Lisens til å drepe

Akkurat nå pågår det programdebatter i alle politiske partier, der naturlig nok mediepolitikken også diskuteres. Det bør åpnes for en langt større debatt om NRKs rolle og finansiering før pressestøtten endres. Ligningen går ikke opp ellers.

FrPs Per Sandberg har i dag et utspill om å selge NRK til høystbydende og argumenterer med at de kun lager programmer "som fire ser på". Det hender ganske ofte at jeg er enig med konklusjonene til FrP, men mener de har kommet dit med helt håpløse argumenter. I dette tilfellet er jeg både uenig i argumentet - ut fra at det faktisk er feil, og at det er en utfordring nettopp at NRK tar over stadig mer av programmet til de kommersielle kanalene - og i konklusjonen. For eksempel bruker NRK sine milliarder til å kjøpe serier og sportsrettigheter som de kommersielle kanalene mer enn gjerne sender. Det er en større utfordring enn at de lager programmer som bare "fire ser". 

Men jeg vil likevel ha endring.

NRK har dobbelt så mange ansatte som som sine fem direkte konkurrenter til sammen. NRK trenger ikke konkurrere om annonsekroner for å finansiere driften. NRK har en eier som begrenser premissene for konkurrentenes handlingsrom. Likevel var NRK unntatt mandatet da mediestøtteutvalget i 2010 evaluerte dagens ordninger for direkte og indirekte mediestøtte. Grunnen var at ”NRK befinner seg i en helt annen finansiell situasjon enn privateide konkurranseutsatte medier”. Det er jo helt riktig. Med sine fire milliarder lisenskroner er NRK i en helt annen posisjon enn de som daglig må gjøre seg fortjent til lesernes eller seernes gunst, og dermed også annonsørenes gunst. Mot fire milliarder virker den direkte, og langt mer omdiskuterte, pressestøtten på rundt 300 millioner nesten litt stusselig.

Den statlige styringen av kringkasting er den største formen for statlige intervensjon, også i forhold til regulering og subsidiering av avisindustrien. Derfor er NRKs rolle som allmennkringkaster den viktigste mediepolitiske debatten, ikke pressestøtte til papirproduksjon eller momsnivå for aviser.

I forslaget til ny medieeierskapslov opprettholder kulturdepartementet en eierskapsbegrensning på 33 prosent. I et mediemarked der aktørene konkurrerer mot en statseid tidligere monopolbedrift er det ikke en sterk eierkonsentrasjon hos de private aktørene som er utfordringen. Med sine 3500 ansatte i fire riksdekkende tv-kanaler og tre riksdekkende radiokanaler har NRK mer enn dobbelt så mange ansatte som TV2, TVNorge, TV3, P4 og Radio Norge til sammen. Disse har i tillegg tidligere måtte betale for å få konsesjon til å drive sine virksomheter, i motsetning til NRK.

De landsdekkende konsesjonsrettighetene til TV2 og P4 ble likevel kalt «license to print money» av mediehuset Schibsted. Små lokale eller regionale nyhetsmedier har aldri kunnet konkurrere med de privilegiene som norsk pressepolitikk har unt noen få. Spørsmålet er om ikke disse privilegiene har svekket den lokale nyhetsproduksjonen mer enn pressestøtten klarer å veie opp. Med digitaliseringen av kringkastingsdistribusjonen er ikke lenger knapphet på frekvenser en trussel mot mangfold. I dag kan de fleste norske tv-seere ta inn smalere programmer enn 80-tallets finske fjernsynsteater. En uke med Discovery Channel alene gir mer detaljert kunnskap om 2. verdenskrig og haier enn det en skulle tro var mulig, og God TV dekker godt inn for kristelige budskap også utenom høytider.  

En diskusjon om mediepolitikk uten NRK med i ligningen gir et skjevt bilde av mediesituasjonen i Norge. I tillegg får andre mediehus det til å høres ut som om det norske folk ville stått helt uten gode, redaksjonelle nyheter dersom deres støtte til papirproduksjon eller momsfritak forsvinner. Men hvis ikke fire milliarder til den statlige allmennkringkasteren klarer å sørge for gode redaksjonelle nyheter i et land med fem millioner innbyggere, hvem kan vel da sørge for det?

Den direkte pressestøtten ble opprettet i 1969 for å hindre ytterligere avisdød etter en periode med nedleggelse av mange aviser i Norge. Målet om en differensiert dagspresse ble utformet, noe som senere ble presisert til at det skulle være en ”direkte konkurranse mellom aviser som representerer forskjellige politiske grunnsyn”. I dag er det bred enighet om at målet om å opprettholde lokal aviskonkurranse ikke er oppfylt. Samtidig har debatten flyttet seg til hvordan finansiere det viktige journalistiske innholdet, uavhengig av hvilke plattformer journalistikken leveres på.

Mediestøtteutvalget ble delt i sitt løsningsforslag for plattformuavhengig støtte, og resultatet ville kanskje vært enda mer spenstig om NRK hadde vært en del av løsningen. En debatt om NRKs rolle og finansiering, kunne kanskje åpnet for løsninger som i Irland, der 5% av lisensinntekten er avsatt til film-, tv- og radioproduksjon, som tildeles prosjekter uavhengig av kanal og eierskap. Det kunne åpnet for en spennende debatt om eierskapet til NRKs monopolbaserte og lisensbetalte skattekiste av et arkiv. Burde det bare være tilgjengelig hos NRK, eller også for andre som produserer film, tv og radio? Burde NRK få sterkere begrensninger slik at de ikke kan kjøpe de samme seriene som de kommersielle kanalene må bruke hardt opptjente penger på?

Jeg mener FrP både misforstår og er for drastiske, mens mitt eget parti Høyre er alt for veike i sitt nye programforslag. Kan de ikke bare høre på moi?

I forrige stortingsprogram vedtok Høyre å fjerne lisensen og ta finansieringen av NRK inn på statsbudsjettet. Det mener jeg er en feil, og er glad for at dette reverseres i det nye programutkastet. Men å ta tak i NRKs rolle som allmennkringkaster, sette en cap på lisensinnkreving og kanskje fordele lisenspengene til produksjon av av radio og tv for alle kunne vært spennende å diskutere.

Politi og prioriteringer

Hvor mange ganger må det avsløres at voldtekt- og overgrepssaker ikke er prioritert hos politiet, og lider under store mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret?

Til morgenen i dag kunne vi høre om voldtektsofferet som fikk saken sin henlagt etter to år. Det tok politiet tre måneder før den mistenkte ble avhørt. Hennes sønn på 13 år forsøkte fortvilet å åpne den låste døren for hjelpe mammaen sin da han forstod hva som skjedde. Hun fikk ikke lov å snakke med han om hendelsen for å ikke "påvirke" hans vitneutsagn. Politiet gadd ikke avhøre han før det hadde gått seks måneder.

Til dette svarer politiet at det er svært vanskelig å etterforske voldtektssaker på grunn av bevisets stilling. Også der gjerningsmannen er kjent.

Det er kanskje ikke så rart. I voldtektssaker har ikke beviset noen stilling for politiet. I en rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av riksadvokaten  fant de at:

- rettsmedisinske undersøkelser av offeret er av høyst varierende, og utfyllingen av sporsikringsjournalen av varierende kvalitet, med "vet ikke" og "prøver ikke tatt" som forklaring på felter som ikke var fylt ut (side 42)
- i nesten halvparten av sakene er det ikke gjennomført åstedsundersøkelse som kunne sikret spor, spesielt der tiltalte hevder at seksuell omgang var frivillig (side 43)
- i kun 1/3 av sakene blir det gjennomført ransaking hos siktede (side 45)
- kvaliteten på avhør av siktede i sakene som arbeidsgruppen har gjennomgått har vært variabel, og ofte får siktede legge frem sin versjon uten å bli konfrontert med opplysninger fra fornærmedes forklaring (side 54).

Det er med andre ord store mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. Men det nytter ikke. Politiet erkjente allerede i 2006 at voldtekt og seksuelle overgrep - selv mot barn - etterforskes dårlig. Dette ble bekreftet nok en gang i kjølvannet av Lommenmann-saken i en rapport fra 2010 (les hjerteskjærende utdrag i denne bloggposten). I mellomtiden leser vi forstemmende statistikker over overgrep og voldtekter.

Selv der offeret leverer DNA-bevis, bilde og navn på voldtektsmannen, henlegger politiet sakene. Var det noen som snakket om bevisets stilling?

Spor er ferskvare. Både fysiske, biologiske og digitale spor. Også hukommelsen vil over tid forvitre, selv ved - og kanskje spesielt ved - traumatiske hendelser. Hadde vi tillatt at politiet i andre grove volds- eller drapssaker droppet åstedsundersøkelser og brukte et halvt år på å avhøre vitner, for så å skylde på "bevisets stilling" når de henlegger?

Dette er virkelig en av sakene jeg skulle ønske jeg ikke kunne si "hva var det jeg sa" - men jeg har jo knapt skrevet om annet det siste året - og før det også.

Det er for lett å si at det kun er en minister som har skylden. På et eller annet tidspunkt må politiet ta ansvar for egne prioriteringer på flere nivåer. Jeg er så enig med Andre Oktay Dahl som i dag sier til VG at "Samfunnet og politiet voldtar kvinnen på nytt".

I saken mot politiet taler bevisenes stilling klart - dere gjør ikke jobben deres. Dere burde skamme dere. 

Virkelig!