Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

mandag, november 28, 2016

Problemer som ikke løses, skaper populisme

Faksimile fra Aftenposten.

Kronikk publisert i Aftenposten 17. november 2016, bak betalingsmur på nett.

Politisk korrekte globaliseringstilhengere og salongliberalere med et positivt syn på innvandring skal ha fått svar på tiltale. Flertallet vil ikke ha det. Elitenes forakt for eller manglende evne til å sette seg inn i folks hverdag er blitt synlig.Den tause majoriteten fikk nylig en stemme i Aftenposten av EU-motstanderen som skrev at hun fryktet for sine barns fremtid og blir stemplet som rasist.

Et velbegrunnet raseri?

Ifølge politisk redaktør i avisen Nordlys, Skjalg Fjellheim, var valget i USA et protestvalg mot hele den liberale eliten og en politisk klasse som lever privilegerte liv avskjermet fra den virkeligheten velgerne opplever. Han mener vi ser samme tendens også i Norge, og han er ikke alene.

Flere peker på økende forskjeller, tap av arbeidsplasser til globaliseringen og en maktelite uten bakkekontakt.

Forsker Asle Toje mener maktelitens hyllest av globaliseringen har skapt et velbegrunnet raseri blant Europas borgere, som opplever globalisering som en forverring. Han kan ha rett i at mange opplever det som en forverring, og for noen stemmer det nok også. Men har norske borgere grunn til å rase?

Globalisering som syndebukk

Mange utfordringer som følge av økt internasjonal konkurranse og globalisering burde vært løst nasjonalt, men politikere i Storbritannia og USA har brukt EU eller globalisering som syndebukk for egen mangel på løsninger. De politiske virkemidlene som trengs er hovedsakelig nasjonale – og begynner med et omfordelende skattesystem som finansierer grunnleggende velferdsgoder som rimelige helsetjenester av god kvalitet, skole og utdanning som gir muligheter til alle og arbeidsmarkedstiltak som hjelper folk inn i eller tilbake til arbeidslivet. I motsetning til land som Storbritannia og USA, er det tverrpolitisk enighet om disse virkemidlene og de er blitt brukt.
Norge ligger helt i toppen i verden når det gjelder økonomisk likhet, selv om forskjellene har økt noe de siste 20 årene.

I motsetning til i USA og Storbritannia har alle nordmenn tatt del i lønnsutviklingen. Ifølge Senter for lønnsdannelse økte lønningen fra 2006 til 2015 med 42,1 prosent. Riktignok økte lønnen mer for de ti prosent med høyest lønn, med 46,4 prosent. Men også de ti prosent med lavest lønn fikk en lønnsvekst på 24,2 prosent. I motsetning til USA har alle tilgang på rimelige helsetjenester, barnehager og en god, offentlig skole.

Kostbar antidumping tariff

Globalisering har helt riktig ført til utflytting av industriarbeidsplasser, og økt internasjonal handel har ført til tøffere konkurranse. Norge har i stor grad klart å erstatte gamle industriarbeidsplasser med nye jobber, og selv etter utflytting av industri, innføring av ny teknologi og fall i oljeprisen som krever strukturelle endringer, har vi forholdsvis lav arbeidsledighet sammenlignet med mange andre. I USA har politikerne neglisjert de som har mistet jobben som følge av globalisering.

I motsetning til gjennomsnittet av OECD-landene, som bruker 0,6 prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på arbeidsmarkedstiltak, bruker USA bare 0,1 av sitt.

Globalisering og handel skjøt særlig fart etter at Kina ble en del av Verdens handelsorganisasjon i 2001. Donald Trump har truet med straffetoll på kinesiske varer for å beskytte amerikanske arbeidsplasser. Men ifølge den anerkjente tenketanken Peterson Institute ble kostnaden for amerikanske forbrukere da Barack Obama innførte antidumping tariffer mot kinesisk produserte bildekk i 2009 på rundt 9,3 milliarder norske kroner. Det er 7,6 millioner kroner for hver av de 1200 arbeidsplassene tariffen «reddet». Det er ikke bærekraftig politikk.

De fattigste taper mest

En studie fra 2014 viser at folk med høye inntekter ville tapt 28 prosent av sin kjøpekraft hvis man stengte grensene for handel. Men det oppsiktsvekkende med studien, som inkluderer 40 land, derav 13 utviklingsland, var at den viste at de ti prosent fattigste ville tapt hele 63 prosent av sin kjøpekraft ettersom de forbruker mer importerte varer.

Globalisering har sine negative effekter og de skal vi definitivt ta på alvor, men disse overgås stadig vekk av de positive.

Men det forutsetter at politikere nasjonalt sørger for inkluderende vekst, god omfordeling og bruker de virkemidlene de har for å bøte på utfordringene globalisering og automatisering faktisk gir.

Kommentatorer og samfunnssynsere skaper altså en forestilling om at nordmenn har grunn til å dele Trump-velgernes frustrasjoner til tross for at det ikke er grunnlag for det. Der mange norske velgere derimot har bekymringer som ikke anerkjennes som legitime, er på asylinnvandring og dens kostnader. Dersom Europa gir inntrykk av at alle migranter er velkomne som flyktninger, motiverer vi ikke bare til farefull ferd over Middelhavet, men overstrekker kapasiteten til å hjelpe – enten det er i nærområdene eller gjennom å gi faktiske flyktninger et nytt liv i Norge.

Vern om liberale verdier

Da holder ikke Hadia Tajiks banale selvransakelse da hun oppdaget at hun ikke berørte sine lyttere da hun holdt foredrag om ansattopsjoner og statlige lånegarantier i stedet for å snakke om «livet deres». I hennes kronikk i Aftenposten stilte hun spørsmål om hvor ofte møter vi folk vi er grunnleggende, verdimessig uenig med. Hun sitter mellom to stortingsrepresentanter fra Frp, så jeg skulle tro at for hennes del var svaret daglig.

Regjeringspartiet Frp er definitivt en del av «makteliten», og har kanskje vært det partiet som nettopp har gitt en stemme til den virkeligheten mange velgere opplever.

Dersom varsellampene blinker for selvinnsikt og forståelse, så bør det blinke kraftig hos dem som konsekvent stempler meningsmotstandere i stedet for å argumentere mot dem. Problemer som ikke løses, skaper populisme. Men å skape et bilde av at Norge, som fortsatt kåres til et av verdens beste land å leve i, er i samme situasjon som USA, nører opp under den proteksjonistiske populismen som virkelig kan gi oss problemer. Dersom det finnes en taus majoritet som frykter for sine barns fremtid, så må politikken begrunnes bedre. For er det en tid vi virkelig trenger å stå sammen om vårt liberale verdifellesskap i vesten, så er det nå. Frykt avler frykt og må møtes ærlig, uredd og med argumenter, ikke gjennom en falsk virkelighetsforståelse som virker enda mer polariserende.

torsdag, november 24, 2016

Presse, populisme og politikk

Faksimile fra TV2.
En statsminister som spiller Pokemon og innkaller til pressekonferanse da favorittartisten døde og en statsråd som tror hun er flyktning i Middelhavet. Ser man denne regjeringen utenfra så ser den jammen rar ut. Ikke så rart. Mye som skrives er da heller ikke sant.

Vi har en statsminister som har spilt Pokemon. Det får så være. At Arbeiderparti-politikere godter seg over det har vel mest med å gjøre at de selv mente det var lurt å gå til media med at de brukte store deler av dagen sin på Pokemon i sommer. Når Arbeiderpartiets gruppe mener dette er fornuftig tidsbruk for dem selv, så vil jeg anta at de synes det er greit at landets statsminister også «gotta catch’em all». Det hun derimot ikke gjorde, var å kalle inn til pressekonferanse da artisten Prince døde. Statsministeren er er som kjent fan av Prince. Men det var NTB som i sin hastemelding til alle redaksjoner fikk det til å høres ut som en innkalling til pressekonferanse, som kritiske journalister prompte delte på Twitter som skapte storm. I stedet for å spørre om landets statsminister faktisk innkaller til pressekonferanse i statsministerboligen fordi favorittartisten hennes er funnet død, synes for eksempel Dagsavisens debattvikar Vidar Kvalshaug at det var innafor å skrive om meldingen. Fra NTBs «Statsminister Erna Solberg vil være tilgjengelig for pressen i statsministerboligen fra kl 21 i forbindelse med dødsfallet til artisten Prince» til «Statsminister Erna Solberg vil være tilgjengelig for pressen i statsministerboligen fra kl 21 i forbindelse med dødsfallet til asylsøkere som blir sendt ut». Så la oss for all del ta debatten om polarisering.


Sylvi Listhaug er en kontroversiell statsråd. En hvilken som helst person statsministeren hadde satt i posisjonen som integreringsminister ville vært det. Jeg forstår statsministerens valg. Listhaug er en tøff dame med bein i nesa, som også er hyggelig og sjarmerende når du møter henne. Du trenger en som er hardhudet nok til å stå i det som kommer av kritikk. I 2008 demonstrerte AUF, Arbeiderpartiets ungdomsparti, sammen med flere utenfor Arbeiderpartiets landsstyremøte. De kalte sin egen regjerings politikk for uakseptabel og rasistisk. Asyltiltakene SV, Sp og Arbeiderpartiet innførte lignet mye på de tiltakene som ble innført i 2004 av daværende kommunalminister Erna Solberg. Den gang mente SVs Heikki Holmås at Solberg hadde «blod på hendene» for sin politikk. Fire år senere førte hans regjering den samme politikken. I 2012 sammenlignet satirenettstedet 5080.no Jens Stoltenbergs holdning til utsendinger av asylbarn med Anders Behring Breiviks uttalelser om terrorofrene – grusomt, men nødvendig. Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen sendte altså ut asylsøkere med avslag. Med mindre man vil ha åpne grenser, som alle som deltar i innvandringsdebatten påstår at de ikke gjør, skal ikke asylsøkere som ikke oppfyller kravene om å få status som flyktning få opphold i Norge. Uavhengig av om de har barn eller ikke. Det er de voksnes ansvar å sørge for sin families ve og vel. Å ønske seg et bedre liv i et annet sted enn det ens eget land kan tilby er både legitimt og forståelig. Men så lenge vi opererer med nasjonalstater, så er faktisk en av nasjonalstatens oppgaver å regulere migrasjon i forhold til landets behov og muligheter for å tilby migranter muligheter og velferd. Asyl, derimot, skal innvilges dersom søkeren oppfyller kravene for å få et annet lands beskyttelse. Alle som søker asyl skal ikke innvilges dette. Selv SV, Venstre og KrF innser dette og sier de er enige. Likevel er støyen i norsk asyl- og innvandringsdebatt høy. Det er ikke noen ny polarisering de siste årene. Med unntak av Dagsavisens debattvikars agg mot statsministeren, har jeg for eksempel ikke sett noen seriøse samfunnsdebattanter påstå at Sylvi Listhaug har blod på hendene, og AUF har ikke demonstrert utenfor Høyres eller FrPs landstyremøter. Enda.

Men har Sylvi Listhaug duppet rundt i Middelhavet i oransje overlevelsesdrakt i den tro at hun fikk innsikt i en båtflyktnings frykt og håp?

Nei. Selvsagt har hun ikke det. Men både Redningsselskapet og statsråden burde sett at deres tradisjon for å ha med en politiker for å vise frem sitt arbeid ville bli satt i sammenheng med nettopp båtflyktningene noen kilometer unna. Dermed lå ballen foran mål og kritikerne kunne score billige poenger ved å fremstille det som om Listhaug prøvde seg som båtflyktning. Men det statsråden faktisk sa til Dagbladet etter å ha prøvd overlevelsesdrakten var at «når du har på overlevelsesdrakt blir det en helt annen situasjon enn dem som opplever det her på ekte, men øyeblikket man ser en sånn båt hvis man holder på å drukne, må være helt fantastisk».

Også overfor NTB gjorde hun det samme klart:

– Du kan ikke sette deg inn i situasjonen som flyktningene er i, men man kan se det fra det perspektivet, hvordan det er å ligge i vannet på den måten. De har jo ikke overlevingsdrakt, så det vil ikke være sammenlignbart. Men jeg fikk se hvordan personalet her jobber, sier hun.

Og det siste var jo grunnen til at hun var der. Redningsselskapets generalsekretær, tidligere Arbeiderparti-politiker Rikke Lind, tok Listhaug i forsvar og sa det var mannskapet på redningsskøyta som utfordret henne til å hoppe i havet.

– Det er helt vanlig at vi utfordrer politikere til å bli kastet på sjøen. Det å bli plukket opp i en mann-over-bord øvelse er noe vi øver på langs hele kysten, hele tiden. Politikere fra alle partier, inkludert Erna Solberg, har gjort det, sa Lind til VG.

– Vi utfordret Listhaug til å delta i øvelsen, og synes det er sporty gjort av en statsråd å lære hvordan vi jobber med livredning.

Sosiale medier er nå en gang sosiale medier, så saken ble plukket opp av internasjonal presse og til slutt latterliggjort i det amerikanske satireprogrammet «The Daily Show». Om ikke annet sørger vel dette for at ingen politikere igjen blir villige til å stille opp for å skaffe oppmerksomhet rundt Redningsselskapets viktige arbeid. Hvorfor politikere må hive seg i sjøen?

Hvordan får du ellers norske medier til å gidde å dekke saken...

Mener Listhaug at flyktninger blir båret på gullstol til Norge?

Se ovenfor. Hun kjenner med andre ord godt til den farefulle ferden mange asylsøkere og migranter legger ut på. I klippet der Listhaug snakker om at integrering også krever en egeninnsats, skal du være ganske vrangvillig for å tolke det som om det er flyktningenes ferd til Norge som beskrives. Eller som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skrev i sin spalte i Morgenbladet: "Paradoksalt nok blir Listhaug kanskje «klarere» – eller mer bastant – enn hun egentlig er når budskapene filtreres gjennom mediene. Utsagnet om innvandrere og gullstol er et eksempel. Det kommer klart frem av klippet at Listhaug snakker om integrering, og at ingen kan integreres uten en viss egeninnsats."

Når denne typen filtrering og hardvinkling skjer gang på gang fra medienes side, akselerert av dynamikken fra sosiale medier, så er det ikke rart at mange ikke tar ordet i innvandringsdebatten og bare er glad for at noen andre orker. I en meningsmåling fra august i år mente hele 59 % av Sylvi Listhaug gjør en god jobb med å håndtere innvandring. Antallet som mente hun gjorde en dårlig jobb var nede på 26 %. Dette kan selvsagt ha endret seg siden. Men at folk flest mister tillit til tradisjonelle medier og søker andre kilder er skremmende, men burde ikke overraske. Medienes evne til å ta selvkritikk er vel på linje med Sylvi Listhaugs. Når Ayesha Wolasmal kaller Listhaug "Dronninga av trolletariatet" i VG, så er det altså 59% av Norges befolkning som beskrives som troll. Mindretallet er den "opplyste eliten".

VG skrev i fjor at innstramningsforslagene fra regjeringen var nødvendige, men presiserte at det var godt innhold, men dårlig stil fra Listhaug, med henvisning til gullstol-utsagnet. Selv de som er enige i en fornuftig asylpolitikk fremmer altså vrangsyn. Det virker som om mange er villige til å tillegge Sylvi Listhaug alt og ingenting. Det må føles blodig urettferdig, både for henne og hennes tilhengere. Men de skal ha det – hun gjør seg ikke lett å like for de som i utgangspunktet faktisk er uenige med regjeringen. For det er tross alt regjeringens politikk, ikke Sylvi Listhaugs.

Undertegnede er til og med enig med regjeringens politikk, men også jeg mener statsråden er langt utenfor når hun kaller kritikere for «hylekor», mener likestillingspolitikk fremmes av en «feministelite» og bruker en særdeles kritisk artikkel om Norges utsendinger i The New York Times som et eksempel på positiv oppmerksomhet rundt norsk asylpolitikk. Jeg mener igjen det er vrangvilje å tolke Listhaug slik at hun "jubler" over utsendelsen av barn til Afghanistan. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke menneskehandlere deler ut New York Times til migrantene som går om bord i båtene deres, eller at avisa har et stort antall abonnenter i Afghanistan. Uansett bør signalene fra Norge komme frem til dem de er ment å nå gjennom helt andre kanaler enn en artikkel i en amerikansk avis. Vi har andre forventninger til en statsråd enn en meningsbærer på sosiale medier. Et medlem av makteliten, som Sylvi Listhaug er, skal forvalte sin makt med omhu. Politikken bør også presenteres slik at den samler mest mulig støtte, og dermed også overlever skiftende flertall i Stortinget. Stor støtte på Facebook eller engasjement i sosiale medier er ikke et suksesskriterium her. Og føler du deg misforstått gjentatte ganger, så kan det vel være greit å se på hvordan du selv kommuniserer.

Når Sylvi Listhaug sier at vi kan ikke ta i mot hele verden, sier hun ikke noe annet enn Kong Harald, som sa at «vi kan ikke ta i mot hele Afrika». Men når hun sier at målet med norsk asylpolitikk er at færrest mulig kommer, mener jeg at hun tar feil. Jeg stemmer for en rettferdig asylpolitikk i Stortinget fordi vi skal sørge for å bruke ressursene på de som oppfyller kravene for beskyttelse, uavhengig av hvor mange det er. Det er disse kravene som er signal om hvem som får opphold eller ikke. I tillegg skal, helt riktig, de som ikke oppfyller kravene ut av landet. Slik som under Jens Stoltenbergs koalisjonsregjering med SV og Sp. Det verken rasistisk eller uakseptabelt. Det er ansvarlig, langsiktig politikk som det faktisk er og bør være stor enighet om på Stortinget.

onsdag, november 23, 2016

Kontraproduktiv likestilling

Faksimile fra Trettebergstuens innlegg i VG 5. november 2016.
Mitt innlegg på trykk i VG søndag 20. november. I motsetning til Trettebergstuens ikke publisert på nett for deling derfra.


Arbeiderpartiets likestillingspolitikk er på linje med Kvinnefronten når de ønsker et sterkere vern av arbeidsføre, voksne kvinner enn for eksempel funksjonshemmede i arbeidslivet. Når vi snakker om maktelitens manglende kontakt med velgernes ønsker, så er Ap et eksempel på nettopp det.

Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen mener i VG at å fylle kvoter av kvinner i lederstillinger i staten vil gjøre underverker for å få flere kvinner på topp i privat næringsliv. Derfor mener hun at statsminister Erna Solbergs oppfordring til næringslivet om å rekruttere bredere bare er prat, mens å stemme for Arbeiderpartiets forslag om å 40 prosent kvinner i alle ledergrupper i staten, i direktorater og der staten har eierandel er ”action”. Den førtiprosenten Arbeiderpartiet selv klarte å holde jevn under sine åtte år i regjering var antall kvinner i deltidsarbeid. Dette antallet er under Erna Solbergs regjering på vei ned.

Men så lenge mange kvinner frivillig eller ufrivillig jobber deltid, betyr dette at en stor andel av norske kvinner i arbeidslivet ikke uten videre er aktuelle i krevende topplederstillinger. Med færre kvinner å ta av, betyr Arbeiderpartiets målsettinger for offentlig sektor å støvsuge det private næringslivet for kvinner med potensiale for lederstillinger der. Det er kontraproduktivt.

Under Høyre og FrP-regjeringen har antall kvinner i deltidsarbeid gått ned, antall barn i barnehage gått opp, antall minoritetsspråklige med barnehageplass i alderen 1-5 år øker også, til tross for kontantstøtten. Antall kvinner i styreverv i allmenne aksjeselskap har holdt seg jevnt på den etterlyste førtiprosenten etter at terskelen ble foreslått av Høyres Ansgar Gabrielsen. Et forslag jeg for øvrig, aldri helt har tilgitt. Kvoteringen støvsugde nettopp mange dyktige kvinner inn som styregrossister heller enn som sårt tiltrengte dyktige ledere i både privat og offentlig sektor.

Arbeiderpartiet tar gjerne æren når Norge kåres til et av verdens mest likestilte land, men sitter tilsvarende stille når det viser seg at vi har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Kun 13 prosent av lederposisjonene i norsk næringsliv fylles av kvinner, noe Trettebergstuens forslag ville forverret. Norske kvinner har uforklarlig høyt sykefravær, på tvers av tunge løft og lett kontorarbeid i alle sektorer. Den eneste sosiale ytelsen Ap anerkjenner som vridende vekk fra arbeidslinja er kontantstøtten, og den er derfor den eneste de ønsker å fjerne. Ikke liker de aktivitetsplikt for sosiale ytelser, ikke liker de en arbeidsmiljølov som er mer fleksibel og tilpasset behovene til dagens arbeidsliv. Ikke liker de den nye, felles diskrimineringsloven, som gir et sterkere vern mot diskriminering av alle grupper i lovverket.

Arbeiderpartiets radikale likestillingspolitikk ligger på linje med Kvinnefronten når de ønsker et sterkere vern av arbeidsføre, voksne kvinner i arbeidslivet enn for eksempel funksjonshemmede i arbeidslivet. Når vi i dag snakker om maktelitens manglende kontakt med velgernes ønsker, så er Anette Trettebergstuen et eksempel på nettopp dette. Arbeiderpartiet er mer interessert i statlige virkemidler for å tvinge frem det samfunnet de vil ha enn å ta de grepene som faktisk gir bedre likestilling over tid.

Faksimile fra VG.