- Eierskapsmeldingen innebærer en styrking og tydeliggjøring av det statlige eierskapet. (..) Høyresiden har alt for lenge latt dette skure og gå. Staten er en omfattende eier i norsk næringsliv. En aktiv og tydelig statlig eier er bra for den enkelte virksomhet, for samfunnet som er avhengig av verdiskaping og arbeidsplasser og for den totale næringsutviklingen i landet, sier Roar Flåthen, 1. nestleder i LO.
Laissez-faire betyr «la det være, la det passere». Man mener uttrykket har sin opprinnelse fra Frankrike på 1600-tallet, da økonomien i Frankrike var kraftig regulert. Den reguleringsvennlige finansministeren i landet skal ha spurt om hva han kunne gjøre for at økonomien og handelen ville styrkes. En forretningsmann skal ha svart: «Laissez-nous-faire», populært oversatt til «la oss være i fred».
Eller la det skure og gå, om du vil. Men det var hvis man ønsket å styrke økonomien og handelen, altså.
10 kommentarer:
Slipp Lassie fri !
Det interessante ville jo være om vi kunne få noen ihuga sosialdemokrater til å fortelle oss om historiens lærdom. Stort sett har jo de statlige industrieventyrene vært katastrofale.
Statoil, katastrofe av katastrofer.
Mer presist betyr 'laissez-faire' at man må la noe gjøre seg selv - altså 'gjøre' som det essensielle verbet. 'Laissez-nous faire' betyr mer 'la oss gjøre det selv', ikke nødvendigvis at noe blir latt være i fred.
Bare et lite obs fra en språknerd.
Ja, Høyre hadde 4 år på gjøre noe med problemet og mange flere år under Willoch og Syse osv. uten å gjøre noe særlig. Litt gjorde de, men ikke nok dersom man ser på all sytingen fra høyresiden. Så dette lukter propaganda. Er noen som tror at Høyre vil gjøre et radikalt innhogg dersom de kommer i regjering i 2009? Tvilsomt.
De lukter av særinteresser. Blir det noe bedre om Stein Erik Hagen eller Røkke eier alle disse statlige selskapene, enn om staten gjør det? Tvilsomt.
Anders H: La oss si det slik at Statoil vel har hatt sin del av skandalene... De færreste private selskaper ville vel greid å gjennomføre Mongstad-utbygingen like dårlig, men om så var ville det likevel være annerledes: det ville ikke være folkets penger som ble rotet bort.
Men nå er da ikke oljeselskaper de mest underskuddstruede heller. Men det er vel ikke til å komme utenom at Arve Johnsen kom inn som følge av partibok, og at han ikke hadde noen exit med ære.
Kan ikke du synge et vers om Jernverket i Mo i Rana, så skal jeg tenke på hva det neste verset i visa kunne bli. Kan bli en ganke lang vise...
Mathias: så lenge statlig eierskap ikke innebærer politiske føringer, er det egentlig ett fett. Problemet er jo når de forretningsmessige prinsippene settes til side for politiske føringer - og det er vel hva Flåthen ønsker, er det ikke?
I de fleste statlige eierskap (95%) er det vel ingen politiske føringer, så da er det jo ikke noen problemer at staten har eierandeler i f.eks. DnBnor eller andre selskaper.
Fordelen med statlig eierskap er vel at fremtiden blir mer forutsigbar, enn med stadig skiftende eierskap.
Under Willock ble det ikke gjort veldig mye, man løsnet bare litt på grepet. Norge gikk fra å være nærmest en kommunisstat til et sosialdemokrati.Under Bondevik II som er ganske nærmt i tid, ble så og si intet gjort, og det er latterlig å skylde på Frp som stort sett vil selge alt, bare i søken etter skattelette.
Nobelprisen gikk i år til en organisasjon som jobber for å innføre kapitalistiske systemer for småbedrifter/enkeltpersoner.
Dette fungerer ypperlig i u-land, hvis politikere ligger unna, og heller legger forholdt til rette for kapitalisering.
På 50-tallet i Norge fikk man oppleve noe av det samme, men Gerhardsen's AP ble for mektig, og ressesjon kom. Dette merket folk i Oslo spesielt med stive boligpriser, og høye avgifter på foreks. små foretak. Det kollektive skulle premieres, mens enkelt-foretak skulle knekkes.
Vi fant olje i 1968 og hadde vi ikke gjort det, hadde Norge vært et U-land. Forbruket av olje-pengene økte så hurtig på 70-tallet, at staten måtte låne penger for å klare sine forpliktelser - bla. ovenfor pensjons-fondet.
Idag er staten alt-omfattende og karrer til seg pengene hurtigere enn de klarer å forbruke. Dette tok for alvor av fra 1982-92 da staten økte sin andel av BNP fra 40% til 60 %, og dette førte til inflasjons-press. Faren for oss idag ligger i smerten det er å endre systemet tilbake til entreprenør-skap og satsing på bedrifter som tross alt skal gi inntekter til landet.
Problemet med aktivt eierskap i statseide bedrifter er at det forpurrer maktbalansen og konkurransen. Skal staten aktivt drive selskaper vil dette stille tvil om regjeringen som den utøvende makt for innbyggerne og næringslivet. forvaltningen skal ta seg av det staten eier. det er nettopp slik det er idag når profesjonelle fra det private driver de statlige bedriftene som andre. helt i tråd med Webers byråkratiske modell.
At staten er dominerende eier gjør ingenting så lenge alle har like vilkår. Staten som eier med avskilt forvaltning gir jo uten tvil det beste resultat og forutsigbarhet for bedriftene.
Legg inn en kommentar