Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
torsdag, januar 27, 2011
SV provosert av barn i demonstrasjonstog
SVs representanter mener åpenbart at det er umoralsk at unge skoleelever deltar på demonstrasjoner for noe som berører deres hverdag og noe regjeringen faktisk kan gjøre noe med. Å sminke opp barn og unge med blod og bruke dem som levende skjold først i demonstrasjoner mot den israelske ambassaden i Oslo, nei se det er en helt annen sak. Utklipp hentet fra Riks24.
En av demonstrasjonene, der Oslo SV var medarrangør, endte med at politiet måtte bruke tåregass da demonstrasjonsdeltakere skjøt nyttårsraketter, kastet stein og flasker mot politiets kommandobilder og ambassaden. Enkelte hentet også ut bensin fra bilene i området, tente på søppeldunker og sendte disse mot politisperringene. Også her gikk unger først i toget, sammen med rullestolbrukere og - av grunner det er vanskelig å finne en forklaring på - hunder.
Men at skolebarn på sørlandet demonstrerer for tryggere vei, nei det skal vi ikke ha noe av.
Rekk opp hånda de av dere som noen gang har sett en demonstrasjon med SVere som ikke har med barna sine og utstyrt dem med plakater og slagord de umulig kan ha laget selv (uten her å mobbe SV-skolen)? Ingen?
Nei.
søndag, januar 23, 2011
Må i så fall piskes på plass
Ikke bare har partiet gått til valg på et program som uttrykkelig slår fast at partiet stiller seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet. På forrige landsmøte var det flertall for et nei til direktivet i salen, men partilederen ba da om at man ikke skulle ta en beslutning før en intern partihøring hadde sagt sitt. Til tross for at landsmøtet er partiets høyeste besluttende organ, så valgte landsmøtet å føye seg for en lengre demokratisk prosess - som til slutt munnet ut i at ni fylkeslag svarte på høringen og av dem var åtte i mot.
Høringen ble tatt til etteretning i sentralstyret i fjor høst, og sentralstyret vedtok den gang en uttalelse om at høringen bekrefter at Høyre er klar motstander av datalagringsdirektivet, slik Høyres justispolitiske talskvinne for så vidt hadde sagt før høringen begynte.
I morgen er det ny behandling av datalagringsdirektivet i sentralstyret. Det har ikke vært noen endring i saken annet enn at motstanden bare ser ut til å vokse, og at de som er mot er virkelig i mot, mens de som er for er betinget for og avventende. Nuvel. Med ett solid unntak for Rogalands store sønn, Arve Kambe, som gjerne vil utvide direktivet til å også lagre innhold. La oss håpe det er et solid unntak som må til for å bekrefte en solid faktisk motstand.
Jeg gikk i dag nok en gang gjennom høringsuttalelsene i partiet. Det er fylkeslag, lokallag og enkeltpersoner som har brukt mye tid, arrangert debatter, skrevet innlegg, hatt møter og engasjert seg i saken. Flertallet i partiet av de som mener at saken er så viktig at de deltar i høringen har sagt nei. Sentralstyret skal i morgen på ny behandle saken i forbindelse med at stortingsgruppa nå har fått saken på bordet.
Sentralstyret består av landsmøtevalgte medlemmer av Arbeidsutvalget, Stortingsgruppens leder og nestleder, lederne i fylkesorganisasjonene, lederne i Unge Høyres Landsforbund, Senior Høyres Landsforbund og Høyres Studenterforbund samt 4 landsmøtevalgte medlemmer.
Deres oppgave er blant annet å sørge for partidemokratiet. Jeg hadde akseptert ett ja på forrige landsmøte dersom saken hadde kommet opp for votering. Det er vanskeligere å akseptere dette dersom partiet først trenerer en avgjørelse i partiets høyeste organ, og deretter lar hele organisasjonen bruke tid, krefter og engasjement på en høring som sentralstyret og stortingsgruppen har til hensikt å overse. Det er lite jeg misliker så sterkt som å se misbruk av det engasjementet medlemmer utviser når de frivillig bruker tid på Høyre fordi de tror på noe som er større enn dem selv - tid som de ellers kunne brukt på familie, venner eller karriere.
Dersom partidemokratiet har noe å si, er det derfor tilhengerne - ikke motstanderne - som må føle trykket i morgen.
mandag, januar 17, 2011
Hyklekoret og lykkejegeren
Det mest absurde er kanskje SVs Heikki Holmås, som representerer ett av regjeringspartiene og rett før jul selv stemte for å innføre EUs returdirektiv i norsk lov. Som Kjetil B. Alstadheim påpekte i lørdagens utgave av Dagens Næringsliv så stemte alle partier - fra SV til FrP - for en tøffere returpolitikk av personer som har oppholdt seg ulovlig i Norge.
Det er kanskje også smakløst at politiet bruker hele åtte tjenestemenn for å pågripe en 25-år gammel jente. Men ikke fullt så smakløst som å dra til Trandum og demonstrere på vegne av èn person, samtidig som flere titalls andre som venter på utsendelse ser på.
Til tross for den enorme folkelige støtten Maria Amelie har fått på kort tid, så er det ingen generell støtte til en mer liberal asyl- og flyktningepolitikk. Tvert i mot. Det som nå karakteriseres som "umenneskelig" i forhold til Maria Amelie er norsk asylpolitikk i praksis. Forskjellen er at hun er en ressurssterk jente med et godt nettverk av gode hjelpere. Ikke alle har det.
Men det er umulig å få til en seriøs debatt om innvandring, flyktninge- og asylpolitikk i Norge. Både de innvandringsfiendtlige og de innvandringsnaive har sett seg tjent med å koke sammen begrepene slik at de enten kan stemple alle som kriminelle voldsmenn på den ene siden eller som uskyldige ofre for et umenneskelig system på den andre siden.
De som kommer til Norge for å søke seg et bedre liv for seg og sin familie, stemples som "lykkejegere" og skal sendes ut. Innvandringsstoppen Norge innførte i 1977 har satt en effektiv stopper for normal innvandring av mennesker som av ulike grunner ønsker bo, jobbe og skape seg et liv i Norge. Noen forsøker allikevel. De bruker, eller misbruker, asylinstituttet, fordi de har ingen annen legitim dør inn til Norge. Det kan synes som at Maria Amelies familie er av dem.
Kanskje vi burde ønske flere lykkejegere velkomne til Norge gjennom en mer liberal innvandringspolitikk, samtidig som en mer rettferdig asyl- og flyktningepolitikk der de som har behov for beskyttelse får det, mens de som forsøker å finne en bakvei inn i Norge blir sendt ut. Ventiler som familiegjenforeninger og opphold på særskilt grunnlag fører til en skjev innvandring som skaper problemer.
Men innvandringsstoppen, og dermed manglende innvandrings- og integreringspolitikk, er det enighet om i Stortinget.
Maria Amelie er og blir en enkeltsak. Dessverre.
torsdag, januar 13, 2011
Politiet har gjort jobben sin, nå må politikerne gjøre sin!
Noen husker kanskje historien om den russiske toppforskeren Nadejda Sokolova som ble kastet ut av Norge etter ti år fordi UNE blant annet mente at pendling var uforenlig med å få innvilget opphold på grunnlag av familiegjenforening (mitt siste blogginnlegg viste seg å være for optimistisk, utlendingsmyndighetene har kastet henne ut).
Nadejda hadde da bodd i Norge i 10 år, snakket flytende norsk og jobbet med å utvikle en spesiell form for satelittnavigasjon, et felt som hennes veileder beskriver som enormt betydningsfullt for Norge som industrinasjon. Utkastelsen førte til at Sokolova måtte avbryte arbeidet med et 20 millioners prosjekt om satelittnavigasjon ved NTNU, mistet rett til å besøke Norge og sin søster som også er bosatt her, og også rett til å komme inn i noe annet EØS-land. Norske myndigheter hadde knapt sagt "utkastelse" før hun hadde jobbtilbud ved et Universitet i Canada, et land som både setter pris på innvandring og kompetanse.
Problemet med dagens innvandringspolitikk er at vi knapt nok har en. Vi har hatt en innvandringsstopp i over tredve år. Nesten alle problemer vi har med ubegrunnede asylsøkere, utfordringer med familiegjenforeninger og integrering, skyldes langt på vei innvandringsstopp. Nå bli asylsøkerinstituttet forsøkt brukt som en bakvei inn i Norge og fungerer som en ventil for en manglende innvandringspolitikk.
En asylsøker er en person som ikke faller inn under FNs kvoteflyktningssystem, men søker om flyktningestatus på individuelt grunnlag. For å få innvilget dette, må det være en reell fare for forfølgelse i hjemlandet og dermed en begrunnet søknad om beskyttelse. Vi kan være enige om at Maria Amelie faller utenfor dette. Ifølge partipolitisk enighet om vedtatt innvandrings(stopp)politikk, skal hun og hennes foreldre sendes ut. Begynner man å gjøre unntak, fordi at akkurat denne jenta liker vi fordi hun er godt "integrert" og snakker norsk, så åpner vi for en tilstrømming av nye ubegrunnede asylsøkere. Å gi et generelt amnesti til alle papirløse personer i Norge (de kan ikke defineres som flyktninger) er også å premiere ulovlige innvandrere som har klart å skjule seg lenge nok for politiet.
Maria Amelie gir ikke ansikt til de papirløse i Norge. Jeg tror ikke på at alle er som henne. Men hun gir ansikt til de tusener av mennesker Norge årlig går glipp av på grunn av innvandringsstoppen. Mennesker som ønsker å komme hit for å søke et bedre liv for seg og sin familie, ønsker å jobbe og leve her, ønsker seg venner og kollegaer som er norske, i det hele tatt har samme drømmer og forventninger som de mange nordmenn som årlig flytter utenlands for å studere, jobbe og kanskje møte kjærligheten. En arbeidssøker er ikke en asylsøker.
Maria Amelie burde bli et symbol for oss som ønsker reelle endringer i norsk innvandringspolitikk, deriblant heve innvandringsstoppen og gi vanlige mennesker en legitim dør inn til Norge.
Jeg foreslår at Maria Amelie får sette seg på et fly ut av Norge, for så å bli invitert tilbake av regjeringen som en spesiell gjest for å gi råd om endringer i norsk innvandringspolitikk.
tirsdag, januar 11, 2011
Appell mot datalagringsdirektivet
Bidra konstruktivt. Argumenter faktabasert mot direktivet. Argumenter varmt for en liberal rettsstat. Og om noen - rett i hvert fall kritikken mot Arbeiderpartiet - det eneste partiet som uforbeholdent har gått inn for direktivet.
Here goes:
------------------------
Jeg har først lyst til å takke for invitasjonen, og bare nevne at dersom noen av dere har opplevd organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet! Som noe nølende i å delta eller arrangere demonstrasjon, så er det fullt og helt min feil. Jeg har en innebygget skepsis til å arrangere utearrangementer i januar, hvor de fleste av oss mest har lyst til å sitte inne. Jeg hadde glemt hvor mye det varmer å stå sammen om en viktig sak, og at i alle kamper så er det noen som går foran på vegne av de mange. Så på vegne av Stopp datalagringsdirektivet og ikke minst meg selv så takker jeg dere for påminnelsen.
For saken er viktig. Når myndighetene vil sette i gang den mest omfattende innhenting og lagring av informasjon noensinne om hvem borgerne har kontakt med, hvor de befinner seg når kontakten finnes sted og hvor ofte man har kontakt, ja – da har vi rett til å reagere. Noen sier at dette ikke er overvåking, jeg spør meg da om hva som er det.
Det er en sentral forskjell på å innhente og lagre informasjon i tilfelle vi alle skulle komme til en gang i fremtiden å gjøre noe kriminelt, og å lagre noe informasjon av faktureringshensyn og gi innsyn når noen er under mistanke.
Datalagringsdirektivet mistenkeliggjør hele befolkningen som potensielle kriminelle, noe som understrekes når politiet forsøker å ufarliggjøre direktivet med å si at ”det gjør det jo enklere for deg å bevise din uskyld”.
Sist gang jeg sjekket, var en rettsstat tuftet på det motsatte – nemlig ikke at du må bevise din uskyld, men at du er uskyldig til det motsatte er bevist. På en annen side, dersom politiet virkelig mener det de sier, så blir det jo enkelt å skaffe seg alibi ved å legge mobiltelefonen med en samtale på i en taxi og så gå av. Men jeg er jammen ikke sikker på om de som til en hver tid sørger for å ha et alibi, er de beste samfunnsborgerne.
I halvannet år har jeg deltatt aktivt i debatter mot politiet, egne partifeller, politiske medstandere og motstandere over hele landet. Tilhengerne har lagt seg på argumentet om at ”kan vi bare beskytte ett barn, så er det verdt det”. Legger man prinsippene til side, så kan vi ta en diskusjon på det. Å skyve barn foran seg i denne sammenhengen er provoserende, i all den tid rapporter fra statsadvokaten etter Lommemannssaken viser at politiet ikke en gang tar seg bryderiet med å ta imot anmeldelser av overgrep når foreldrene står på politistasjonen.
Politiet har allerede omfattende tilgang til overvåking gjennom dagens lovverk, inkludert frysing og utsatt sletting av data. Politiet vil fortsatt ha adgang til lagrede data ved skjellig grunn til mistanke. Teleselskapene vil fortsatt ha behov for å lagre data i fremtiden, selv om flere av oss går over på andre abonnementer enn rene tellerskritt. I Baneheia-saken ble juryen bedt om å se vekk fra trafikkdata og disse ble ikke brukt, ei heller fikk de stor betydning i NOKAS-saken. Men tilhengerne har et – hva skal man si – et like anstrengt forhold til fakta som de som kommenterer på VG nett har til norsk rettskriving. (oppdatert: kanskje med dette unntaket)
Politiet var sågar i dag ute i NRK og fortalte at sosiale medier kan føre til flere overgrep. Da kan det være verdt å ha meg i ”kan vi bare redde ett barn”-ideologien, at sosiale medier ikke omfattes av direktivet. Direktivet er feil virkemiddel, også når man ikke har et prinsipielt forhold til det.
Det er heller ingen korrelasjon mellom økt overvåking og trygghet. På strekningen mellom Oslo City og Oslo S sies det at det er rundt 500 overvåkingskameraer. Man må ha bodd i en hule lenge for å mene at Jernbanetorget er Norges minst kriminelle området.
La meg avslutte med at utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, undergraves først frihetene og dernest selve tryggheten.
Kampen mot datalagringsdirektivet er samtidig en kamp for frihet og trygghet gjennom en liberal rettsstat. Takk for at dere deltar i denne!
fredag, januar 07, 2011
Vel fortjent dom
Økokrim henla i mars 2009 etterforskningen mot blant annet de tidligere statsministrene Gro Harlem Brundtland (Ap) og Kjell Magne Bondevik (KrF) på grunn av foreldelsesfristen, men Riksadvokaten besluttet å ta ut tiltale mot Magnus Stangeland (Sp) og Anders Talleraas (H) for urettmessige pensjonsutbetalinger. Brundtland og Bondevik burde ha en vond smak i munnen nå, med landsmoderen har jo tidligere ettertrykkelig vist at lover og regler ikke gjelder henne.
Tidligere miljøvernminister og AP-politiker Thorbjørn Berntsen sa da han ble gransket i 2008 at ingen hadde gjort han oppmerksom på at han har fått for mye og at han har tatt imot sin pensjon i god tro. Han mente at de som utbetaler pensjoner må ha et ansvar for at det blir riktig.
Samtidig har han selv og hans kollegaer på Stortinget vedtatt lover som gjør at vanlige folk kan bli dømt for bedrageri om man mottar arbeidsledighetstrygd og ikke oppgir arbeidsinntekt. Ved utfyllelse av selvangivelsen så er det den enkeltes plikt å sørge for at alle poster er riktige, også ved ferdig utfylt selvangivelse basert på arbeidsgivers innrapportering av lønn og goder. Selv minstepensjonister må betale tilbake for mye i mottatt pensjon dersom det oppdages feil.
Det er ikke urimelig å forvente at våre fremste folkevalgte tar seg bryderiet med å følge de lover og regler som de forventer at norske minstepensjonister skal følge. Dette burde også være en kraftig påminnelse om at når man lager et komplisert system for skatt og pensjoner, så blir det vanskeligere for folk flest å forholde seg til.
Dagbladet skriver at Anders Talleraas kjempet mot tårene etter at dommen falt. Åpenbart er det tøft, og noen vil nok mene det er å legge sten til byrden, men siden jeg er aktiv i Høyre selv så blir jeg spesielt opprørt når det er noen fra mitt eget parti som bryter reglene. Det er faktisk våre medlemmer som må svare for dette fra kollegaer, venner og familie. Det hjelper ikke på fordommene mot partiet at en som har millionlønn i utgangspunktet jukser seg til mer penger - og det fra et tillitsverv fra partiet og velgerne.
Når det er sagt, så er det bra at ikke norske politikere slipper unna. Det kan jo tyde på at vi har et rettsvesen som fungerer. Og dommen er vel fortjent.
mandag, januar 03, 2011
Akk og Voe
I går kom nyheten om at Norges mest leste blogger, Voe, slutter å blogge. Min første tanke da jeg leste overskriften på VG.no var "så bra for henne". Det er krevende å oppdatere og videreutvikle en blogg over tid, og jo mer profilert man er, jo mer krevende blir det. Voe er en nydelig og åpenbart talentfull jente, men det må jo være deilig å slippe det presset og "bare" være en normal 15-åring. "Bare" i anførselstegn, fordi som sikkert de fleste av oss husker, så er det ingenting "bare" ved å være 15 år.
Voe skriver at selv om bloggen hennes har gitt henne utrolig mye bra, har bloggen også båret med seg mye negativt som har vært vanskelig for henne å takle. Medaljens bakside har vært at det er ikke bare fansen som skriver i kommentarfeltet hennes.
I begynnelsen av bloggingen var alt bare gøy, jeg fikk bare positive kommentarer, fikk flere og flere lesere og følte at alt bare var moro. Men etter at jeg havnet øverst på topplisten endret det seg. Noen mener tydeligvis at "dersom man ligger øverst på blogglisten så må man tåle hva som helst". Hallo, jeg er jo bare en helt vanlig jente som blir lei meg når folk snakker stygt om meg! Kan man ikke bare la være å si noe hvis man ikke liker hvordan jeg er eller ser ut, ikke liker hvordan jeg blogger eller mener at jeg ikke fortjener å ligge på 1.plass? Da er det vel bare å slutte å gå inn på bloggen?
Det er dessverre her virkeligheten går opp for de fleste. Leser man råd om hvordan lykkes i sosiale medier i dag, så vil alt fra selverklærte eksperter til faktiske eksperter, si at man må dele av seg selv og være personlig. Utfordringen er at når vi velger å dele av oss selv og være personlige foran et potensielt stort publikum av totalt fremmede mennesker, så kan vi ikke velge hvordan de vil reagere. Jeg kan ikke spørre mine lesere om de synes jeg er pen i dag og kreve at det er kun de som synes at jeg er pen som får lov å kommentere. Siden jeg er en lubben brunette på god vei mot 40 er jeg smart nok til å ikke spørre, men dog.
Det er trist og det er leit når unge bloggere som Voe får slemme kommentarer. Det gjør vondt, og det er ikke noe gøy å lese, selv også når man er en lubben brunette på god vei mot 40. For selv om det ikke er slikt at vi skal måtte tåle hva som helst, så er det heller ingen som kan garantere at noen av oss vil gå gjennom livet med bare gøy og positive kommentarer. Jo mer vi eksponerer oss, jo mer vil vi oppleve medaljens bakside.
Voe har vært et nettfenomen, men bak fenomenet står fortsatt en sårbar ung jente. Det skal vi huske. Man skal ikke måtte tåle hva som helst bare fordi man ligger øverst på en bloggliste. Men vi må også huske at som fenomen har hun inspirert tusenvis av andre unge jenter til å enten starte egen blogg eller i hvert fall drømme om hennes suksess. Av de tusenvis av rosabloggere som finnes der ute er det bare en håndfull som kan sies å ha lykkes. De færreste av dem har hatt en far som selger bloggplass for datteren sin og håndterer den kommersielle biten, som i desember var 120.000 kroner. De færreste får redaksjonell omtale fra landets største aviser. De færreste får goodie-bags eller produkter hjemsendt. De færreste av dem som har ønsket å kopiere Voes fantastiske suksess får noe annet enn negative kommentarer på bloggen sin.
Tore Tennøe og Kari Laumann i Teknologirådet skriver i Aftenposten i dag om et annet nettfenomen. En tiåring som har forsøkt å kopiere Voes suksess og startet sin egen rosablogg med dagens antrekk, sminketips og betraktninger om smått og stort. I stedet for å få 120 000 kroner på konto i desember, har tiåringen fått 180 000 seere på YouTube som legger igjen kommentarer som "Jeg ønsker henne livmorskreft, noe som effektivt vil forhindre at hun sprer defekte idiotgener videre senere i livet".
Det er tiåringen som er bloggsuksessens bakside, ikke Voe.
Så kan man jo stille spørsmålet - som jeg alltid gjør når det handler om barn og unge - hvor er foreldrene? Voes far har solgt datteren sin som et kommersielt produkt (kanskje jeg heller burde stille spørsmål om hvor de kritiske journalistene var). Tiåringens foreldre fikk fjernet en sjikanerende video på YouTube, men står nå hjelpeløst og ser at datteren har blitt en "Internet celebrity" som dermed spres videre via sosiale nettsteder. Dersom tiåringen selv har klart å opprette blogg, lage og redigere egne sminketipsvideoer og publisere disse på nettet, så er hun et kreativt talent som sikkert vil klare å legge dette bak seg, lære av det og bruke det når hun kommer tilbake større, sterkere og smartere senere. Men foreldre og andre voksne har faktisk fortsatt et ansvar for å følge opp og passe på sine barn når barna engasjerer seg på en arena - enten det er i det lokale fotballlaget, på ungdomsklubben eller deres utvidete ungdomsklubben vi kaller Internett.
Voe tar en velfortjent pause og jeg håper hun nyter tilværelsen og pengene hun har tjent de siste tre årene. Det står hundrevis av håpefulle rosabloggere klare til å forsøke å fylle plassen hennes. Noen av dem vil sikkert klare å få en god del lesere og gratis lipgloss sendt i posten. Noen av dem vil kanskje for en stakket stund bli "Internet celebrity" på godt eller vondt. De aller fleste av dem vil vil aldri høre om. Kanskje vi skal være glade for det.
Anbefalt: Indregard har skrevet godt om hvordan lykkes som blogger, men det er vel her som ellers - de som leser og forstår det trenger det egentlig ikke, de andre...