Kili - Frihetstoppen

Dette er siste "episode" om da VamPus forsøkte å bestige Kilimanjaro. Her er episode 1 , episode 2 , episode 3 og episode 4.

Klokka er rundt 19 da jeg endelig ankommer siste leir. Jeg har gått i til sammen 17 timer og er så sliten at hvert eneste skritt er en anstrengelse. Jeg har slitt med pusten siden tidlig om morgenen og må stoppe for hvert fjerde skritt for å hente meg inn. Det var 20% mindre oksygen i lufta oppe i fjellet og det merkes.

I camp klarer jeg å humpe av gårde for å få kjøpt dagens premie: Coca Cola på glassflaske. Fem dollar per flaske virker som blodpris inntil jeg dagen etter ser veien selgerne har båret opp flaskene på hodet. Jeg burde i anstendighetens navn gitt han det dobbelte. Jeg setter flasken mot munnen og nyter den søte, boblende smaken av sivilisasjon. Mens de andre samles til middag og feire at de nådde toppen med en øl, slokner jeg utslitt i teltet.

Femten timer tidligere hadde vi bare gått i to timer og var ved godt mot. Sitringen satt i kroppen og ble ikke mindre av å gå i skinnet fra hodelyktene i et ellers beksvart mørke. Gruppen gikk relativt samlet og vi hadde en pause etter å ha gått noen timer. Jeg er lykkelig uvitende om at termosen ikke holder på varmen og at hodelykten vil slokne bare minutter senere.

Etter dette splittes gruppen. De sterkeste ligger godt foran oss andre og jeg, den svakeste, er selvsagt helt sist. Den lille energien jeg har i kroppen bruker jeg til å finne fotfeste, hive etter pusten og banne tett. Hva i helvete hadde jeg her å gjøre til å begynne med?

Etter hvert som vi kommer opp i fjellet erstattes fast grunn med grus og småsten. For hvert skritt du tar sklir du litt nedover dersom du ikke har styrke til å raskt ta neste skritt. Det har ikke jeg. Flimmer av lys gir heller ikke noe håp. Da ser du bare hvor langt du har igjen opp. Det eneste som holder meg gående er at jeg er rasende forbanna. Ikke bare på meg selv for at jeg har satt meg selv i situasjonen. Men den siste dagen har jeg bygget opp et tennegnissende raseri på resten av gruppa som ikke har lagt skjul på at jeg like gjerne kunne blitt i leiren. Jeg går på pur faenskap og blir enda mer forbanna da en gruppe med små italienere med silkeskjerf kommer tassende forbi. Ikke faen om jeg skal gi opp nå.

Jeg fokuserer kreftene på å gå opp, opp, opp. Stopper kun for å nyte synet av en silkeskjerfbehengt italiener som har reagert som en mann på anstrengelsene. Han gråter som en unge. Sola er nå på vei opp, men jeg har rett og slett for vondt i kroppen til å stoppe opp og se de første solstrålene treffe den vulkanske steinen. Jeg møter ei fra gruppa som også gråter og jeg gjør mitt beste for å trøste og motivere. Så nært kan man bare ikke gi opp.

Endelig treffer jeg kraterkanten og landskapet åpner seg som vei bortover. Mange er allerede på vei tilbake fra toppen og jeg stopper ikke for å ta en pause. Nå er det bortover som gjelder. Nå sliter jeg alvorlig med pusten. Det er ikke varme igjen i kroppen og det er minus 20 grader på toppen. Det skal i teorien være 20 minutter til Uhuru Peak, Kilis høyeste topp, fra der vi treffer kraterkanten. Jeg bruker godt og vel en time. En blågrønn isbre bryter opp det spisse vulkanske landskapet og jeg fryser enda mer. Nummen begynner jeg på bakken opp til frihetstoppen – Uhuru Peak.

Kø. Det er faen døtte meg kø for å få tatt bilde av seg ved siden av skiltet med ”Uhuru Peak – 5895 meter over havet”. Det er som om hjernen min er i ferd med å implodere. Jeg har oppdaget at vannet i termosen er iskaldt, at jeg ikke har lagt ved noe som kan minne om enkel energi – som sjokolade, og er så på tomgang at det omtrent svartner for øynene på meg. En av våre lokale guider skjønner umiddelbart hvordan det er fatt og dytter sjokolade inn i munnen på meg og begynner å romstere i sekken min. Han knuffer meg vennlig bort til skiltet der noen fra gruppa allerede er i ferd med å posere. Jeg orker ikke sette meg på huk sammen med dem av redsel for å ikke komme opp. Da ser jeg at han har tatt ut kameraet. Smil, roper han og knipser i vei. Kom igjen, du er på toppen. Smil!

Sakte løfter jeg stavene over hodet. Jeg har klart det. Jeg har faen meg klart det. Jeg står på toppen av Afrikas høyeste fjell. Uhuru Peak. Frihetstoppen.

I did it!