Muhammed-karikaturene revisited

Under ett minutt etter at jeg som blogger sto frem med fullt navn i Dagbladet for i dag nøyaktig tjue år siden kom den første drapstrusselen. Jeg var en av flere norske bloggere som startet en aksjon for å publisere Muhammed-karikaturene da ytringsfrihet og religionskritikk ble satt under et press og førte til en intens debatt om blasfemi og islamhets.

Frem til da hadde jeg blogget anonymt under kallenavnet VamPus, men mente det var feigt å oppfordre andre til å ta belastningen uten selv å stå frem med fullt navn. Så da gjorde jeg det. Bloggaksjonen ble startet med en idè om både å stå opp for ytringsfrihet og at jo flere som publiserte, dess mindre ville trykket bli på den enkelte. Naivt, kanskje, og selvsagt ikke så lite selvhøytidelig tro på vår egen viktighet som bloggsfærens riddere av det frie ord. Men Jyllands-Postens daværende kulturredaktør Flemming Rose har noen av de samme refleksjonene i Erle Marie Sørheims bok «Karikaturenes historie - fra hulemalerier til Charlie Hebdo». Han mener at «the original sin» var at de store mediene unnlot å trykke tegningene og dermed kommuniserte at tegningene var så forferdelige at de ikke kunne vises.

Det var Jyllands-Posten som opprinnelig bestilte og trykket karikaturene som en kommentar til at en barnebokforfatter ikke fikk noen til å illustrere profeten Muhammed i frykt for represalier. De tolv beryktede karikaturene ble publisert i september 2005 og førte riktignok til både reaksjoner og debatt i Danmark da de kom. Men da striden bokstavelig talt blusset opp igjen i januar 2006 så var det etter at fem muslimske menn som bodde i Danmark aktivt mobiliserte mot karikaturene gjennom å spre både dem og tre andre langt mer krenkende og obskøne bilder på en mobiliseringsreise i Egypt i desember 2005. 

I januar 2006 begynte de å brenne først danske, så norske flagg. Lørdag 4. februar ble både den danske og den norske ambassaden i Syria stormet og brent ned, og en NATO-base i Afghanistan under ledelse av norske ISAF-styrker ble angrepet den 8. februar av en større menneskemengde som kastet håndgranater og brannbomber. 

På debattmøtet som bildet jeg bruker her er hentet fra, ble jeg spurt fra en i salen fra forsvaret om hva jeg syntes om at norske styrker ble angrepet på den måten. Jeg husker ikke ordrett hva jeg svarte, men det var langs linjene med spørsmål tilbake om hva de tror de forsvarer når de tar på en norsk uniform om ikke ytringsfrihet og demokratiske verdier. Dette kommer ikke gratis. 

Men på det tidspunktet bloggaksjonen startet hadde det politiske Norge kastet den kristne avisen Magazinets redaktør, Vebjørn Selbekk, under bussen gjennom å vise til ytringsansvar da han den tiende januar 2006 publiserte karikaturene. Til tross for at flere norske medier hadde brukt faksimiler av karikaturene i sine omtaler av debatten som hadde pågått i Danmark, skrev de seg selv ut av tidslinjen og brukte Magazinet og Selbekk som skjold mot kritikk og trusler mot seg selv. Det var kun Norsk Presseforbunds leder, Per Edgar Kokkvold, som støttet trykkingen og senere fikk Fritt Ords honnør for hans «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten, også under mangeårige drapstrusler, og for hans mange og skarpe kommentarer til journalistisk praksis som bidrag til pressens selvkritikk og selvregulering.» At ikke Selbekk fikk den samme anerkjennelsen var antakeligvis fordi at på det tidspunktet karikaturene ble publisert i Magazinet, støttet han den daværende norske blasfemiparagrafen som «som forbød offentlig gudsbespottelse». Ingen premie for dobbeltmoral. Selbekk har siden gått tilbake på sin støtte til paragrafen. 

De som valgte å publisere karikaturene ble stemplet som ytringsfrihetsfundamentalister og begrepet «ytringsansvar» ble introdusert fra politisk hold. Mange peker gjerne på Jonas Gahr Støre i denne forbindelse, siden Utenriksdepartementet under hans ledelse utformet et brev med en offisiell beklagelse over at Muhammed-karikaturene ble trykket i norske aviser. Men jeg husker jammen ikke mange andre politikere i andre politiske partier som reiste seg opp til forsvar for ytringsfriheten heller. 

Den gang skrev jeg i bloggen at: «Et fritt, mangfoldig samfunn bygges helt riktig på gjensidig tillitt og respekt. Man kan gjerne argumentere med at det ikke er respektfult å avbilde profeten Muhammed - som selvmordsbomber eller ikke. Men i et demokrati så dikterer ikke en gruppe ytringsfrihetens betingelser. "Vi støtter ytringsfriheten, men den medfører også forpliktelse til ikke å skade eller såre andre," sier lederen for Islamsk Råd Norge Muhammad Hamdan. Feil. Ytringsfriheten kan ikke begrenses ut fra et så subjektivt grunnlag. Kristne opplever vel så ofte, eller oftere, å få sin religion spottet på - og uten at liberale politikere tar seg bryderiet med å be om at disse skal respekteres.»

Og i et annet innlegg der jeg spurte om jeg var ekstremist eller engasjert forsvarer: 

«Ytringsfriheten er en grunnleggende demokratisk rettighet og er også uløselig knyttet til fri religionsutøvelse. Demokratiske rettigheter skal aldri tas for gitt, men forsvares klart, tydelig og lidenskapelig. Noen har stilt spørsmålstegn ved VamPus’ motiv for oppfordringen om å publisere tegningene bredt. La det ikke være noen tvil: dette dreier seg om retten til å publisere, kritisere og utfordre det samfunnet vi lever i uten å frykte for represalier av noen art. Det dreier seg om å ikke la seg kneble av verken fanatiske ekstremister i frykt for eget liv, eller en politisk korrekt tvangstrøye som relativiserer de grunnverdiene som vårt liberale demokrati er tuftet på. Dette er ikke et angrep på muslimer som bekjenner seg til sin tro og som bruker religion til å forsøke å forstå en komplisert verden, finne rammer for egen tilværelse og vokse som menneske gjennom den selv- refleksjonen en religiøs tilhørighet kan gi. Om noe, så kritiserer dette de mennesker som misbruker en religion til å fremme sin egen politiske agenda, tilrane seg makt over andre mennesker, gjøre onde gjerninger i sin guds navn. At mange føler seg provosert, såret eller krenket kan jeg forstå, og disse har også rett til å ytre sine følelser, men aldri gjennom vold eller trusler om vold. 

Norsk presse er gjerne raskt på banen for å påberope seg ytringsfrihet og hensynet til samfunnets interesser når de blir kritisert for tøff journalistikk mot enkeltpersoner, enten det dreier seg om bedriftsledere eller politikere. Her hadde de muligheten til å vise en hel kulturkrets hvordan demokratiet er bygget, vise rakryggethet og faktisk bruke ytringsfriheten til noe mer viktig enn å forfølge Sven O. De har valgt å ikke gjøre det. Jeg er skuffet, men ikke overrasket.» 

Den gang ble vi stemplet som ytringsfrihetsfundamentalister. I årene som fulgte ble det avdekket og avverget flere terroraksjoner under planlegging. Mye snudde i debatten etter det dødelige angrepet på Charlie Hebdo. Men selvsensuren som fulgte med kravet om ytringsansvar og mange redaktørers begrunnelse om at karikaturene som satt våre demokratier i brann ikke hadde noen aktverdig grunn til å bli trykket (Finn Holmer-Hoven, redaktør i Fædrelandsvennen) eller noen journalistiske grunner til å bli trykket da (Bernt Olufsen, VG), er fortsatt påfallende. 

Så hva tenker du – feige redaktører eller ansvarsløse bloggere? 

For min del ble jeg katapultert ut i offentligheten, der jeg har vært en stemme siden. Selv om truslene haglet, motivene ble mistenkeliggjort og jeg ikke sov hjemme første natten, så tenker jeg det er en liten pris å betale sammenlignet med de som står opp for demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter over hele verden med livet som innsats hver dag. 

 Vi skylder dem å gjøre det samme.

Føkk EU!

Faksimile fra Dagsavisen

Det er interessant å se nordmenns reaksjoner når Norge blir behandlet som det utenforlandet vi selv har valgt å være. Da toll på jernlegeringer kom som svar i handelskrigen USA fører mot resten av verden, så manglet det ikke om krav om å straffe EU gjennom å true med å kutte energiforsyningen til EU (som for øvrig primært går til NATO-land), innføre eksportavgift på kraftforsyninger eller holde tilbake EØS-midler (som går til land der vi utvikler våre egne markeder for salg av norske varer og tjenester). 

Men det er altså Norge som sier nei til EU, ikke EU som sier nei til Norge. Mens EU styrker seg som sikkerhetspolitisk aktør, investerer i økt konkurransekraft og samarbeider tettere og mer integrert, blir utenforskapet stadig med utfordrende. For verden har endret seg på de over tretti årene EØS-avtalen og EUs indre marked har eksistert. Selv med 102 tilleggsavtaler som hviler på EØS-avtalen, er ikke dette nok for å sikre norske interesser. Likevel velger et flertall av nordmenn å si "føkk EU".

Les kommentaren i Dagsavisen her.

Trojansk konservatisme

Faksimile fra Dagsavisen.

Tekst skrevet som spalte i Dagsavisen, men de har lagt den bak betalingsmur :-( - så derfor gjengis den i sin helhet her:

Trojansk konservatisme

At partiet Høyre og resten av borgerlig side ikke klarte å kapitalisere på en såkalt høyrebølge i det norske stortingsvalget handler kanskje om at denne også har krusninger som handler om mer enn å begrense staten og offentlig pengebruk. Det kan jo synes som at moderate velgere ikke likte en høyreside som forsøkte å surfe på disse strømningene for kortsiktig politisk gevinst.

Det foregår nå en verdikamp i Europa hvor det har vokst frem et ytre høyre som omtaler seg selv som «konservative». Denne konservatismen er en trojansk hest for anti-liberale ideer, statlig kontroll, nasjonalisme og intoleranse. Viktor Orbán kaller Ungarn for et illiberalt demokrati og omtaler seg som konservativ. Marine Le Pen i Frankrike eller Alternativ für Deutschland snakker varmt om kristne verdier, men undergraver grunnleggende rettigheter. Det er ikke konservatisme de forsvarer – det er makt forkledd som moral.

Den konservative idétradisjonen vi her i Norge har adoptert i hovedsak fra Storbritannia har stort sett vært politisk liberal og alltid tatt avstand fra autoritære ideer, med et tydelig forsvar for enkeltmenneskets frihet og en velfungerende rettsstat som begrenser statens makt over individene. Når ytre høyre ikler seg konservative begreper og samtidig undergraver domstolens uavhengighet, frie medier og akademisk frihet, da er det ikke lenger konservatisme – da er det en falsk flagg-operasjon. Og den må få mer motstand fra oss som står for en liberal rettsstat, ytringsfrihet, frie institusjoner, en velregulert markedsøkonomi og et mangfoldig sivilsamfunn.

Begrepet «hundefløyte» er hentet fra fløyter med høyfrekvente lyder som brukes med hunder og ikke oppfattes av mennesker. Det brukes om et kodet politisk budskap som kan høres uskyldig ut, men har et meningsinnhold som oppfattes av de det er ment å treffe. Når influenseren bak Husmorhæren skriver at de bare er kvinner som ønsker at familieverdier skal løftes høyre opp i samfunnet og at det skal bli tatt større høyde for menneskelig biologi, det opprinnelige og naturlige, så er ikke det bare et innlegg for å endre foreldrepermisjonen og kunne prioritere å være mer hjemme med små barn. I neste setning skriver hun at hun stiller spørsmål ved det som er utbredt og normalisert i dagens samfunn. Tradisjonelle verdier blir brukt som påskudd for å begrense kvinners og skeives rettigheter, og stiller selvsagt spørsmål ved om ikke likestillingspolitikken har gått for langt. Det trolig KI-genererte bildet av smilende kvinner i kjoler med kjevler hilser tilbake til femtitallet, den gang min mormor måtte skille seg ved dom og ble stående med eneansvaret for en datter hun ikke kunne velge å være hjemme med, uten dagens tilbud om barnehage eller barnepass. Det er så jeg kjenner asken i urnen hennes virvle opprørt.

Illiberale krefter bruker dessuten gjerne staten til å forme en ekskluderende nasjonalisme. Rettsstaten uthules gjennom en flertallsretorikk for å svekke minoriteters rettigheter, hvilket undergraver selve grunnlaget for det liberale demokratiet der individet står i sentrum. Men konservatisme bygger på troen på et sterkt sivilsamfunn og et mangfoldig fellesskap, ikke en kulturelt ensrettet stat. Konservative skal være de fremste forsvarerne av maktfordeling og domstolenes uavhengighet.

Ytringsfrihet forsvares selektivt, ikke minst blant de som mener seg kneblet fordi de møter meningsmotstand eller blir bedt om å belegge påstandene sine. Da jeg var ansvarlig for nettdebatten på ABC Nyheter, fikk de kneblede alltid tilbud om å få sine kommentarer re-publisert etter å ha blitt slettet for rein løgn og rasisme dersom de kunne belegge noen av påstandene sine. Det skjedde ikke én gang i løpet av de tre årene jeg var der. Selv publisert jeg som blogger Muhammed-karikaturene og sto for første gang frem under fullt navn for nå snart 20 år siden, nettopp for å stå solidarisk i stormen med andre som gjorde det samme. Det var ikke den forutsigbare kritikken fra den illiberale venstresida som skuffet mest, men unnfallenheten blant de man skulle tro sto opp for ytringsfrihet og åpen debatt.

Dersom autoritære eller illiberale krefter på ytre høyre bruker den moderate, ansvarlige høyresidas begreper for å maskere autoritære strømninger som ikke tåler pluralisme, motstand eller maktkritikk, vil den moderate høyresida tape i lang tid fremover. Hvis ikke vi liberalkonservative tar tilbake definisjonsmakten, vil andre definere oss sammen med de kreftene vi tradisjonelt vil bekjempe.

Grekerne bygget en gigantisk hul hest for å innta og bekjempe byen Troja. Vi kan ikke la illiberale krefter uthule våre verdier og idéer om frihet, for da ødelegges vi innenfra. Derfor må vi gjenreise konservatismen som et liberalt prosjekt som bygger broer mellom generasjoner og grupper, i stedet for å grave grøfter. Vi vet hvordan det ser ut når frihetens språk brukes til å frata folk frihet. Vi har sett det før. Liberale og klassisk konservative på borgerlig side må samle seg og stå opp mot disse kreftene.

Da de moderate høyrepartiene (EPP) markerte tydelig hvor grensene gikk mot ytre høyre under valget til Europaparlamentet i 2024, vant de ikke bare valget. De fikk også flere mandater og er den største partigruppen i parlamentet. Det er mulig å gjøre moderate reformer av egen politikk for å treffe tidsånden bedre, og dermed bli det bolverket mot de illiberale høyrepopulistiske strømninger vi burde være.

Kristin Clemet skal visstnok ha sagt at liberalisme og konservatisme kan være som gin og tonic; forferdelig hver for seg, men veldig godt sammen. Vi må ta eierskap til konservatismen som et ansvarlig, liberalt prosjekt, eller kan den blir et politisk våpen for de som ikke har frihet som mål, men makt som metode. Det er ikke nok å gjenkjenne den trojanske hesten. Vi må også nekte den adgang.

Geir Pollestad og duften av blomster og hasj

Faksimile fra Dagsavisen

Senterpartiets Geir Pollestad angriper nok en gang Oslo. Denne gang fra en benk i Slottsparken, der han fantaserer om å ta knekken på alle rottene i byen, mens han tar dype drag av eimen av blomster og hasj. Han vil aldri forstå at det er ikke drømmen om en stilling i et statlig direktorat som trekker folk til Oslo, men at drømmer kan realiseres i en by der mangfoldet gror i takt med antall mennesker. 

Mange folk foretrekker faktisk å stå trangt på trikken fremfor å måtte være avhengig av bil for å besøke naboen. Jeg har skrevet det før, og gjør det gjerne igjen: Det snakkes mye dialekt på homobarene i Oslo. Fordi her finner folk andre som ligner på en selv. Mange nok til å være et miljø. Eller mange nok til å forsvinne i mengden. Det er ikke et resultat av «Den Store Sentraliseringsplanen» som stort sett kun finnes i hodene på senterpartister. Folk sentraliserer seg sjøl. Fordi de vil bo der alle andre er, der det finnes flere mennesker enn det finnes trær.

Les hele kommentaren her. 

Den syke sykelønnsdebatten

I dag har Høyre skjerpet egne helseløfter - syke folk skal få hjelp raskere (tenk det). I stedet for at vi så villig betaler for at syke folk forblir syke, vil vi betale for å få folk friske gjennom å bruke ledig kapasietet der den er tilgjengelig, og vi skal selvsagt gjeninnføre fritt behandlingsvalg - der du får velge mellom offentlige sykehus og private behandlingssteder som har avtale med det offentlige. Det er altså ikke fritt frem for private, det krever at du - som jeg hadde til koloskopi hos privat - har fått fastslått rett til en behandling som er helsemessig begrunnet. 

Og for de som er opptatt av at private kan komme til å tjene penger og gå med overskudd av å sørge for at syke nordmenn blir raskere friske - vel, Ap og Sp med støtte fra SV, synes det er helt greit at utenlandske private equity fond får garanterte overskudd fra norske skattebetalere gjennom at de eier 90 prosent av de såkalt "gratis fergene" som regjeringen skryter av. Det må de gjerne gjøre, men da kunne vi slippe gnålet om velferdsprofitører når det handler om å sørge for kompetanse, kvalitet og kapasitet i helsetilbudet til syke nordmenn. Nok om det...

Les om helseløftet her. 

Men den latente sykelønnsdebatten er kronisk syk. Skal vi likevel ikke snakke om sykefravær og sykelønn?

Når sykelønn diskuteres, graves det så dype grøfter at vi begraver reelle problemstillinger, fakta og nyanser så dypt at ikke er mulig å løfte de opp igjen. En selvsagt gjenganger i kommentarfeltene er da at politikere selv sykemelder seg dersom de har driti på draget og ender opp med å få driten smurt ut over i full offentlighet. Gjerne fortjent, og ofte til fortvilelse blant kollegaer som blir utsatt for mistenkeliggjøring og hets, samtidig som vi vet så inderlig godt at det bidrar til politikerforakt i en tid der den skjøre tilliten er viktigere enn noen gang.

I de hele tolv årene jeg har møtt på Stortinget vet jeg om i hvert fall tre kreftsyke stortingsrepresentanter som har møtt i stortingsalen og gjort den jobben de ble valgt inn for, med noen tilpasninger for å være mye ute på møter med mange mennesker i perioder da immunsystemet var satt sjakk matt. I tillegg døde en representant etter kort tid som innvalgt av aggressiv kreft, til stor sorg for sine kollegaer. Og som bedreviterne i kommentarfeltene påpeker - vi er jo bare en gjeng med sammensatte diagnoser fra fullstendig imbesile idioter til medisinske undere siden vi stadig ser ut til å klare å stå oppreist, selv uten ryggrad. Vi er jo så virkelighetsfjerne at kreftsyke kollegaer, venner og familie ikke trenger inn i denne bobla vår, der vi kun sitter ved et skrivebord og fantaserer om hvordan verden er for folk som enten har gått livets harde skole eller knekkes av formuesskatt. 

En av de åpne representantene (det er ikke alle som vil "bli" diagnosen sin i offentligheten), KrFs Torhild Brandsdal, satt med cellegiftpumpe i stortingssalen mens hun voterte, og fortalte også til TV2 at hun deltok i møter mens cellegiften ble pumpet inn i kroppen. En kollega i Høyre gikk bort før sommeren etter å ha jobbet 20 prosent stilling lenge mens han var syk, og i minnestunden ble det fremhevet hvor mye en tilknytning til jobb og kollegaer betydde under hele sykdomsforløpet. 

Faksimile fra TV2 - lenke til saken her. 

Å sette likhetstegn mellom sykdom og nødvendigheten av å være borte fra jobb med full sykelønn er like feil som å mene av funksjonsnedsettelser ikke er forenelig med arbeidsliv. Det er fordummende og fordomsfullt. Likevel er opportunt i debatten å snakke om alt sykefravær som hundre prosent nødvendig. Det er det ikke. 

Det er politisk opportunt å grøfte debatten. Bruke helt åpenbare eksempler på yrkesgrupper alle er enige om at ikke bør gå på jobb, som intensivsykepleiere som kan risikere å smitte utsatte pasienter selv med en enkelt forkjølelse. Siden akkurat de kan ikke ta hjemmekontor, synes logikken å være at alle skal ha full sykelønn alltid uansett hvilken stilling de har og hva som er mulighetene for lovforpliktet tilrettelegging fra arbeidsgivers side. På et sykehus skulle man jo tro at det var mange oppgaver som kan løses uten pasientkontakt dersom man faktisk kan jobbe, om noe redusert kapasitet den eller de dagene. Som alle oss andre. Men alle er faktisk enige i at full sykemelding er helt riktig og uproblematisk når folk er syke og ikke skal være i jobb, eller trenger den restitueringen full sykemelding gir for å bli helt friske og komme tilbake til arbeid. 

Det er faktisk ikke det sykelønnsdebatten burde handle om. Det er en såkalt stråmannsargumentasjon, definert som «å tillegge motparten en mening de ikke har, og deretter argumenterer mot denne falske påstanden istedenfor å angripe deres faktiske argument som en avledningsmanøver som brukes for å unngå å ta opp det reelle poenget i diskusjonen». 

Jeg har sagt mange ganger at selv om jeg er en tilsynelatende funksjonsfrisk arbeidstaker på heltid, så kan mine kollegaer bekrefte at jeg på langt nær er 100%. I hvert fall ikke hele tiden. I beste fall glimter jeg til noen ganger i uka, selv om jeg er fullt ut til stede og møtende. Det gjelder nok for de fleste skulle jeg tro. Det betyr at en arbeidsplass stort sett alltid har et naturlig slack i produktiviteten avhengig av dagsformen på helt vanlige, funksjonsfriske ansatte. Jeg nekter å tro at de som har brukt helgen på å gå Birkebeineren er 100% produktive når de møter på jobb mandag morgen. Å være syk eller ha en diagnose er ikke det samme som å ikke kunne eller ville jobbe. Vi har mennesker med sykdommer, diagnoser, funksjonsnedsettelser som forsøker å kjempe seg inn i arbeidslivet, samtidig som vi i sykelønnsdebatten bruker sykdom for å ikke kunne jobbe.

I og med at vi har mange eksempler på både private og offentlige virksomheter som har klart å få ned sykefraværet tilsynelatende uten å tvinge syke folk som ikke bør jobbe tilbake til jobb, så sier det seg selv at det er mulig å gjøre noe med sykefraværet - også uten endringer i sykelønnen. Betyr det at de som tidligere har vært borte har løyet eller tilsneket seg noe? Nei, det kan være enkle ting i arbeidshverdagen som ikke har vært avklart - som at man kan få andre arbeidsoppgaver. Noen steder opplevde de nedgang etter tydelige forventninger om at man må ringe inn, ikke sende sms, og at alternativer skal vurderes dersom det er mulig. 

Arbeidsgivere har blitt pålagt mye ansvar og kostnader for å følge opp helse, miljø og sikkerhet, fra utbetaling av sykepenger, til tilretteleggingsplikt, plikt til å knytte seg til en bedriftshelsetjeneste, vurdere organisatoriske tiltak, sosiale tiltak og fysiske tiltak m.m. Det interessante er at dette jo er kjempet frem av blant annet arbeidstakerforeningene, men brukes nå som at alt arbeidsgiver plikter å forsøke å gjøre blir et press mot arbeidstaker.... så uansett hva som gjøres så er det feil. Og slik går no dagan....

Ledelse er komplisert. Mennesker er menneskelige. Det gjøres feil, men det gjøres også veldig mye riktig på arbeidsplasser rundt omkring. Enkelteksempler generaliseres i begge sider av debatten - alle har en kollega som har vært borte dagen etter en fest (jeg har vært den kollegaen, for å si det sånn) og noen opplever et utilbørlig press om å komme tilbake i jobb før de er friske. Men vi kan ikke lene hele denne debatten på det. 

Og så handler debatten ikke minst om en skole som unge fullfører og dermed står bedre rustet til å gå inn i arbeidslivet, det handler om å forebygge gjennom et personlig ansvar om å gå seg en tur og spise en gulrot i ny og ne, forebygge på arbeidsplassen og ikke minst få nødvendig helsehjelp så raskt som mulig så man unngår lengre sykefravær som leder til lengre perioder med sykelønn. Alt henger sammen med alt. 

Grådighetseffekten

 Når staten blir rik, starter kampen om oljepengene, skriver jeg i DN.

Sterke særinteresser – organiserte, høyrøstede og innflytelsesrike – karer til seg overføringer, støtte og skattefordeler. Resultatet er at milliarder som kunne gått til vekstfremmende formål og bedre velferd, ender i tiltak som hverken er lønnsomme, fremtidsrettede eller rettferdige. Staten bruker nå rundt 90 milliarder kroner i året på subsidier til ulike bransjer og prosjekter. Det er nesten tre ganger mer enn hva staten får inn i formuesskatt. Pengene går ikke primært til gründere og fremtidsrettede investeringer, men ofte til aktører som først og fremst er gode lobbyister.

Les hele innlegget her. 

Faksimile fra DN.

Sjarmen med tarmen

 - Hva driver du med?

Det fryktede spørsmålet kom fra legestudenten som hadde sommerjobb hos Aleris da jeg skulle inn til koloskopi. Han forsøkte å få til en lett og ledig samtale før jeg altså skulle få en tube med kamera opp der sola aldri skinner. 

- Hm. Du måtte spørre om det ja. Jeg er politiker. Så nå har du en gylden mulighet til å r#¤kjøre en politiker før valgkampen, svarte jeg. 

Det var tydeligvis ikke det svaret han forventet, men så vet jeg heller ikke hva han forventet, stakkar. Han forsøkte bare å fylle tiden med småprat før legen som skulle utføre selve inngrepet.. innførselen (?) kom og begynte prosedyren. 

Legestudenten lo godt i hvert fall, og tonen for de neste femten minuttene var satt. Jeg kunne følge det hele på en skjerm, og det slo meg at jeg kanskje burde vurdere en brasilian butt-barbering og at kinesere faktisk spiser innvoller. 

- Nuvel, når man har rundet Netflix i løpet av sommeren så er jo dette et alternativ, sa jeg mellom pustingen. 

Man bør forsøke å puste og slappe av. Behagelig blir det aldri, men det kan gå bedre enn fryktet.

- Åh, har du sett "Sjarmen med tarmen", spurte legestudenten.

- Eh, så rund blir aldri min Netflix-konto, svarte jeg.

- Men jeg synes medisinsk teknologi er utrolig fascinerende. Det eneste jeg ikke skjønner et at jeg har også fått et kamera inn i blodårene for å sjekke en blodpropp. Hvorfor har man ikke litt mindre tuber enn det der?

- Vel, den skal jo inn i et litt større rør, svarte studenten.

Jeg synes i grunn ikke det var en veldig god begrunnelse, men følte ikke at jeg var i en posisjon til å ta den diskusjonen. For å si det sånn. Men han la til at tarmen er et fascinerende organ som ville dekket en hel fotballbane i sin fulle utstrekning. Hrmph, tenkte jeg. Tanken på en hel fotballbane i magen forklarer jo livvidden på buksene mine. Jeg forsøker faktisk gå ned i vekt....

Men grunnen til at jeg startet dagen med en tube opp i rattata denne solfylte mandagen i juli, er at jeg har hatt magesmerter over lengre tid, og ble endelig henvist til koloskopi av fastlegen i juni. Fikk ganske raskt beskjed fra sykehuset om at det ikke var kapasitet til å ta meg imot, ble vist videre til en klinikk som senere måtte avlyse timen på grunn av sykdom uten å sette opp en ny. Det er ikke rart pasienter kan bli litt frustrerte, det er ikke akkurat sømløst dette her. Men i Helfo var det en hyggelig dame som sa at hun trykket på en knapp som gjorde at jeg kom inn i køen hos Aleris. Da var klokken ni om morgenen. Klokken 14:51 ringte Aleris opp og lurte på når det passet for meg. 

Tenk det. Å sjekke med pasienten eller la pasienten få velge time kunne kanskje løst problemet med at så mange ikke møter opp til innkallingen sin og kunne frigjort kapasitet og utnyttet ressursene i helsevesenet bedre. Bare en idè.

Uansett. Undersøkelse fullført. Rørsystemet i orden, noe som er en trøst når jeg på tre år har mistet to venner og kollegaer på min egen alder til tarmkreft - som tross alt er en av de vanligste kreftformene i Norge og som har økt de siste tiårene. Å komme til undersøkelse og behandling så raskt som mulig bedrer overlevelsesjansen. Sjarmen med tarmen er at legen med en gang kunne slå fast at den var frisk og fin. Om enn på størrelse med en fotballbane. Men det gjelder DEG også, he he. 

Så. Tilstanden uavklart. Så selv om det bare er ett år siden sist så er gynekolog neste. Dr Google kan fortelle meg at livmoren har form som en flattrykt omvendt pære og er cirka 7–10 centimeter lang, 4–5 centimeter bred og 2–3 centimeter tykk hos kjønnsmodne kvinner, og veier 30–60 gram. Det er nesten mer fascinerende enn en fotballbane av en tarm. Livmoren er tross alt livgivende og får plass til et par kilo skapninger som skal bli fremtidige skattebetalere. Det er mer enn tarmen kan si, tenk!

Jepp. Blogger igjen. Kjeder meg...

Brukte vi virkelig oljepengene på bil?

Grunnen til at dagens femåringer må jobbe lenger enn oss for å få samme pensjon som i dag, er at vi bruker opp penga på å finansiere løpende drift av en lite bærekraftig kommunestruktur, finansierer gratis ferjer eid av internasjonale private equity selskaper, holder oss med tomme politikontorer og billigere biler. Omtrent én av fem oljefondskroner vi har brukt siden 2001 har gått til å kutte avgifter på kjøp, bruk og eie av bil.

Jeg skriver i Dagsavisen - les hele her.

Faksimile fra Dagsavisen.

Sånn har sex blitt

Må man skrive under kontrakt for å kunne pule også nå da. Sånn har’e blitt.

Jeg skriver om reaksjonene på samtykkeloven i spalten i Dagsavisen. Les hele her.

Faksimile fra Dagsavisen.

Norges NATO-øyeblikk

Det øyeblikket svenskene og finnene så den brutale russiske invasjonen av Ukraina, snudde de fra Nato-skepsis til å ønske å trygge sin sikkerhet og sine interesser gjennom Nato-fellesskapet. Svenske og finske politikere kjente sin besøkelsestid, tok ballen og løp med den. Finland og Sverige er nå på plass i alliansen, og bidrar til at den blir sterkere og de selv tryggere.

Også i Norge så vi store politiske bevegelser i kjølvannet av Russlands fullskala angrepskrig, der støtten til fullt medlemskap i EU økte markant. Men da var det ingen norske politikere som var på ballen. Mistet EU-debatten sitt "NATO-øyeblikk"?

Les spalten i Dagsavisen her.

Faksimile fra Dagsavisen.

Nå må vi verne om EU og Nato

Lite visste en norsk forskningsstiftelse at deres forkortelse skulle bli USAs nye tilnærming til verden: «Fuck Around and Find Out» – FAFO.

Den nye verdensorden under Donald Trump er «fuck around and find out» – hvis dere ikke gjør som vi sier, så vil det bli konsekvenser. Les spalten i Dagsavisen her. 

Faksimile fra Dagsavisen. 

Kutt de føkkings kablene

Norge er ikke selvforsynt på kraft, men er avhengig av import når vi har underskudd. Kraftkrisen som traff Midt-Norge i 2010, gjorde at kundene betalte over 11 kr/kWh i noen timer i februar 2010. Dette var åtte år før Norge knyttet seg til det europeiske energibyrået ACER – som Høyesterett i en knusende dom ovenfor Nei til EU uansett har avvist at har noe som helst med kraftprisene i Norge å gjøre. Midt-Norge ble den gang reddet av kablene til EU-landet Sverige.

Likevel fortsetter debatten i mer eller mindre samme spor. Vi truer faktisk med å kutte kraftkablene fra Norge til NATO-landene Storbritannia, Danmark og Tyskland i en situasjon med energikrig mot Europa. Men vi forventer vel at disse landene stiller opp for oss dersom vi skulle bli angrepet?

Problemet er at det er opp til NATO-landene hvordan de svarer på "en for alle - alle for en"-paragrafen. Stiller de med hjelmer og pledd eller mannskap og militært matriell?

Har sagt det før, sier det igjen - de som tror at å sette norske interesser først, handler om å prioritere seg selv først, tar feil. Men vi kan jo sjekke velviljen til våre nærmeste venner og allierte, og kutte de føkkings kablene da - og se hvordan det går...

PS! Argumentet om at vi kan gjøre som vi vil fordi de er helt avhengig av norsk gass som vi er så snille å selge til dem er så dumt at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det er VÅRE budsjetter som er avhengig av å selge så mye som mulig og de rørene gassen eksporteres i flytter seg ikke av seg sjæl til andre land. Og hvis vi ikke skal selge til NATO-land som er med i EU fordi EU er teite, hvem skal vi selge til da? Hm?

Les spalten i Dagsavisen her.

Faksimile fra Dagsavisen. 

Natten da demokratiet vant

Forrige lørdag var det 35 år siden Berlinmuren falt. Det gjorde uutslettelig inntrykk å se mennesker gyve løs med sine bare hender på muren som sto mellom dem og demokrati og frihet. Det ble starten på mitt politiske engasjement.

Les hele innlegget i Altinget her.

Faksimile fra Altinget.no

Står norsk utenrikspolitikk fjellstøtt?

Innlegg på trykk i Vårt Land 12. november 2024 - bak betalingsmur.

Faksimile fra Vårt Land.

Vårt Land ser ut til å mene dette på lederplass. I en urolig verden er det kanskje viktig og riktig å holde fast ved det kjente. Men da Russland invaderte Ukraina førte dette til raske utenrikspolitiske endringer i våre naboland. Når verden endrer seg, så kan det også være viktig og riktig å tilpasse seg den nye verdensorden. EU-landene Sverige og Finland gikk inn i NATO, og NATO-landet Danmark fjernet sitt forbehold mot å delta i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Våre naboland har altså tegnet dobbel forsikring, fordi de så at verken NATO- eller EU-medlemskap var nok. Norge er nå det eneste NATO-landet med grense mot Russland som ikke er med i EU.

På Troll A-plattformen i Nordsjøen står det skrevet med tusj at «Vi er trygge sammen». Utsagnet er signert av statsminister Jonas Gahr Støre, NATOs daværende generalsekretær Jens Stoltenberg og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen: «Vi er trygge sammen». Møtet på Troll-plattformen synliggjør også hvordan Russlands krig mot Ukraina har styrket EUs rolle i europeisk sikkerhet. Ikke på bekostning av NATO, men i samarbeid med NATO.

NATO er vår viktigste forsvarsallianse. EU er en fredsallianse. Det er ikke bare Russlands brutale krigføring i Ukraina som har synliggjort viktigheten av et europeisk fellesskap. Under pandemien var Norge prisgitt tilknytningen til EU for at leveranser av varer og mat til norske butikker gikk friksjonsfritt, og at vi ikke ble rammet av EUs eksportforbud av medisiner og medisinsk utstyr ut av EU. EØS-avtalen reddet oss. Men Norge var ikke med da EU jobbet frem vaksineprogrammet som til slutt sørget for vaksiner også til oss. EØS-avtalen dekket ikke dette. Det var EU-landet Sverige som av egeninteresse sørget for å inkludere Norge. Vi er sårbare utenfor. Og det kommer en ny pandemi.

I sin halvårlige redegjørelse om EØS-samarbeidet til Stortinget sa utenriksminister Espen Barth Eide at EU nå i langt større grad kobler saksområder med mål om et mer sikkert, motstandsdyktig og selvforsynt EU. Det betyr at samarbeidet mellom de 27 medlemslandene nå utvikles raskt på områder som ikke dekkes av EØS-avtalen og de over 100 andre avtalene Norge har inngått med EU for å sikre våre interesser. For hvert nytt område, initiativ, program som EU-landene blir enige om, må Norge krype, trygle og be om nye avtaler.

I tillegg til regjeringens EØS-utvalg har tunge kommisjoner som Forsvarskommisjonen, Totalberedskapskommisjonen og Koronakommisjonen anbefalt tettere samarbeid med EU på nær sagt alle områder. Dette kommer ikke av seg selv og vil bli stadig mer krevende som utenforland. Allerede det faktum at vi har over 100 tilleggsavtaler med EU for å sikre norske interesser viser at EØS-avtalen ikke er nok.

I en verden preget stormaktsrivalisering mellom USA og Kina, oppsplitting av den globale verdensorden, regionalisering, krig og konflikter og demokratier på tilbakegang så tilpasser våre naboland seg til den nye verdensordenen. Da er det ikke sikkert at det er lurt at norsk utenrikspolitikk står fjellstøtt. Tvert imot burde tiden være inne for å gå inn i det fellesskapet som vi sier sikrer norske interesser – men vi ikke er en del av. Vi er tryggere når vi står sammen. Da bør vi stå sammen likesinnede europeiske demokratier når de videreutvikler det Europa vi er en uløselig del av.

På tide å ta plass rundt bordet

Valgresultatet i USA må vekke oss: Vi trenger en ny debatt om Norges forhold til EU, skriver jeg i Dagsavisen.

Hele innlegget her.

Faksimile fra Dagsavisen

Når Ap hallusinerer

Ved bruk av kunstig intelligens og systemer som ChatGPT snakker vi om hallusinasjoner når maskinene finner på svar på spørsmål eller skriver som om ting er tatt helt ut av luften. Dette slo meg også da jeg leste statsminister Jonas Gahr Støres leserbrev i Namdalsavisa om hvor strålende hans regjering er på alle måter, og at Høyre-ordførere over hele landet burde prise seg lykkelige over at kongeriket Norge har en regjering med Ap og SV.

Les innlegget i Namdalsavisa her.

Faksimile fra Namdalsavisa.

Nei til EØS, ja til hva da?

Vi får hele tiden høre at vi bare kan si opp EØS-avtalen og gå tilbake til handelsavtalen fra 1972 - en handelsavtale der daværende regjeringen slår fast at de ikke har fått gjennomslag for viktige norske interesser under forhandlingene og at dette er det beste vi fikk til etter at vi sa nei til å full deltakelse i det europeiske fellesmarkedet. Vi må faktisk si opp EØS-avtalen før vi kan forhandle om en ny avtale - så hvis vi sier nei til EØS - hva sier vi ja til da?

Spalte i Nationen - les hele her.

Faksimile fra Nationen.

Ungdomsopprøret er dødt, leve ungdomsopprøret

Da Unge Høyre-leder Ola Svenneby erklærte Greta Thunberg-generasjonen for død, så var det bare fem år etter at hun startet sine skolestreiker for klimaet. Hun peaket nesten like raskt som at hennes idealer ble erklært døde. Nå ser det ut til at et nytt opprør er på gang, denne gangen fra høyresiden med mange som Ola Svenneby. Hvor lenge varer det?

Spalte i Dagsavisen - les her. 

Faksimile fra Dagsavisen.

Oversikt, men ikke kontroll

 Regjeringen sier de har oversikt, men ikke kontroll, over den økende kriminaliteten. Selv prioriterer de alt annet enn reell kriminalitetsbekjempelse. Og justisministeren var ikke å se noe sted.

Spalte i Dagsavisen - les her.

Faksimile fra Dagsavisen.

Et annet Norge

For å opprettholde høyt velferdsnivå, må politikere tørre å ta tøffere prioriteringer enn tidligere.Skal Norge fortsatt være det Norge vi er så glade i, så må vi endre for å bevare de viktigste kvalitetene ved vårt samfunn. En velregulert markedsøkonomi som gir drivkraft og konkurransekraft til bedrifter og arbeidsplasser over hele landet, og som er en del av et fellesskap som løfter den enkelte gjennom skole og arbeidsliv, og ikke minst en robust velferdsstat som er mye for de som trenger den mest. Det kan hende at et annet Norge er et bedre Norge..

Les hele innlegget her.

Faksimile fra Dagsavisen.

De moderate holder stand

Trusselen fra ytre høyre er høyst reell, men alt er ikke mørkt selv om partiene derfra gikk frem i Europavalget, skriver jeg i Dagsavisen.

Les hele innlegget her. 

Faksimile fra Dagsavisen.

Oslofolk klager for lite!

Et sentralstyremedlem i Senterungdommen jubler over at regjeringen flår Oslo i det nye kommunale inntektssystemet og leverer nok et innlegg i den faktaresistente debatten om hvor verdiskapingen skjer her i landet. Ved å hevde nok en gang at det er i distrikts-Norge verdiene blir til, mener hun at naturlig å ta fra Oslo våre skatteinntekter for å fordele til andre kommuner. 

Hun skriver at hun er drittlei av Oslofolk som klager, men er i hvert fall ærlig på hva inntektene til Oslo-folk skal gå til: gjenåpning av politikontorer (som politiet selv sier de ikke vil ha), gjenopprettelsen av flere tingretter (som tingretten sier sprer ressursene og svekker rettssikkerheten), mer penger til skoler i distriktene (for å opprettholde grendeskoler det ikke er elevgrunnlag for), gratis barnehage i Nord-Trom og Finnmark (til tross for at barnefattigdommen er størst i de store bykommunene) og rekordstore jordbruksoppgjør (som gjør maten dyrere for deg og meg). 

Om noe, så klager Oslo-folk for lite, spør du meg. Her er hele innlegget i Avisa Oslo.

Faksimile fra ao.no

Oppsiktsvekkende skatteavsløringer?

NRK skapte nylig et inntrykk av at 34.000 lønnsomme norske selskaper ikke har betalt den skatten de skal fordi skatteregningen deres er lavere enn selskapskatten på 22 prosent. 

Det mest oppsiktsvekkende med de såkalte avsløringene er den manglende forståelsen for hensikten med det norske skattesystemet, der fratrekk for tap og investeringer er ment å sikre at bedrifter overlever over tid til tross for at de ikke har gått med skattbare overskudd. Det er ingenting som tyder på at disse selskapene ikke betaler det de skal i skatt.

Les hele innlegget i Dagens Næringsliv.

Faksimile fra DN.no

NRKs skattesjokk gir en debatt på feil premisser

Når Dagsavisen på lederplass lederplass etterlyser ny skattedebatt på bakgrunn av NRKs såkalte avsløringerNRKs såkalte avsløringer, så viser det hvordan en feilaktig fremstilling kan forplante seg og utløse krav om endringer basert på falske premisser. Det kan gjøre stor skade i et skattesystem der de skattehullene NRK mener å se både kan forklares og er godt begrunnet. 

Les hele innlegget i Dagsaviseninnlegget i Dagsavisen. 

Faksimile fra Dagsavisen.

Vårt valg

Om to uker bestemmer 400 millioner europeiske velgere Norges fremtid. Selv har vi valgt å stå utenfor vårt viktigste politiske fellesskap og overlatt vår skjebne til blant annet ungarske, italienske, svenske, spanske, tyske og polske velgere, som nå bestemmer sammensetningen av det neste Europaparlamentet, og dermed hvilken retning det europeiske fellesskapet skal gå i. 

Det er registrert rundt 300.000 EØS-borgere bosatt i Norge. Svenske servitører og polske bygningsarbeidere har mer å si for Norges fremtid enn norske velgere som ikke har stemmerett i EU.

Vi har selv valgt å stå utenfor det politiske fellesskapet som skaper rammene for vår nasjonale selvråderett. Det er vårt valg. 

Les hele kommentaren hos Dagsavisen her.

Faksimile fra Dagsavisen.