Klout - Plebeier og Beliebers

Problemet med Klout er ikke at Justin Bieber blir regnet som å ha mer innflytelse enn Harald Stanghelle i sosiale medier, men at Harald Stanghelle har fortjent sin lave score.

I artikkel i Aftenposten tok journalist Kristoffer Rønneberg for seg noen av utfordringene med tjenester som Klout, PeerIndex og TwitterGrader, som bruker algoritmer basert på hvor mange følgere du har, hvor mange som svarer deg og hvor ofte du får dine twittermeldingene dine videresendt av andre for å beregne hvor innflytelsesrik du er. Innflytelsesrik på sosiale medier, vel og merke.

Rønneberg har helt rett når han problematiserer rundt tjenestenes manglende kontekst. En Klout-score sier ingenting om kvaliteten i innholdet du bidrar med eller verdien av ditt engasjement. Derfor kan det se rart ut når Harald Stanghelle, Aftenpostens politiske redaktør, har en Klout-score på ti, mens tenåringsidolet Justin Bieber har 99. For som Rønneberg skriver – Bieber er kanskje innflytelsesrik blant 14-åringer, men har lite fornuftig å si, mens Stanghelle har betydelig innflytelse over manges meninger i Norge.

Så kan det argumenteres med at det finnes like mange 14-åringer bare i USA som antall innbyggere i Norge og at Justin Bieber har over 12 millioner Beliebers som følger han på Twitter. Det er mulig Bieber har lite fornuftig å si, men han har da i hvert fall kommunisert med de som er interessert på en arena som åpner for mulighet for dialog. Det har ikke Stanghelle. Til tross for at også politikere, journalister og kommentatorer er aktive i sosiale medier. Altså. Gitt at oss vanlige plebeier ikke er interessante nok.

Det sies at sosiale medier senker terskelen for deltakelse og derfor er sterkt demokratiserende. Når sosiale skiller viskes ut kan trikkesjåfører og trygdede noenogfemtiåringer diskutere med rikspolitikere og andre nasjonale meningsbærere. Denne diskusjonen burde være interessant for Aftenpostens politiske redaktør, uavhengig av algoritmer i tjenester skapt for å hjelpe kommersielle aktører å finne hvem de burde påvirke for å slippe å sende goodiebags til alle med en rosablogg og et anstrengt forhold til hele setninger.

Min Klout score er 70 mot Jens Stoltenbergs score på 64. Jeg har ingen illusjoner om egen betydning i det politiske Norge. Men jeg førte flere debatter med rundt 10-12 ulike personer på Twitter i går, deriblant NRKs Kyrre Nakkim. Mulig jeg ikke påvirker, men jeg liker å tro at jeg har muligheten.

Jeg var for øvrig i debatt med blant annet Stanghelle, som jo er hyggeligheten selv, under Mediedagene i Bergen i 2009. Han skal ha for at han i hvert fall forsøkte å reflektere litt rundt dagens tema, som var bruk av sosiale medier i stortingsvalgkampen. Andre i panelet var Magnus Takvam (som nå er på Twitter – hei, Magnus), valgforsker Frank Aarebrott (som ikke en gang forsøkte å berøre temaet) og daværende partileder Lars Sponheim. Sistnevnte brummet høyt at Sponheimen ikke trengte sosiale medier, han hadde stortingets talerstol. Og det var det siste vi hørte fra han før han ble satt til å plage folk i det fylket som ikke ville ha han som stortingsrepresentant, og derfor fikk han som fylkesmann i stedet.

Harald Stanghelle er en klok mann. Jeg både leser og lytter gjerne til det han har å si. Det er godt mulig at han aldri trenger å bruke sosiale medier. Men deltakelse i sosiale medier kan føre til at man før informasjon, vinklinger og refleksjoner man ellers ikke ville fått. For eksempel fra trikkesjåfører og trygdede noenogfemtiåringer. Det er ikke alt som skrives som er viktig, men det er gudhjelpemeg ikke alt som menes i avisenes papirutgaver som er sannheten, lyset og livet heller.

Det er de små samtalene som er det sosiale limet mellom oss. Det har også en betydning. I disse dager går tusenvis av politisk engasjerte tillitsvalgte i alle partier rundt på husbesøk eller står på stands nettopp for å ha mange små samtaler. Kanskje om store ting. Det er en del av demokratiet det også.

Burde ikke norske journalister og redaktører være engasjert i det?

Skitten valgkamp

Så var silkehanskene av. Onsdag kveld sendte Oslo Arbeiderparti et brev til Oslo FrP og Oslo Høyre, hvor de reagerer sterkt på at Høyre og spesielt FrP sier at partiet vil innføre eiendomsskatt i Oslo dersom de vinner valget. De mener dette er en brudd på løftet om en verdig valgkamp:

"Arbeiderpartiet i Oslo reagerer meget sterk på disse utspillene om å spre usannheter om Arbeiderpartiets politikk og reise tvil om vår alminnelige politiske troverdighet. Vi oppfatter dette som manglende respekt for vårt program og vårt partis demokratiske prosesser. 

Vi vil derfor be Fremskrittspartiet avblåse sin løgnaktige annonsekampanje, og retter tilsvarende krav til Høyre om å avstå fra å snakke usant om Arbeiderpartiets politikk og vår politiske praksis. Hvis disse partier ikke følger opp dette, betyr det at de ikke følger opp de intensjoner og de erklæringer de selv gav i forbindelse med valgkampåpningen."

Signert Liebe Rieber Mohn, Rune Gerhardsen og Jan Bøhler. Brevet fant ved en inkurie veien til en helside i VG papir i går. Jeg vet ikke når VG trykkes, men jeg har ved en inkurie fått e-posten og mailen var sendt kl.21.40 onsdag kveld. Oslo Arbeiderparti kan selvsagt ved en feil ha mistet brevet til desken i VG. Slikt skjer i vår digitale tidsalder.

Nå har ikke jeg diskuterte dette med Oslo Høyres leder og vet ikke hvordan han vil respondere. Men min umiddelbare reaksjon var at nå er silkehanskene av og Oslo Arbeiderparti er i normal valgkampmodus hvor de vil bruke dette som unnskyldning for å gå vekk fra nettopp en faktaorientert og anstendig valgkamp.

Oslo FrP får svare for sin egen kampanje, men innbyggerne i Skedmso, Sørum og Nittedal kan bekrefte at Arbeiderpartiets løfter om å ikke innføre eiendomsskatt ikke er verdt papiret det er skrevet på. Som tidligere Ap-velger, uføretrygdede Birute Åkvåg fikk erfare i Nittedal.

Så når Høyre "insinuerer" at Ap vil innføre eiendomsskatt, så er det basert på to enkle ting - regnestykket over valgkampløftene som overgår budsjettet for kommunen i dag og må dekkes inn på en eller annen måte, samt erfaringer fra nabokommunenen våre. Høyre og FrP fjernet for øvrig eiendomsskatten i Nittedal fra 1. januar i år.

Oslo Ap og Arbeiderpartiet sentralt flyter på en sympatibølge etter 22. juli. Forståelig nok. Terroranslaget rammet dem hardest av alle, og ingen av oss kan forestille oss hva de som var på Utøya eller de pårørende går gjennom. Men når statsminister Jens Stoltenberg svarte terroren med ordene "mer demokrati" så kan han umulig ha ment at Arbeiderpartiet var hevet over en hver kritikk, samtidig som de selv skal kunne sette frem påstander de ikke kan belegge.

Liebe Rieber Mohn sa i TV2-debatten på mandag at Høyre ikke ønsker å redusere de sosiale forskjellene i Oslo, og fortsatte med at vi ikke gjør noe for å redusere de store forskjellene i skoleresultater.

Det er jo litt gøy at Ap bruker skoleresultater mot oss i og med at de er mot at skolene skal gi ut disse, mens vi vil ha mer resultatmåling for nettopp å kunne finne hvor det utfordringer OG gjøre noe med dem. Men Rieber Mohn snakker også mot bedre vitende. Ikke bare brukes det mer ressurser per elev på utsatte skoler i Oslo, men byrådet har også fremmet 17 konkrete tiltak for en bedre skole for mer kunnskap, sosial utjevning og bedre integrering. Oslo-skolen leverer også konsekvent bedre resultater innen det å lese og skrive enn resten av landet, til tross for større utfordringer enn de fleste kommuner.

Men Oslo Ap vil altså få lyve i fred, mens de andre partiene skal ta hensyn og holde kjeft.

Det er ikke mer frihet eller mer demokrati. Det er å misbruke folks føleleser og sympati.

Spot uterestauranten

Hvordan utnytte potensialet i sjarmerende Arendal.




- Posted using BlogPress from my iPhone

Klokkespill fra Oslo Rådhus

For de som lurer på hva som blir spilt fra klokketårnene og når. This service brought to you by VamPus...


- Posted using BlogPress from my iPhone

Rosenes by?

Skal terroraksjonene endre Oslo fra Tigerstaden til Rosenes by?

DET ER LETT Å LA SEG RIVE MED i den spesielle stemningen som fulgte etter terroraksjonene. Det er helt riktig å ville minne de som måtte bøte med livet for terroristens ugjerninger. Men er det riktig å endre på elementer i byrommet for å markere tragedien?

Stortorget overtok som byens sentraltorg etter Christiania gamle torg i 1736. Når veiavstander til Oslo vises på veiskilt, er avstanden målt til Stortorget. Torget er storebroren til Lilletorget, der ”Neven og rosen” er plassert. Ville det ikke være galt å endre navn på Stortorget, eller Rådhusplassen for den saks skyld, som følge av en terroraksjon?

Les hele innlegget i Bypatrioten.

Notater til Kurer på P2 kommende lørdag

Til helgen har NRK P2s mediemagasin Kurer et program om nettdebatt generelt og i forbindelse med innvandringsdebatten spesielt, hvor undertegnede deltar. Som vanlig før en debatt eller medieopptreden forberedte jeg meg med "soundbites" - det jeg tenker på som viktige momenter jeg vil ha med, og som er relevant for debatten. Typisk nok er det når man har mye på hjertet at ting kludrer seg til, og jeg håper bare den stakkars journalisten klarer å klippe til noe fornuftig. Jeg får vel si som tidligere stortingspresident, den ærverdige C. J. Hambro: "Det står enhver fritt å gi uttrykk for den forvirring som måtte herske i hans indre".


Her er momentene jeg syntes det (i denne sammenheng) var viktig å få med:

Ytringsfrihet er grunnleggende for en fri debatt og utgjør i et liberalt demokrati fundamentet og forutsetningen for politisk mangfold og borgernes autonomi.

Ideelt sett så tilsier ytringsfriheten at alle slags meninger, også de mest ytterliggående, skal slippe fritt fram i offentligheten for å bli imøtegått der. Men det forutsetter jo at det er noen som orker å ta jobben med å grave opp fakta, tilbakevise myter, og diskutere med folk som mener sjikane av meningsmotstandere er greit.

Det er en myte at debatten blir mer inkluderende av å tillate trollene. Det ekskluderer nemlig de som ikke orker å hele tiden bli møtt med personlig sjikane, løgn og påstander det ikke finnes hold i. Dermed flykter de gode kreftene fra kommentarfeltet og de som skriker høyest får bli.

Det er også en myte at man ikke får lov å være kritisk til innvandring i Norge. Problemet er at legitim innvandringskritikk blir stemplet som rasisme, og slik utviskes grensene mellom hva som er viktige problemstillinger og hva som er ren hets.

Selv det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget, som skulle se på velferdsstatens utfordringer i fremtiden, ble beskyldt for å skape et innvandringsfiendtlig klima fordi de problematiserte at økt innvandring kombinert med lav arbeidsdeltakelse ikke vil være bærekraftig på sikt. Hate speech og stigmatisering er med andre ord overhode ikke typisk for høyresiden, men i aller høyeste grad noe som også kommer fra venstresida i den polariserte norske debatten.

Det er et paradoks at i et land der partiene er så like, så er debatten så polarisert. Tyder mer på et behov for å skape syntetiske forskjeller for å kunne differensiere seg.

Konflikt er ikke i seg selv negativt, vi trenger friksjon og uenighet for å kunne bevege samfunnet fremover. Spørsmålet er hvordan konflikten blir håndtert.

Mediene har selv stort ansvar for den polariserte debatten gjennom å skape konflikt der det ikke nødvendigvis er noen. Man velger konsekvent enkeltsitater og worst case scenarier for å få en sak.


Den offentlige debatten har aldri vært fri og inkluderende. Den er sterkt moderert og kontrollert, med høyere terskler ettersom forumet for debatt har lesere eller seere. Og slik bør det være. Ingen har lyst til å høre hva fem på gata tror om renta skal ned eller opp, slik dere driver med her i NRK. Det kan være underholdende når Norsk Tipping har trekning i Joker, men ikke i saker der man ønsker folk som snakker i hele setninger og bidrar med kunnskap og refleksjoner.

Fullt navn er ingen garanti for konstruktiv debatt. Som debattredaktør fikk jeg selv drapstrusler som ansvarlig for å ha moderert vekk kommentarer som var dypt krenkende mot andre i kommentarfeltet, som «du burde dø din hore» eller mot samfunnsaktører, som for eksempel at «Siv Jensen burde kastes ut av landet».

Leif Knutsen hos Minerva:

Skillet går ikke mellom akseptable og uakseptable meninger, men mellom konstruktiv og destruktiv adferd. Det er ikke de med aparte meninger som ødelegger online fora, det er bråkmakerne. De som kverulerer uten å lytte, misforstår med vilje, tvinger deres meningsmotstandere til å bruke all sin tid og sine krefter på å forklare sitt poeng om og om igjen. Deres målsetning synes å være å jage ut meningsmotstandere slik at de kan dominere debatten.

Med andre ord er det relativt få farer med å la folk utrykke ekstreme synspunkter i full offentlighet. Det er mer grunn til å være urolig over et debattklima der deltagerne stadig må bekymre seg over å bli beskyldt for å være for nær Anders Behrings Breiviks vrøvlete manifest.

Lars Gule i Politisk kvarter:

Når disse meningene da får eksistere i sine egne fora, enten nå disse foraene er tidsskrifter, organisasjoner eller som nå på egne nettsteder, så blir dette altså en type drivhus hvor disse meningene trives og utvikler seg.

Fra Kristin Clemets blogg:

Den danske liberalkonservative tankesmien Cepos, har undersøkt sammenhengen mellom såkalt hate speech og hate crime i USA og flere europeiske land. Dersom det er en sammenheng, så bør det være mer hate crime i USA enn i mange europeiske land, siden USA har en mer liberal lovgivning knyttet til ytringsfrihet.

Cepos finner ingen slik sammenheng. Tvert om er antallet hat-forbrytelser, relativt sett, langt større i land som Finland og Tyskland enn i USA. Det betyr neppe at man kan være sikker på at fri debatt fører til mindre vold, men det er i hvert fall vanskelig å konkludere motsatt: At det blir mindre vold, bare vi strammer inn på ytringsfriheten.

Derimot bør denne saken, og kanskje spesielt det som har skjedd etter terrorhandlingene, lære oss at vi kanskje bør gjøre noe med ytringskulturen i landet vårt. Det er ikke et juridisk spørsmål, men et spørsmål om hvilken atmosfære og dannelse vi vil la prege den offentlige samtale og den politiske debatt for at alle skal føle seg inkludert i demokratiet.