her er nøkkelen». Døra har smekklås.
Akkurat i det jeg skal til å lukke døra kommer han opp trappen. Ser forundret på meg der jeg står med esken under armen. Blikket går fra undrende lyseblått til å bli et sorgfylt havdyp.
- Du hadde rett. Det var for deprimerende, sa jeg.
Så går jeg. Og hører døren smekke igjen bak meg. Det var aldri min leilighet. Det var aldri mitt liv.
Dronning Mauds Land: Tiden kler seg naken, 1994
12 kommentarer:
blitt dumpa heidi?
Fint skrevet!
Trist historie... Men veldig flott skrevet!
Og jeg tror kanskje Dronning Mauds Land er passende tonefølge i sånne situasjoner - uansett hva Ingeborg Magerøy synger om, så har hun et eller annet blått og melankolsk i stemmen sin..
Dronning Mauds Land er veldig bra.
Jeg pleide å drømme om leilighet på Frogner mens jeg lå og hørte på dem igjen og igjen.
Men det er veldig lenge siden nå.
Hm... Har ikke sett denne siden av deg før. Jeg liker den.
anonymous: Selvsagt. Har ikke du?
rambukk: takk!
earlgrey: Savner bandet. Hvor ble de av?
onde tunger: leilighet på frogner er ikke noe å drømme om :-)
anders: Så bra, for jeg har flere på lager. Må bare sette meg ned og høre på et par låter for å kjenne tilbake på følelsene igjen :-))
Jeg ver veldig imponert. Ikke fordi det egentlig er noe oppsiktsvekkende i historien, men fortellingen er god. Å skrive fortellinger om seg selv er krevende og fører mange ganger til en blanding av selvforherligelse og selvmedlidenhet - litt sånn ekkelt og pompøst. De fellene går du klar av med god margin!
Enig...dette er bra, og veldig fint å blande inn sangtekst. Kommentarene til hans mor er megetsigende og fin ;-). Det er tross alt en lavmelt humor som gjør at denne teksten ikke blir pompøs og selvhøytidelig. Gjentagelsene gjør at også din tekst fungerer litt som refreng i en sangtekst. Kip ån.
P.S: Jeg kjente Ingeborg i gamle dager ;-)
Vel, dette er forsåvidt "historier", men det mine - altså selvopplevd :-) En annen VamPus-stemme...
Er jeg på bærtur hvis jeg synes at denne stemmen er mye mer "Heidi" og mindre "VamPus"?
Ikke det at jeg ikke likte den, (for jeg er hjertens enig i alle godordene du har fått her!) Men utsetter du ikke VamPus-imaget ditt for ganske stor fare når du løsner på så mange spenner i stålkvinne-rustningen hennes?
Klart det er delig å kle seg naken...
Men det er veldig vanskelig å slåss når du er naken.
henrik: VamPus og Heidi er jo tross alt samme menneske, og Heidi er like rappkjefta i fylla som VamPus føler seg liten og ensom i noen sammenhenger. Can't tear them apart I'm afraid. Kunne jeg det ville jeg vel hatt en morsom diagnose :-)
Du har vel rett. :-)
Og for all del: Det er ikke MEG imot å se mer av den "nakne" VamPus fremover. ;-)
Legg inn en kommentar