Kilimanjaro - forberedelser

Som skrevet tidligere, det finnes vel få nordmenn som er mindre fjellvant enn meg. Så da jeg bestemte meg for en kombinasjonsferie med bestigning av Kilimanjaro og påfølgende safari så trengte jeg alt. Og jeg mener virkelig alt.

Fjellstøvler, bib-bukser, gore-tex jakke, liggeunderlag, sovepose, skikkelige votter og lue ( det er minus 20 på toppen), dagsryggsekk, stor ryggsekk, hodelykt (den kommer vi tilbake til), vanlig lykt, drikkeflasker, superundertøy, supersokker, gåstaver (hvite, det kommer vi også tilbake til), fleecegenser, ja, egentlig, the works som man sier.

Ifølge reisearrangøren (som jeg har lovet å ikke avsløre navnet på [Hvitserk] for at de skulle slippe flere rødvinsdrikkende løkkaværinger [Hvitserk] med et anstrengt forhold til naturen på tur) burde man være turvant og i normalt god fysisk form for å delta. "Lengre fotturer i marka og f. eks "hytte til hytte" eller telttur i fjellheimen er god oppladning." HA HA HA. Særlig.

De hadde et informasjonsmøte med gruppen som skulle reise sammen. Et par søstre, et par, noen single damer, en middelaldrende mann, et venninnepar i 50-åra fra Trøndelag. Med turledere var vi alt i alt sytten som skulle opp. Sytten friskuser. Alle aktive turgåere som hadde tenkt å forberede seg med å gå i fjellet til sommeren. Vent. Sa jeg sytten? Jeg mente seksten. Seksten friskuser. Og meg.

Ikke sånn å forstå at jeg ikke forberedte meg. Nei, gurimeg, jeg var da innom step-maskinen på Elixia, deltok på powerwalking i Frognerparken et par ganger og gikk til og med opp til Sognsvann for å få litt erfaring med å gå i høyden. Men noen kunne for eksempel ha fortalt at det var regnskog der. Og Afrikas sagnomsuste røde jord har man definitivt ikke et romantisk forhold til etter at den har lagt seg som et illeluktende belegg på absolutt alt du eier og har, inkludert de delene av kroppen du trodde klærne beskyttet mot slikt.

I hvert fall. Så forberedt jeg kunne vært møtte jeg imponert over meg selv opp på Gardermoen med en fullpakket sekk av flunkende nytt turutstyr, en større mengde våtservietter (campinglivets svar på spa) og godt mot. Det skulle vise seg at mine nitidige forberedelser ikke imponerte fullt så mange andre.

Vi hadde en natt på hotell i Arusha og organiserte bagasjen før vi dro. Kun det nødvendigste. Vi har bærere, men de trenger tross alt ikke slite vettet av seg med å bære på ting som (shampo, balsam, såpe) vi strengt tatt ikke trenger før vi kommer ned igjen. Flinke nordmenn som vi er, har vi allerede drukket mye juice og vann til frokost. Væske er viktig. Hvilket fører til at halvparten av gruppen tre kvarter senere befinner seg inne på et maisjorde for å late vannet. Og gudene skal vite at maisplantene så ut til å trenge væske de også.

Vi humpet videre, oppover mot startpunktet for dagens marsj. Vi kjører i bratt terreng, gjennom små landsbyer som varierer fra jordhytter og små blikkhus. Små barn løper barbent etter bilen og vinker når de hører oss komme. Inntrykket av de grønne, frodige plantene mot den rustrøde jorden er slående. Det er stille i bilen. Spenningen stiger. Nå er vi på vei inn i eventyret.