Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

tirsdag, juni 09, 2020

Formuesskatten - eksempel 15

I kjølvannet av Covid19-pandemien og tiltakspakkene, så har debatten om formuesskatt blusset opp igjen. Formuesskatt er en personskatt som betales av de samlede verdiene du har, f.eks penger i banken og hus. Dersom du i tillegg eier et firma, så betaler du skatt av verdiene i firmaet - maskiner, lager, etc - uavhengig av om firmaet går med overskudd eller ikke. Siden dette ikke er tilgjengelige penger, må mange bedriftseiere ta ut utbytte av selskapet for å ha råd til å betale formuesskatt. Siden de da må betale utbytteskatt, må de ta ut mer enn formuesskatten, og dermed uthule bedriftens evne til å investere i mennesker og maskiner. Dermed taper de konkurransekraft mot utenlandske konkurrenter. Nettopp fordi dette er en personskatt, så er det kun norske eiere som betaler denne skatten. Formuesskatten er med andre ord en konkurransevridende skatt i utenlandske selskapers favør. Norsk eierskap forvitrer, mens utenlandske eiere slipper unna skatten og kan ta over norske selskaper når norske eiere gir opp.

Ett eksempel er Simarud Electronic AS, et 100 % familieeiet selskap etablert i 1972. Daglig leder Trond Simarud har vært eier i alle disse år og bedriften er i prosess med å gå over til neste generasjon i familien. Som eier har Simarud utelukkende tatt ut utbytte kun for å dekke formueskatten, aldri til privat forbruk. All hans formue ligger i bedriften, og skal sikre at fremtidige generasjoner overlever. Bedriften har sysselsatt opp mot 15 årsverk (ansatte), nå er dette tallet redusert ned til 10 ansatte.

Når eiere tar ut utbytte fra selskaper de eier, så betaler de også utbytteskatt. Dette er en helt rimelig skatt på nettopp overskudd. Men når eiere må ta ut utbytte for å betale formuesskatt av verdier som produksjonsutstyr og lager, også når bedriften ikke går med overskudd, så blir også utbytteskatten en straffeskatt for å betale skatt.

Trond Simarud skriver i en e-post (gjengitt med tillatelse) at forslaget om redusert formuesskatt på arbeidende kapital er et skritt i riktig retning, men nå må den fjernes helt – i hvert fall for 2020 og 2021.
Midlene må kunne beholdes i bedriftene for å finansiere de omstillingene som er nødvendige for å ruste bedriftene i den stadig tøffere konkurransen. Det trengs ny teknologi, nytt produksjonsutstyr og å øke medarbeidernes kompetanse. De personlig eide bedriftene, som min bedrift er, har det til felles at vi som er eiere er dypt engasjert i bedriften og de ansatte. 
Disse bedriftene spiller en særlig viktig rolle for lokal verdiskaping, sysselsetting og utvikling av Distrikts-Norge. Vi som er eiere er opptatt av å bygge gode samfunn og av å bygge fortjeneste for å utvikle bedriften videre. Flere private, tradisjonsrike bedrifter selges ut til utenlandske eiere. Det norske private eierskapet forvitrer.
I disse tider der så mange er bekymret for norsk eierskap og at utenlandske eiere skal kjøpe opp norske selskaper som sliter, så burde flere være mer bekymret for den særnorske formuesskatten som kun betales av norske eiere. Men retorikken om skattelette til de rike er åpenbart viktigere enn å bevare norsk eierskap og sikre norske arbeidsplasser....
--------

Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt. Oppdatert igjen: driften er i gang igjen....

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser- da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med atda får han vel ta opp lån da

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

Eksempel 11: Investor og seriegründer Alf Bjørseth fortalte han måtte betale 25 millioner kroner i formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i bedriften Norsun som skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Dette var FØR bedriften begynte å tjene penger. Formuesskatten har drevet hanpå randen til emigrering

Eksempel 12: Frode Nilsen i Nord-Norges største entreprenørselskap, Leonhard Nilsen & Sønner AS, sier at viljen til å betale skatt blant norske bedriftseiere er stor, men formuesskatten slik den er i dag, er urettferdig og konkurransevridende. Det er rett og slett elendig distriktspolitikk, slår han fast.
Det handler ikke om å lure seg unna, men om rettferdighet.

Eksempel 13: Syv av ni rike nordmenn i utlandet sierde flytter hjem milliardverdier hvis formueskatten fjernes. Næringslivsfolk og investorer har det med å investere lokalt og i selskaper der de selv er tett på miljøene og kan noe om. De som flytter fra Norge mister etter hvert forankringen de hadde til Norge, og investerer heller der de bosetter seg eller internasjonalt. Er det mulig å verdisette det Norge taper på dette?

Eksempel 14: Odd Bjørn Rudlende i Lista Treindustri betaler 140 000 i året i formuesskatt fordi han trygger arbeidsplassene i bedriften sin i stedet for å bruke pengene på større hus og mer luksus til seg selv. Han er lei av å bli diskriminert fordi han er norsk eier.sier han til Fedrelandsvennen.

Personlig har han en formue på 19 millioner, men 16 av disse er beregnet ut fra verdiene i bedriften, altså produksjonsmaskiner og bygninger, ikke penger han har på bok. For å kunne betale 140 000 kroner i formuesskatt i året, i tillegg til inntektsskatt og andre skatter og avgifter, må han ta ut utbytte av verdiene i selskapet i stedet for at selskapet får beholde pengene til å reinvestere i driften.

Når bedriftseiere må ta ut penger av selskapet, så spiser de i praksis av såkornet de kunne ha brukt til å investere i egen konkurransekraft.

fredag, mai 08, 2020

Bærekraftsmål støtter norske interesser

Ingen motsetning mellom FNs bærekraft-pin og norske interesser. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

De som trodde avlysning av 17.mai-tog også ville bety at den forutsigbare flaggdebatten også ville bli avlyst, men neida. Nå hater du Norge dersom du går med en pin på jakkeslaget som symboliserer FNs 17 bærekraftsmål, som også Norge har sluttet opp om.

Konspirasjonsteorien går ut på at alle som er for disse målene bare er ute etter å gi Erna Solberg og noen få andre politikere en toppjobb i FN etter at de er ferdige her på berget. Det siste er da om ikke annet et kompliment til oss som uselvisk da bare støtter bærekraftsmålene slik at en håndfull av våre kollegaer skal få ny jobb. Ko-kooo, som Støre ville sagt det.

Så. Står bærekraftsmålene i motsetning til norske interesser?

Det første er å utrydde fattigdom. En god idè for oss som er for markedsøkonomi og vil ha nye markeder å selge varer og tjenester til. Litt som USA med Marshall-hjelpen etter krigen. Å bidra til å gjenoppbygge Europa var definitivt i amerikansk interesse, fordi de trengte et velfungerende marked å selge varene sine til.

Det andre målet er å utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk. Relevante mål også for matsikkerhet og landbruk i Norge. Hvorfor skulle ikke dette være i norsk interesse. Det samme med målet om å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder.

Når det gjelder å sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle, så er det noe regjeringen har hatt som fokus både for norsk skole og som prioritet i bistandsarbeid. Bedre bør å bære har ingen enn mye mannevett, heter det i håvamål. Så ikke noe unorsk ved det.

De som nå går med norske flagg på jakkeslaget i protest mot FNs bærekraft-pin, er kanskje ikke så opptatt av likestilling og sånn, men noen av oss vil jo påstå at likestilling forbindes med Norge og gir oss et konkurransefortrinn. For noen år siden regnet finansdepartementet ut at dersom norske kvinner hadde jobbet like lite som gjennomsnittet i OECD-land, hadde verdier tilsvarende hele den norske oljeformuen gått tapt. Likestilling er kanskje ikke så dumt.

Det er heller ikke målet om å sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle. Det forebygger sykdom og redder liv. Når det gjelder å sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris, så vet vi jo at energi er en forutsetning for økonomisk vekst. I tillegg ønsker Norge å eksportere både fornybar energi, men ikke minst vår kunnskap og teknologi. Dette er et bærekraftsmål med norsk flagg på.

Er man for markedsøkonomi og handel så lønner det seg å fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle. Det siste er ikke minst viktig også når det gjelder å sikre norske bedrifter konkurransekraft mot land der arbeidstakere blir behandlet og lønnet dårlig.

Det er også underlig å være mot å bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon. Nettopp dette kan også bidra til å nå neste mål, som er å redusere ulikhet i og mellom land. Er man skeptisk til innvandring og mot å ta imot flyktninger, så kunne det jo vært en god ide å bidra til at folk ikke trengte å flykte fra fattigdom, nød og konflikter. 

Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige høres kanskje litt hippieaktig ut, men det handler om å sikre innbyggerne gode tjenester, boliger og bærekraftige transportsystemer. Det samme gjelder å sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre, som jeg mener at handler om å prise ressurser og ressursbruk riktig, for da vil en velfungerende markedsøkonomi sørge for minimal sløsing med ressursene for å produsere det vi trenger.

De med norske flagg på jakkeslaget tror kanskje ikke på klimaendringer eller er muligens ikke så opptatt av dem. Men målet om å stoppe klimaendringene og bekjempe konsekvensene av dem, gir muligheter for Norge og norske bedrifter, da vi er langt fremme når det gjelder ny teknologi og løsninger. Det samme gjelder målet om å bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling. Norge er en marin nasjon, og vi har store muligheter innen blant annet havbruk.

Så handler neste mål om å beskytte bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold. Det siste inkluderer ulovlig handel av vernede arter. Gjør et søk på pangolin og korona, og reflekter over om dette er i norsk interesse eller ikke. Jeg tenner et lys så lenge.

Nest siste bærekraftsmål er å fremme fredelige og inkluderende samfunn med sikte på bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer. Dette burde vært skrevet som mål nummer en, da alt henger sammen med alt. Vi er helt avhengige av velfungerende institusjoner for å beskytte enkeltmennesket og bygge robuste samfunn. Bare da klarer vi å utrydde sult, fattigdom, sikre helsetjenester og god utdanning til alle.

Det siste bærekraftsmålet er å styrke gjennomføringsmidlene og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling. Ok. Det var ikke helt intuitivt, for å si det sånn, men handler blant annet om å sikre de internasjonale institusjonene en liberal verdensorden, internasjonal handel og økonomisk vekst er bygget på. Igjen, i norsk interesse.

Så. Gå gjerne med norsk pin på jakkeslaget hvis du tror alenegang gir fremgang. Jeg flagger selv med norske flagg på balkongen i dag, for å markere frigjøringsdagen 8. mai. For alle som kjempet, for alle som falt, for alle som tjenestegjør for Norge. Men norsk selvstendighet og selvråderett er helt avhengig av verden rundt oss. Det er ingen motsetning mellom en sterk nasjonalstat og internasjonal samhandling og samarbeid, snarere tvert imot. Hadde vi nådd FNs bærekraftsmål kunne vi kuttet bistandsbudsjettet, hadde ikke trengt en streng flyktninge- og asylpolitikk, redusert nødvendigheten av aktive klimatiltak. Ikke minst hadde vi hatt et større marked for våre varer og tjenester, som ville gavnet norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

Og dette kommer på toppen av at vi da hadde hatt en bedre verden, uten sult, fattigdom, uakseptable lønns- og arbeidsforhold, med likere muligheter for alle gjennom bedre utdanning og tilgjengelige helsetjenester, bygget på robuste institusjoner som ivaretar enkeltindividets rettigheter og frihet. De som mener regjeringen og politikere bør kaste FN-pinsen og få seg et norsk flagg, fordi man i disse dager må ha fullt fokus på Norges ve og vel, kan ikke ha skjønt hva Norges ve og vel består av.

For øvrig er Gunnar Stavrum helt glitrende her.

Alle FNs mål og delmål er listet opp her.

tirsdag, mai 05, 2020

Korona-kriminalitet skal straffes

Jeg måtte finne en illustrasjon om norsk arbeidsliv. Jeg fant denne.

Innlegg på trykk i Dagsavisen 5. mai 2020.

Det finnes et spesielt sted i helvete for de som bruker krisehjelpen til norsk næringsliv for å berike seg selv.

Misbruk skal avdekkes, etterforskes og straffes. Norge har nå den største arbeidsledigheten siden 30-tallet og bedrifter som ellers er sunne og likvide står i fare for å måtte stenge dørene for godt. Det var helt nødvendig å komme på banen med effektive og kraftfulle virkemidler for å både sikre inntektene til arbeidstakere som ble permittert og ikke minst arbeidsplassene som nå står i fare etter bråstoppen i norsk økonomi i kjølvannet av kroronakrisen. Når ting må på plass raskt, så kan hurtighet gå på bekostning av presisjon. Likevel skulle det ikke være vanskelig å skille misbruk fra bruk når det gjelder de fleste virkemidlene.

Økokrim trakk frem mulig misbruk av krisepakkene da de la frem sin trusselrapport forrige uke. Også Nav melder om en økning i tips om bedrifter og enkeltpersoner som misbruker permitteringsreglene gjennom å permittere ansatte, men tvinge dem til å arbeide mens staten betaler dagpenger som lønn. Det siste er særlig alvorlig, fordi arbeidsgiver inkriminerer arbeidstakerne. Ikke bare er det straffbart å oppgi feil opplysninger til Nav, arbeidstakere blir også satt i en situasjon der de bruker opp dagpengerettighetene sine uten å være reelt permitterte. Dette var uakseptabelt før koronakrisen og er ikke mindre uakseptabelt nå.

 Noen mener de generøse pakkene må følges opp med nye lover og regler. Men innsatsen mot arbeidslivskriminalitet er allerede trappet kraftig opp under denne regjeringa. Det er opprettet syv sentre mot arbeidslivskriminalitet, innført strengere straffer og høyere bøter for de som bryter lover og regler, og krav om lærlinger på alle bygg- og anleggsprosjekter som det offentlige betaler for. Det er også opprettet flere servicesentre for å sikre utenlandske arbeidstakere informasjon om deres rettigheter og plikter, og informasjon tilgjengeliggjort på flere språk. Det er ikke nye lover og regler som trengs, men at de som finnes faktisk blir fulgt opp. Misbruk av permitteringsreglene var straffbart før koronakrisen. Det er selvsagt fortsatt straffbart som en del av tiltakspakkene også. 

Bedriftene som sliter, trenger penger og likviditet raskt. Et byråkratisk kontrollregime vil føre til unødvendige konkurser og arbeidsplasser som går tapt for godt. I første omgang er søknadsprosessen tillitsbasert, men det er bevilget ekstra penger til oppfølging og ettersjekk. Det er nulltoleranse for bedrifter og enkeltpersoner som ønsker å utnytte denne krisen. Misbruk av generøse tiltakspakker skal avdekkes, etterforskes og straffes.

tirsdag, april 14, 2020

Litt mindre ille

Skjermbilde fra debatt om krisepakkene i NRKs Politisk Kvarter 14.4.2020
Den som best har beskrevet hvordan vi politisk gjennom tiltak og virkemidler kan sørge for å sikre verdiskaping og arbeidsplasser over hele landet var Sps Trygve Slagsvold Vedum da han i Stortinget sa at det handler om å gjøre situasjonen litt mindre ille. Det må også bety at vi ikke kan kompensere alle for alt, men hjelpe levedyktige bedrifter å holde hodet over vannet til vi er på andre siden av dagens unntakstilstand.

Jeg debatterte dette i dag i Politisk Kvarter hos NRK - debatten ser du her. Litt mer bakgrunn:

Det var viktig og riktig av regjeringen å raskt komme på banen med kraftfulle virkemidler og tiltak for å sikre arbeidsplasser og inntektssikring for arbeidstakerne. Jeg er også enig i at Stortinget faktisk gjorde noen forbedringer, særlig på det siste. Ved permittering i "normalsituasjon", vil arbeidstakeren først få et varsel og deretter må arbeidsgiver betale full lønn i 15 dager før den permitterte går over på dagpenger. Jeg synes det var rimelig og bra at da regjeringen reduserte arbeidsgiverperioden fra 15 til 3 dager for å sikre arbeidsplasser mot oppsigelser, så sørget Stortinget for at staten tok ansvar for å sikre full lønn til arbeidstaker. Folk må få tid til å forberede seg og omstille seg til så store endringer i egen økonomi.

Selv om det er vanskelig å se hva man kunne gjort annerledes for å sikre arbeidsplasser, så er det liten tvil om at begge endringene i permitteringsregelverket har ført til at permittering gikk fra å være sistevalg til førstevalg for mange arbeidsgivere. Dette er også tilbakemeldingene jeg har fått fra ulike bedrifter de siste ukene. Med sikring av full lønn i tillegg, er det heller ikke noe incentiv for arbeidstakere å ta ledige oppdrag der det trengs folk, som i landbruker, på lager og innen logistikk. Da får vi en situasjon der vi har over 300 000 permitterte, samtidig som landbruker har bruk for 30 000 sesongarbeidere. Samtidig taper sykepleierutdannede penger på å ta vakter på sykehjem, fremfor å gå på full lønn hjemme. Dette understreker jo det Høyre alltid har sagt - dersom det ikke lønner seg å jobbe, er det vanskeligere å motivere folk til å faktisk ta en jobb. En ting er hva som er riktig å gjøre på kort sikt, for å hjelpe folk å omstille seg. Men allerede nå krever arbeidstakerorganisasjonen YS at alle permitterte skal få full lønnskompensasjon frem til sommeren. Det betyr at permitteringstallene vil holde seg høye, og det ikke finnes noe incentiv for arbeidstakere til å ta midlertidige oppdrag der det trengs. Jeg er i hvert fall ikke et bedre menneske enn at jeg heller ville vært med full lønn hjemme enn å gå ned i lønn for å gjøre noe annet. Ved tilbud om en jobb med høyere lønn, ville jeg sagt opp jobben jeg er permittert fra.

Med andre ord - det kan godt være at vi ikke hadde et valg når det gjaldt innretning på permitteringsregelverket i starten av krisen, men det er ikke gitt at vi skal utvide dem.

Så har det handlet om både kontantstøtte til bedrifter og andre tiltak for å hjelpe å holde levedyktige næringer og arbeidsplasser flytende til over krisen. Det kan definitivt koste oss mer å miste arbeidsplasser enn det vi betaler for å beholde dem. Derfor er også disse tiltakspakkene viktige og riktige, men igjen handler det om både innretninger og virkninger på kort og lang sikt.

Bedriftene selv ser urettferdigheten i at konkurrenter som har faste høye kostnader blir kompensert for dette, mens de som har investert i og betalt for for eksempel eget utstyr, i motsetning til å betale leie for dette hver måned, ikke får noe. Det er også forskjell på en frisør som garantert får fulle lister når yrkesforbudet oppheves, mot et byrå som lever av å selge hvalsafari til kinesiske turister. Sannsynligheten for at det globale reiselivsmarkedet kommer tilbake til der vi var i fjor i løpet av et eller to år er ganske liten. Hvor lenge skal vi betale for å opprettholde andre bedrifter som har mistet markedet sitt totalt eller ikke omstiller seg? Og hvem er "vi" som skal betale?

Regningen havner til syvende og sist hos privat næringsliv og den verdiskapingen vi som samfunn kan høste av. Da er det fortsatt viktig at selv om vi skal bruke penger for å holde hjulene i gang, så må pengene fortsatt brukes riktig. Hvis ikke svekker vi de levedyktige også, noe ingen er tjent med.

Det handler også om innholdet i pakkene. Regjeringen har hele tiden lagt vekt på at virkemidlene må være effektive (altså hjelpe situasjonen raskt), være målretta og reverserbare. Likevel sniker det seg inn både rassikring og bredbåndsutbygging i tiltakspakkene, to absolutt gode saker, men som verken er målretta, redder nåværende arbeidsplasser og forhåpentligvis ikke er ment å være reverserbare. Det er da jeg mener Stortinget må vise måtehold. Liv og helse først, dernest redde arbeidsplasser og fremtidig verdiskaping. Alt annet må vike inntil videre. Igjen, vi skal bruke penger, men pengene skal fortsatt brukes riktig.

Flere har pekt på at vi nå faktisk kanskje igjen setter pris på verdien av arbeid og verdiskaping. Mon det. For mens helsearbeidere får velfortjent anerkjennelse, så jobber det folk for å holde hjulene i gang over hele landet. Noen på venstresida forsøker å skape falske fronter mellom arbeidstakere, og mener at krisa viser hvem som står for den ekte verdiskapingen i Norge - nemlig renholdsarbeidere, transportarbeidere, butikkansatte og sykepleiere. Man kan gjerne mene at alle disse burde tjene mer, men det trenger ikke bety at alle andre man ikke liker - eiendomsmeglere, forretningsadvokater,. konsulenter, PR rådgivere eller sett inn grupper du ikke liker her - burde tjene mindre, eller ikke eksistere i det hele tatt. Denne debatten flytter seg innover fra ytre venstre, i en samfunnsdebatt der begreper som velferdsprofitører har fått bite seg fast om legitime virksomheter som leverer gode velferdstjenester i Norge. Vi trenger alle for å få hjulene til å gå rundt, og det er supert at flere arbeidstakere får anerkjennelse for den jobben de gjør. En positiv konsekvens av krisen er kanskje at ingen noen gang undervurderer viktigheten av "kassadama på Rema" igjen.

Når hurtighet går foran presisjon så er det klart at ikke alt av virkemidler er perfekt når de kommer fra verken regjering eller Storting. Det er heller ikke mitt poeng. Men selv i Norge har vi ikke ubegrensa med ressurser og midler til å kompensere alle for alt. Vi kan derimot forsøke å gjøre det litt mindre ille for de aller fleste. Da må vi faktisk også prioritere selv om det er krise. Eller særlig fordi det nettopp er krise.

torsdag, april 02, 2020

Ingen krisepakke til handelsnæringa?

Trenger vi mer kvinneperspektiv i utformingen av krisepakkene?

Det var problemstillingen jeg fikk fra Klassekampen i går, der Aps Anette Trettebergstuen og SVs Elisabeth Kaski tok til orde for nettopp dette på bakgrunn av en analyse fra Frisch-senteret som viste at kvinner i privat sektor var mer utsatt for permitteringer enn menn.

Jeg sa at jeg ikke var enig at vi trengte en krisepakke for kvinner. Det har Klassekampen oversatt til at jeg mener det ikke trengs en krisepakke for detaljhandelen. Under overskriften "Kan ikke redde alle" - skriver avisa følgende:

Stortingsrepresentant for Høgre, Heidi Nordby Lunde ser ikkje behovet for ein krisepakke for handelsnæringa. Ho meiner det frå før var overetablering av butikkar i Noreg.

– Mange butikkar sleit før koronakrisa, og det blir feil å halde dei kunstig i livet.

Lunde trur frisørar vil kunne ta opp att arbeidet på dagen når yrkesforbodet blir oppheva, men at tilsette i næringar som turisme, servering og handel vil måtte finne seg anna arbeid.

– Tilbodet i Oslo er dimensjonert for fleire enn dei som bur her. På grunn av internasjonale restriksjonar vil ikkje turistane kome attende på lang tid. Det kan ikkje norske myndigheiter kompensere for.

-------

Her mangler det, for å si det forsiktig, litt kontekst. Så da refererer jeg til meg selv og min samtale med journalisten i går - hvor jeg i hovedsak problematiserte med at 70 prosent av ansatte i offentlig sektor er kvinner, som i mindre grad er berørt av krisen og har tryggere jobber enn de fleste i industrien og privat næringsliv, der 70 prosent av ansatte er menn, som er mer utsatt for sesonvariasjoner og konjunktursvingninger. Jeg viste til at det er forskjell på bedriftsmarkedet for industri, som tar lengre tid å planlegge og prosjektere, enn privatmarkedet for personlige tjenester, der en frisør kan plukke opp saksa samme dag som restriksjoner oppheves. Og at det er forskjell på et midlertidig bortfall av et marked vi vet kommer tilbake, som til handel og restauranter, mot et varig, globalt fall i reiselivsmarkedet, som vil ta år før det restituerer seg - om det noen gang gjør det. Dette er altså oppsummert i at jeg ikke ser "behovet for ein krisepakke for handelsnæringa" - i en artikkel som etterlyste kvinneperspektivet i krisepakkene.

Å oppsummere dette med at jeg er mot tiltak for detaljhandelen blir altså feil. 

La meg utdype for de spesielt interesserte (eller forbanna):

For det første så omfattes detaljhandelen, hotell- og restaurant, aktører for personlige tjenester (frisører, PT, velvære og pleie) av de generelle tiltakene og er dermed inkludert i tiltakspakkene. Arbeidstakere får dagpenger og selvstendig næringsdrivende (frisører, PT, velvære) får nå dagpenger som de normalt ikke kvalifiserer til og kommer inn på sykepenger fra dag fire, mot normalt dag 17. Kutt i mva, og utsatte skatter og avgifter, treffer virksomhetene, og kontantstøtte for faste utgifter er vedtatt, men ikke helt ferdig. Detaljhandelen, hotell og restaurant er de som er mest utsatt. Dette er bransjer som nå utvilsomt sliter massivt, og det er en del av de generelle tiltakene som ikke treffer så godt for dem. Særlig de som har fått yrkesforbud og stengingsvedtak skal og må kompenseres.

Så nevnte journalisten at Kaski trakk frem blant annet sportsbutikkene, som vi har sett flere konkurser i. Men som jeg sa - disse konkursene kom lenge før korona, og kom på grunn av en kombinasjon av overetablering og økt konkurranse av internettbutikker. Dette er ikke noe regjeringen skal eller bør kompensere for, men en tilpassing til et marked der tilbudet har vært mye større enn etterspørselen. Nå meldes det at kleskjeden Ricco Vero er konkurs og H&M må si opp titusener av ansatte globalt. Koronakrisen kom samtidig med at detaljvarehandelen har vært utsatt for knallhard konkurranse via netthandel - og at mange av oss drar på storbyshopping og legger igjen pengene våre i andre byer og andre land. Det siste er det i hvert fall midlertidig slutt på.

Det er ingen tvil om at vi må ha tiltak som hjelper detaljvarehandelen og butikker i Norge. Tiltakene er allerede på plass eller under utforming, og jeg tar gjerne en debatt om disse eller innspill til utforming.

Men å tro at vi kommer over på andre siden uten konkurser av enkeltvirksomheter eller hele kjeder er naivt. Også mange av disse har vært avhengig av reiseliv og turister. Vi kan ikke kompensere for varig bortfall av et marked som kanskje aldri kommer tilbake til de høyder vi har sett de siste årene.

Når det gjelder reiseliv, inkludert hotell og restaurant, så er spørsmålet er om det er mulig å kompensere for fallet i etterspørselen for å beholde alle virksomhetene og arbeidsplassene. Mange av disse er avhengig av et marked som neppe kommer seg på beina igjen like kjapt som en frisør kan komme tilbake i jobb det øyeblikket restriksjonene opphører. Norske myndigheter kan ikke kompensere for et varig fall i et globalt reiselivsmarked, da må vi begynne å betale tiltakspakker til reiselivsarrangører i utlandet og satse på at andre land får sin befolkning frisk og hever reiserestriksjonene raskt slik at dette markedet kommer tilbake til å matche eller slå fjorårets rekorder. Jeg er villig til å vedde pensjonen min på at det ikke skjer. Med andre ord - vi kan ikke holde alt og alle kunstig i live i håp om et kombinert helse- og markedsøkonomisk mirakel på reetablering av dette markedet i 2020. Som KK siterer meg på - eksempelvis er tilbudet i Oslo dimensjonert for flere enn de som bor her (cruisenæringa og andre turister). De som hatet cruisenæringa kan nå klappe i hendene. Oslo har hovedsakelig klart å absorbere det antallet som kommer inn, og mange restauranter, butikker og arrangører har levd av både disse og andre turister som ikke kommer tilbake.

Så er det slik at kvinner utgjør 70 prosent av ansatte i offentlig sektor, som i mindre grad er berørt av omstilling og permitteringer enn privat, og hvor arbeidsplassene er trygge når vi kommer over på den andre siden. Vi har og vil ha behov for lærere, sykepleiere, omsorgsarbeidere, tekniske fagarbeidere innen vann, avløp og annen infrastruktur - og byråkrater for den saks skyld. Det skjer også omstilling, til dels store omstillinger, innen offentlig sektor, men de er forskånet for sesongvariasjoner, konjunktursvingninger og store strukturelle bransjevise endringer som konkurranse og ny teknologi fører til.

I et kjønnsperspektiv så er det hovedsakelig menn som jobber i bransjer og i frontfagene i privat sektor, som er sterkt konkurranseutsatt, opplever både sesongvariasjoner og konjunktursvingninger. Selv om permitteringsordningen først og fremst har vært retta mot industri, så gjelder den for alle bransjer og alle kjønn likevel.

Jeg er generelt villig til å se på kvinneperspektiv, LHBT+ perspektiv og minoritetsperspektiv på det aller meste, men ofte kommer jeg frem til at det perspektivet som presenteres enten er politisk vridd eller ikke treffer. Som regel finner jeg at vi er mennesker alle sammen, og er mer tjent med et individorientert perspektiv for å best mulig ivareta enkeltmennesker i stedet for grupper.

Å oppsummere det med at jeg er mot tiltak for detaljhandelen blir altså feil.


onsdag, februar 05, 2020

Nå rakner Norge

Vi er en hårsbredd unna voldelige demonstrasjoner og et samfunn som går opp i liminga. Visstnok.
Jonas Gahr Støre frontet denne uka norsk venstresides ønske om voldelige demonstranter ikledd gule vester. Til tross for at FNs utviklingsprogram senest i desember la frem sin rapport om levekårsindeksen, der Norge for 15. år på rad ble kåret til verdens beste land å bo i, så mener Støre at Norge er i ferd med å gå opp i limingen. Slik nører han oppunder samme endringsfrykt og polarisende debatt som sine rødgrønne kollegaer fra ytterste Rødt til populistene i Senterpartiet. De har lenge forsøkt å dra debatter fra land som Frankrike, Storbritannia og USA til Norge.

Det underlige er at Støre, som burde kjenne Frankrike godt, heller viser til franske forskere ved Sorbonne enn til noe annet han burde kjenne godt, nemlig fagbevegelsen. I et land med 67 millioner innbyggere har den største franske fagbevegelsen bare 600 000 medlemmer. Til sammenligning har norske LO 930 000 medlemmer i et land med 5,3 millioner mennesker. I Norge nyter arbeidstakerforeningene stor respekt fordi de tar ansvar og er med på å forankre politiske beslutninger når det er nødvendig, som i pensjonsforliket og gjennom ansvarlige lønnsoppgjør. Trepartssamarbeidet bidrar til omstillingsevne, og vi kommer til å trenge alle gode krefter for å lykkes med de store omstillingene Norge skal gjennom i årene som kommer.

I Frankrike har fagforeningene liten tillit og myndighetene har ingen ansvarlige parter i arbeidslivet de kan gå i dialog og forhandlinger med. Den minste endring fører til massedemonstrasjoner. Og selv om forskerne ved Sorbonne skulle ha rett i at lokalsamfunnet rakner når møteplassen forsvinner med storkiosken, så er det ikke slik i Norge at først forsvinner tilbudene, deretter flytter folk. Det er gjerne slik at folk har flyttet først, og deretter forsvinner tilbudene til de som blir igjen. Klart det gjør vondt.

Men norsk venstreside ønsker så inderlig opptøyer mot regjeringens politikk at de nærmest maner det frem. Ved å nøre oppunder misnøye og frustrasjon, kan det gå troll i ord. Spørsmålet er om et opprør mot opplevd urettferdighet lar seg døyve med å reversere Høyre-regjeringens reformer og spre kemnerkontorer, domstoler og ubetjente lensmannskontorer tynt utover landet. Det er ikke sikkert kvaliteten på tjenestene og saksbehandlingen hos Nav øker gjennom å opprette flere kontorer. Men Støre fremstiller Nav og lensmannskontorer som viktig møteplasser i lokalsamfunnet. La meg respondere på et språk Støre forstår: quoi?

Den eneste gangen kemnerkontorene har opplevd kjærlighet og støtte, er vel da regjeringen reduserte kommunale kemnerkontor fra 288 til 56. Enkelte steder var det kommunale kemnerkontoret en 20 prosent-stilling. Ikke akkurat et robust grunnlag for å slå kraftig tilbake på svart økonomi og organisert kriminalitet. Støre nevner økte skatter som bakgrunn for opprørene i Frankrike. Å opprettholde 288 kemnerkontor koster 360 millioner kroner mer enn nødvendig i året for å subsidiere arbeidsplasser etaten selv sier at den ikke trenger. Det samme gjaldt for lensmanns- og politikontorer, der 86 av 340 kontorer hadde åpningstid tre dager eller mindre i uken, eller Posten, som omstilles fordi antall fysiske brev er redusert med 65 prosent de siste tjue årene. De aller fleste tjenestene, fra bank, post, kemner og butikk, er ikke sentralisert, men desentralisert helt inn og hjem til folk. (forts under bildet)

Vi trenger en bærekraftig offentlig infrastruktur, ikke offentlige etater og tjenester smurt tynt utover. 
Hvis økte skatter og avgifter fører til opprør, så kan høyresida bare begynne å glede seg til et eventuelt regjeringsskifte. Reversering av alle reformer og endringer kommer til å koste. Oppå det kommer nye ønsker og tiltak. Minn meg på at jeg må kjøpe aksjer i bedrifter som syr gule vester.

Men Støre har rett i to ting. Høyresida klarer ikke adressere sorgen mange føler av å se endringene rundt seg. Klart folk savner postkontoret og lokalbutikken (kemnerkontoret er jeg litt mer usikker på). Selv om AS Norge går så det suser, så flytter fortsatt unge fra bygda. Lyset slukkes på gården bestefar drev, i beste fall blir boligen brukt som sommerhus av barnebarna. Og han har også rett i at vi trenger en bærekraftig offentlig infrastruktur over hele landet, som på den ene siden effektivt klarer å levere gode tjenester, på den andre siden faktisk løfter lokalsamfunnene der det er arbeidsplasser og grunnlag for vekst. Når lyset slukkes ett sted, så tennes det et annet. Det er ikke slik at folk bare flytter til de store byene. De flytter til regionale tettsteder, der det finnes flere butikker, cafeer og kulturhus. Det er her vi må satse. Omstillingen må være inkluderende og skape optimisme. Det har ikke regjeringen lykkes så godt med. Det hjelper lite å fortelle at det går bra på makronivå, når det ikke føles slik for de som sitter i den harde enden av endringene.

Men bruker vi 360 millioner på kommunale kemnerkontorer vi ikke trenger, så har vi ikke penger til det vi trenger av politifolk, sykepleiere og barnehager. Sist Ap styrte landet var vi på peak olje, med oljepriser opp til 120 dollar fatet. Siden den gang har oljeprisen krasjet og 50 000 stillinger forsvunnet i bransjen. Vi skal inn i et grønt skifte som gjør at selv om vi skal leve av og med oljeindustrien i tiår fremover, så må AS Norge faktisk begynne å prioritere, ikke reversere endringer. Det grønne skiftet må skape inkluderende vekst, arbeidsplasser og muligheter over hele landet, men vi kan kanskje ikke holde liv i hver eneste bygd.

Det som vil gjøre at Norge går opp i limingen er dersom vi fortsetter å bruke penger på å smøre offentlige tjenester og etater tynt utover hele landet i troen på at det vil stoppe utviklingen. Det er forstemmende å se Arbeiderpartiet forsøke å konkurrere med Senterpartiet med svartmalingen av Norge og norske forhold. Alt er ikke bra, og mye kan gjøres bedre, men det er en grunn til at vi fortsatt topper listene over land i verden det er best å bo i, best å være pensjonist i, best å være barn i og best å drive næringsvirksomhet i. Dette har ikke kommet av seg selv, og vil heller ikke forbli slik dersom vi ikke endrer for å bevare disse kvalitetene. Det er de som ikke er villige til reformer i dag, som svikter de som trenger velferdsstaten mest i morgen.