Sitrende stillhet

Dette er fjerde "episode" om da VamPus forsøkte å bestige Kilimanjaro. Her er episode 1 , episode 2 og episode 3. Serien avsluttes i morgen.

Småkvalm, virrete og skravlesyk trasker jeg av gårde sammen med Zigfried, Ziggy blant venner. Han har lang erfaring fra å passe på høydesyke bleikansikter og er tålmodig som en prest. Vi er tre som oppfører oss som fulle brudepiker og sjangler gjennom slettelandskapet. Sakte gjeter våre lokale guider oss fremover slik at vi kommer inn til camp bare en time etter de andre.

Campene våre har et provisorisk toalett. Når jeg sier toalett, så er det i begrepets aller videste forstand. Tenk deg at du har gått i oppoverbakke i nærmere seks timer. Selv om man slenger rumpa bak en stein i tide og utide for å kvitte seg med vannet vi må ha i oss, så er det tross alt også større ting som skal gjøres. Et voila. Treskur med hull i gulvet. Valne fingre og toalettpapir er heller ingen heldig kombinasjon. Men den største utfordringen er etter å ha stått i hockey, med bøy i knærne og et kraftig ønske om å treffe hullet i gulvet, så skal man reise seg opp igjen. Og tro du meg, etter seks timers gange er man ganske stiv. Det er intet mindre enn en prestasjon å klare å reise seg uten å berøre vegger eller andre ting i skuret. Det er ikke alle som treffer hullet for å si det sånn, og toalettene her er mindre delikate enn jentedoen på Smuget klokken tre om natten.

Vi har vært fire dager i fjellet og har gått gjennom regnskog, slettelandskap og en frodig dal med trær som ser ut som de er klippet ut fra en science fiction film. Den eneste virkelige klatringen vi har gjort er opp en helvetes bratt vegg dagen før, men nå er vi på vei til siste camp før vi skal topps. Kvalmen fra høydesyken har gitt seg, men jeg er fortsatt slapp etter å ha kuttet ned på både mat og drikke. En annen i gruppa har også begynt å slite med feber og vi er usikre på om han kan gå til topps. Det er ingen spøk å bli syk her oppe, for det betyr at du delvis må gå selv og delvis bæres ned av fjellet – noe som er en god vandring nedover.

Vi er i camp ganske tidlig og er nå på 4600 meter. Uhuru peak, Kilimanjaros høyeste punkt (frihetstoppen, på norsk), er på 5895 meter. Visste du forresten at Kili ikke er et fjell, men en vulkan? Hvilket betyr at vi faktisk går rundt kraterkanten et godt stykke før vi kommer helt til toppen. Vi får middag og det er ganske stille i leiren. Spenningen er på topp og flere begynner å grue seg for om de skal klare det. At jeg ikke kommer til å komme opp er noe de fleste regner med. Tanken om å dra med en liten sjampisflaske og høye hæler til topps har jeg slått fra meg for lengst.

Vi legger oss for å slappe av noen timer før vi starter. Vi skal begynne å gå rundt midnatt. Turen opp tar rundt 7 timer. Sier de. Og man skal jo ned igjen også. Vi skal faktisk ned forbi basecamp og et godt stykke videre.

Rundt klokken 23 blir vi vekket og begynner å forberede oss på nattens vandring. Termoser fylles, matpakker deles ut, høydesyketabletter fortæres friskt. Det er en anspent sitring i hele leiren og oppover fjellsiden kan vi se flere grupper som er på vei opp. Skinnet fra hodelyktene gjør at de ser ut som lysende ormer som slynger seg oppover. Det er et fascinerende syn. Helt til det slår meg at, helvete, den veien skal jeg også. Det ser jævlig langt ut fra her jeg står.

Så begynner vi å gå.