Det var faktisk avisen til den sovjetiske hæren som ga henne tilnavnet "Jernkvinnen" etter at hun hadde holdt en tale der hun hudflettet regimet i Sovjetunionen og Østblokklandene. Margaret Thatcher så straks symbolverdien ved å bruke begrepet om seg selv. Som statsleder i et land på randen av sammenbrudd på grunn av økonomisk kaos og lammende streiker måtte hun fremstå som sterk og kompromissløs. Det er ikke riktig at hun var så politisk kontroversiell da hun ble valgt. Etter "the winter of discontent" var folk flest lei av transportstreiker, søppelstreiker, streiker som ledet til at inngangene til sykehus ble blokkert av streikevakter - og ikke minst førte en uoffisiell streik blant gravferdsarbeiderne til at vanlige folk ikke en gang fikk gravlagt sine døde.
Da hun vingeklippet fagforeningene ble hun gjenvalgt med et valgskred i 1984. Jeg sier ikke at alt hun sto for var bra, blant annet misliker jeg sterkt hennes posisjon i flere verdispørsmål, men hennes populæritet skal ikke måles i demonstrasjoner fra en voldelig venstreside som ikke aksepterte nødvendige økonomiske reformer. Men hun satt for lenge - noe Tony Blair burde ha lært noe av. Da hun gikk av hadde Storbritannia behov for å finne seg selv igjen etter de omfattende, men nødvendige, omveltningene.
Det er kanskje litt tullete av meg å påstå at hun ville vært et feministisk ikon om hun hadde tilhørt venstresida, det er jo åpenbart at hun aldri ville fått en slik posisjon om hun hadde beholdt en fagforeningsstyrt sosialistisk struktur som stagnerte hele økonomien og ville ødelagt landet helt. Men jeg tror at forakten for henne fra enkelte miljøer også skyldes at hun nettopp er en kvinne. En kvinne med mer baller enn de fleste menn jeg kjenner....
Les kronikken i VG her.
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
torsdag, januar 12, 2012
onsdag, januar 11, 2012
Veldedighet og dobbeltmoral
Overklassen har alltid drevet veldedighet i pene klær. Veldedighet ble oppfunnet for å gi dem noe å gjøre. De kjedet seg.
Dette skriver Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen i en kommentar om kronprinsesse Mette-Marit som dyr trendnisse. Kronprinsessen har vist seg i det Simonsens egen avis kaller et ”åndelig luksussmykke”, noe Simonsen kobler mot de rike og berømtes henfallenhet mot å drive veldedighet gjennom middager og mottakelser der de også kan vise frem sin designergarderobe og haute couture som antakeligvis kunne finansert en hel landsby i et fattig land et helt år.
Marie Simonsen har unektelig et poeng. Men det lyder noe hult når hennes egen avis bruker tre journalister for å skrive en sak på under 600 ord om det samme luksussmykket som Simonsen latterliggjør, og også står fremst i rekke blant dagsavisene for å skrive om kjoler på røde løpere uavhengig av anledning.
Selv om Simonsen først og fremst skapte en debatt om kongehuset og latterliggjorde prisen for den nye åndeligheten som er så moderne i dag, burde innlegget sporet an til en langt viktigere debatt. Som politisk redaktør i en av landets største aviser latterliggjør Marie Simonsen privat initiativ for å hjelpe de som trenger det mest. Å avfeie dette som noe ”rikingene” fant på for å ha noe å gjøre mellom cocktails og middag er en forakt for det engasjement og initiativ som daglig bidrar til å gjøre en forskjell for millioner av mennesker verden rundt.
Dagbladet har tidligere på lederplass omtalt politikeres ros til private initiativer som Melinda og Bill Gates stiftelse for forbedring av grunnleggende helsetjenester og reduksjon av ekstrem fattigdom som et knefall for ”rikingenes veldedighet”. Det er ikke måte på hvor mye og hvor ofte privat initiativ og engasjement skal mistenkeliggjøres eller latterliggjøres. Er det slik i Norge at solidaritet og medmenneskelighet ene og alene måles på hvor mye politikere bevilger av andres penger over offentlige budsjetter?
Når man ser Dagbladets omtale av privat initiativ, eller personlig engasjement som det også kalles, skulle man nesten tro det. Privat initiativ og veldedighet blir sett på som et tegn på at staten svikter, i stedet for å bli tatt frem som eksempler for etterfølgelse. Med mindre man tilhører etablerte private organisasjoner, som Røde Kors eller Frelsesarmeen, er privat veldedighet kun å regne som noe de rike og mektige smykker seg med for å se godt ut i offentligheten. Selvsagt helt motsatt av når Jens Stoltenberg stolt kan uttrykke at regjeringen har gitt hundre millioner kroner til bistandsprosjekter. Penger gitt frivillig av egen lomme har mindre moralsk verdi enn penger tatt fra skattebetalerne og deres familier for å bli gitt bort til andre av politikerne over offentlige budsjetter.
Det glemmes ofte at mange av de velferdsordninger som i dag finnes oppsto gjennom privat initiativ og engasjement. Historisk sett var veldedighet den eneste formen for sosial sikkerhet som fantes for fattige i mangel på offentlige institusjoner. Mest kjent er helsestasjonene som først ble drevet av Sanitetskvinnenes Forening, men omgjort til et kommunalt ansvar i 1972. I mange land er fortsatt privat veldedighet gjennom frivillige og non-profitt organisasjoner den lokal befolkningenes eneste omsorgstilbud. Men også i land med godt utbygde velferdsordninger er privat engasjement både nødvendig og ønskelig. Det siste fordi private ikke er avhengig av et politisk flertall for å tilby nye tjenester når behovet oppstår.
Offentlige universelle ordninger sørger for et sikkerhetsnett til alle, men kan for noen bli et firkantet system å forholde seg til. Mange som trenger hjelp har helt unike problemer som trenger unik oppfølging, og der kan private være raskere og mer fleksible og løsningsorienterte enn et stort byråkrati som er avhengig av politisk aksept for å spesialbehandle enkeltsaker. Privat initiativ er rett og slett både et nødvendig korrektiv som det offentlige kan la seg inspirere av i sin utvikling av nye tjenester. I tillegg kan private komplettere offentlige tjenester med et tjenestetilbud som ikke trengs å tilbys i offentlig regi.
Er det ikke egentlig ganske arrogant av politikere og andre som mener at norske kommuner har den perfekte modellen for omsorg og at de tjenestene som tilbys i dag er de som er best egnet til å hjelpe alle - uansett?
Les også om sosialt entreprenørskap i artikkelen jeg skrev om "Sosial verdiskaping" i Minerva.
Tiramteateret har også noen gode poenger i saken.
Dette skriver Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen i en kommentar om kronprinsesse Mette-Marit som dyr trendnisse. Kronprinsessen har vist seg i det Simonsens egen avis kaller et ”åndelig luksussmykke”, noe Simonsen kobler mot de rike og berømtes henfallenhet mot å drive veldedighet gjennom middager og mottakelser der de også kan vise frem sin designergarderobe og haute couture som antakeligvis kunne finansert en hel landsby i et fattig land et helt år.
Marie Simonsen har unektelig et poeng. Men det lyder noe hult når hennes egen avis bruker tre journalister for å skrive en sak på under 600 ord om det samme luksussmykket som Simonsen latterliggjør, og også står fremst i rekke blant dagsavisene for å skrive om kjoler på røde løpere uavhengig av anledning.
Selv om Simonsen først og fremst skapte en debatt om kongehuset og latterliggjorde prisen for den nye åndeligheten som er så moderne i dag, burde innlegget sporet an til en langt viktigere debatt. Som politisk redaktør i en av landets største aviser latterliggjør Marie Simonsen privat initiativ for å hjelpe de som trenger det mest. Å avfeie dette som noe ”rikingene” fant på for å ha noe å gjøre mellom cocktails og middag er en forakt for det engasjement og initiativ som daglig bidrar til å gjøre en forskjell for millioner av mennesker verden rundt.
Dagbladet har tidligere på lederplass omtalt politikeres ros til private initiativer som Melinda og Bill Gates stiftelse for forbedring av grunnleggende helsetjenester og reduksjon av ekstrem fattigdom som et knefall for ”rikingenes veldedighet”. Det er ikke måte på hvor mye og hvor ofte privat initiativ og engasjement skal mistenkeliggjøres eller latterliggjøres. Er det slik i Norge at solidaritet og medmenneskelighet ene og alene måles på hvor mye politikere bevilger av andres penger over offentlige budsjetter?
Når man ser Dagbladets omtale av privat initiativ, eller personlig engasjement som det også kalles, skulle man nesten tro det. Privat initiativ og veldedighet blir sett på som et tegn på at staten svikter, i stedet for å bli tatt frem som eksempler for etterfølgelse. Med mindre man tilhører etablerte private organisasjoner, som Røde Kors eller Frelsesarmeen, er privat veldedighet kun å regne som noe de rike og mektige smykker seg med for å se godt ut i offentligheten. Selvsagt helt motsatt av når Jens Stoltenberg stolt kan uttrykke at regjeringen har gitt hundre millioner kroner til bistandsprosjekter. Penger gitt frivillig av egen lomme har mindre moralsk verdi enn penger tatt fra skattebetalerne og deres familier for å bli gitt bort til andre av politikerne over offentlige budsjetter.
Det glemmes ofte at mange av de velferdsordninger som i dag finnes oppsto gjennom privat initiativ og engasjement. Historisk sett var veldedighet den eneste formen for sosial sikkerhet som fantes for fattige i mangel på offentlige institusjoner. Mest kjent er helsestasjonene som først ble drevet av Sanitetskvinnenes Forening, men omgjort til et kommunalt ansvar i 1972. I mange land er fortsatt privat veldedighet gjennom frivillige og non-profitt organisasjoner den lokal befolkningenes eneste omsorgstilbud. Men også i land med godt utbygde velferdsordninger er privat engasjement både nødvendig og ønskelig. Det siste fordi private ikke er avhengig av et politisk flertall for å tilby nye tjenester når behovet oppstår.
Offentlige universelle ordninger sørger for et sikkerhetsnett til alle, men kan for noen bli et firkantet system å forholde seg til. Mange som trenger hjelp har helt unike problemer som trenger unik oppfølging, og der kan private være raskere og mer fleksible og løsningsorienterte enn et stort byråkrati som er avhengig av politisk aksept for å spesialbehandle enkeltsaker. Privat initiativ er rett og slett både et nødvendig korrektiv som det offentlige kan la seg inspirere av i sin utvikling av nye tjenester. I tillegg kan private komplettere offentlige tjenester med et tjenestetilbud som ikke trengs å tilbys i offentlig regi.
Er det ikke egentlig ganske arrogant av politikere og andre som mener at norske kommuner har den perfekte modellen for omsorg og at de tjenestene som tilbys i dag er de som er best egnet til å hjelpe alle - uansett?
Les også om sosialt entreprenørskap i artikkelen jeg skrev om "Sosial verdiskaping" i Minerva.
Tiramteateret har også noen gode poenger i saken.
tirsdag, januar 03, 2012
Drapstruet og misforstått?
Hvordan jeg klarte å bli drapstruet og misforstått på samme tid? Lett. Jeg ble intervjuet av NRK Dagsrevyen.
I et innslag i NRK Dagsrevyen i går deltok deres aller ydmykeste VamPus for å kommentere hvorvidt vi trengte Jens Stoltenbergs digitale nabokjerringer for å rydde opp i dumme meninger på Internettet. For å avklare en ting - jeg er for at man skal ta til motmæle dersom man er uenig med noen, jeg er for å gå i rette med folk som sprer "hatefulle ytringer", jeg gjør det ofte og gjerne - men ser da lite til de som syntes Arbeiderpartiets nye dekret hørtes så fint og flott ut.
Det var flere interessante vinklinger i går, og i Dagsnytt 18 møtte jeg blant annet Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås og ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf til debatt om dette. Et av mine hovedpoenger er at den generelle norske samfunnsdebatten paradoksalt nok er svært polarisert i forhold til hvor små de politiske forskjellene egentlig er i Norge. Nettdebatten reflekterer i hovedsak den generelle samfunnsdebatten, derfor mener jeg at mediene – som tilretteleggere – har et spesielt ansvar når de velger ut vinklinger, gjester og spørsmål som blir stilt. Kvalitet og innhold i nettdebatten blir en vulgarisert versjon av den generelle politiske debatten, fordi deltakerne ikke alltid er like velartikulerte eller flinke til å formulere seg. Men når debatten i tradisjonelle medier er så polarisert, kan man vel ikke forvente mer i kommentarfelt eller andre steder på Internett.
Så langt så godt. Dagsrevyen derimot mente saken måtte forenkles fordi deres 900 000 seere knapt nok visste hva en blogg er. Derfor ble kritikken mot media fjernet. Kristin Halvorsen - som var intervjuet før meg - ble klippet inn med et "det er jeg helt uenig i" til en av mine kommentarer, og da jeg støttet Norsk Elevorganisasjon i at de yngre, såkalt digitalt innfødte, som regel oppførte seg bedre enn mer nyankomne - middelaldrende+ fikk jeg reaksjoner av, vel, middelaldrende digitale nabokjerringer på Twitter.
Se innslaget her (gå til "Digitale nabokoner")
Til det siste - det er en grunn til at bransjen snakker om digitalt innfødte (digital natives) når man omtaler de som er vokst opp med den teknologien vi har i dag og tar den som en selvfølge. Men vi kan fortsatt lese om mobbing og sjikane via sosiale medier fra ungdom. Mobbing oppsto ikke med Internett, men som så mye annet har fått en forlenget arm inn der også. Ungdom er derimot i ferd med å bli langt mer bevisste på hva og med hvem de deler. Når man snakker om at rosabloggere "deler alt" så er ikke det riktig. Det er en redigert versjon som kommer ut og bildene er bevisst valgt til bloggen. I tillegg er trenden av unge opptrer under fullt navn. Facebook-generasjonen er vant til det.
Så ikke med de middelaldrende+ som har kommet sent, men godt. For det første har det vært noe forskning, langt fra nok, på området - som viser at det var 40+ som blamerer seg på Internett. "Eternal september" er uttrykket som brukes om den kontinuerlige tilstrømningen av nye brukere som gjør det vanskelig å opprettholde nivået på debatten ettersom det tar tid før folk lærer seg nettikette og hva som er god takt og tone i debatter (spesielt om det skorter på dannelsen i utgangspunktet). Betyr det at det bare er folk over 40 som ikke kan oppføre seg på nettet? Åpenbart ikke, selv om flere på Twitter ønsket å tolke meg dithen i går og ble sure. I god raus digital nabokjerring-ånd, vil jeg tro.
Men siden jeg også har litt erfaring fra nettdebatt som borger-og debattredaktør i en nettavis, så kan jeg jo bekrefte at den virkelig sjokkerende sjikanen og truslene var det de godt over førti som sto for. De var særlig rettet mot meg dersom brukerne fikk påtale og da gjerne i e-post eller på telefon. Siden alle våre brukere måtte registreres med et verifisert mobilnummer sjekket jeg hver eneste jævel. Jeg vil vite om de som truet var nærmeste nabo, men skattelistesøk viste at de stort sett var godt over middelaldrende menn bosatt utenfor de store byene og med lav inntekt og formue. Jeg tenkte derfor stort sett at de ikke hadde råd til å komme til Oslo for å fullføre truslene. Og ja - jeg tenkte også at de var idioter i mitt stille sinn, og mener at det er lov å uttrykke det.
At NRK derimot ønsket å fremstille det som at jeg hadde fått en drapstrussel i kommentarfeltet("">døøøø! døøøøø sier jeg!!") - får stå for deres regning. Jeg pekte på den som et eksempel på hva som kan dukke opp av useriøse innlegg (takk til VG som lenket til bloggen i går, alltid hyggelig at leserne deres kommer innom), men at jeg overhodet ikke tok den alvorlig. At det finnes folk der ute hvis slike kommentarer er det eneste de har å tilby i nettdebatten betyr at der er lov å legge lista høyere. Det blir ikke en inkluderende debatt av at alt er lov, for det ekskluderer dem som forsøker å bidra konstruktivt.
Men det er jo mulig å da takke NRK som på en svært elegant måte viste at det er mulig å få en fornuftig, mer nyansert meningsutveksling om temaet (som i Dagsnytt 18) og å fordumme, med vilje misforstå og feiltolke - som i Dagsrevyen. Det som er mest bekymringsfylt er at mot Dagsnytt 18s rundt 200 000 lyttere/seere har Dagsrevyen altså opp mot en million. Så da jeg snakket om at mediene har et særskilt ansvar for presentasjon av saker og tilrettelegging av debatt, og at den påfølgende (nett)debatten vil reflektere fremstillingen, så fikk jeg jo i hvert fall det bevist.
Man får ikke mer gøy for lisenspengene sine enn man gjør det selv...
I et innslag i NRK Dagsrevyen i går deltok deres aller ydmykeste VamPus for å kommentere hvorvidt vi trengte Jens Stoltenbergs digitale nabokjerringer for å rydde opp i dumme meninger på Internettet. For å avklare en ting - jeg er for at man skal ta til motmæle dersom man er uenig med noen, jeg er for å gå i rette med folk som sprer "hatefulle ytringer", jeg gjør det ofte og gjerne - men ser da lite til de som syntes Arbeiderpartiets nye dekret hørtes så fint og flott ut.
Det var flere interessante vinklinger i går, og i Dagsnytt 18 møtte jeg blant annet Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås og ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf til debatt om dette. Et av mine hovedpoenger er at den generelle norske samfunnsdebatten paradoksalt nok er svært polarisert i forhold til hvor små de politiske forskjellene egentlig er i Norge. Nettdebatten reflekterer i hovedsak den generelle samfunnsdebatten, derfor mener jeg at mediene – som tilretteleggere – har et spesielt ansvar når de velger ut vinklinger, gjester og spørsmål som blir stilt. Kvalitet og innhold i nettdebatten blir en vulgarisert versjon av den generelle politiske debatten, fordi deltakerne ikke alltid er like velartikulerte eller flinke til å formulere seg. Men når debatten i tradisjonelle medier er så polarisert, kan man vel ikke forvente mer i kommentarfelt eller andre steder på Internett.
Så langt så godt. Dagsrevyen derimot mente saken måtte forenkles fordi deres 900 000 seere knapt nok visste hva en blogg er. Derfor ble kritikken mot media fjernet. Kristin Halvorsen - som var intervjuet før meg - ble klippet inn med et "det er jeg helt uenig i" til en av mine kommentarer, og da jeg støttet Norsk Elevorganisasjon i at de yngre, såkalt digitalt innfødte, som regel oppførte seg bedre enn mer nyankomne - middelaldrende+ fikk jeg reaksjoner av, vel, middelaldrende digitale nabokjerringer på Twitter.
Se innslaget her (gå til "Digitale nabokoner")
Til det siste - det er en grunn til at bransjen snakker om digitalt innfødte (digital natives) når man omtaler de som er vokst opp med den teknologien vi har i dag og tar den som en selvfølge. Men vi kan fortsatt lese om mobbing og sjikane via sosiale medier fra ungdom. Mobbing oppsto ikke med Internett, men som så mye annet har fått en forlenget arm inn der også. Ungdom er derimot i ferd med å bli langt mer bevisste på hva og med hvem de deler. Når man snakker om at rosabloggere "deler alt" så er ikke det riktig. Det er en redigert versjon som kommer ut og bildene er bevisst valgt til bloggen. I tillegg er trenden av unge opptrer under fullt navn. Facebook-generasjonen er vant til det.
Så ikke med de middelaldrende+ som har kommet sent, men godt. For det første har det vært noe forskning, langt fra nok, på området - som viser at det var 40+ som blamerer seg på Internett. "Eternal september" er uttrykket som brukes om den kontinuerlige tilstrømningen av nye brukere som gjør det vanskelig å opprettholde nivået på debatten ettersom det tar tid før folk lærer seg nettikette og hva som er god takt og tone i debatter (spesielt om det skorter på dannelsen i utgangspunktet). Betyr det at det bare er folk over 40 som ikke kan oppføre seg på nettet? Åpenbart ikke, selv om flere på Twitter ønsket å tolke meg dithen i går og ble sure. I god raus digital nabokjerring-ånd, vil jeg tro.
Men siden jeg også har litt erfaring fra nettdebatt som borger-og debattredaktør i en nettavis, så kan jeg jo bekrefte at den virkelig sjokkerende sjikanen og truslene var det de godt over førti som sto for. De var særlig rettet mot meg dersom brukerne fikk påtale og da gjerne i e-post eller på telefon. Siden alle våre brukere måtte registreres med et verifisert mobilnummer sjekket jeg hver eneste jævel. Jeg vil vite om de som truet var nærmeste nabo, men skattelistesøk viste at de stort sett var godt over middelaldrende menn bosatt utenfor de store byene og med lav inntekt og formue. Jeg tenkte derfor stort sett at de ikke hadde råd til å komme til Oslo for å fullføre truslene. Og ja - jeg tenkte også at de var idioter i mitt stille sinn, og mener at det er lov å uttrykke det.
At NRK derimot ønsket å fremstille det som at jeg hadde fått en drapstrussel i kommentarfeltet("">døøøø! døøøøø sier jeg!!") - får stå for deres regning. Jeg pekte på den som et eksempel på hva som kan dukke opp av useriøse innlegg (takk til VG som lenket til bloggen i går, alltid hyggelig at leserne deres kommer innom), men at jeg overhodet ikke tok den alvorlig. At det finnes folk der ute hvis slike kommentarer er det eneste de har å tilby i nettdebatten betyr at der er lov å legge lista høyere. Det blir ikke en inkluderende debatt av at alt er lov, for det ekskluderer dem som forsøker å bidra konstruktivt.
Men det er jo mulig å da takke NRK som på en svært elegant måte viste at det er mulig å få en fornuftig, mer nyansert meningsutveksling om temaet (som i Dagsnytt 18) og å fordumme, med vilje misforstå og feiltolke - som i Dagsrevyen. Det som er mest bekymringsfylt er at mot Dagsnytt 18s rundt 200 000 lyttere/seere har Dagsrevyen altså opp mot en million. Så da jeg snakket om at mediene har et særskilt ansvar for presentasjon av saker og tilrettelegging av debatt, og at den påfølgende (nett)debatten vil reflektere fremstillingen, så fikk jeg jo i hvert fall det bevist.
Man får ikke mer gøy for lisenspengene sine enn man gjør det selv...
søndag, januar 01, 2012
Den brysomme nabokona
Kommentarfelt overflommes allerede av digitale nabokjerringer av begge kjønn som oppfører seg nettopp som kjerringer. Mener noe om alt og alle uten å skjemmes. Jeg for min del er drittlei hele hurven.
Vi manglet ikke nabokjerringer da jeg vokste opp. Ikke sjelden satt de på trappa utenfor blokka med en kaffekanne og en sigg. Der fulgte de med og kommenterte gjerne alt som skjedde. Hvem sine unger som oppførte seg dårligst, hvem av de andre ikketilstedeværende nabokjerringene som kanskje hadde lagt på seg litt (eller var hun gravid - igjen?), om vaktmesteren hadde klippet plenen ordentlig og om man kanskje skulle forby å spille fotball der for å la gresset gro i fred. Unger og nabokjerringer lå i konstant krig, for kjeften var ikke til å stå på dem, nabokjerringene altså, dersom det var noe de ikke likte. Var noen annerledes eller skilte seg ut, var de heller ikke sene om å påpeke det. At Arbeiderpartiet er så glad i dem er med andre ord fullt ut forståelig.
Jens Stoltenberg etterlyser den digitale nabokjerringa i nyttårstalen sin. Hans ungdomsleder mener vi alle har ytringsansvar, som ikke kan bety annet enn at vi har ansvar for hvordan andre tolker det vi sier og agerer på det. Statsministeren mener vi i tillegg må ta ansvar for hva andre ytrer.
De digitale nabokjerringene skal være en motvekt mot hatefulle ytringer på nett. De skal si "du tar feil" når andre kommer med påstander eller utsagn de ikke liker. De skal med andre ord være det korrektivet i debatten som følger av den generelle samfunnsdebatten der politikere, samfunnstopper og journalister deltar. En polarisert samfunnsdebatt som fyres opp av rasende politikere som enten tar avstand fra eller et oppgjør med det ene eller det andre, med fantasiløse journalister som stille banale spørsmål eller tror at en balansert sak utgjøres ved å intervjue en som er uenig i et utspill.
Det nytter ikke bare si at "du tar feil", dersom du ikke samtidig begrunner det. Hvor ofte ser vi ikke debatter der politikere setter frem påstander om hvordan tingenes tilstand er, hvor programleder snur seg til en politisk motstander og spør "hva mener du om det?"
Jeg er ikke alltid like interessert i å høre hva noen mener om dette og hint. Det jeg derimot kunne vært interessert i er tall, statistikk - hva kalles det igjen - FAKTA - som kan hjelpe meg til å forstå en sak eller bidra til å opplyse. Eller som Knut Olav Åmås skrev om hva debattklimaet i Norge trenger nå:
Å legge enda større vekt på språk, tone og presisjonsnivå, granske argumenters kvalitet, dyrke nyanser og tøff saklighet, sky generaliseringer, sjekke fakta og si imot. Lært å spørre: "Hva mener du? Hva er følgen av det du sier?"
Det er jo en forfriskende tanke om journalister begynte med det. I stedet for å ringe en politisk motstander som de tolker dithen at raser over et utspill. Jeg overraskes stadig over de som er overrasket over nivået i kommentarfeltet i nettavisene. Hva med å sjekke nivået over?
Kommentarfelt overflommes allerede av digitale nabokjerringer av begge kjønn som oppfører seg nettopp som kjerringer. Mener noe om alt og alle uten å skjemmes. Jeg for min del er drittlei hele hurven.
De som etterlyser flere nabokjerringer for å få skikk på samfunnsdebatten kan jo begynne med seg selv. Heve presisjonsnivået, sjekke fakta, tåle motstand. Journalister kan begynne å møte forberedt, faktasjekke påstander og utfordre debattantene med fakta. Det kan jo hende at når nivået på den generelle samfunnsdebatten heves, så vil det reflekteres i kommentarfeltet under og gjøre det vanskeligere å slippe unna med lettvintheter - også i disse såkalte mørke stedene på Internett.
Vi manglet ikke nabokjerringer da jeg vokste opp. Ikke sjelden satt de på trappa utenfor blokka med en kaffekanne og en sigg. Der fulgte de med og kommenterte gjerne alt som skjedde. Hvem sine unger som oppførte seg dårligst, hvem av de andre ikketilstedeværende nabokjerringene som kanskje hadde lagt på seg litt (eller var hun gravid - igjen?), om vaktmesteren hadde klippet plenen ordentlig og om man kanskje skulle forby å spille fotball der for å la gresset gro i fred. Unger og nabokjerringer lå i konstant krig, for kjeften var ikke til å stå på dem, nabokjerringene altså, dersom det var noe de ikke likte. Var noen annerledes eller skilte seg ut, var de heller ikke sene om å påpeke det. At Arbeiderpartiet er så glad i dem er med andre ord fullt ut forståelig.
Jens Stoltenberg etterlyser den digitale nabokjerringa i nyttårstalen sin. Hans ungdomsleder mener vi alle har ytringsansvar, som ikke kan bety annet enn at vi har ansvar for hvordan andre tolker det vi sier og agerer på det. Statsministeren mener vi i tillegg må ta ansvar for hva andre ytrer.
De digitale nabokjerringene skal være en motvekt mot hatefulle ytringer på nett. De skal si "du tar feil" når andre kommer med påstander eller utsagn de ikke liker. De skal med andre ord være det korrektivet i debatten som følger av den generelle samfunnsdebatten der politikere, samfunnstopper og journalister deltar. En polarisert samfunnsdebatt som fyres opp av rasende politikere som enten tar avstand fra eller et oppgjør med det ene eller det andre, med fantasiløse journalister som stille banale spørsmål eller tror at en balansert sak utgjøres ved å intervjue en som er uenig i et utspill.
Det nytter ikke bare si at "du tar feil", dersom du ikke samtidig begrunner det. Hvor ofte ser vi ikke debatter der politikere setter frem påstander om hvordan tingenes tilstand er, hvor programleder snur seg til en politisk motstander og spør "hva mener du om det?"
Jeg er ikke alltid like interessert i å høre hva noen mener om dette og hint. Det jeg derimot kunne vært interessert i er tall, statistikk - hva kalles det igjen - FAKTA - som kan hjelpe meg til å forstå en sak eller bidra til å opplyse. Eller som Knut Olav Åmås skrev om hva debattklimaet i Norge trenger nå:
Å legge enda større vekt på språk, tone og presisjonsnivå, granske argumenters kvalitet, dyrke nyanser og tøff saklighet, sky generaliseringer, sjekke fakta og si imot. Lært å spørre: "Hva mener du? Hva er følgen av det du sier?"
Det er jo en forfriskende tanke om journalister begynte med det. I stedet for å ringe en politisk motstander som de tolker dithen at raser over et utspill. Jeg overraskes stadig over de som er overrasket over nivået i kommentarfeltet i nettavisene. Hva med å sjekke nivået over?
Kommentarfelt overflommes allerede av digitale nabokjerringer av begge kjønn som oppfører seg nettopp som kjerringer. Mener noe om alt og alle uten å skjemmes. Jeg for min del er drittlei hele hurven.
De som etterlyser flere nabokjerringer for å få skikk på samfunnsdebatten kan jo begynne med seg selv. Heve presisjonsnivået, sjekke fakta, tåle motstand. Journalister kan begynne å møte forberedt, faktasjekke påstander og utfordre debattantene med fakta. Det kan jo hende at når nivået på den generelle samfunnsdebatten heves, så vil det reflekteres i kommentarfeltet under og gjøre det vanskeligere å slippe unna med lettvintheter - også i disse såkalte mørke stedene på Internett.
Abonner på:
Innlegg (Atom)