Kvinner taper økonomisk selvstendighet og pensjon når de velger vekk inntektsgivende arbeid til fordel for å være hjemme eller bare jobbe deltid. Men hva taper mannen?
Er det riktig at kvinner kan kreve at mannen jobber mer for at hele familien skal kunne leve av hans lønning, slik at far er borte fra barna hele oppveksten? Og hvis kvinner ikke vil jobbe heltid, så er det et problem for hele helsesektoren. Da bør vi kanskje droppe kvinnene og rekruttere flere sterke, heltidsjobbende menn?
Les hele kronikken om Mannens frie valg i VG her.
Lesetips, litt ymse:
- DNs Sofie Mathiassens Kvinners valg og Konesubsidiene
- Offentlige ansatte har allerede brukt opp oljefondet - hvis du ikke jobber, hvem skal da sørge for din velferd?
- Velferdsgodene spiser opp handlingsrommet - vi må enten betale mer skatt eller kutte velferdsgoder. Skal de som jobber måtte betale mer eller skal de som velger å ikke jobbe begynne med det og dele på byrden?
- Kvinner taper penger og pensjon hver eneste dag hun velger å være hjemme - krev at mannen sparer pensjon som erstatning for tapt arbeidsinntekt og pensjonssparing.
- Fedre ruineres i barnefordelingssaker - siden mor ikke jobber eller er lavt lønnet, får hun fri rettshjelp
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
tirsdag, januar 29, 2013
mandag, januar 28, 2013
Til desken med ratzeputz og fordommer
Hvor mange drinker kan en journalist fra Dagbladet ta på Internasjonalen, før hun har betalt mer enn det delegatene selv gjorde for Oslo Høyres årsmøtemiddag?
Ja, tenk for biffen kom med stekt gåselever på årsmøtemiddagen til Oslo Høyre. Og jeg kan bekrefte at det var rasende godt. Faktisk tror jeg dette er en av de bedre middagene som er laget til en så stor forsamlig og serveres samtidig som jeg har spist. Vanligvis kommer potetene på bordet først, er kalde innen fatene med kjøtt og grønnsaker blir servert, og snerken på sausen har som regel rukket å bli god og seig innen du kan helle på kjøttet.
Så det skal kjøkkenet på Continental ha ros for. Å lage så god mat til så mange, er en prestasjon. Men helt ærlig. Ingen var vel egentlig der for matens skyld. Litt som i bryllup. Det er derfor vi tilgir kalde poteter og saus med snerk på landsmøtemiddagen. Maten bør være grei, men det er anledningen vi feirer. Og her var det Oslo Høyres årsmøtemiddag, hvor deltakerne selv har betalt for maten. Mulig Oslo Høyre sponser velkomstdrinken. Det aner jeg ikke noe om, og bryr meg mindre. Det er sjelden det er raust med matservering på Høyres hus til folk som bruker av sin fritid på partiet. I valgkampen får de som skal gå dørbank servert middag før de skal ut og gå. De fleste kommer da rett fra jobb og rekker ikke hjemmom før de skal ut og gjøre en innsats for partiet. De får gryterett og pølser spandert av partiet der.
Men hvor mange drinker får en journalist fra Dagbladet for 600 kroner på deres (tidligere) favoritthangouts Sosialen eller Internasjonalen på Youngstorget? Svaret er fem. Bytt ut drinkene med øl og en ratzeputz, så er vi vel oppe i seks enheter.
1,3 milliarder mennesker lever på rundt 1 dollar om dagen. Samtidig står journalister fra Dagbladet og tyller i seg drinker som koster tjue ganger mer enn det de har å leve for. Hadde de donert en ratzeputz kunne de kjøpt livreddende malariamedisin til 20 barn i Afrika. La oss være enige at dette sier alt om journalistene i Dagbladet.
Så får jeg droppe å engasjere meg mot voldtekt og vold i nære relasjoner, slik jeg har gjort de to siste årene. Jeg har nemlig et par Jimmy Choo-sko i skapet. Det er åpenbart ikke forenelig med å ha et brennende engasjement for viktige saker. Og Jimmy Choo-ene mine får du aldri!
Ja, tenk for biffen kom med stekt gåselever på årsmøtemiddagen til Oslo Høyre. Og jeg kan bekrefte at det var rasende godt. Faktisk tror jeg dette er en av de bedre middagene som er laget til en så stor forsamlig og serveres samtidig som jeg har spist. Vanligvis kommer potetene på bordet først, er kalde innen fatene med kjøtt og grønnsaker blir servert, og snerken på sausen har som regel rukket å bli god og seig innen du kan helle på kjøttet.
Så det skal kjøkkenet på Continental ha ros for. Å lage så god mat til så mange, er en prestasjon. Men helt ærlig. Ingen var vel egentlig der for matens skyld. Litt som i bryllup. Det er derfor vi tilgir kalde poteter og saus med snerk på landsmøtemiddagen. Maten bør være grei, men det er anledningen vi feirer. Og her var det Oslo Høyres årsmøtemiddag, hvor deltakerne selv har betalt for maten. Mulig Oslo Høyre sponser velkomstdrinken. Det aner jeg ikke noe om, og bryr meg mindre. Det er sjelden det er raust med matservering på Høyres hus til folk som bruker av sin fritid på partiet. I valgkampen får de som skal gå dørbank servert middag før de skal ut og gå. De fleste kommer da rett fra jobb og rekker ikke hjemmom før de skal ut og gjøre en innsats for partiet. De får gryterett og pølser spandert av partiet der.
Men hvor mange drinker får en journalist fra Dagbladet for 600 kroner på deres (tidligere) favoritthangouts Sosialen eller Internasjonalen på Youngstorget? Svaret er fem. Bytt ut drinkene med øl og en ratzeputz, så er vi vel oppe i seks enheter.
1,3 milliarder mennesker lever på rundt 1 dollar om dagen. Samtidig står journalister fra Dagbladet og tyller i seg drinker som koster tjue ganger mer enn det de har å leve for. Hadde de donert en ratzeputz kunne de kjøpt livreddende malariamedisin til 20 barn i Afrika. La oss være enige at dette sier alt om journalistene i Dagbladet.
Så får jeg droppe å engasjere meg mot voldtekt og vold i nære relasjoner, slik jeg har gjort de to siste årene. Jeg har nemlig et par Jimmy Choo-sko i skapet. Det er åpenbart ikke forenelig med å ha et brennende engasjement for viktige saker. Og Jimmy Choo-ene mine får du aldri!
tirsdag, januar 22, 2013
Reservasjon mot lovfestede rettigheter?
Det er ingen menneskerett å være fastlege. Retten til abort er derimot lovfestet. Derfor bør fastleger som som nekter å oppfylle sine forskriftsfestede oppgaver få trekk i sin økonomiske støtte eller bli bedt om å forlate sin stilling. De fyller ikke sine plikter ovenfor sine pasienter.
Debatten om leger og helsepersonells rett til å reservere seg mot abort har blusset opp igjen. Grunnen er at noen fastleger har tatt seg til rette ved å hevde samme rett, selv om det ikke finnes noen klar hjemmel for dem. Aftenpostens Inger Anne Olsen illustrerer forskjellen på fastleger og leger og sykepleiere tilknyttet Kvinneklinikken ved Sørlandets sykehus. Sykehuset er det sykehuset i landet som har flest ansatte som har reservert seg mot å delta ved abortinngrep. Ingen leger og sykepleiere som har reservert seg får dermed jobbe ved gynekologisk avdeling. Slik burde det være med fastleger også.
Debatten om leger og helsepersonells rett til å reservere seg mot abort har blusset opp igjen. Grunnen er at noen fastleger har tatt seg til rette ved å hevde samme rett, selv om det ikke finnes noen klar hjemmel for dem. Aftenpostens Inger Anne Olsen illustrerer forskjellen på fastleger og leger og sykepleiere tilknyttet Kvinneklinikken ved Sørlandets sykehus. Sykehuset er det sykehuset i landet som har flest ansatte som har reservert seg mot å delta ved abortinngrep. Ingen leger og sykepleiere som har reservert seg får dermed jobbe ved gynekologisk avdeling. Slik burde det være med fastleger også.
Fastlegene er hovedsakelig finansiert av det offentlige og
arbeidsoppgavene er forskriftsfestet, deriblant plikten til å henvise videre
når dette er nødvendig. En fastlege som nekter å henvise til
svangerskapsavbrudd fyller altså ikke sine plikter overfor sine pasienter, men
mottar samme økonomiske støtte som dem som utfører alle sine lovpålagte
oppgaver. Da har man to valg. Enten redusere den økonomiske støtten, eller erstatte fastlegen med en som fyller alle sine plikter overfor pasienten.
Legens livsyn skal ikke være avgjørende for hvordan en pasient blir møtt av det offentlige helsevesenet, og fastleger bør derfor heller ikke kunne reservere seg mot lovfestede rettigheter. De aller fleste av de over 20 000 yrkesaktive legene i Norge har ikke henvisning til abort som del av sin arbeidshverdag. Det er med andre ord fullt mulig å være lege med sin samvittighet i full behold.
Mange steder er det kun en lege som betjener kommunen. I det såkalte "bibelbeltet" på sørlandet er det langt flere leger som reserverer seg. Det betyr at om din kommunes fastlege ikke vil henvise, så er det ikke gitt at legen i nabokommunen vil heller. Selvsagt vil det gå utover pasienten om hun må vandre fra legekontor til legekontor i en sårbar situasjon hvor også tid teller.
Fastlegene får et såkalt percapitatilskudd per pasient (380 kr) som er registrert på dem. Maksimalt antall registrerte pasienter per lege er 2 500 personer. Altså kan en fastlege få inntil 950 000 kr i tilskudd bare for å ha pasientene på liste. I tillegg kommer selvsagt egenbetaling og honorarer fra HELFO. Skal fastleger som bare vil gjøre deler av jobben få hele betalingen?
Partier som Høyre og KrF ønsker å stramme inn dagens abortlov. En reservasjonsrett for fastleger vil i praksis være en
innstramming uten lovendring.
Jeg er mot begge deler.
Les gjerne Kristin Clemets argumenter FOR reservasjonsrett, og gjør deg opp din egen mening. Del gjerne under.
Frivillig kjøpt og betalt
Staten Norge gir av skattebetalernes penger til organisasjoner som øver politisk press på staten Norge for å gi dem mer av skattebetalernes penger eller høyere politisk prioritet, eller begge deler.
FrPs Per Sandberg sier partiet ønsker å kutte i støtten til frivillige organisasjoner som ikke opptrer nøytralt i offentligheten. Utspillet kommer etter at Morten Ørsal Johansen, innvandringspolitisk talsmann i Frp, truet med å kutte statsstøtten til Antirasistisk Senter etter at organisasjonen, i en fotnote i en rapport om høyreekstreme, anklager Anders Langes Parti (Frps forløper) for å ha mottatt valgkampstøtte fra apartheidregimet i Sør-Afrika. Gratulerer herved Ørsal Johansen for å sørge for oppmerksomhet rundt de mange spekulasjonene om Anders Langes partis tilknytning til Apartheidregimet i Sør-Afrika.
Reaksjonene på sosiale medier har ikke latt vente på seg, med et kobbel av folk fra venstresida som nå mener at FrP legger opp til politisk styring av de frivillige organisasjonene. Også Frivillighet Norge tvitret:
At FrP skal få problemer med å forsvare hva de mener er en "nøytral" frivillig organisasjon kan jo bli spennende. De fleste av dem driver med opplysningsarbeid rundt sine saker, og ikke minst politisk press for å få bevilget mer penger til tiltak, forskning, utdanning eller rett og slett prioritering av egen hjertesak. Edruskapssaken, religiøse organisasjoner, idrettsbevegelsen, speiderbevegelsen og mye annet er eksempler på et slikt frivillig, sivilt engasjement. Er edruskapssaken kompatibel med støtte fra FrP?
Jeg skulle likt å se FrP kutte støtten til Seniorsaken. Kravene de kommer med om løsninger og bevilgninger i eldreomsorgen er i aller høyeste grad politiske. Hva skal de drive med dersom de skal være "nøytrale"? Og hva med politiske partiorganisasjoner, som FrP?
En av utfordringene er at politikerne bevilger skattebetalernes penger til organisasjoner som øver politisk press tilbake på dem selv for å gi dem mer av skattebetalernes penger eller høyere politisk prioritet, eller begge deler. Dette burde være et tankekors.
En annen utfordring er at frivillige organisasjoner og uavhengige institusjoner lar seg politisk styre når de får penger for det. Ikke nødvendigvis uten motstand, som da Norsk Film ble pålagt 40% kvinner i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon. Eksisterende og nye støtteordninger kan bidra til å vri frivilliges arbeid og prioriteringer til det de mottar støtte for, ikke det de selv ville fritt ønsket å prioritere. Det gir ikke grunnlag for et fritt kulturliv, eller uavhengig frivillighet.
Dette er et demokratisk dilemma. Dersom frivillighets-Norge, det sivile samfunn eller den tredje sektor, vrir sine prioriteringer mot det som det politiske Norge bevilger til og omvendt, så skapes en symbiose som kan være uheldig og som ikke er i borgernes interesser. Kvinnebevegelsen har for eksempel aldri snakket på vegne av alle kvinner, men de som ikke gjør som kvinnebevegelsen sier blir likevel stemplet som kvinnefiendtlige. De har blitt tillagt makt på vegne av en gruppe som aldri har vært unisont enige i det de krever.
Skattebetalerfinansiert støtte til frivillige kommer med føringer. Det er fullt mulig de er annerledes, ja til og med bedre, enn støtte fra private givere - selv om jeg tviler på det. Men med en gang man tar penger fra noen for å gi til noen andre, så er det i alle høyeste grad føringer. Det samme er det når frivillige tilpasser søknader og aktiviteter for å få fra skattebetalernes penger, eller må oppfylle krav for eksempel om kjønnsbalanse i kulturlivet. Mange kaller dette "gratis penger". Noen av oss, og særlig FrPere, vet at "there's no such thing as a free lunch". Det meste kommer med bindinger.
Støttekutt er ikke en større føring enn faktisk bevilgning av penger. Tvert i mot. Men ingen av delene skal være tiltak på bakgrunn av politiske sympatier - og i hvert fall ikke på bakgrunn av en fotnote om "gratis penger" til Anders Langes parti i en rapport som meget vel kan være sann.
FrPs Per Sandberg sier partiet ønsker å kutte i støtten til frivillige organisasjoner som ikke opptrer nøytralt i offentligheten. Utspillet kommer etter at Morten Ørsal Johansen, innvandringspolitisk talsmann i Frp, truet med å kutte statsstøtten til Antirasistisk Senter etter at organisasjonen, i en fotnote i en rapport om høyreekstreme, anklager Anders Langes Parti (Frps forløper) for å ha mottatt valgkampstøtte fra apartheidregimet i Sør-Afrika. Gratulerer herved Ørsal Johansen for å sørge for oppmerksomhet rundt de mange spekulasjonene om Anders Langes partis tilknytning til Apartheidregimet i Sør-Afrika.
Reaksjonene på sosiale medier har ikke latt vente på seg, med et kobbel av folk fra venstresida som nå mener at FrP legger opp til politisk styring av de frivillige organisasjonene. Også Frivillighet Norge tvitret:
At FrP skal få problemer med å forsvare hva de mener er en "nøytral" frivillig organisasjon kan jo bli spennende. De fleste av dem driver med opplysningsarbeid rundt sine saker, og ikke minst politisk press for å få bevilget mer penger til tiltak, forskning, utdanning eller rett og slett prioritering av egen hjertesak. Edruskapssaken, religiøse organisasjoner, idrettsbevegelsen, speiderbevegelsen og mye annet er eksempler på et slikt frivillig, sivilt engasjement. Er edruskapssaken kompatibel med støtte fra FrP?
Jeg skulle likt å se FrP kutte støtten til Seniorsaken. Kravene de kommer med om løsninger og bevilgninger i eldreomsorgen er i aller høyeste grad politiske. Hva skal de drive med dersom de skal være "nøytrale"? Og hva med politiske partiorganisasjoner, som FrP?
En av utfordringene er at politikerne bevilger skattebetalernes penger til organisasjoner som øver politisk press tilbake på dem selv for å gi dem mer av skattebetalernes penger eller høyere politisk prioritet, eller begge deler. Dette burde være et tankekors.
En annen utfordring er at frivillige organisasjoner og uavhengige institusjoner lar seg politisk styre når de får penger for det. Ikke nødvendigvis uten motstand, som da Norsk Film ble pålagt 40% kvinner i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon. Eksisterende og nye støtteordninger kan bidra til å vri frivilliges arbeid og prioriteringer til det de mottar støtte for, ikke det de selv ville fritt ønsket å prioritere. Det gir ikke grunnlag for et fritt kulturliv, eller uavhengig frivillighet.
Dette er et demokratisk dilemma. Dersom frivillighets-Norge, det sivile samfunn eller den tredje sektor, vrir sine prioriteringer mot det som det politiske Norge bevilger til og omvendt, så skapes en symbiose som kan være uheldig og som ikke er i borgernes interesser. Kvinnebevegelsen har for eksempel aldri snakket på vegne av alle kvinner, men de som ikke gjør som kvinnebevegelsen sier blir likevel stemplet som kvinnefiendtlige. De har blitt tillagt makt på vegne av en gruppe som aldri har vært unisont enige i det de krever.
Skattebetalerfinansiert støtte til frivillige kommer med føringer. Det er fullt mulig de er annerledes, ja til og med bedre, enn støtte fra private givere - selv om jeg tviler på det. Men med en gang man tar penger fra noen for å gi til noen andre, så er det i alle høyeste grad føringer. Det samme er det når frivillige tilpasser søknader og aktiviteter for å få fra skattebetalernes penger, eller må oppfylle krav for eksempel om kjønnsbalanse i kulturlivet. Mange kaller dette "gratis penger". Noen av oss, og særlig FrPere, vet at "there's no such thing as a free lunch". Det meste kommer med bindinger.
Støttekutt er ikke en større føring enn faktisk bevilgning av penger. Tvert i mot. Men ingen av delene skal være tiltak på bakgrunn av politiske sympatier - og i hvert fall ikke på bakgrunn av en fotnote om "gratis penger" til Anders Langes parti i en rapport som meget vel kan være sann.
tirsdag, januar 15, 2013
Kast asylbarna ut!
Det er ikke asylpolitikken det er noe galt med. Det er innvandringspolitikken.
Debatten om asylbarna begynte i fjor da den bosniske familien Delic ble sendt hjem etter ni år i landet. Den eldste datteren Verona ble født i Norge, åtte måneder etter at familien grunnløst søkte asyl i Norge. Ingenting tilsa at de var forfulgt eller var i fare i hjemlandet Bosnia Herzegovina, verken personlig eller som del av en utsatt gruppe. De valgte å søke lykken gjennom asylinstituttet, et institutt ment for å gi beskyttelse til mennesker på flukt. På flukt fra krig, forfølgelse og tortur. Ikke på flukt fra nød, fattigdom og dårlige levekår.
Det er etter min mening helt legitimt å søke lykken for seg og sin familie for å bedre levekår eller realisere drømmer gjennom å flytte til et annet land for å studere, arbeide og bo. Eller legitimt og legitimt. Ikke i Norge. Vi har ikke hatt en innvandringspolitikk i Norge på over tredve år. Vi har hatt innvandringsstopp.
Siden 1975 har mennesker, som familien Delic, brukt asylinstituttet som en bakvei inn i Norge. Noen lykkes. De fleste lykkes ikke. Som familien Delic. Som jeg støtter utsendelsen av på bakgrunn av en grunnløs asylsøknad. At de har barn som er født og oppvokst i Norge endrer ikke på det. Det er fortsatt foreldrenes ansvar. Men som jeg ville ønsket familien velkommen tilbake som arbeidsinnvandrere gjennom en endring av norsk innvandringspolitikk.
Ironisk nok har vi hatt en opphetet innvandringsdebatt i Norge omtrent like lenge som vi har hatt innvandringsstopp. Det vi hovedsakelig har diskutert er konsekvensene av innvandringsstoppen. Det kan argumenteres for at det er for mange som får innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Asylinstituttet har hele tiden fungert som en ventil for en manglende innvandringspolitikk. Dette er et resultat av en ønsket politikk. Vi har ikke ønsket arbeidskraft til Norge. Det sa et samlet Storting i 1975. Men vi har åpnet en bakdør via asylinstituttet som gjør at de som ønsker arbeid og et bedre liv for seg og sine, stiller i samme kø som krigstrøtte unge, sinte menn og flyktninger fra regimer noen mener at vil bli innført her om vi åpner døra for flere.
I dag består da også hoveddelen av innvandring til Norge av flyktninger og asylsøkere, samt arbeidsinnvandring fra EØS-området, i tillegg til familiemedlemmer til disse gruppene. Uten denne ventilen ville ikke Norge hatt arbeidskraft nok til å bære den økonomiske veksten vi har hatt de siste tyve årene. Det gjelder særlig byggebransjen, helse- og omsorgssektoren, og ikke minst servicenæringen.
I løpet av årene har vi vært vitne til hvordan den norske stat har kastet ut og tatt tilbake toppforskere som sitter på kompetanse som er helt sentral for Norge som teknologinasjon, vi har sett hvordan regjeringen har endret regelverk for at Laila Navrud og Marie Amalie skal få bli i Norge. Enkeltsaker der avgjørelsen betyr alt for den det gjelder, men ingenting for de som er i lignende situasjon men ikke klarte å samle nok folkelig støtte fordi de ikke var fullt så pene, norske, integrerte. Det er en vilkårlighet som gjør systemet urettferdig, og kanskje nettopp derfor verdt å forsøke seg på. Vi trenger ikke mer av det som vi vet ikke fungerer.
Les også: Åpne grensene
Innvandringsstoppen har ikke fungert, og mange av de utfordringene vi har med integrering i dag er et resultat av dette. Vi trenger mer faktisk innvandring, med mulighet for å skape et bedre liv for seg og sine også for folk utenfor EØS. Dersom velferdsstaten er et argument mot arbeidsinnvandring, så betyr det at det er velferdsstaten som ikke er bærekraftig og derfor må endres. På lang sikt har det jo vist seg at nordmenn generelt ikke er økonomisk bærekraftige slik den norske modellen er i dag.
Vi er alle enige om at saksbehandlingstiden for flyktningstatus (asylsøknad) må ned, samtidig som at alle skal ha en vurdering på individuelt grunnlag som ivaretar den enkeltes rettigheter. Men antall asylsøknader ville gått ned om det fantes en dør inn til Norge som gjorde at for eksempel familien Delic kunne komme som arbeidsinnvandrere. Hvem vet om ikke Verona Delic om tyve år kunne blitt den nye Selda Ekiz – en av mine favorittprogramledere på NRK. Som datter av tyrkiske arbeidsinnvandrere er hun i aller høyeste grad en i statistikken over disse utlendingene som blir i flertall i Oslo rundt 2050. Jeg personlig har ikke noe problem med det.
Debatten om asylbarna begynte i fjor da den bosniske familien Delic ble sendt hjem etter ni år i landet. Den eldste datteren Verona ble født i Norge, åtte måneder etter at familien grunnløst søkte asyl i Norge. Ingenting tilsa at de var forfulgt eller var i fare i hjemlandet Bosnia Herzegovina, verken personlig eller som del av en utsatt gruppe. De valgte å søke lykken gjennom asylinstituttet, et institutt ment for å gi beskyttelse til mennesker på flukt. På flukt fra krig, forfølgelse og tortur. Ikke på flukt fra nød, fattigdom og dårlige levekår.
Det er etter min mening helt legitimt å søke lykken for seg og sin familie for å bedre levekår eller realisere drømmer gjennom å flytte til et annet land for å studere, arbeide og bo. Eller legitimt og legitimt. Ikke i Norge. Vi har ikke hatt en innvandringspolitikk i Norge på over tredve år. Vi har hatt innvandringsstopp.
Siden 1975 har mennesker, som familien Delic, brukt asylinstituttet som en bakvei inn i Norge. Noen lykkes. De fleste lykkes ikke. Som familien Delic. Som jeg støtter utsendelsen av på bakgrunn av en grunnløs asylsøknad. At de har barn som er født og oppvokst i Norge endrer ikke på det. Det er fortsatt foreldrenes ansvar. Men som jeg ville ønsket familien velkommen tilbake som arbeidsinnvandrere gjennom en endring av norsk innvandringspolitikk.
Ironisk nok har vi hatt en opphetet innvandringsdebatt i Norge omtrent like lenge som vi har hatt innvandringsstopp. Det vi hovedsakelig har diskutert er konsekvensene av innvandringsstoppen. Det kan argumenteres for at det er for mange som får innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Asylinstituttet har hele tiden fungert som en ventil for en manglende innvandringspolitikk. Dette er et resultat av en ønsket politikk. Vi har ikke ønsket arbeidskraft til Norge. Det sa et samlet Storting i 1975. Men vi har åpnet en bakdør via asylinstituttet som gjør at de som ønsker arbeid og et bedre liv for seg og sine, stiller i samme kø som krigstrøtte unge, sinte menn og flyktninger fra regimer noen mener at vil bli innført her om vi åpner døra for flere.
I dag består da også hoveddelen av innvandring til Norge av flyktninger og asylsøkere, samt arbeidsinnvandring fra EØS-området, i tillegg til familiemedlemmer til disse gruppene. Uten denne ventilen ville ikke Norge hatt arbeidskraft nok til å bære den økonomiske veksten vi har hatt de siste tyve årene. Det gjelder særlig byggebransjen, helse- og omsorgssektoren, og ikke minst servicenæringen.
I løpet av årene har vi vært vitne til hvordan den norske stat har kastet ut og tatt tilbake toppforskere som sitter på kompetanse som er helt sentral for Norge som teknologinasjon, vi har sett hvordan regjeringen har endret regelverk for at Laila Navrud og Marie Amalie skal få bli i Norge. Enkeltsaker der avgjørelsen betyr alt for den det gjelder, men ingenting for de som er i lignende situasjon men ikke klarte å samle nok folkelig støtte fordi de ikke var fullt så pene, norske, integrerte. Det er en vilkårlighet som gjør systemet urettferdig, og kanskje nettopp derfor verdt å forsøke seg på. Vi trenger ikke mer av det som vi vet ikke fungerer.
Les også: Åpne grensene
Innvandringsstoppen har ikke fungert, og mange av de utfordringene vi har med integrering i dag er et resultat av dette. Vi trenger mer faktisk innvandring, med mulighet for å skape et bedre liv for seg og sine også for folk utenfor EØS. Dersom velferdsstaten er et argument mot arbeidsinnvandring, så betyr det at det er velferdsstaten som ikke er bærekraftig og derfor må endres. På lang sikt har det jo vist seg at nordmenn generelt ikke er økonomisk bærekraftige slik den norske modellen er i dag.
Vi er alle enige om at saksbehandlingstiden for flyktningstatus (asylsøknad) må ned, samtidig som at alle skal ha en vurdering på individuelt grunnlag som ivaretar den enkeltes rettigheter. Men antall asylsøknader ville gått ned om det fantes en dør inn til Norge som gjorde at for eksempel familien Delic kunne komme som arbeidsinnvandrere. Hvem vet om ikke Verona Delic om tyve år kunne blitt den nye Selda Ekiz – en av mine favorittprogramledere på NRK. Som datter av tyrkiske arbeidsinnvandrere er hun i aller høyeste grad en i statistikken over disse utlendingene som blir i flertall i Oslo rundt 2050. Jeg personlig har ikke noe problem med det.
tirsdag, januar 08, 2013
Guddommelig hykleri?
Er det ikke litt hyklersk å insistere på å gi en guddommelig velsignelse til folk som ellers gir faen i Gud og den norske kirke?
Tros- og livssynspolitisk utvalg har levert en innstilling der flertallet går inn for at de som ønsker å inngå ekteskap skal vies borgerlig. En naturlig følge av kirkeforliket, et økende skille mellom kirke og stat, at flertallet av den norske befolkning ikke er kristne. Eller som Knut Arild Hareide sa det "kanskje ikke har det tetteste forholdet til kirken". Denne praksisen er vanlig i resten av Europa og USA. Alle som ønsker det kan deretter fritt velge om de vil ha en seremoni utført av et religiøst trossamfunn, en seremoni etter eget hode eller som Gubben og jeg - droppe seremonien og gå rett til planlegging av festen.
KrFs leder, Knut Arild Hareide, sa til NRK Dagsnytt at å ta fra kirken vigselsretten kan føre til at "mange som kanskje ikke har det tetteste forholdet til kirken" ikke velger å dra dit når de skal gifte seg. Derfor er han mot forslaget. Burde det ikke heller være omvendt? Burde ikke kirken og KrF jobbe for at de som ikke har det tetteste forholdet til kirken tar et aktivt valg når det gjelder tilknytning? Er det ikke hyklersk å gi en guddommelig velsignelse til folk som ellers gir faen?
Det er åpenbare grunner til at de ikke ønsker det. Hvis vi hadde latt handling følge ord om viktigheten av den kristne kulturarven så er jeg ikke sikker på om det store flertall i ”folkekirken” for eksempel ville betalt medlemsavgift. Eller hva om vi erstattet de kristne helligdagene med en ekstra ferieuke. Ville folk flest brukt de nye fridagene til å faktisk ta fri til julefeiring, påske, pinse og Himmelfartsdag? Eller ville de tatt ferie når de selv ønsket eller trengte det. For eksempel tilpasset barnas skoleferie heller enn religiøse høytidsdager flertallet neppe heller har ”det tetteste forholdet til”. Dessuten - dersom de som skal gifte seg synes det er så himla mye bry å stikke innom et offentlig kontor en halvtimes tid for å få det juridiske i orden oppi all bryllupsplanleggingen, så er det kanskje ikke liv laga. En god måte å få ned skilsmissestatistikken på?
Høyres programkomite har foreslått det samme som tros- og livssynspolitisk utvalg, som jeg selvsagt varmt vil støtte på landsmøtet i mai. Konservatisme handler ikke om å bevare for å bevare, men endre i takt med samtiden. Det kler et moderne konservativt parti.
Jeg hadde selv gleden av å være forlover da min barndomsvenninne giftet seg i Sveits, med høytidelig borgerlig vielse den av en sveitsisk dommer den ene dagen, og en nydelig seremoni med en dansk prest i en sveitsisk alpelandsby den neste. Da kunne vi virkelig feste tre dager til ende. Det er kanskje det KrF er redd for?
Apropos tro som privatsak: Utvalgets forslag om å tillate religiøse hodeplagg i politiet ble raskt slått ned, men ikke uten å ha rystet Siv Jensen først. Moro det at religion og tro er så instenst en privatsak når muligheten for islam er involvert, samtidig som kristen kulturarv nå skal definere oss mer enn tidligere. En kulturarv som for øvrig ble innført gjennom å kappe huene av de som ikke ønsket å bli omvendt til kristne. Født i en annen tid ville jeg altså enten blitt et hode kortere, eller senere blitt brent på bålet. Det er kulturarven sin, det!
Tros- og livssynspolitisk utvalg har levert en innstilling der flertallet går inn for at de som ønsker å inngå ekteskap skal vies borgerlig. En naturlig følge av kirkeforliket, et økende skille mellom kirke og stat, at flertallet av den norske befolkning ikke er kristne. Eller som Knut Arild Hareide sa det "kanskje ikke har det tetteste forholdet til kirken". Denne praksisen er vanlig i resten av Europa og USA. Alle som ønsker det kan deretter fritt velge om de vil ha en seremoni utført av et religiøst trossamfunn, en seremoni etter eget hode eller som Gubben og jeg - droppe seremonien og gå rett til planlegging av festen.
KrFs leder, Knut Arild Hareide, sa til NRK Dagsnytt at å ta fra kirken vigselsretten kan føre til at "mange som kanskje ikke har det tetteste forholdet til kirken" ikke velger å dra dit når de skal gifte seg. Derfor er han mot forslaget. Burde det ikke heller være omvendt? Burde ikke kirken og KrF jobbe for at de som ikke har det tetteste forholdet til kirken tar et aktivt valg når det gjelder tilknytning? Er det ikke hyklersk å gi en guddommelig velsignelse til folk som ellers gir faen?
Det er åpenbare grunner til at de ikke ønsker det. Hvis vi hadde latt handling følge ord om viktigheten av den kristne kulturarven så er jeg ikke sikker på om det store flertall i ”folkekirken” for eksempel ville betalt medlemsavgift. Eller hva om vi erstattet de kristne helligdagene med en ekstra ferieuke. Ville folk flest brukt de nye fridagene til å faktisk ta fri til julefeiring, påske, pinse og Himmelfartsdag? Eller ville de tatt ferie når de selv ønsket eller trengte det. For eksempel tilpasset barnas skoleferie heller enn religiøse høytidsdager flertallet neppe heller har ”det tetteste forholdet til”. Dessuten - dersom de som skal gifte seg synes det er så himla mye bry å stikke innom et offentlig kontor en halvtimes tid for å få det juridiske i orden oppi all bryllupsplanleggingen, så er det kanskje ikke liv laga. En god måte å få ned skilsmissestatistikken på?
Høyres programkomite har foreslått det samme som tros- og livssynspolitisk utvalg, som jeg selvsagt varmt vil støtte på landsmøtet i mai. Konservatisme handler ikke om å bevare for å bevare, men endre i takt med samtiden. Det kler et moderne konservativt parti.
Jeg hadde selv gleden av å være forlover da min barndomsvenninne giftet seg i Sveits, med høytidelig borgerlig vielse den av en sveitsisk dommer den ene dagen, og en nydelig seremoni med en dansk prest i en sveitsisk alpelandsby den neste. Da kunne vi virkelig feste tre dager til ende. Det er kanskje det KrF er redd for?
Apropos tro som privatsak: Utvalgets forslag om å tillate religiøse hodeplagg i politiet ble raskt slått ned, men ikke uten å ha rystet Siv Jensen først. Moro det at religion og tro er så instenst en privatsak når muligheten for islam er involvert, samtidig som kristen kulturarv nå skal definere oss mer enn tidligere. En kulturarv som for øvrig ble innført gjennom å kappe huene av de som ikke ønsket å bli omvendt til kristne. Født i en annen tid ville jeg altså enten blitt et hode kortere, eller senere blitt brent på bålet. Det er kulturarven sin, det!
Abonner på:
Innlegg (Atom)