Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

mandag, august 26, 2013

Formuesskatt til det kjedsommelige


Formuesskatten er venstresidas retoriske yndling. Men selv om setninger om at de ikke vil gi skattelette til de som har mest fra før fungerer retorisk, betyr ikke at argumentasjonen deres blir riktigere av den grunn. Vi kunne snudd det og sagt at Arbeiderpartiet heller vil prioritere høye skatter fremfor norsk eierskap og arbeidsplasser. Facebook, Spotify og nå også Tesla er selskaper som aldri kunne vært etablert i Norge. Når gründerne må betale formuesskatt av verdien av selskapet, gjerne før selskapet har begynt å tjene penger, så sier det seg selv at fremtidsrettede teknologibedrifter ikke gründes i Norge. Burde vi påstå at Arbeiderpartiet er mot Facebook?

Arbeiderpartiet bruker nå tid på å fortelle velgerne at Høyre ikke lytter til forskning. Så henviser de til en masteroppgave fra to studenter ved Norges Handelshøyskole som de mener viser at norske bedrifter ikke har problemer med å betale formuesskatt. For det første er det ikke bedrifter som betaler formuesskatt, det er personer. Ofte kalt gründere. Eller rikinger, om du tilhører venstresida. For det andre viser oppgaven at noen eiere av bedrifter som går godt og med overskudd ikke har problemer med å betale formuesskatt. At noen ikke har problemer med å betale skatt, betyr jo ikke at den er riktig. Og eiere av bedrifter som har store verdier på lager, ikke går med overskudd eller ikke har begynt å tjene penger, sliter fortsatt med å betale. Dessuten er dette en særskatt for norske eiere. Eierne av Mack Bryggeri i Tromsø må betale formuesskatt fordi de er norske, mens Ringnes slipper fordi de er eid av danske Carlsberg. Om det er slik at eierne av Mack ikke har problemer med å betale, betyr jo ikke at det at skatten verken er rettferdig eller spesielt smart.

For en ting er jo eksisterende arbeidsplasser. Hva med forutsetningene for et fremtidsrettet, bærekraftig næringsliv som satser for eksempel på miljøvennlig teknologi?

Selskapet bak den mye hypede elbilen Tesla, er nå verdsatt til over 100 milliarder norske kroner. De har så langt har investert i ny teknologi og produksjon, men det er en stund til de faktisk begynner å tjene penger. Hadde Tesla vært produsert i Norge, ville eieren allerede måttet betale 1,1 milliarder kroner i formuesskatt. For alle norske gründere har jo en milliard eller to stående på bok...

Det er jo ikke slik at disse bedriftene ikke betaler skatt. De betaler blant annet 28% skatt av overskuddet i dag. I tillegg betaler bedriften arbeidsgiveravgift for alle ansatte, og alle ansatte betaler skatt. Når det å "ta rikingene" er viktigere enn å sikre norske arbeidsplasser og eierskap, så er det jo lett å se bort fra det.

Men det er jo interessant at Arbeiderpartiet heller lytter til to studenter enn tidligere LO-leder Roar Flåthen. Det er bare to år siden han advarte mot at formuesskatten kan true norsk industriutvikling og norske arbeidsplasser. Også næringsminister Trond Giske har tidligere har sagt at han er positiv til å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital, finansminister Sigbjørn Johnsen vil ikke svare på hva han mener om formuesskatten og oljeminister Ola Borten Moe i Senterpartiet sier han vil redusere formuesskatten med 5 milliarder. Tilfeldigvis samme sum som DN mente at regjeringen ga til Aker-eier Kjell Inge Røkke på vegne av norske skattebetalere. Var det noen som sa noe om å gi til de som har mest fra før?

Men det var en digresjon.

Vi kommer til å diskutere formuesskatten de neste to ukene og det er helt ok. Vi som er i Høyre vet at det er mulig å både øke velferd og å gi skattelette, vi har nemlig gjort det før. Vi kommer også til å høre mer om Arbeiderpartiets historiske satsninger. Men det hjelper ikke å bruke mer penger på alt, når resultatene uteblir.

søndag, august 25, 2013

Hjerteskjærende fra SV

Audun Lysbakken sier at tallene på mennesker som utsettes for vold i nære relasjoner er hjerteskjærende. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men hadde jeg vært den som sto bak den såkalte 45-punkts tiltaksplanen mot vold i nære relasjoner så hadde jeg holdt kjeft om det.

Jeg er også helt enig med Arbeiderpartiets Anna Ljunggren, som tidligere skrev et frustrert innlegg om hvor lite oppmerksomhet vold i nære relasjoner får i mediene. Problemet er at når regjeringen legger frem stortingsmeldinger og tiltaksplaner er det lite nytt. Jeg oppsummerte den 45-punkts tiltaksplanen mot vold i nære relasjoner slik: Det skal utarbeides, oppdateres, revideres, utvikles, synliggjøres, vurderes, styrkes og videreføres. Av og til skal det også gjennomføres ting. Som for eksempel å dele ut en pris for gode modeller for samarbeid og samordning. Ikke minst skal det etableres en nettportal om vold i nære relasjoner (tiltak 18 a) og i den forbindelse vurdere en alarmtelefon for voldsutsatte, men bare etter at Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress har kartlagt behovet (tiltak 18 b).

Det er sikkert velmenende. Men det er ikke nok.

Videre har Lysbakken arrogansens lysende kraft når han får uttale at Høyres familiepolitikk er en fattigdomsfelle. Det er friskt fra SV. For åtte år siden uttalte SVs daværende leder, Kristin Halvorsen, at det bare var mangel på politisk vilje som gjorde at vi hadde fattigdom i Norge. Med SV i regjering skulle fattigdommen fjernes med et pennestrøk. Etter åtte år med SV i regjering er det 15 000 flere barn i fattigdom i Norge. Hadde jeg vært SV hadde jeg vært anstendig nok til å holde kjeft om hva jeg mener er konsekvensene av andres politikk, og konsentrert meg om min egen.

Jeg er så dritt lei av venstresidas mistenkeliggjøring av motivasjoner hos andre enn dem selv. Jeg har faktisk tro på at SV mener godt, at de har hatt et ekte ønske om å fjerne fattigdom og at Inga Marte Thorkildsens engasjement for barn og familie er reelt og brennende. Jeg har stor forståelse for at fattigdomsproblematikken er utfordrende og at vold i nære relasjoner er kompleks og vanskelig. Men i motsetning til SV beskylder jeg ikke andre for å ha mangel på politisk vilje når tallene er hjerteskjærende. Jeg går ikke rundt og forteller at jeg skal fjerne fattigdom og redusere vold i nære relasjoner med et pennestrøk.

Jeg håper SV gjør et bedre valg enn det ser ut til i dag. Jeg håper å se Heikki Holmås og Bård Vegar Solhjell, SVs to mest sympatiske politikere, på Stortinget til høsten. Men fortsetter Lysbakken slik, så er ikke jeg et bedre menneske enn at hele partiet kan pakke sammen og forsvinne for min del. Ærlig talt!

torsdag, august 22, 2013

Fra nei til ja

Når et regjeringsparti ønsker å melde seg ut av Schengen-samarbeidet for å bekjempe kriminalitet, så er det en fallitterklæring for regjeringens egen innsats for å styrke politiet og gi dem effektive virkemidler for kriminalitetsbekjempelse. 

Vel forlikte før debatten.
I går hadde jeg gleden av å delta i en debatt om Schengen-samarbeidet med Senterpartiets Per Olaf Lundteigen. På 25 minutter klarte Lundteigen å gjøre det Nikolai Astrup ikke har klart på 8 år i Høyre – snu meg fra å være moderat EU-motstander til å bli skeptisk EU-tilhenger.

Innledningen spredte seg fra et Europa i flammer, med arbeidsledighet, fremvekst av faschisme og stater i oppløsning, til at Quisling var for et samlet Europa (en relativ frisk referanse fra Senterpartiet), og at Nei til EUs viktigste symbol var det norske flagg. De er mot den usunne nasjonalismen som bunnet i rasisme, men for den sunne nasjonalismen som tok vare på nasjonalstaten. Derfor skal vi gå ut av Schengen, og opprette grensekontroll langs vår 1630 kilometer lange grense mot Sverige, den lengste mellom to land i Europa–Schengen-sonens yttergrense.

Da Senterpartiet på sitt landsmøte vedtok utmelding av Schengen-samarbeidet, intervjuet Aftenposten Sandra Lindstrøm fra Senterpartiets søsterparti i Sverige. I følge Aftenposten fulgte hun debatten på landsmøtet med undring. - Jeg ble sjokkert, sier hun. At man vil melde seg ut av Schengen fordi man er redd for kriminalitet fra utenlandske bander, virker fremmedfiendtlig. I den svenske debatten er det bare innvandringskritiske Sverigedemokraterna som bruker lignende retorikk, sa Lindström.

Bildet som ble malt på møtet om verden rundt oss, var en verden på randen av krig på grunn av fattigdom og fordeling av ressurser. Da nytter det lite å melde oss ut av Schengen. Dersom det norske flagget skal vaie i frihet mellom lysegrønne, nyutsprungne bjørketrær ved havet, så burde vi – med den retorikken – ruste oss mot invasjon. Det er vår rikdom og våre ressurser Europas fattige vil ha en del av. Hvis de vil det nok, hjelper det lite med en bomstasjon ved Svinesunds-brua.

Senterpartiets Jenny Klinge, som var en pådriver for vedtaket, har flere ganger understreket at det for å forebygge kriminalitet – da særlig grenseoverskridende, organisert kriminalitet. Problemet er at en utmeldelse av Schengen også er en utmeldelse av det europeiske, grenseoverskridende politisamarbeidet. Likevel tror altså en regjeringspartner i den mest EU-kritiske regjeringen noen sinne har hatt, at vi kan føre tollkrig mot EU, og si opp avtaler og gjensidige forpliktelser, og samtidig forvente at EU med stor velvilje vil gi oss gunstige særavtaler for å beskytte våre interesser. 

Regjeringens europautredning beskriver Schengen-avtalen som den største og viktigste justispolitiske avtalen mellom EU og Norge. Den knytter Norge til EUs regler om reisefrihet i Schengen-området, som innebærer at det ikke skal foretas personkontroll ved grensene. Til gjengjeld regulerer Schengen-avtalen den ytre grensekontrollen mot tredjeland, samt regler om visum, politisamarbeid, informasjonsutveksling, retur av innvandrere, m.m. En av Schengensamarbeidets viktigste verktøy er SIS, Schengen Information System, der politi og myndigheter deler informasjon om bander og grupper man bør holde øye med, personer som er mistenkt og etterlyst, narkotikasmuglere og illegale innvandrere.

Denne typen lagring og utveksling av informasjon blir sett på som prisen man betaler for reisefrihet. Vi kan for argumentasjonens skyld snu det på hodet. Reisefrihet er prisen vi betaler for å få tilgang til et politisamarbeid som gir resultater og holder oss orientert over kriminalitetsutviklingen i andre land slik at vi kan forberede oss her. Senterpartiet mener altså alvorlig at der er sannsynlig at EU villig vekk vil samarbeide uten at Norge oppfyller forutsetningene for deltakelsen.

Når utfordret med hvordan køene vil se ut ved grenseovergangene dersom Norge bestemmer seg for å være siste skanse, så sier Senterpartiets Jenny Klinge at det ikke blir noe problem. Det er jo bare å bruke ny teknologi.

- Vi må finne tekniske løsninger som gjør det mulig med en smidig og effektiv grensekontroll slik at vi luker ut kriminelle, men ikke skaper hinder for andre som reiser, sier Jenny Klinge.

Hvis det bare er å finne smidige og effektiv ny teknologi, så foreslår jeg at regjeringen bare begynner å gjøre det i politiet. For det er norsk kriminalitetsbekjempelse, organisering og prioritering i politiet som er problemet, IKKE Schengen-avtalen. Etter åtte år med rødgrønn regjering er fortsatt ikke straffeloven som ble vedtatt av Stortinget i 2005 implementert på grunn av problemer med politiets IT-systemer. De ser for seg at arbeidet først er ferdig i 2021, altså 16 år etter at straffeloven ble vedtatt. Når et regjeringsparti ønsker å melde seg ut av Schengen-samarbeidet for å bekjempe kriminalitet, så er det en fallitterklæring for regjeringens egen innsats for å styrke politiet og gi dem effektive virkemidler mot kriminalitetsbekjempelse.

Etter å ha lest meg opp på Schengen-samarbeidet gikk jeg til debatten som EU-skeptiker, men tilhenger av Schengen. Etter å ha hørt Lundteigen, meldte jeg meg inn i Europabevegelsen. Han kommenterte at det var en logisk konsekvens av hans resonnement. Akkurat det skal jeg gi han 100% rett i.

Det er ikke en oppsigelse av Schengen-avtalen som vil sørge for en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse i Norge. Det er bytte av regjering.

Les også DNs Kjetil Wiedswangs utmerkede kommentar: Sp i passgang.

mandag, august 19, 2013

Arne på tur

Du husker kanskje bamsen din da du var liten? Bamsen som hadde sjel, som snakket til deg, lekte og var med over alt? Om du noen gang mistet eller glemte han, så var det helt krise. Det går ikke an å miste sin beste venn. For tross alt er han jo egentlig en bit av deg, det er jo tross alt du som har gitt han sjel.

Men da skal jeg si en ting. Det hjelper ikke å bli voksen. Og i helgen så mistet vi Arne.


Vi fant Arne i London i 2009, og siden har han vært med på alle reiser. Han har vært med pappa på kontoret, og kjørt rørpost på Stortinget.

Arne er bissi på kontoret.

Arne er glad i oppmerksomhet, og ser han et kamera så vil han gjerne være med. Han har til og med prøvd seg som programleder i Dagsnytt 18 (uten at det ble noe mer sus over eteren av den grunn).



Arne og Småen i Kampanje.





Arne var med da mamma fridde til pappa i Paris. Da vi besøkte den legendariske bokbutikken Shakespeare & Co fikk han inspirasjon til å begynne på det han kalte sitt "epsike værk". Gudene må vite hva det ville blitt. Men det var ikke fargebånd i skrivemaskinen. Enkelte ting trenger man liksom ikke si fra om.





Selvsagt var Arne med da vi giftet oss i New York. Der battlet han et ekorn i Battery Park, drakk seg skeiv på champagne på Balthazar, fikk kjøre motorsykkel til NYPD, feiret 17. mai i Brooklyn og selvsagt pyntet seg som ringbærer på New York City Hall.




Arne har både mektige og morsomme venner. Sveriges statsminister kom litt brått på, men Arne fikk gitt han en button fra Høyre i Norge. Arne er litt i overkant glad i politi. Faktisk tror vi Arne kan være den mest "connectede" lemuren i historien, selv om han var litt opprørt over at Erna besøkte familien hans i Kristiansand uten å si fra. Han mente det var den dårlige grenen av familien...




Utover det så er Arne en livsnyter av rang. Han chiller gjerne i parken, elsker honni korn, og mener mammabrus gjør at det skummer inne i hodet på han. 


Arne chiller i parken i Geneve.
Arne eeeelsker honni korn.
















Arne drikker mammabrus.


Ikke minst har Arne en lillebror, Småen, som ikke skjønner hvor storebror er. De har gjort alt sammen siden Småen ble fjerneadoptert av venner på ferie i 2011.

Arne og Småen koser seg på verandaen i sola.

Arne og Småen ser mamma på tv.

Arne og Småen på ferie.

Nå sitter Småen her alene og lurer på hvor storebror er. Det gjør vi også. Sist sett som gjest i bryllup på Roklubben på Bygdøy. Vi har vært der ute og hengt opp savnet-plakater, utlovet dusør på 1000,- og Hans Kristian satt i går og gikk gjennom søpla etter bryllupsfesten, bare sånn i tilfelle. Men nå mistenker vi at vi aldri ser Arne igjen. Han kan ha blitt observert utenfor lokalet, og så søt som han er skjønner vi godt at noen har plukket han opp. Kanskje han nå er på vei til Japan etter at turister plukket han opp på vei til Folkemuseet?

Vi håper Arne er ute på tur. Det ville ikke vært første gang. Men mest av alt skulle vi ønske at Arne kom hjem...

Hva jeg kunne blitt

Da jeg var liten drømte jeg om å bli astronaut. I stedet endte jeg opp som stortingskandidat for Høyre.
Liten VamPus første skoledag på Veitvet skole.
Jeg skal ikke ene og alene klandre den norske enhetsskolen for det. Egen motivasjon og innsats teller også. Og ikke minst talent. Men å skape en skole som har ambisjoner på vegne av elevene er krevende. Derfor skjønner jeg ikke diskusjonene rundt nivådeling, karakterer og læreren som den viktigste personen i klasserommet. Jeg lurer på hvor jeg kunne ha vært i dag om jeg hadde gått på grunnskolen i Oslo med dagens innhold.

Jeg føler jeg kom godt ut i norsk rettskriving, og ikke så verst i engelsk, men mitt talent i matematikk er ytterst diskutabelt. Det kan ha noe med at jeg jukset for å være raskest da vi pedagogisk nok skulle lære gangetabellen gjennom en variant av bingo i tredjeklasse. Det kan ha noe med at vår lærer i matematikk i hovedsak var fraværende i femte og sjetteklasse (men vi elevene ble noen jævler på hangman og slåball med vikarene), eller at jeg byttet skole i niende, der vi fikk et pensum som var ukjent for meg.

At matte var det faget jeg behersket minst og dermed mislikte mest var i hvert fall tydelig ganske tidlig. Derfor fikk jeg ekstratimer i matte allerede i fjerdeklasse. Eller egentlig ikke. "Ekstratimene" gikk samtidig som de ordinære mattetimene, ikke som et tillegg. Som om ikke det var nok, var ekstratimene med han læreren var kjent for å henge opp bråkete elever opp på knaggene i gangen for å skjelle de ut. Grunnen til det var kanskje at flerparten i "ekstratimene" var de bråkete elevene. Og meg. Så det ble litt "hangman" i ekstratimene også.

For å si det slik - jeg tror at grunnen til at jeg ble relativt god med ord er at jeg har spilt veldig mye hangman.

Jeg husker at vi gledet oss til å begynne å få karakterer i 7. klasse. Det var som en overgangsrite, at vi ble mer voksne. Men vi fikk et merkelig utslag i vår klasse. Med karakterene stryk, Noget godt, Godt, Meget godt og Særdeles godt, så ble "Noget godt" det man skrøt av. Skal du være tøff var ikke gode karakterer veien å gå. Dessuten klarte en venninne og jeg å snike oss opp på taket på skolen (vi pleide å kjøpe smågodt og ligge å se på skyene som gled forbi) en gang det var foreldremøte. Gjennom vinduet kunne vi høre diskusjonen gå på at vi fikk for mye lekser. Vi holdt på å rulle av taket. Lekser? Særlig, som vi sa på åttitallet. Våre foreldre hadde ikke så store ambisjoner for oss de heller. Da hadde det vært desto viktigere at skolen og våre lærere hadde det. To år med en sykemeldt klasseforstander, og vikarer på vikarer gjorde at vi stort sett konkurrerte om å få vikaren gråtende ut av klasserommet. Eneste gangen vi gikk og hentet en inn igjen, var da vi hadde mobbet han til gråt for å se ut som John Lennon. Etter at vikaren lutrygget forlot klasserommet var det en som utbrøt - "men John Lennon var jo kul da". Så han ble hentet tilbake, og vi fikk en strålende skoletime. Med hangman.

Som elev var jeg den som leverte inn håndskrevne skolestiler på 12 sider, når læreren strevde med å få klassen til å levere inn i hvert fall én side. På barneskolen lagde jeg tegneserien om spøkelset Laban, inspirert av barnetv. Det var smart å havne på gruppe med meg, for om jeg mistenkte kvaliteten på arbeidet til de andre - så gjorde jeg alt arbeidet for dem. Mitt første skoleprosjekt om verdensrommet kom i 3. klasse, en heller tvilsom affære der også stjernebildene i dyrekretsen ble tegnet inn. Det ble selvsagt ikke påtalt av læreren. Jeg har fortsatt kladden til skoleprosjektet om romfart som jeg skrev i 7. klasse. Da læreren leste gjennom denne sa han at jeg kun trengte å føre inn, så ville jeg få en særedeles godt. Det gadd jeg selvsagt ikke. Det holdt å vite at jeg ville fått det. Jeg var flink, ikke skoleflink, og leste følgelig så godt som aldri til noe som helst, og gikk ut med karakterer som reflekterte den sosialdemokratiske modellen til det fulle - middelmådig +.

I første klasse på videregående fikk vi som sleit i matte faktiske ekstratimer etter skoletid. Siden dette var frivillig, sier det seg selv at vi var en liten, men ganske motivert gjeng. Det kan vi ikke si om læreren. Eller det vil si, han var veldig motivert på sin unike måte. Han fortalte at han hadde kjempet med og mot egen dysleksi siden har var elev selv, og hadde all mulig forakt for elever som ikke leste fem timer om dagen ekstra for å forstå fag som de sleit med. Siden han hadde brukt fem timer ekstra hver dag hadde han aldri hatt venner. I det hele tatt så han ikke ut til å like andre mennesker i det hele tatt, og da hans avgang ble annonsert på en skoleavslutning brøt spontan applaus ut i lettelse for at han skulle slutte. Rektor tolket det selvsagt om en spontan hyllest til en populær lærer. Det var skolelederen sin, det. Vi elever hadde falt fra timene hans for lenge siden.

Uansett. Det ble ikke naturfaglinja og en fremtid i NASA på meg. Alternativet var språklinje eller drama, og siden jeg ikke er spesielt dramatisk av natur, endte jeg opp med å lese litt flere engelske noveller enn gjennomsnittseleven, samt få et godt grunnlag for å bestille øl på spansk i Syden.

Så jeg vet litt om det der med nivådeling og viktigheten av læreren i klasserommet. Nivådeling er ikke noe nytt. Jeg fikk i teorien undervisning på mitt eget nivå, som i matte var "hangman".

Derfor er mitt håp for alle barna som i dag begynner på skolen at noen har ambisjoner på vegne av dem. Jeg mener foreldrene er sjefer for barneoppdragelsen, mens læreren er kunnskapssjefen. Det er læreren og skolen som må ha ambisjoner om å løfte barnas drømmer til å bli muligheter. I Oslo-skolen gjøres dette gjennom det Høyres skolebyråd Torger Ødegaard kaller "skjerpet læringstrykk" - mer undervisning på kortere tid, ikke reduserte krav og dermed valg av andre karrieremuligheter.

Det er ikke sikkert jeg hadde blitt astronaut bare fordi jeg hadde fått mer undervisning i matte. Men vi trenger gutter og jenter som kan nok til at når de skal velge veien videre, så er det ikke manglende ferdigheter som setter begrensningen.

Så jeg lurer av og til på hva jeg kunne ha blitt. Ikke minst hvor mange strekfamilier som har lidd på grunn av dårlige lærere og manglende oppfølging...


fredag, august 16, 2013

Et liv uten vold

Regjeringen la i dag frem sin tredje tiltaksplan mot vold i nære relasjoner. Eller plan for utarbeidelse av tiltaksplan, som vi andre ville kalt det. 

Før jeg drar frem slegga, så har jeg lyst til å gi ros til venstresida og ris til høyresida når det gjelder temaet. Det gikk alt for lang tid før vold i nære relasjoner i det hele tatt ble anerkjent som et alvorlig problem av den politiske høyrefløyen. Det har i hovedsak vært en sterk, venstreorientert, kvinnebevegelse som har satt saken på dagsorden, og det er fortsatt venstresida som i hovedsak snakker saken opp og frem. Men der ligger også problemet. Gode intensjoner og engasjement er ikke nok, dersom det er alt du har. Tiltaksplanene fra regjeringen tyder nettopp på det - gode intensjoner, men lite gjennomføringskraft.

Dagens presentasjon av 45 tiltak er akkurat det - gode intensjoner. Jeg tviler ikke et sekund på for eksempel likestillingsministerens engasjement for voldsutsatte familier. Men her hjelper ikke blødende hjerter.

La meg kort oppsummere de 45 tiltakene. Det skal utarbeides, oppdateres, revideres, utvikles, synliggjøres, vurderes, styrkes og videreføres. Av og til skal det også gjennomføres ting. Som for eksempel å dele ut en pris for gode modeller for samarbeid og samordning. Ikke minst skal det etableres en nettportal om vold i nære relasjoner (tiltak 18 a) og i den forbindelse vurdere en alarmtelefon for voldsutsatte, men bare etter at Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress har kartlagt behovet (tiltak 18 b).

Og jeg som trodde alarmtelefonen for voldsutsatte var 112.

Det er lite det går an å være mot av "tiltakene" i handlingsplanen. Høyre vedtok også på sitt landsmøte å styrke krisesenterne og å jobbe for å fjerne tabuer rundt vold i nære relasjoner. Jeg mener også å huske at Høyre har støttet mange av de foreslåtte tiltakene på Stortinget. Av de 45 tiltakene er det med andre ord lite nytt. Det meste er omtalt allerede i stortingsmeldingen om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner som ble lagt frem i vår.

Men her er mitt hovedanliggende - det er bra med styrking, bedring, etablering, oppdatering og utvikling av informasjon, støtteapparat, spørreskjemaer, skjemaer for oppfølging etc. Men hva med å bure inn voldsutøveren? Sånn... du vet, faktisk straffe "den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandler" noen i nær relasjon?

I Massachusetts har de nemlig funnet formelen for å forhindre partnerdrap, som jo er det verst tenkelige utfallet av vold mot partner; gå etter voldsforbryteren. Radikalt. Her ligger også et av de største problemene med handlingsplanen. Det er fint med informasjonskampanjer, det er bra å styrke støtteapparatet for ofrene - men når skal vi begynne å straffe den som slår eller truer med å slå?

Jeg er fullt klar over at dette ikke er et enkelt tema, men ser vi bort fra periodiske/sporadiske episoder, er det snakk om frihetsbegrensning og utøvelse av vold. Vi bør gjøre som i Massachusetts - nemlig snu voldsutøverens egen logikk mot voldsutøveren selv - det vil si eskalere overvåking, kontroll og straff med voldutøverens egne handlinger.

Det betyr at vi bør se på:
- øke bruken av elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm)
- ilegge restriksjoner på elektronisk kommunikasjon, f.eks. fradømme rett til å ha pc/smarttelefon
- åpne for at offeret kan be om lagring av all elektronisk kommunikasjon, dvs bevismateriale for uønsket kommunikasjon, overvåking, e-post og telefoni
- ny straffebestemmelser for stalking
- gjøre behandlingstilbud obligatoriske og knyttet opp mot rettigheter, som f.eks. samvær med eventuelle barn
- bygge en profildatabase som kobler informasjon fra politiet, NAV og andre relevante etater, for å identifisere triggere for eskalering av vold (miste jobb, miste dagpenger, etc) - jeg kjenner ikke omfanget av SARA (Spousal Assault Risk Assessment Guide) som allerede brukes ved Stovner politistasjon, men det kan høres ut som om dette programmet er på rett spor
- og ikke minst - dømme voldsutøvere for - wait for it - VOLD.

Det betyr ikke, slik som likestillingsministeren allerede har gjort, at vi skal svekke rettssikkerheten til den enkelte forelder i barnefordelingssaker. Om retten treffer midlertidige avgjørelser for å hindre samvær med barn der det er mistanke om vold og/eller overgrep, så skal dette følges opp.

Det står både i stortingsmeldingen og i handlingsplanen at det er viktig at offeret har tillit til at reaksjonen mot voldsutøveren fra myndighetenes side faktisk stopper volden. Det gjør vi ikke ved å arrangere en årlig konferanse om gode modeller for samarbeid og samordning der det utdeles en samarbeids-og samordningspris (tiltak 36). Ei heller ved følgeevaluering av handlingsplan (tiltak 13), utarbeiding av en veileder om krisesentertilbudet (tiltak 15), vurdering av hvorvidt det er hensiktsmessig å utvide tjenestetilbudet ved Statens barnehus (tiltak 19), utarbeide ny veileder for helse- og omsorgstjenesten (tiltak 23), revidering av veilederen for psykososiale tiltak (tiltak 24) eller videreutvikle tilbudet om tannbehandling til utsatte for vold i nære relasjoner (tiltak 26).

Sikkert helt utmerket. Men hadde jeg vært utsatt for vold i nære relasjoner, hadde jeg ikke forventet hjelp de nærmeste årene. Til tross for at det nordiske og europeiske samarbeidet rundt arbeidet mot vold i nære relasjoner skal videreutvikles blant annet gjennom Nordisk ministerråd og EØS finansieringsordningen. Et liv uten vold betyr å fjerne volden, ikke opprettelse av flere ordninger og forum (tiltak 41 og 42).

Gode intensjoner til tross. Jeg er veldig, veldig skuffa.

Tidligere skrevet om partnervold og æresdrap:

Æresdrap på norsk - norske menn begår også æresdrap
Partnerdrap - lite å gjøre med? - ja, jeg skjønner det er vanskelig
Minste felles multiplum - nei, etnisitet er ikke den beste indikatoren

onsdag, august 07, 2013

Rom for øl og ålreite dyr

KrF går visstnok inn for at dagligvarebutikker skal ha egne rom for salg av øl slik at ikke svake sjeler fristes til å ta med en sixpack når de først er innom for å kjøpe brød og melk.

Da finner Vårt Land det mest naturlig å ringe meg for å få en kommentar til hvordan det vil gå i regjeringssamarbeidet. Vel, som jeg sa - dersom det er viktig for dem, så er det jo bare å si hva vi skal få til gjengjeld. Tør jeg foreslå oljeboring i nord?

En ting er at jeg tviler på at forslaget har noe veldig for seg dersom målet er å redusere vårt inntak av alkohol. Resultatet blir store kostnader for dagligvarehandelen for ombygging av lokaler, som forbrukeren må betale gjennom prisene på varene. Her har jeg lært at det er opportunt å skyve barn foran seg - så da spør jeg (med myk pedagogstemme): hva med barnefamiliene som da må betale mer for melk og brød?

Men så fikk jeg spørsmålet om KrF var det sorte fåret i denne saken for de borgerlige partiene.

Jeg... øh... hæ?

I stedet for å dra klassikeren om at sauer er ålreite dyr, lirte jeg av meg et eller annet om at ingen partier er sorte får, la-di-da. Men nå fant jeg jo ut at svarte får jaggu er ålreite dyr de også, så...

 Jeg for min del tror et eget kjølerom for øl og eventuelt andre alkoholholdige drikker i butikken er en glimrende idè - frustrerende å måtte vente til ølet blir kaldt når du har kjøpt det du skal ha. Men jeg hadde tenkt å overlate til de kommersielle kreftene å bestemme om det er verdt å yte den servicen til kundene.

Hva tror du - vil egne rom i butikken redusere ditt alkoholforbruk?

tirsdag, august 06, 2013

Let's tango!


Moi - utenfor oldefars hus på Sjursnes. Fotograf er tante Harriet, men hun skal ikke lastes for bildekvaliteten...
Til tross for at jeg har et ytterst nostalgisk forhold til den humpete Sjursnesveien, som går foran huset oldefar bygget til sin familie med kone og seks barn, så liker også jeg lukten av nylagt asfalt. Gode veier og infrastruktur er en forutsetning for økonomisk vekst og menneskelig mobilitet. Derfor kalte jeg også Høyres transportplan for Høyre-porno på Twitter under landsmøtet i våres. Men jeg vil ikke investere 35 milliarder mer enn de rødgrønne på vei i vårt alternative statsbudsjett og opprette et infrastrukturfond på 50 milliarder for at vi skal bruke veiene til hest og kjerre. Bil er fortsatt det viktigste transportmiddelet for mange, men enda viktigere - å få varetransport fra hele landet effektivt frem!

Selv om jeg helt alvorlig mener at vi i byen bør bruke bil mindre (og forsøker å få Gubben til å melde seg inn i et bilkollektiv i stedet for å kjøpe bil), så vet jeg at bil er helt nødvendig i resten av landet. Som når vi skal inn til oldefars hus på Sjursnes, verdens vakreste sted rundt halvannen times kjøretur fra Tromsø. Dit går bussen fra Tromsø to ganger i uka. Så når FrPs vararepresentant til Stortinget, Anne June Iversen, fra Sogn & Fjordane spør meg om jeg vil "avfolke Norge nord for Sinsenkrysset" i bladet Tromsø (ikke på nett), så har jeg lyst til å påpeke at min familie ER i hovedsak fra nord for Sinsenkrysset, altså nærmere bestemt Sjursnes - der veien er kåret til Norges dårligste vei!

Bakgrunnen er at FrP nå har funnet det konstruktivt og nyttig å bruke et sitat fra Dagsnytt 18 i februar i år, der jeg sier at dersom vi virkelig ønsker at folk skal kjøre mindre bil, må minst en dobling av bensinavgiften til for å endre forbrukeradferd. At dette ikke er Høyres politikk ble understreket flere ganger, og det var i en samtale om engasjement og løsninger med Jostein Gaarder at dette kom opp. Prinsippet om at forurenseren skal betale var for øvrig et mantra jeg lærte meg da jeg selv var med i FrP. Men du vet. FrP og prinsipper.

Ja, kall meg en idiot. Tenk å være så dum å snakke høyt om ting som partiet ikke er for og som du kan bli tatt på. Og det i et valgår *klask i pannen*. Så jeg legger meg flat og innrømmer at jeg er en idiot (hvis opprinnelige betydning er en person som ikke er interessert i politikk, men ok). Og konstruktive folk i miljøbevegelsen gjorde meg oppmerksom på at forslaget antakeligvis betyr at transportselskaper med varetransport og tungtrafikk vil være villig til å kjøre langt, og lengre enn langt, for å fylle bensin f.eks. over grensa, for å spare penger. Hele miljøgevinsten ville blitt borte, i tillegg til at det for folk flest hadde blitt dyrere. Dette skjønte jeg allerede etter hyggelige møter med folk i miljøbevegelsen allerede i februar. Nettopp derfor viser det at når politikere foreslår økonomiske incentiver så vi kunne nok til å se helheten, og lytte når noen viser til utilsiktede konsekvenser og lære av det. Jeg lytter og lærer gjerne av både miljøbevegelsen. Og FrP, for den saks skyld.

Men FrP har altså brukt seks måneder for å komme opp med argumentasjon om at barn vil "nektes å delta på aktiviteter fordi mor og far ikke kan finansiere all kjøring som en konsekvens av høye bensinpriser". Når alt annet svikter, bruk argumentasjonen om "kan vi bare redde ett barn".

Dette har de begynt å spre som leserinnlegg i aviser, FrPere plukker opp og sprer saken videre og argumentere mot bedre vitende i og med at det i artikkelen står at selv om Høyre og FrP ønsker å vri røde skatter og avgifter til grønne, så er ikke dette vedtatt politikk og det forholder jeg meg 100% til.

Da får man utslag som dette - i en lukket gruppe på Facebook, hvor bare tanken om høyere bensinavgift gjør at jeg burde få "ei kule i hue".


Nei - jeg anonymiserer ikke navnet på folk som mener "ei kule i hue" er en relevant reaksjon denne eller andre saker. For å sitere Gerd Liv Valla - æ e ingen pusekatt. Kødder du med meg, så tar jeg igjen. Stortingskandidat eller ikke.

It takes two to tango, sier de på utenlandsk når de skal beskrive at det tar (minst) to parter for å begynne å krangle. Selv om jeg forsøker å bli et bedre menneske, så er jeg fortsatt klar til dans når FrP byr opp. Er virkelig en debatt på sviktende grunnlag mot en potensiell regjeringspartner riktig fokus i valgkampen?

I så fall:

Alle FrP-kommuner har maksskatt. "- Eiendomsskatt er som narkotika, man får et avhengighetsforhold til den, sier Sven Olsen (Frp), varaordfører i Haugesund."

FrP går inn for bompenger. Som for eksempel i Bergen. Og enda mer nord for Sinsenkrysset - i Tromsø. Tenk på barna. Kommer de til å nektes å delta på aktiviteter fordi foreldrene ikke har nok til bompengene?

Er dette partiet mot skatter, avgifter og offentlige inngrep?

Skal jeg fortsette? Om ikke annet viser vel dette egentlig at også FrP er et pragmatisk parti, som mange steder samarbeider med både Ap og SV lokalt - og at det fryktbildet som males av dem fra venstresida i det store og det hele er ubegrunna.

Så - skal vi være venner og drive valgkamp sammen og sikre en ny regjering med nye ideer og bedre løsninger, som gjør hverdagen enklere for folk flest? Eller vil dere helt seriøst bli uvenner med ei som for bare dager siden sto foran FpUs sommerleir og ønsket dere av hele hjertet god valgkamp med ønsket om et godt, konstruktivt samarbeid i regjering de neste fire årene?

(Og når det gjelder Sjursnes - jeg regner med at lukten av nyasfaltert vei er i ferd med å legge seg fra krysset og bortover hele Lavangen over tverrbakken og til Rottenvika og utover. Gratulerer - det var på tide!)

Følg meg på Facebook!

søndag, august 04, 2013

Skattelette og velferd, ja takk - begge deler!

Av og til så leser vi saker om bruk av offentlige midler som er så innlysende stupide at selv høyrefolk ikke tør bruke dem som eksempler i debatter. Folk vil nesten ikke tro at det er sant.

I kommentaren "Den store skattebløffen", skriver BTs Sjur Holsen at med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette. Han mener at Arbeiderpartiet konstruerer motsetninger som ikke er reelle, og at høyresida ikke evner eller ønsker å løfte debatten om statens inntekter og utgifter. Dette vinner selvsagt Arbeiderpartiet på. Retorikken rundt at en krone i skattelette er en krone til mindre velferd fungerer. Ikke fordi den er sann. Men fordi den intuitiv er lett å forstå. Men enkel retorikk er ikke det samme som god politikk.

Holsen viser til at journalister i Bergens Tidende har brukt sommeren på å lese gjennom offentlige budsjetter, og i serien "Verdens rikeste land" dokumentert gang på gang feilslått bruk av offentlige midler. Om noe så er det dette som betyr mindre velferd. BT har skrevet om Statens Lånekasses dataprosjekt, som ble seks år forsinket og en halv milliard dyrere enn antatt. Det er en halv milliard mindre til velferd.Statens Vegvesenets datasystem sprakk med over 300 millioner. Det er 300 millioner mindre til velferd. Ifølge en konsulentrapport fra Inventura bruker staten mellom 9-15 milliarder av skattebetalernes penger på ting som ikke kan brukes, som være store mengder unødvendige kontorrekvisitter, møbler som ikke brukes eller prosjekter som skrinlegges når de er halvferdige.

Her i huset har vi for tiden mye moro med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), som har brukt skattepenger på det Dagbladet kalte en "fyllamat-app". Appen skal veilede drita folk til nærmeste kebabsjappe i stedet for at de hiver en Grandiosa i ovnen som de sovner fra når de kommer hjem og leiligheten tar fyr. Til alt overmål er appen kun tilgjengelig mellom kl 22 om kvelden og 06 om morgenen!

I det store og det hele er sikkert kostnaden for app-utviklingen en liten dråpe i havet, i likhet med de 62 millionene til et matsporingsprosjekt som blir lagt bort, 21 millioner brukt til "kulturlunsj" uten beviselig effekt på arbeidsplasser, boksystemet som klappet sammen og bistandsmidler som forsvinner i Norge. Mens 355 grunnskoler er nedlagt under den rødgrønne regjeringen, brukes det 19,4 millioner til en skole uten elever. Som de sier på nynorsk - you could not make this shit up!

Allerede i 2010 hadde det offentlige et innkjøpsvolum på 307 milliarder kroner. Et moderat anslag tilsa at bedre innkjøpspraksis ville spart det offentlige for 20 milliarder kroner. Nye analyser viser at tallene nå antakeligvis er et sted mellom 30 og 45 milliarder kroner.

Der har du mulighet for å fjerne formuesskatten (ca 15,4 milliarder) og arveavgiften (ca 2 milliarder), bare der, i tillegg til å bruke 20 milliarder mer på velferd.

Siden de rødgrønne tok over har statsbudsjettet økt fra 650 milliarder til 1065 milliarder. Det er ikke bare lovpålagte oppgaver og årlige lønnsøkninger som er skyld i dette, det har har faktisk noe med politiske prioriteringer å gjøre også. Når Arbeiderpartiet sier de ønsker å bruke fellesskapets penger på elever og lærere, de som blir syke og de som trenger omsorg, fremfor milliarder i skattekutt til dem som har mest fra før, så kan vi faktisk nesten spørre dem hvorfor ikke de gjør begge deler?

Men grunnen til at vi vil fjerne formuesskatten og arveavgiften, er at arveavgiften er en avgift på verdier det er betalt skatt av dobbelt tidligere (skatt når du tjente pengene, skatt på å ha pengene) - mens formuesskatten blant annet er en urettferdig ekstrabeskatning som straffer det å skape norske arbeidsplasser da utenlandske eiere ikke betaler dette. Vi er alle for at alle skal bidra i Norge, men målet må jo være å ha et moderne, velfungerende skattesystem - ikke et skattesystem som er innrettet med mål om å "ta rikingene".

En krone i skattelette er ikke en krone mindre til velferd. Det vet Arbeiderpartiet, som selv har gått inn for skatteletter. Dessuten er vår viktigste velferdsinstitusjon oss selv, våre venner og familie. At vi får beholde litt mer av egen inntekt for å selv bestemme prioriteringene i våre egne liv er den beste velferdspolitikken.

Så skatteletter og velferd?

Ja, takk - begge deler.

I verdens rikeste land er begge deler fullt mulig. 

fredag, august 02, 2013

Frihet og fedrekvote


Som feminist har jeg vært skeptisk til Høyres forslag om å la foreldre fritt dele foreldrepermisjonen seg i mellom. Som liberalist er jeg ikke tvil om riktigheten. 

Selvsagt må det være et mål at familier selv skal få velge hvordan de best mulig organiserer seg. Men jeg har faktisk vært en skeptisk tilhenger av fedrekvote. Jeg er en av dem som mener at høyresiden har et naivt forhold til valgfrihet. Selv om jeg ikke kjøper venstresidas tiltak med begrunnelser i historiske skjevheter, så anerkjenner jeg i aller høyeste grad at skjevhetene er der. Jeg finner begrepet ”valgfrihet” i en del sammenhenger problematisk. Spørsmålet om pappaperm har vært en slik sammenheng, og jeg er enig i mange av problemstillingene i arbeidslivet som blir dratt frem.

For meg handler feminisme om muligheten for å bryte ut av tvungne kjønnsrollemønstre, og for kvinners del særlig om retten og muligheten til å være økonomisk selvstendig. Å ikke være økonomisk avhengig av et annet menneske er en forutsetning for reell valgfrihet, men vi er også alle sammen begrenset av økonomiske, kulturelle, regulatoriske forhold, både i samfunnet og på individnivå.

I all den tid vi som samfunn regulerer samliv gjennom rettigheter som samboere og ektefeller, rettigheter i forbindelse med barn, økonomisk kompensasjon eller subsidier når det gjelder barnehage, kontantstøtte eller godskriving av pensjonspoeng for ulønnet omsorgsarbeid, så skal vi være forsiktige med å snakke om ”valgfrihet”. Alt dette bidrar til å vri valgene våre. Så lenge vi har ordninger som kompenserer for å ikke velge inntektsgivende arbeid, så vil skjevhetene bestå. Tvungen pappakvote hjelper ikke på dette. 

Jeg har skrevet om vridde valg tidligere.

Suzanne Kaluza skriver i kronikken ”Følg pengene” at kvinner fortsatt tjener 85 kroner for hver hundrelapp mannen drar inn. ”Valget” om hvordan foreldrepermisjonen skal deles blir derfor enkelt, skriver hun. Hun har selvsagt helt rett i det. Men dersom kvinners valg av utdanning og karriere er et problem, så kan da ikke en tvungen fedrekvote være svaret?

Noen beskylder Høyre for misforstått liberalisme ved å fjerne tvangsdelingen av permisjonen mellom mor og far. Jeg mener at det her er de andre som har forelsket seg i ett av mange virkemidler, og synes å tro at fedrekvoten skal løse alt fra kjønnsdelt arbeidsmarked til å gi høyere lønn i offentlig sektor. Slik er det jo ikke.

Menn velger fortsatt utdannelse og yrker hvor de tjener mer enn kvinner. Kvinner velger fortsatt utdannelse og yrker hvor de tjener mindre. Vi må gjerne se på hvor frie disse valgene egentlig er. Jeg vokste opp med at det var helt greit at jeg ikke var god i matematikk, for jenter var jo ikke det. Nå viser det seg at kjønnsforskjellene i matematikk ikke finnes lenger. Jenter gjør det like godt eller marginalt bedre enn gutter på skolen. Klarer vi å fjerne fordommene mot fag i skolen, vil antakeligvis kjønnsforskjellene i valg av videre utdannelse, og dermed karriere og lønn, på sikt også jevne seg ut. Flinke jenter dominerer innen jus ogmedisin, og utgjør også halvparten av studentene ved Handelshøyskolen i Bergen og på Handelshøyskolen BI i Oslo. Men jenter dominerer fortsatt også innen helse og omsorg, mens guttene velger tekniske fag på videregående. Vil vi gjøre noe med kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet og lønn, er det her vi må sette inn støtet – ikke når utdanningen er ferdig og de fremtidige foreldrene er på vei opp karrierestigen. "Jenter og teknologifag på Sørlandet" er et partnerskapsprosjekt mellom NHO, LO, Aust-Agder og Vest-Agder fylkeskommuner som har gitt resultater for at jenter velger nettopp teknologifag og utdanning som senere kan gi hele hundrelappen i lønn, ikke 85 kroner. Hvordan fordeler familien da permisjonen?

Det kan jo heller ikke være slik at det bare er jenter som skal velge på tvers av tradisjonelle mønstre, gutta må også få lov å realisere seg selv innen helse- og omsorgsfag. Kvinner er ikke født med et omsorgsgen. Får vi flere gutter til å velge fag innen omsorg, er det vel ikke helt fremmed for dem å ville yte omsorg i egen familie når de blir menn. Dessuten skader det vel heller ikke med flere menn i yrker der det påstås at de tunge løftene er. 

Jeg har også skrevet om viktigheten av mannens frie valg .

Poenget er ikke å fjerne ett virkemiddel for likestilling for så å ikke gjøre noe. Likevel kan det da umulig være et poeng å klamre seg til ett bestemt virkemiddel så lenge som mulig. Men jo mer jeg tenker på det, jo mindre fremtidsrettet og mer problematisk blir bindingen for familien.

Jeg er når som helst villig til å se på virkemiddelapparatet for nybakte foreldre slik at dette er innrettet for et moderne familie- og arbeidsliv. Men selv med tvungen pappakvote velger fortsatt 41% norske kvinner å arbeide deltid. Dersom målet var å få flere kvinner ut i arbeid og bli økonomisk uavhengig av sin mann, har åpenbart ikke nærmere 20 år med tvungen pappakvote fungert. Da er det faktisk ikke Høyre som er ideologisk dogmatiske, da er det de som har forelsket seg i ett bestemt virkemiddel som har kjørt seg inn i ett spor. 

Når det er sagt – om dette er den saken vi skulle ”tape” til KrF og Venstre, så kommer jeg ikke til å ligge søvnløs om natten for det. Kan godt være at tvungen kvote har vært viktig for likestillingen, men den er i ferd med å gå ut på dato.

Oppdatert: Aps Anniken Huitfeldt sier at Høyre ikke forstår norske menn .

Oppdatering til Anniken: Flertallet av norske menn stemmerblått og 56% av de som selv har vært i pappaperm er negative  til de obligatoriske pappaperm-ukene.