Drit i parkene

DET ER ALLTID EN DEBATT om hvordan våre felles områder, som parkene og andre friluftsområder er, skal forvaltes. Det skal være gratis å bruke parken, mener noen. Ingen arrangementer, ingen inntekter til opprusting og bevaring av grøntarealer, men fritt leide for alle. Som i Sofienbergparken, som altså føles uhyggelig og ser ut som en søppelhaug når solen senker seg etter en fin sommerdag. Parknaboene klager da også. På fyll, hasjrøyking, søppel og bråk. Men da er det i hvert fall for alle. Eller i hvert fall for de som tør å ta med barn eller venner for å bruke parken.

Så er det de av oss som mener at det er helt greit å av og til leie ut parker til kulturelle og kommersielle formål, der arrangør er ansvarlig for vakthold, toaletter og opprydding. I tillegg til at utleieinntektene kan gå til vedlikehold og oppgradering. Parknaboer vil fortsatt være irriterte. Men en levende parkkultur er da mer enn grønt gress og fuglekvitter?

Les hele innlegget hos Aktiv i Oslos blogg Bypatrioten!

Naturlig seleksjon

Etter at en 61 år gammel kvinne fra Østerriket døde etter at hun snublet og falt i Vøringsfossen fredag ettermiddag, mener politiet at turistforeningene må ta grep. Det kommer stadig meldinger om at turister går utenfor områder som er inngjerdet ved utsiktspunkter og poserer på farlige punkter for å ta bilder. Nei, nei, nei.

Hvis ikke dette er naturlig seleksjon på sitt beste, så vet ikke jeg.

I Sør-Afrika spises nederlendere hver sommer fordi de på død og liv, vel, kanskje mest det første, skal ut av bilen i naturreservatene for å plukke blomster. Eller kose med løveunger. Det de ser først.

I Norge forsvinner turister, ofte nederlendere (hva er det med dem?), i fjellet eller i djupe daler og viker. Dersom du faktisk trenger et skilt med "farlig" før du plasserer kone og barn nær steinkanter og bratte stup for å ta bilde, så kan du antakeligvis ikke lese. Langt mindre operere et kamera eller spise med kniv og gaffel for den saks skyld.

Når medisinsk forskning og teknologiske nyvinninger gjør at vi lever lenger, er det bare fint at naturen ordner opp i andre enden.

Les gjerne også Jan Arild Snoens Bomullslandet. Same, same, but different.

Ondskapen identifisert

I forbindelse med debatten om Norges kjøp av jagerfly, kommer selvsagt avisene med skrekkhistorier fra andre land. Da er det selvsagt viktig å vise til pressgrupper og lobbyister, bare for å understreke hvor for jævlig denne industrien er. Medier gjør jo stort nummer av pressgrupper og lobbyister, så lenge de samme lobbyistene ikke heter LO, Natur & Ungdom eller Foreningen for fattige. Disse er, som vi alle vet, legitime stemmer i debatten og helt nødvendige for å vri politikken i riktig retning. Forsøker privat næringsliv, som stort sett ender opp med å betale regningen for lobbyistenes påvirkning, gjøre det samme er det jo dypt umoralsk.

Les om lobbyisme og påvirkning.

Dagbladet skriver om den svenske sosialdemokraten Thage G. Peterson, som var landets forsvarsminister i fra 1994-1997, og ble presset til å kjøpe for mange JAS Gripen-jagerfly. Nå kan det diskuteres om ikke bare kjøp av ett fly ville vært "for mange", men jeg lar den passere her.

De ondskapsfulle lobbyistene som uten moral og ansvarsfølelse presset Peterson var "svenske myndigheter, fagforeninger og militære ledelse". Altså staten, fagforeningene og ... staten. Her i Norge valgte man SV-veteran Stein Ørnhøi som den private lobbyens fremste våpendrager. Spørs om det var så lurt.

Godt å endelig få satt navn på jævelskapet. Staten. Fagforeningene. Og SVs Stein Ørnhøi.

Straff og rettferdighet

Når straff og rettferdighet diskuteres i Norge virker det som om det er helt umenneskelig at noen skal straffes skikkelig for det de har gjort. Hablogg skriver om NRKs intervju med 21 år gamle Monica Kørra, som ble gruppevoldtatt i USA. Hun det var viktig for henne at gjerningsmennene ble straffet: 

Alle tre ble dømt, og det var svært viktig for Monika. To fikk livstid, den siste fikk 25 år.
- Jeg tror ikke jeg hadde hatt sjans til å gå videre uten at de ble funnet og dømt. Det er noe med å føle at rettferdigheten seirer til slutt.

I Norge ville hovedmannen mest sannsynlig bli dømt til 15 måneder, og de to andre til ti måneder. Og dette er, utrolig nok, en bevegelse i positiv retning. Da en klassevenninne ble holdt fanget i flere timer og voldtatt flere ganger av tre personer, fikk en av overgriperne 12 måneder og de to andre 6 måneders straff, med beskjed til offeret fra politiet om at når de slipper ut så kan ikke politiet beskytte henne.Så de siste tyve årene har vi altså klart å øke straffen med noen måneder.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som ønsker amerikanske tilstander innen kriminalitetsbekjempelse i Norge.

Måtte livnære seg ved å jobbe

I et samfunn der et av regjeringspartiene mener at trygd er et adelsmerke, burde det kanskje ikke overraske noen at det å ha en jobb blir en del av lidelseshistorien til vår elite. I Dagbladet Magasinet kan vi lese et langt intervju med forfatteren Dag Solstad. Solstad var bare 11 år gammel da faren døde.

"Den ni år eldre broren hadde dratt til sjøs, og moren Ragna måtte livnære seg ved å selge sko."

Nå betviles det ikke at det er tøft å oppfostre et barn som enslig mor, verken da eller nå. Men å måtte livnære seg ved å ha en anstendig jobb burde faktisk være regelen, ikke unntaket.

Den typiske voldtekten

Takk og lov for at det er menn med ikke-vestlig opphav som begår overfallsvoldtekter. Etter at det de siste årene i hovedsak har vært menn med ikke-vestlig bakgrunn, gjerne asylsøkere, som begår overfallsvoldtekter, har den norske debatten langt på vei frikjent kvinnene som medansvarlig og godkjent henne som faktisk offer for blind vold. Når man kan skylde på en neger, så er jo det langt bedre.  Dette er det eneste som har endret seg i debatten om voldtekt og skyld de siste tyve årene.

Dersom en kvinne er så beruset at hun nærmest er bevisstløs er hun å anse som fritt vilt. Det er hovedkonklusjonen fra NRK Brennpunkts dekning av Oslo politidistrikts rapport om anmeldte voldtekter i 2010. Det er som å si at dersom dersom en lege sager av deg armen under en blindtarmoperasjon så må jo det være greit, for narkosen var frivillig.

Først ros til Oslo politikammer som forsøker å nyansere debatten fra å dreie som om overfallsvoldtekter og asylsøkere, til å dreie seg om voldtekt som samfunnsproblem. Rapporten viser at 13% av anmeldte voldtekter er overfallsvoldtekter. Overfallsvoldtekter er svært alvorlig, men overrepresentert i dekningen i media i forhold til voldtekter generelt. Ikke så ulikt dekningen av vold i hjemmet kontra vold i byen.

Noe av det som kjennetegner overfallsvoldtekter er at det ikke er noen relasjon mellom gjerningsmann og offer i forkant av overgrepet, og at voldtekten skjer med vold og trusler om vold. Man tror at de fleste overfallsvoldtekter blir anmeldt, fordi det er liten tvil om at offeret har vært utsatt for et overfall og vold - til tross for de mange forsøkene på å ansvarliggjøre offer i forhold til hvordan de har vært kledd, om de hadde drukket eller om de vandrer gatelangs i folketomme områder. Etter at det de siste årene i hovedsak har vært menn med ikke-vestlig bakgrunn, gjerne asylsøkere, som begår overfallsvoldtekter, har den norske debatten langt på vei frikjent kvinnene. Når man kan skylde på en neger, så er jo det langt bedre.

Men overfallsvoldtekter er altså i mindretall. Det visste vi jo. Men så kommer vi til den delen av analysen jeg ikke forstår.

Den typiske voldtekten skjer på nattestid i helgen, enten hjemme hos den anmeldte mannen eller hos den fornærmede kvinnen. Overgrepet skjer ofte når kvinnen er dopet, har blackout eller sover. Men som oftest skjer voldtektene i forbindelse med trusler, tvang eller fastholding. Det er altså "typisk" at kvinnen ikke har uttrykt ønske om sex, i og med at hun er "dopet, har blackout eller sover" eller et utsatt for "trusler, tvang eller fastholding."

I analysen så trekker politiet frem at unge jenter drikker mer og seksualiteten har blitt mer eksperimentell.  Relasjonen mellom unge mennesker er oftere eksperimentelle forhold. Dette sier analytikerne Mariannne Sætre og Veslemøy Grytdal i Oslo politidistrikt til VG.

Jeg mener å ha lest om dette siden jeg selv var atten, det vil si i over tyve år - at ungdom debuterer tidligere, har mer sex og eksperimenterer mer. Da avskriver jeg dette som tyve år med overdrivelser i media, og at det er først nå dette medfører riktighet og at politiet mener at voldtekter dermed kan tilskrives dette.

Så hva om jenter drikker mer, debuterer tidligere og eksperimenterer seksuelt? At jenter har debutert seksuelt og eksperimentert gjør det vel ikke tillatt å dope ned eller utnytte dem når de har blackout eller sover? Hva er relevansen?

Man skulle tro at et voksen mann forsto forskjellen på en invitasjon til sex og det å dra ned smekken når en jente er for full til å gjøre motstand på fest. Der mannen beviser at han har skjønt forskjellen er når han tyr til trusler, tvang eller fastholding. Som da altså er den "typiske" voldtekten.

Fortsatt er det slik at det virker formildende når menn begår overgrep og er voldelige i fylla, mens det er skjerpende på synet på kvinner som har blitt voldtatt når de er beruset. Dette til tross for at om noen tvinger deg til å ha sex ved bruk av vold eller trusler om vold, eller når noen har sex med deg når du er ute av stand til å motsette deg handlingen, så er det en voldtekt etter norsk lov uavhengig av kjønn.

Debatten om voldtekt har altså, med unntak av der vi kan legge skylda på ikke-vestlige asylsøkere, ikke beveget seg en millimeter de siste tyve årene. Da kan det jo være en grunn til at man tror at den typiske voldtekten ikke blir anmeldt i det hele tatt. Fordi det er fortsatt slik at en anmeldt voldtekt typisk henlegges uten etterforskning.

Aksjon mot voldtekt

Innlegg på Høyres landsmøte:

Jeg elsker dere! Takk for at dere passer på oss! Dette var noe av det som ble ropt og sagt til de som deltok på Aksjon mot Voldtekts byvandring natt til forrige søndag der jeg selv deltok.

En av grunnene til mitt engasjement for høyre er Høyres engasjement for trygge lokalsamfunn. En tryggere by og aksjon mot voldtekt er ikke en kvinnesak, det angår oss alle. Eller som gutten bak kassa på seven eleven sa da han ga oss gratis kaffe: jeg har også en søster.

Synlig politi i Oslos gater er halvert siden 1987, samtidig har byen vokst med 130 000 innbyggere. Da justisminister Knut Storberget satt ved siden av liebe Rieber mohn under valgkampen i 2009 på Grønland og sa "vi skal ta gatene tilbake" tenkte jeg bare en ting: hadde arbeiderpartiet gjort jobben sin hadde vi ikke trengt å ta gatene tilbake.

Det er ingen tvil om at Oslo trenger mer patruljerende politi. Men en tryggere by handler ikke bare om overvåkingskameraer og politi på ethvert gatehjørne.  Vi har alle et personlig ansvar for å bidra til det samfunnet vi lever i. Jeg, som bor på Grünerløkka i Oslo, har ikke tid til å vente på at vi danner regjering i 2013 for å trygge gatene der jeg bor.

I natt så vet jeg at det er flere fra Oslo høyre som blir med å gå på byvandring sammen med aksjon mot voldtekt for å bidra til en tryggere by. De av dere som har anledning er mer enn velkomne til å bli med. 

Å sette handling bak ord er noe som kjennetegner Høyre. Da regjeringen sviktet, satt høyrebyrådet i oslo inn vektere for å få bukt med det åpenlyse narkotikasalget i bomiljøene i på Grünerløkka. Når vi sier at vi skal ta gatene tilbake, så gjør vi det. 

Politikk og politiske prioriteringer påvirker folks hverdag, Høyres politikk påvirker til det bedre. Takk til alle dere som bidrar til å gjøre en forskjell i folks liv.

Synd at bin Laden ble drept

Det er synd at Osama bin Laden ble drept i stedet for å bli tatt til fange og stilt til ansvar for sine ugjerninger. Ingenting ville vært bedre i forhold til USAs fiende nr. 1 og et symbol på hatet mot USA og vestlige verdier. Enn en rettferdig, åpen og legitim rettssak mot Osama bin Laden ville vist at til tross for han er en terrorist, til tross for sine ugjerninger og til tross for det hatet han legger for dagen, så er vestlige rettsstater tuftet på idèen om human behandling i fengsel, rett til forsvar og ikke minst at det fortsatt er staten som må bevise at man er skyldig. I bin Ladens tilfelle ville ikke det vært vanskelig, da mannen selv i uttallige videoer både har innrømmet skyld og oppfordret til videre vold og terrorhandlinger. At han mer eller mindre avsluttet sitt lite ærerike liv med å bruke en sivil kvinne som levende skjold oppsummerer i grunn mannen.

Så jeg er ikke fremmed for å feire at drittsekken ikke lenger er blant oss, men det er en liten seier i det lange løp.

Avvikler tilbudet brukerne er mest fornøyd med

Da det ble avslørt at den private aktøren Adecco hadde brutt arbeidsmiljøloven i driften av et sykehjem i Oslo nærmest frådet sosialdemokratene over de grådige private selskapene som utnyttet de stakkars arbeiderne på det groveste i mediene. Dette skulle bli saken Arbeiderpartiet skulle vinne høstens kommunevalg med. I dag bekrefter Aps byrådslederkandidat Liebe Rieber Mohn, bankdirektørfruen fra Oscarsgate, at Arbeiderpartiet ganske riktig går til valg på å kaste ut resten av de private som driver sykehjem i Oslo - til tross for at det er disse tilbudene brukerne og deres pårørende er mest fornøyd med.

Da Adecco-saken sprakk tok det kort tid før byrådet i Oslo affære og kastet ut Adecco som leverandør. Som Elin Ørjasæter skrev - Det kan man gjøre med private tilbydere; si dem opp hvis de gjør noe galt. Det er dessverre ikke mulig å gjøre med for eksempel offentlige Bærum sykehus, der tusenvis av pasienter ble utsatt for grove regelbrudd og flere kan ha dødd på grunn av datotriksing for når pasienter skal kalles inn til kontroller og behandling.

I kjølvannet av Adecco-saken ble det avslørt et uttall andre saker ved offentlige drevne omsorgsinsitusjoner. I Moss skal de ansatte ved det offentlig drevne Orkerød sykehjem måtte jobbe overtid uten å få overtidsbetaling, og ved offentlig drevne Melløsparken sykehjem har pleierne ha gått doble vakter og overnattet i kjelleren i lokaler som ikke er godkjent av brannvesenet. I rødgrønne Trondheim kommune har sykepleiere jobbet 50 og 57 dager uten en eneste fridag,gått ulovlige dobbelvakter og jobbet opp mot 16 timer i døgnet.På offentlige sykehjem. Det statlige helseforetaket Helse Sør-Øst avdekket rundt 50.000 brudd på på arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven i 2010.

Vi har hørt lite fra Arbeiderpartiet om disse sakene. Lovbrudd i det offentlige er åpenbart mer moralsk enn lovbrudd i det private.

I Oslo var Ammerudlunden, som ble drevet av Adecco Helse, i mange år det sykehjemmet som hadde de mest fornøyde beboerne i de årlige undersøkelsene som blir tatt blant sykehjem i Oslo. Lenge var det flest private sykehjem som skåret best blant brukerne og pårørende. Det siste året har de offentlige drevne hjemmene tatt opp konkurransen og skårer stadig bedre (etter hukommelse fra 2010 - noen som har undersøkelsen?). Dette understreker nettopp poenget med konkurranse - både offentlige og private blir bedre, samtidig som at brukerne får et bredere og mer variert tilbud. Det betyr også at Høyre-styrte Oslo kommune også vil ha kvalitet i de offentlige tjenestene - ikke bare privatisere for privatiseringens skyld.

Arbeiderpartiet ønsker å begrense tilbudet til kommunens innbyggere, kvitte seg med de som til i dag har levert de beste tjenestene for brukerne og sørge for et one-size-fits-all-tilbud. Ønsker du noe annet kan du ha det så godt. Det er jo også noe å gå til valg på. Men for så vidt ikke noe nytt fra Arbeiderpartiet, der fagforeningsstyrt ideologi er mer viktig enn pasienter og pårørende.

Jeg tror de gjør en tabbe. Jeg tror faktisk dette er en tapersak, selv for Arbeiderpartiet. De snakker kun til menigheten, mens folk flest opplever at de får gode nok tjenester - men gjerne vil ha mer valgfrihet og mulighet til å påvirke sin egen hverdag.

Når Arbeiderpartiet ikke klarer å overholde arbeidsmiljøloven i de offentlige foretakene som de selv er ansvarlige for, så skjønner ikke jeg hvorfor de tror de kan gjøre det bedre bare de får flere å håndtere. Hvis dette er det de skal vinne valg på. Vel... Bring it on!

Medieskapt royal flush

Er publikum så interessert i det kongelige bryllupet i Storbritannia som den massive mediedekningen skulle tilsi? Hva skyldes den store interessen for bryllupet?

Spørsmålet har blitt stilt flere ganger i flere medier til flere kommentatorer. Etter to uker med daglig dekning av det kongelige bryllupet i Storbritannia skulle man jo tro av svaret ga seg selv: mediene sørger for en så omfattende dekning av saken at publikum ikke har noe annet valg enn å følge med. Kongehus og kjendiser er lettfordøyelig stoff som selger, og mange ville nok fulgt bryllupet uansett. Men den massive dekningen reflekterer ikke nødvendigvis den faktiske interessen.


En av de første hendelsene som har fikk det som senere ble gitt navnet "wall to wall coverage" i mediebildet var dekningen av prinsesse Dianas død i 1997. BBC brukte over 40 millioner kroner på dekningen av dødsfallet og den påfølgende begravelsen. Ifølge Daily Telegraph konkluderte en internrapport hos BBC allerede i januar året etter at dekningen ikke reflekterte den faktiske stemningen i etterkant av prinsessens bortgang, og at dekningen var for følelsesladet og omfattende.

Den gang ble dronning Elisabeth utsatt for sterk kritikk og fordømmelse for sin manglende offentlige opptreden og sorg over prinsesse Dianas død. Samtidig viste tall fra BBCs rapport at nesten halvparten av befolkningen var mer på linje med dronningen enn de antok da de dekket saken. 44 prosent følte at vegg-til-vegg dekningen av prinsessens dødsfall og begravelse ikke sto i forhold til det de selv følte. BBC skal ha angret på å ha brukt begreper som blant annet «nasjonens sinnsstemning» og «offentlig sorg» i forhold til å uttrykke en felles reaksjon i folket. Både dødsfallet og den nærmeste tiden etter utløste mange forskjellige følelser, som BBC ikke var raske nok til å plukke opp.

Konklusjonene baserte seg på en seerundersøkelse som ble utført i månedene etter begravelsen. 42 prosent av befolkningen mente det var for mye oppmerksomhet rundt dødsfallet allerede samme dag som hun døde, mens 44 prosent mente det var for mye omtale i den etterfølgende uken. BBC-reporter Kate Adie uttalte ett år senere at den voldsomme TV-dekningen fyrte opp under den nesten massesuggererende offentlige sorgreaksjonen. Adie mente at ved å gi mer sendeflate til nyheter, så har TV-kanalene problemer med å fylle tiden. Dette er en utvikling vi har sett i Norge også, hvor NRK Alltid Nyheter og TV2 Nyhetskanalen sender nyheter døgnet rundt, samtidig som det settes inn ekstraordinære sendinger og live-rapportering ved store hendelser og katastrofer, men også i saker som er relativt marginale i nyhetsbildet.

Det kunne vært interessant om norske medier kjørte en undersøkelse blant sine brukere i etterkant av bryllupet med spørsmålet om publikum syntes det var nok dekning eller om de ville hatt mer. Du kan jo svare på spørsmålet hos meg - en uformell spørreundersøkelse om bryllupet - se øverst i høyre kolonne!

I skrivende stund har VG ti saker på topp om bryllupet. The Guardian har en snerten vinkling - du kan trykke på en knapp i høyre hjørnet på forsiden for å velge forside etter om du er republikaner (ikke interessert i bryllup) eller royalist (antakeligvis interessert). Selv er jeg republikaner - men gleder meg til å se kjolen.

Vei-Magnhild og Olje-Ola

Hvis jeg forstår samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) rett, eller Vei-Magnhild som VG kaller henne, så er dårlig veistandard et ledd i den rødgrønne regjeringens kampanje for å redusere fart og ulykker på veiene. Høres omtrent like logisk ut som at de av VGs lesere som ikke forstår tittelen "samferdselsminister" skulle få mer ut av tilnavnet "Vei-Magnhild".

Da kan vi jo glede oss til intervjuer med Olje-Ola, Kirke-Rigmor og Fiske-Lisbeth?

Offentlig selvangivelse

Om kort tid skal alle nordmenn levere en detaljert selvangivelse om seg selv til staten. Er det ikke på tide at vi får en detaljert angivelse av hva pengene våre har blitt brukt på tilbake? 

Mens politikerne har valgt at staten hvert år skal tvangspublisere skattelistene til alle Norges innbyggere til offentlig beskuelse, burde borgerne kreve samme mulighet for ettersyn av politikernes prioriteringer i stat og kommune. Det er uholdbart at man i 2011 ikke har god nok innhenting og rapportering av data i forhold til for eksempel køer til omsorgstilbud. At krevende manuelt arbeid skulle være nødvendig for å få tilgang til det som burde være åpen og tilgjengelig offentlig statistikk er helt uforståelig. Åpenhet er et viktig demokratisk prinsipp, og i prinsippet burde all statistikk og data være offentlig med mindre personvernhensyn og rikets sikkerhet berøres. 


Les hele kronikken her. 

Publisert i VG papir 19. april 2011..

Smak deres egen medisin

Jeg har fått flere henvendelser ulike steder om å støtte en kampanje mot et EU-direktiv om naturmedisin. Direktivet krever at naturmedisin må være produsert i henhold til et kvalitetssystem som i dag regulerer bl.a. produksjon av farmasøytiske produkter, ingredienser og medisinsk utstyr. Naturlig nok protesterer naturmedisinindustrien på dette, for da må de jo faktisk bevise produktene deres gjør det de sier de skal gjøre.

Naturmedisinindustrien lyver og sier at dette handler om et forbud, ikke at det faktisk handler om at de ikke får markedsføre tynn te med at den har magiske medisinske effekter som verken kan bevises eller etterprøves. Det handler altså ikke om å forby produkter, men at ikke de kyniske drittsekkene i naturmedisinindustrien skal få lov å markedsføre produktene sine med medisinske kvaliteter som verken kan bevises og etterprøves. Alternativindustrien omsetter for rundt 2 milliarder i året i Norge. Det er utenom den "alternative økonomien" der de leser deg i hånden eller analyserer auraen din mott skattefrie kontanter.

Så. Kommer jeg til å underskrive en slik kampanje? Nei. Ikke med mindre jeg skulle miste alle mine kognitive evner, og noen misbrukte muligheten til å få meg til å skrive under med påholden penn.

Jeg er ikke for å forby idiotien, dette er jo en god måte å rydder opp i genpoolen til de som mener kreft kan og bør kureres av urter uten andre bivirkninger enn døden. Men jeg mener at alternativindustrien er dyp umoralsk og skor seg på andre menneskers håp og fortvilelse. Min Høyre-kollega Bengt Eidem fikk i 2005 akutt blodkreft, med 0-5% sjanse for å overleve. Jeg hørte han fortelle på radio om hvordan han fikk telefoner fra møkkafolk som mente at hvis han bare drakk seks doser av en av disse naturmedisinene om dagen så ville han bli frisk. Hver dose kostet et rundt seks hundre kroner, og dette måtte nok gjøres over en viss tid. Kjekt for den naturmedisinske industrien at pasientene deres sjelden lever lenge nok til å saksøke dem. Les Bengts eget blogginnlegg hos Kreftforeningen. Samtlige av de han kom i kontakt med, burde saksøkes og etterforskes for drapsforsøk. 

Jeg har en formening om hva disse folka burde bli utsatt for, og forbud er ikke i nærheten en gang. Men jeg vil at de skal få smake egen medisin, og ingenting annet enn egen medisin, den dagen de selv blir alvorlig syke. 

Møkkafolk. Og det er sagt på min mest innbitte, inderlige måte og med all den forakt jeg evner å mønstre. M.ø.k.k.a.f.o.l.k.

Les også min kommentar: Alternativ helg - VamPus i nærkontakt med alternativmessen.

Innlegget er noe språklig redigert etter publisering.

Får borgerne den informasjonen de har krav på?

I forbindelse med overfallsvoldektene i Oslo ga VG leserne mulighet til å merke av på et kart over Oslo sentrum hvor de mente man trengte mer politi i gatene. Kartet ble presentert under vignetten ”Her er folk mest redde i Oslo” og var basert på de til sammen 65.000 punktene som 16.000 VG Nett-lesere hadde avmerket. Kartet viste at frykten er størst i områdene rundt Oslo S, på Grønland, på Nedre Grünerløkka, i Sofienbergparken og i Slottsparken.

Sist Oslo-politiet så grundig på voldtektsstatistikken var i 2007. Da skjedde majoriteten av overfallsvoldtektene i sentrum eller sentrumsnære strøk. 51 prosent skjedde i områder som tilhører Grønland politistasjon, mens 30 prosent var i kretsen til Sentrum politistasjon.

Mer interessant enn å få leserne til å plotte inn hvor de føler seg utrygge, kunne vært å få et kart over hvor man har grunn til å føle seg utrygg. Selv om VGs lesere neppe er langt unna sannheten, så liker jeg best å forholde meg til faktiske forhold og hvilken innsats som blir gjort i særlige utsatte områder.

Til tross for at skattebetalerne allerede har betalt for innhenting av data til det offentlige, blir ikke disse gitt tilbake til befolkningen. Det betyr for eksempel at kartdata ikke er fritt tilgjengelig for de som vil visualisere – si hendelsesdata fra politiet – i et kart. Ikke det, hadde de først villet visualisere hendelsesdata fra politiet, ville dette også være et tidkrevende manuelt arbeid. Du kan ringe politiet og skrive for hånd ned hva de har registrert de siste timene, og så kan du manuelt legge dette inn i et kart.

I USA gir tjenester som SpotCrime deg mulighet til å sjekke kriminalitetsbildet i nabolaget ditt ved å taste inn adressen din. SpotCrime aggregerer data fra politistasjoner, nyhetsrapporter og brukergenererte rapporter, og merker disse av i Google Maps. Uten å levere så detaljerte beskrivelser av hendelsene som SpotCrime av og til gjør, ville dette vært mulig i Oslo ved å sammenstille politilogg og kart. Men det går ikke. I stedet får vi gjette oss til hvor det er mest kriminalitet og forsøke å unngå områdene. VGs lesere er nok ikke langt unna sannheten.

La oss si at en gravende journalist så kunne sett på hvor politiet la inn mest ressurser, patruljerte og var synlige? Eller hva med å kartlegge utesteder som hadde fått merknader på skjenking og manglende innlevering av regnskap opp mot narkodealing og voldsepisoder? Hva med å sammenstille informasjon om hvor det er meldt inn dårlig belysning og manglende vedlikehold med ran, voldtekt og annen vold? Eller informasjon om bevilgninger fra kommune og bydelsvalg i forhold til å gjøre sine kjerneoppgaver?

Alt dette burde vært tilgjengelig som offentlig informasjon og mulig å sammenstille for å se om politi(kere) faktisk gjør jobben sin. Dette er ikke bare den rødgrønne regjeringens ansvar, men mine egne i Høyre-byrådet i Oslo kunne gått foran og vist vei gjennom å tilgjengeliggjøre statistikker og data slik at disse kan brukes til å lage gode, informative tjenester til innbyggerne av byen.

Åpenhet er utfordrende, men ikke desto mindre burde det være et demokratisk prinsipp at dersom det ikke er en god begrunnelse for å holde informasjon tilbake - som personvern eller rikets sikkerhet - burde det offentlige gjøre informasjon lett tilgjengelig for de som faktisk har betalt for den - nemlig borgerne.

Kvinners ansvar

De siste årene har debatten rundt kvinners ansvar i forhold til voldtekter blusset opp hver eneste sommer. Hvert eneste år må kvinner ta til motmæle mot de som legger ansvaret på kvinnene selv. Selvsagt har jeg et ansvar for mitt liv, min helse, min trygghet. Men kvinner blir voldtatt på tross av sine forholdsregler, på tross av at vi tar ansvar, på tross av at vi er forsiktige. Som jeg har skrevet tidligere:

For kvinner tar forholdsregler. Vi tar taxi hjem. Og blir utsatt for voldtekt fra sjåførene. Vi tar følge hjem. Og blir utsatt for voldtekt av en vi kjenner. Syv av ti voldtektsofre er selv ruspåvirket, men fortsatt er det tre av ti som ikke har drukket og allikevel blir voldtatt. Kort skjørt, langt skjørt, dyp utringning, høyhalset, bare skuldre, boblejakke. Det spiller ingen rolle hvordan vi kler oss. Utsatt for voldtekt er vi, og ofre blir vi.

I rapporten fra Riksadvokatens arbeidsgruppe, som skulle se på etterforskning av voldtektssaker og behandlingen av disse sakene i rettssystemet, avslørte mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte, manglende åstedsgranskning og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret.

Kanskje kunne politiet forsøkt en ny tilnærming? Kanskje politiet kunne forsøkt å skremme overgripere med å si

- fra nå av tar vi alle anmeldelser på alvor
- vi skal foreta en åstedsundersøkelse. Ved. Hver. Eneste. Anmeldelse.
- vi skal sørge for at kvaliteten på den rettsmedisinske undersøkelsen er god nok
- vi skal ikke la mulig gjerningsmann få legge frem sin versjon uten å bli konfrontert med opplysninger fra offerets forklaring
- dømte voldtektsforbrytere som ikke er norske statsborgere blir kasta ut etter endt soning og oppholdstillatelse kan inndras

Kanskje rettsvesenet kunne tatt sakene på alvor og hevet minimumsstraffen for voldtekt og overgrep?

Kanskje man rett og slett skulle skremme overgripere ved å øke sjansen for at de blir tatt og øke straffen for et ødelagt liv? Kanskje?

Udannet ordkrig

Det er vanskelig å være uenig med Oslo Høyres leder, Michael Tetzschner, som i en sms skriver at dannede Høyre-folk ikke bruker ordet "bitch" om politiske motstandere. Selvsagt bør man tilstrebe en god tone i offentlig debatt.

Men en god tone forutsetter også redelighet i forhold til sak. Å legge ansvaret for kriminalitetsbekjempelse i Oslo på Høyre-byrådet når man selv sitter med øverste leder for politiet, er mildt sagt ikke redelig. Høyre-byrådet har ikke bare tilbudt seg å betale 200 millioner kroner for å få mer politi i Oslo, til justisminister Storbergets store forargelse, men sørget også for å få vektere til Grunerløkka for å få vekk dopselgerne som sto i boligmiljøer og dealet dop der barn skulle leke. Det siste skjedde etter at bydelsutvalgets røde flertall, med Arbeiderpartiet i spissen, hadde stemt mot nettopp å få bomiljøvektere for å løse problemet siden politiet ikke stilte opp.

Arbeiderpartiets Saera Khan er Arbeiderpartiets førstekandidat til bydelsutvalget på Grunerløkka, og tror at hun skal bli Grunerløkkas "ordfører". Også hun har gått aktivt ut for kriminalitetsbekjempelse og trygge lokalmiljøer. Vi har stemmetallene i bydelsutvalget om hun er interessert i det.

Liebe Rieber-Mohn kunne ikke møte meg i debatt i Dagsnytt 18 i dag på grunn av Arbeiderpartiets landsmøte. Men jeg kan garantere at om Arbeiderpartiet har lyst til å gjøre kriminalitetsbekjempelse en hovedsak i Oslo før valget, så skal jeg være der. Hver. eneste. gang.

Med den laveste oppklaringsprosenten av alle politidistriktene i Norge, der saker med kjent gjerningsmann blir henlagt "på grunn av bevisets stilling" og antall uniformert politi i gatene bare synker, så ser jeg frem til å høre hvordan Arbeiderpartiet skal løse dette lokalt, når deres justisminister ikke tar grep.

Oslo Høyre har for øvrig vedtatt i sitt program for neste periode så skal vi sette av midler for å kjøpe polititjenester fra Oslo politidistrikt for å sette inn ekstra ressurser i prioriterte områder. Det burde være unødvendig, men når Arbeiderpartiet svikter i regjering, så kan vi ikke sitte å se på.

Politi alene er selvsagt ikke nok. Derfor står det også i Oslo Høyres program at kriminalitetsbekjempelse og forebyggende arbeid må sees i sammenheng med en skole som gir barn og unge muligheter gjennom kunnskap, en sosialpolitikk som behandler og hjelper mennesker tilbake i samfunnet og en arbeids- og næringspolitikk som gir muligheter for alle.

Så er det verdt å notere at VG aldri hadde laget saken om jeg ikke hadde avsluttet med "bitch" i innlegget om at Liebe Rieber-Mohn faktisk har et delansvar for situasjonen i Oslo, og at Dagsnytt 18 heller ikke hadde vært interessert. Det er jo trist om det er det som må til for å få oppmerksomhet om en sak. Politikerne har et ansvar for tonen i debatten, men det har jaggu media også.

Jeg møter Saera Khan og Liebe Rieber-Mohn når som helst og hvor som helst til en saklig og faktabasert debatt om kriminalitetsbekjempelse i Oslo. Jeg har ingenting å skamme meg over. Det har de.

Rieber-Mohn tar ikke ansvar

Liebe Rieber-Mohn, byrådslederkandidat for Arbeiderpartiet, kan ikke annet enn å ha frekkhetens nådegave når hun går til VG og krever å føle seg trygg i Oslo. Under valgkampen i 2009 satt Rieber-Mohn og justisminister Knut Storberget under parolen "ta gata tilbake" på et folkemøte arrangert av Oslo Arbeiderparti . Hadde Arbeiderpartiet gjort jobben sin hadde vi ikke trengt å "ta gata tilbake".

Sist jeg sjekket, lå nemlig politi og rettsvesen under statens ansvarsområder. Etter åtte år med Arbeiderpartiets justispolitikk omsettes narkotika åpenlyst i Oslos gater, vi opplever voldtektsbølger og organiserte innbruddsraid av utenlandske bander.

Oslopolitiet mener justisminister Knut Storberget forvirrer med det de kaller "hopp og sprett"-politikk i forhold til prioriteringer. Storberget mener at politiet skal nedprioritere å forfølge narkotikamisbrukere, tigging, prostitusjon og utelivsvold. Resultatene ser du i Oslos gater hver eneste dag.

Oppdatert: lederen av Oslo politiforening Sigve Bolstad er lei av politikere som slår seg på brystet over satsningen på politiet.

Liebe Rieber-Mohn har, som tidligere statssekretær for integrerings-, innvandrings- og mangfoldssaker i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, også et delansvar for strømmen av ubegrunnede asylsøkere uten ID som har gått rundt i Oslos gater de siste seks årene. Alle anmeldte overfallvoldtekter i 2009 var av ikke-vestlige gjerningsmenn.

Det lovløse fellesskapet Arbeiderpartiet har skapt kan ikke rettes opp i ved at Oslo kommune skrur i flere lyspærer, slik Liebe Rieber-Mohn ser ut til å tro. Men kommunen skal gjøre det også, i tillegg til en rekke andre tiltak som allerede er i gang eller kommer etter valget i september. For Oslo har allerede politikere som bryr seg om å skape en trygg by. De er i Høyre.

Ved en rekke anledninger har blant annet tidligere byrådsleder Erling Lae og Oslo Høyres leder, stortingsrepresentant Michael Tetzschner, etterlyst flere ressurser til politiet og mer synlig politi i Oslos gater. Men den konsekvente nedprioritering av Oslo, samtidig som narkotikasalget langs Akerselva og Grunerløkka eksploderte, førte til at fortvilte beboere tryglet om hjelp uten å bli hørt av Arbeiderpartiet lokalt eller nasjonalt. Initiativet om å få vektere på Grünerløkka kom fra beboerforeningene på Løkka, og ble nedstemt av Arbeiderpartiet i bydelsutvalget. Høyre valgte å lytte til desperate beboere som opplevde at deres barns skolevei og lekeplasser var omgjort til et ukontrollert narko-marked, og nedre del av Markeveien ble kalt "Dopsgate" på folkemunne. Beboerforeningen og vekterne gjorde et fantastisk arbeid for lokalmiljøet. På tross av Arbeiderpartiets manglende prioriteringer. Som takk nominerer de Saera Khan på førsteplass til byutvalget på Grunerløkka, nok en dame som er stor i kjeften om kriminalitetsbekjempelse.

Etter seks år med Storberget som justisminister har politistyrken krympet med 200 årsverk. Byrådsleder Stian Berger Røsland sier i Dagbladet at det eneste som nytter i kampen mot kriminalitet, herunder overfallsvoldtekter, er mer politi i gatene. Det er den rødgrønne regjeringens ansvar, et ansvar de har sviktet spektakulært.

Bitch.

Trygghet fremfor frihet

Det er kriminalitetsbekjempelse som er datalagringsdirektivets begrunnelse, og det er kriminalitetsbekjempelse resultater skal måles mot, ikke om det skjer lekkasjer fra de lagrede dataene eller ikke.

I dag vedtas EUs datalagringsdirektiv på Stortinget, hvilket innebærer at private teleselskaper blir pålagt av staten å lagre omfattende informasjon om kundene sine til politiformål. Målet med direktivet er å bekjempe terrorisme og alvorlig kriminalitet. Høyre og Abeiderpartiet vil ofre frihet til fordel for trygghet. Da forventer jeg resultater i forhold til kriminalitetsbekjempelse, ikke at tilhengerne forsøker å sminke liket og kalle det en styrking av personvernet i Norge.

Les Michael Tetzschner kronikk: Derfor stemmer jeg nei

Politiet har drevet en aktiv kampanje for å få direktivet implementert i norsk lov og blant annet truet med at Norge blir en frihavn for kriminelle uten det. Når Politiets Fellesforbund nå kaller forliket mellom Høyre og Arbeiderpartiet for "eit godt politisk handverk", så skulle man tro at politiet nå har fått det verktøyet de trenger for å gjøre jobben sin.

Saker som politiet selv har sagt at ikke blir oppklart på grunn av at spor (trafikkdata) har forvitret (blitt slettet), er blant annet spredning av barneporno, drapssaker, forsvinningssaker og voldtekter. Med direktivet sier politiet at de vil spore ofre, gjerningsmenn og potensielle vitner i disse sakene. Da bør vi ganske raskt etter at direktivet er innført se en klar økning i antall oppklarte saker innen disse kategoriene. Det er gledelig at politiet ønsker å ta tak i overgrepssaker og voldtekter, da problemet ofte har vist seg å være at slike saker har manglende status internt og blir henlagt uten bevissikring eller etterforskning. Tilgang til trafikkdata har muligens magiske egenskaper som gjør at status og kompetanse automatisk blir hevet og saker tatt tak i. Så fint. Da stoler vi på det.

Dernest kommer organisert kriminalitet, hvor politiets innsats har blitt slaktet blant annet av Riksrevisjonen, som stilte spørsmålet ved om utnyttelsen av tilgjengelige etterforskningsmetoder var tilfredsstillende. I tillegg har politidirektør Ingelin Killengreen påpekt at politiet har mye bedre etterretningssystemer enn før, men at problemet er organiseringen av landets 27 politidistrikt. Politiet må med andre ord mene at direktivet også løser dette, og da bør vi se resultatene ganske raskt etter implementeringen. Tidligere har organisert kriminalitet blitt nedprioritert, blant annet på grunn av at politiet heller verner om fritiden sin.

Arne Johannesen, leder av Politiets Fellesforbund, mener at Datalagringsdirektivet vil være nyttig i oppklaringen av en rekke straffbare forhold, og ikke kun organisert kriminalitet. La meg understreke at ingen er uenige med han om det. Han sier til ABC Nyheter:

- Det er jo mange former dette er avgjørende i; Alt fra trakassering, mobbing av ungdommer på nettet, barneporno og alt det som har vært fremme i debatten.

Når støvet etter debatten om datalagringsdirektivet har lagt seg, direktivet implementert og resultatene uteblir, er veien åpen for økt lagringstid for å ta alvorlige kriminelle, senke terskelen for bruk av trafikkdata til å spore skoleungdom som mobber på nett, lagring av innhold for å kunne dekke Skype, sosiale medier og nettbaserte eposttjenester. Det vi ser i dag er bare begynnelsen.

Den prinsipielle motstanden mot direktivet er tuftet på forsvaret av grunnlaget for den liberale rettsstaten - du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Rettsstatens begrunnelse er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, viser all erfaring at friheten og dernest selve tryggheten vil undergraves.

Når Høyre og Arbeiderpartiet i dag er villige til å ofre av borgernes frihet for å gi oss trygghet, forventer jeg mer trygghet i form av målbar økt kriminalitetsbekjempelse i løpet av 6-12 måneder etter implementeringen. Hvis ikke, har vi alle blitt løyet for av politi og myndigheter. I så fall har både frihet og trygghet blitt undergravet av de som skulle forsvare dem.

Se også DLD i praksis: loggingen av bevegelsene til den tyske politikeren og personvernforkjemperen Malte Spitz hos mobiloperatøren Deutsche Telekom.

Politi og overgripere - en hemmelig historie

Oppdatert: skjermbilde fra telefonen fjernet inntil videre.

Samme dag som mitt eget parti omfavner både EUs datalagringsdirektiv og Martin Kolberg, skulle jeg vært innom å anmelde nok en sjikane-sak til politiet. Jeg gjør det med jevne mellomrom. Kvinner som opptrer i mediene får nemlig alle ubehagelig meldinger og seksuell trakassering via tekstmeldinger. Vi får bare ikke lov å si det til noen. For, ifølge politiet, da blir det bare verre.

De er som Internett-troll - jo mer oppmerksomhet man gir dem, jo mer sender de av meldinger. Det er alt fra bilder av egen penis til rene tekstmeldinger. Sender man melding tilbake med "du politianmeldes på mandag" får du gjerne to til i samme sjanger.

De vet jo at selv om de politianmeldes så skjer det ingenting. Det er ingen konsekvens og de kan bare holde på. Jeg vet jo selvsagt at de ikke bare sender til meg, men gjerne har en 10-20 jenter på lista som de sender til med jevne mellomrom. Jenter som kanskje blir mer redde og føler mer ubehag enn meg, som egentlig mest synes synd på det jeg forestiller meg er skitne, feite menn som lever triste liv og hvis eneste seksuelle kontakt med kvinner er nettopp disse smsene. Patetisk, ja. På så mange nivåer. Men dette er faktisk overgrep.

En del av disse mennene kommer aldri til å gjøre annet enn å sende smser, men noen av dem kan begå fysiske overgrep dersom de blir tirret. Nok en gang ifølge politiet. Tirret blir de dersom du forsøker å spore dem, ringer fra en annen telefon en stund etter smsen, eller på annen måte konfronterer dem.

På en annen side er det å oute dem vanskelig. De bruker gjerne en separat mobil med et kontantkort, slik at vi ikke finner dem så lett. Dermed kan de holde på. For selv om de vet de blir politianmeldt, så vet de også at politiet gir faen.

Derfor er det så fint at politiet setter kvinnene som mottar disse meldingene i en klassisk Catch 22 som kun tjener politiet selv. Ikke si det høyt for da blir det bare verre. Når man ikke kan si det høyt, får heller ingen vite at politiet gir faen. Når politiet gir faen så kan disse overgriperne bare holde på. Det vet overgriperne. Og ofrene. Og nå også du.

Alternativet kunne jo vært at politiet faktisk gjorde noe med anmeldelsene. Alle som bruker kontantkort må registrere seg i Norge og med tekstmelding og telefonnummer så har man vel skjellig grunn til mistanke, som det så fint heter, for å få ut navn som er registrert.

Fikk tre meldinger i går i samme sjanger som den på bildet. Jeg skal anmelde saken, vel vitende om at den automatisk henlegges - slik de jeg har anmeldt tidligere. Jeg gjør det av prinsipp, fordi jeg nekter å akseptere at kvinner skal finne seg i den typen oppførsel når vi deltar i samfunnsdebatten. De som etterlyser flere kvinner i offentlig debatt kan jo tenke litt over nettopp det. Kjønn, i likhet med hudfarge eller seksualitet, er en ekstra belastning dersom man opptrer i offentligheten. Det vet vi som er der, men kan ikke si det høyt for da får vi det bare verre.

Samtidig påstår politiet at de trenger EUs datalagringsdirektiv for å ta overgripere. Er det rart jeg ikke tror på dem?

PS! Jeg forstår at politiet har bedre til å ta seg til en å følge opp noen simple smser til meg. Fra mine daglige vandringer i byen så vet jeg også at de har bedre ting å ta seg til enn å ta narkodealing på åpen gate, stoppe organiserte bander på Oslo S, etc. De er vel opptatt med å ta bakmennene...

Earth hour - ren symbolkampanje

Det er adferdsendring som må til, ikke symbolkampanjer designet for å få folk til å få litt midlertidig god samvittighet.

Kampanjen "Earth hour" nærmer seg og min kjære gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke har lagt ut lenke til innlegget på bloggen. Så da gjør jeg gjerne det - les det hos Aftenposten her.

Noen mener jeg ikke har forstått hensikten med kampanjen fordi jeg gjør et poeng av at et stearinlys avgir mer CO2 enn en 7 watts sparepære. I og med at "Earth hour" ikke hadde ført til mindre CO2 utslipp enn det Kina slipper ut på under ett minutt dersom alle som har tilgang til elektrisitet i verden hadde skrudd av lyset, så skjønner selv jeg at kampanjens mål ikke er energisparing. Selv om Verdens naturfond mer enn gjerne gjør et poeng av det selv.

Men hvis kampanjens mål er bevisstgjøring, så kan man jo spørre hvorfor strømforbruket i Norge øker hvert år og avisene av fulle av strømkrisekommentarer når strømprisen øker. Pris er et av flere virkemidler for å regulere forbruk. Skulle jo da tro at økte strømpriser er en bra ting. Det er det åpenbart ikke. Regjeringen går inn med krisehjelp for å betale strømregningen til folk når prisene skyter i vers. Om Christian Dørum i kveld skrur av lyset for å støtte Earth Hour vet jeg ikke, men det var åpenbart ikke aktuelt å ta på en ekstra genser og sokker på ungene under strømkrisa sist i stedet for å fyre opp inne for å gå i t-skjorte. Hvis bevisstgjøring er målet, så er ikke kampanjen vellykket.

Så hva med å bevisstgjøre politikerne da? En gigantisk kampanje for å vise at vi forventer at politikerne tar ansvar i og med at vi ikke gidder sjøl?

Vel. Siden dette er det femte gangen aksjonen gjennomføres så har det åpenbart ikke hatt noen effekt så langt. Poenget er at politikerne, i likhet med de som klarer å ofre seg en time i kveld, vil ha løsninger som ikke koster dem noe. Se gjerne fotballkampen på tv, bare gjør det i mørket. Selv å miste en fotballkamp er altså ikke kloden vår verdt. Det er som handlefri dag før jul. Man shopper bare dobbelt så mye dagen etter. Det tyder i hvert fall tallene fra julehandelen på, siden den når nye rekorder hvert eneste år.

Dersom man skal la forurenseren betale, så kunne jo bensin/dieselavgift en fornuftig avgift. Men da må den legges så høyt at den ikke bare gir økte utgifter, men faktisk adferdsendring blant forbrukerne. Det vil gå utover folk i distriktene og transportnæringen. Da blir det plutselig politisk vanskelig igjen, for da må sosialisten "utjevne" - altså sende regninga til andre slik at noen bare kan fortsette som før. I årevis har man også gitt billigere kraftkontrakter til kraftkrevende industri for å verne om arbeidsplassene, og dermed har man sluppet forstyrrende omstilling til mer miljøvennlig produksjon også der.

Dersom målet er å påvirke politikerne har jeg ikke sett noen bevis for at Earth hour har hjulpet der heller, hverken i Norge eller internasjonalt. Korriger meg gjerne om jeg tar feil.

Verdens naturfond mener rundt 2 millioner nordmenn skal delta på kampanjen i kveld. Ifjor regnet de ut at nedgangen strømforbruket i den timen Earth hour varte, tilsvarte 6 millioner slukte 40-watts lyspærer. WWF får jo håpe at folk gidder å skru av mer en tre lyspærer per person, da. Selv om de lar TVen stå på, og twitrer fra sine forhåndsoppladede iPads.

2 millioner er for øvrig det antall personer som dør hvert år på grunn av luftveisinfeksjoner på grunn av innendørs fyring med kull og ved på grunn av manglende tilgang til elektrisitet. Når Earth hour er over kan ikke 1,5 milliard mennesker bare flippe på en bryter og fortsette som før. De har ingen.

Disse menneskene er avhengige av økonomisk vekst for å få tilgang til det vi tar som selvfølgeligheter - deriblant elektrisitet. Når miljøbevegelsens svar ofte er nullvekst og nullutslipp er dette ikke forenelig med en lysere fremtid for verdens fattige.

At Verdens naturfond ikke har 2 millioner medlemmer i Norge, eller en milliard på verdensbasis, så er det vel fordi de som deltar i kampanjen kanskje ikke deler deres perspektiver på løsningene, men bidrar med nøyaktig det de selv gidder for å få litt bedre samvittighet.

Jeg lar nå lyset stå på. Siden Mannen nå har bestemt seg for å faktisk se den jævla fotballkampen så skal i hvert fall jeg kunne hygge meg i et lyst og varmt hjem litt unna tv'n. Ja, og sjekke ut hvor mange som skryter av at de deltar på Twitter. For gudhjelpe meg - å ofre seg for klodens skyld og skru av all strøm er vel for mye å be om?

Kvinnens eget valg

Har i dag kronikk i Dagbladet om retten til å velge abort dersom fosteret ikke er friskt. Det er lenge siden jeg har skrevet noe som har vakt så stor debatt med så mange følelser. I tillegg til debatt på Twitter, går det så livlig for seg i kommentarfeltet hos Dagbladet at jeg ikke finner tilbake til innlegg som jeg gjerne skulle svart på, og jeg får epost og private meldinger. Flere kvinner skriver om sine opplevelser og ønske om tidlig ultralyd og diagnostikk fordi det faktisk har vært noe svært galt med fosteret og man ønsker ikke å gå gjennom en traumatiserende senabort noen uker senere.

Det er ikke en enkel debatt. Det er ikke meningen at det skal være en enkel debatt. Det er ingen unnskyldning for å ikke ta den. En som har lest kronikken skriver i en privat melding at "Jeg får helt vondt inni meg av å tenke på hva alle med Downs tenker når de leser artikkelen din, og følger debatten om hvorvidt de har rett til å leve eller ikke."

Det er nettopp det nivået debatten ikke fortjener å havne på. Dessuten - om man ikke skal kunne ta debatter fordi noen kan bli såret er et jævlig dårlig argument for å ikke ta debatten.

På Twitter skriver @magvol - "lei av de livshistoriene til søsken?takk det samme til "er i en livssituasjon der alt annet enn et a4-barn er utenkelig"historier."

Det kunne vært et poeng hadde det ikke vært for at ingen barn så vidt meg bekjent er A4. Som en annen skrev - å få barn er et risikoprosjekt. Men jeg antar at det er en grunn til at nybakte foreldre sender ut lykkemeldinger som "velskapte Vesla ankom verden i dag morges" etc. Det er ingen som ønsker seg barn med alvorlige funksjonshemninger - både fordi man ønsker seg selv og barnet sitt et godt og langt liv, ikke et liv i smerte, frykt og hjelpesløshet. Ønsker man seg syke barn så er det fortsatt en lang rekke smertefulle sykdommer vi mennesker kan få - kroniske, kurerbare og dødelige. Men hvis jeg kan velge, så velger jeg et liv uten.

Jeg synes fortsatt at det er helt absurd at folk som ellers er for fri abort plutselig stempler dem som vil bruke valgmuligheten sin som halvnazister for et sorteringssamfunn. Er det mer moralsk riktig å abortere friske fostre enn syke?

I så fall kan dere klappe dere selv på ryggen, for de siste 20 årene har hovedsakelig unge norske kvinner abortert bort hele 300 000 presumptivt friske fostre. Et tankekors neste gang debatten om at vi trenger mer arbeidskraft i Norge kommer. Men hvis man er enige om at mennesket har en verdi i seg selv, så skal ikke barn fødes til verden for å oppfylle samfunnets behov og ønsker om arbeidskraft eller om mangfold.

At foreldre og søsken av barn med Down syndrom føler et behov for å uttrykke sin kjærlighet til sitt barn eller søsken kan jeg forstå. Det er også et tankekors at det i Danmark nesten ikke fødes barn med Downs lenger. En del av valgmuligheten må jo være å vite at du vil elske ditt barn uansett, og at det er fullt mulig å leve et godt og givende liv med Downs eller med et barn som har det i familien. Det er et viktig poeng.

Men for meg er det uforståelig at når teknologien og muligheten for å kunne velge annerledes finne, så skal jeg ikke få lov til å bruke den. Spesielt når det er fritt frem for å abortere friske fostre frem til 12. uke og søknader om abort senere sjeldent får nei.

Kontorplass

Noen mente det ville være sunt å finne en ekstern kontorplass for å få inspirasjon som frilanser. Så i stedet for å sitte hjemme og stirre ut av vinduet, sitter jeg nå i Torggata og gjør det samme.

Kom arbeidslyst og treng deg på. Her skal du motstand finne.

Ghost of a libelous future

Så. Over til noe mer viktig og morsomt. I anledning VM i plank på snø bør man jo ha et hint av patriotisme for gamlelandet, hvor mye man enn kritiserer det ellers. Og vi alle vet at det er ikke så nøye hvordan vi gjør det i konkurranser, bare vi gjør det bedre enn svenskene.

Min perifere bekjente, Ghost of Goldwater, har i et anfall av ren nestekjærlighet startet en blogg hvor han svarer på spørsmål og oppklarer åpenbare misforståelser om Norge og nordmenn for de millioner der ute som ligger våkne om natten og lurer. Og selvsagt på pur faen mobber svensker.

Fornøyelig lesning.

Smser og sekretærer

Dersom kjønn teller i Oslo Høyre, så er det å være kvinne utelukkende positivt. Dørene blir holdt oppe for oss på alle måter.

Oppdatert: Les også Kristin Clemets blogg.

På lederplass i Dagsavisen (ikke på nett) i dag kan jeg til min forbløffelse lese at Oslo Høyre skviser kvinner og politiske talenter. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene av Oslo Høyre som organisasjon i disse dager. Men som sagt til flere journalister – dersom de mener at det er den etablerte politiske ledelsen som skviser så må de jo ikke spørre meg. Jeg er jo en del av den ledelsen.

Det som slår meg er på hvor tynt grunnlag mediene kommenterer en sak. Opinionen farges som kjent av hvordan ting blir presentert i mediene. Når mediene kun har en side av saken så blir bildet ganske vridd.

Dagbladet omtalte også sjefssekretæren i Oslo Høyre på lederplass. Lørdag som ”bare en sekretær” (heller ikke på nett). Dagbladet er forbauset over at Oslo Høyre holder seg med en sjefssekretær som har et så ”elendig politisk gangsyn” og ikke anerkjenner kvinnepolitisk leder i Høyre, Julie Voldberg, som et ”talent utenom det vanlige som bør løftes frem”. Og jeg som trodde at å bli stemt inn i ledelsen i Høyre, med Oslo Høyres stemmer, var nettopp å bli løftet frem og gitt muligheter. Så feil kan man åpenbart ta.

Bakgrunnen for Dagbladets lederartikkel er tekstmeldinger som sjefssekretæren har sendt med råd til en person mange kan bekrefte at han har hatt nære relasjoner til. Lederen av DKSF skulle holde støttetale for Julie Voldberg på Oslo Høyres nominasjonsmøte 7. februar. Til tross for at hun hadde en flertallsinnstilling fra nominasjonskomiteen bak seg, var det mange som mente at hennes motkandidat, Øystein Sundelin, kunne vinne. Rett og slett fordi han også er et ”talent utenom det vanlige som bør løftes frem”. Han har gang på gang imponert – både som leder av Oslo Unge Høyre, i skoledebatter, i programkomiteer, under flere valgkamper – hvor han har stått på for Oslo Høyre. Styret i DKSF var delt i forhold til hvem de skulle støtte og i tillegg til det var lederen selv kandidat på listen. Å holde støttetale for en annen kandidat gir ofte en rekyleffekt – vinner kandidaten virker det positivt på ditt eget kandidatur, taper kandidaten kan ditt eget kandidatur svekkes. Mellom venner er det ikke en trussel å si fra om dette. Men de var mer enn bare gode venner. De var sjefssekretær og leder av DKSF. Dermed burde sjefssekretæren ikke ha gitt råd. Det har han tatt selvkritikk på og også fått en reprimande for. Dette er med andre ord ingen bagatellisering. En uavhengig evaluering, gjennomgang på et møte med hele ledelsen og alle lokallagsledere til stede, samt skriftlig advarsel er ikke det.

Dagbladet skriver at sjefssekretæren har forsøkt å hindre nominasjonen av Julie Voldberg med å true hennes støttespillere med represalier. Å gi råd om hvorvidt noen bør holde en støttetale eller ikke er, for å si det mildt, verken et forsøk på å hindre en nominasjon eller å true noen med represalier.

Nå vet vi også at to tekstmeldinger har blitt endret før de ble referert i media. En har blitt mindre personlig, i melding nummer to er et smilefjes byttet ut til å bli ”hold deg unna”. At meldingene ikke var ment som trusler, og neppe oppfattet slik at mottaker, blir underordnet når noen først bestemmer seg for å bruke dem i etterkant av en nominasjon. Utfallet av kampvoteringen mellom Øystein Sundelin og Julie Voldberg var 108 – 70. Voldberg hadde altså ikke støtten hun trengte for å bli nominert på det man mener er sikker plass på Oslo Høyres bystyreliste. Det skal heller ikke være noen selvfølge, selv om man sitter i partiledelsen. På samme måte fikk ordføreren og byrådslederen nedstemt et forslag de hadde fremmet på forsiden av Aftenposten under årsmøtet til Oslo Høyre. Ingen kalte det skvising eller mafiavirksomhet når Oslo Høyres øverste organ gikk mot ordfører og byrådsleder.

Inntil nå har en nominasjonskomite anbefalt en liste ovenfor Oslo Høyres øverste organ, representantskapet. Nominasjonskomiteen forsøker å ivareta flere hensyn – blant annet at bystyregruppen skal representere hele Oslo i forhold til kjønn, alder, bosted, erfaring og bakgrunn. Det betyr at 23 år gamle Saida Begum fra Stovner er forhåndskumulert for å hjelpe et nytt, ungt politisk talent frem, mens flere som allerede har fått muligheten til å sitte i bystyret forventes å komme inn for egen maskin. En så markert person som Julie Voldberg burde heller ikke trenge nominasjonskomiteens hjelp for å komme inn. Derfor var jeg mer overrasket over at hun i det hele tatt var nevnt på de ti første plassene. Det er vel ingen som har tvilt på at hun kommer inn i Oslo bystyre for Oslo Høyre om hun vil det.

Samtidig har Oslo Høyre hatt en prøveordning med urnominasjon der alle betalende medlemmer kan stemme, samt at alle lokallagene i Oslo Høyre gir sine anbefalinger. Tanken er at urnominasjon etter hvert skal bli bindende og erstatte de andre prosessene. Ønsket er å revitalisere organisasjonen, bringe frem flere spennende kandidater og demokratisere hele prosessen. En av forkjemperne for det har vært nettopp Geir Staib. Han har også, så lenge jeg har kjent han, vært en av de ivrigste til å foreslå og støtte spesielt unge talenter inn i komiteer, utvalg og ikke minst politisk. At han skulle være spesielt kvinnefiendtlig, eller at Oslo Høyre skulle ha en kvinnefiendtlig kultur, er så absurd at jeg faktisk trodde det skulle falle på egen urimelighet – men saken tar jo ingen ende.

Oslo Høyre har i dag lederen for Stortingets utenrikskomite, Ine Marie Eriksen Søreide (34), den yngste noen gang. Vi har Kristin Vinje (47) som finansbyråd i Oslo og Anniken Hauglie (38) som sosialbyråd. De to siste, samt Saida Begum (23) og Annelise Høegh (62), er nominert på topp ti i Oslo. Av 65 plasser på bystyrelisten er 27 sterke kandidater kvinner. I tillegg til kvinnepolitisk leder, Linda Treider (28), sitter jeg selv som en av fire direktevalgte til Oslo Høyres arbeidsutvalg (OHs ledelse). Linda spesielt har gjort en kjempejobb med å aktivisere flere kvinner i Oslo Høyre, samt også jobbe med nye velgergrupper. Alle med god støtte fra blant annet sjefssekretæren.

Dersom kjønn teller i Oslo Høyre, så er det å være kvinne utelukkende positivt. Høyre-damer trenger ikke velge mellom makt og muligheter eller menn med gammeldagse holdninger til folkeskikk. Dørene blir holdt oppe for oss på alle måter.

Det er dette Trygve Hegnar kaller ”mafiastil” på side 2 i avisen sin under vignetten ”Finansavisen mener” (aldri på nett). Finansavisen mener altså at Oslo Høyre kjører mafiametoder mot kvinner. Karita Bekkemellem kaller det ”brutalt spill”, Dagbladet er forbauset over at Oslo Høyre holder seg med en sjefssekretær som er ”plump og kvinnefiendtlig”, PR-rådgiver Haakon B. Schrøder skriver som kommentator i NA24 at sjefssekretæren er en løs kanon som må demonteres, Dagsavisen mener Oslo Høyre ”skviser” kvinner, i tillegg til at den opprinnelige saken om smsene (som altså viste seg å være endret) er referert bredt i landets aviser.

Tidligere journalist og nå rådgiver, Frode Nakkim (broren til leder for samfunnsavdelingen i NRK) skal ha truet andre i Oslo Høyres ledelse med at dette ville bli en ”grisete sak” i pressen (i dag på VG papir). Det fikk han jo rett i. Dagsrevyen var en av de første som refererte en endret tekstmelding i en reportasje som feil nok meldte at Julie Voldberg ikke står på Oslo Høyres bystyreliste, hvilket hun da faktisk gjør - men ikke korrigeres av NRK.

Det er grenser for hvor mye Geir skulle måtte tåle før han tok til motmæle. Det som var en sms mellom nære venner har eskalert ut av alle proporsjoner. At sjefssekretæren i Oslo Høyre, som jeg er stolt av å kunne kalle en nær venn, føler behov for å renvaske seg mot den massive uthengingen forfalskede tekstmeldinger og èn sleivbemerkning har ført til, har jeg forståelse for. Men nå må det ta slutt. Ingen er tjent med at dette fortsetter.

De som tok denne saken til media til å begynne med bør også innse det. Å starte en slik ukultur seks måneder før valget vil ikke hjelpe Julie Voldberg inn i bystyret. Hun er også avhengig av at Oslo Høyre gjør et godt valg. At hun kan være med på å bidra til det er hevet over enhver tvil.

For å si det med president Bartlett i tv-serien West Wing – What’s next?

Navnebytte = slutt?

På vegne av foreningen "Vi som setter pris på presis journalistikk" (også kjent som Leserne), markerer vi i dag at å bytte navn på et konsept er ikke det samme som å legge det ned.