På vei

Dette er tredje "episode" om da VamPus forsøkte å bestige Kilimanjaro. Her er episode 1 og episode 2.

Det er mer enn ett par øyenbryn som heves mens jeg holder på å pakke ut. Alt fra liggeunderlag til oppblåsbare pute, silkepose og votter ligger nemlig i originalinnpakningen i plast og det hjelper ikke at jeg går rundt med tidenes største turkise ring heller. Ja, helt riktig. Den ringen, ja. Dette er ikke kosher for friskuser i fjellet. Ikke at jeg legger merke til det selvfølgelig, jeg er bare strålende fornøyd med å ha fått mat, telt og tingene mine.

Husker du det jeg skrev om væske? Man skal ha i seg mellom fem og seks liter om dagen. En del inntas jo under måltidene. Og så går man og legger seg. Og så må man?

Nettopp. Ut og tisse. Først ligger man og ergrer seg over at man ikke gikk på do en gang til før man la seg. Så ligger man og forsøker å sover, for man klarer da å holde seg, ikke sant? Total denial. Når man endelig resignerer er man like gul i øya som månen som henger tungt på himmelen og gir alt rundt en et grått, skummelt skjær. Ville du likt å slenge rumpa di bak en busk i Tanzania uten å se hva som er rundt deg, kanskje? Tenkte ikke det, nei.

Må man, så må man. Og det tusler og pusler bak buskene bortover etter hvert som folk i gruppa kommer til samme erkjennelse. Når jeg klarer å kravle meg tilbake til teltet, er det bare for å finne ut at stoffet på soveposen ikke er en heldig kombinasjon med stoffet på liggeunderlaget. Med mindre man synes det er morsomt å skli av madrassen ved enhver høydeforskjell, vel å merke. Det synes ikke jeg.

Dagen etter blir vi vekket med kaffe og te servert i teltet. Vi har en seks timers tur foran oss. Mens jeg sleper meg av gårde med en liten ryggsekk med noen liter vann og ekstra skift, kommer bærerne røykende forbi i lett jogg med våre 15 kilos tunge ryggsekker. På hodet. Bergans kan finne opp verdens mest avanserte bæresystem for ryggsekker uten at gjør nevneverdig inntrykk her. ”Pole, pole”, roper de når de jogger forbi. Vi bleikansikter må gå sakte for å ikke bli høydesyke.

De sier at de som har best sjans for å komme opp på toppen er middelaldrende kvinner. Unge veltrente menn med et velutviklet konkurranseinstinkt begynner stort sett å spy på rundt 4000 meter over havet og blir så høydesyke at de ikke kommer opp. Sånn går det når man forsøker å kappgå med bærergutta som tross alt jogger opp disse fjellsidene annen hver uke.
Jeg har i hvert fall ikke noen problemer med å gå sakte. Er det noe jeg kan, så er det akkurat det. Derfor ligger jeg stort sett alltid etter gruppa, som nok for lenge siden har pekt ut det svakeste leddet.

Vi kommer inn til camp, der gutta våre allerede har slått opp teltene og begynt på middagen. Det går rykter om at de har båret med seg en halv ku for å kunne servere ferskt kjøtt i fjellet. Vi får middag i et stort messetelt, som også fungerer som overnattingstelt for bærerne. De har kun med seg det de står og går i, og det er ikke mye.

Dagen etter er vi godt oppe i fjellet, og de tre neste dagene skal vi holde oss på rundt 4000 meter for å akklimatiseres.