Samlede meninger

Under overskriften "Sprikende skatteløfter" viser A-pressen i dag ganske samlede meninger i flere av sine aviser. Kommentaren fra det A-presseeide Avisenes Nyhets Byrå (ANB) politiske redaktør Kjell Werner står på trykk som usignerte lederartikler i blant annet Firda, Sarpsborg Arbeiderblad, Fremover, Rana Blad, Finnmarken, Telemarksavisa, Demokraten, Oppland Arbeiderblad, Oppdalingen og Namdalsavisen. I tillegg har den vært publisert som "Dagens kommentar" i, så vidt jeg kan se, samtlige av nettutgavene til A-pressens papiraviser. Dette er ikke første gang, og garantert ikke siste.

Jeg har ingenting imot syndikert innhold, tvert i mot. Jeg er for at aviser og mediehus samarbeider om journalistiske ressurser der det er smart, og organiserer seg så effektivt som mulig. Dermed kan lokale ressurser brukes på lokaljournalistikk, sentrale ressurser brukes på nasjonale saker og kanskje noen spesialressurser - som økonomijournalister og gravegrupper - kan ha som spesialfelt å følge opp kommunal forvaltning og investeringer i tja, amerikanske sub-prime lån for eksempel.

Utfordringen er at noe av målsettingen for mediepolitikken, som inkluderer privilegier som mvafritak og økonomisk støtte, er både mediemangfold og ikke minst meningsmangfold. I stedet kan det synes som at mangfold er tolket som publisering av meningsenfold i så mange publikasjoner som mulig. Jeg har ikke gått gjennom pressestøtten for alle disse, men Demokraten er vel den som får mest med sine 3,5 millioner av skattebetalernes kroner for å spre det samme budskapet som alle andre.

Jeg er faktisk en av dem som mener at den direkte produksjonsstøtten på rundt 300 millioner ikke er det store problemet i et mediemarked med NRK. Statskanalen begunstiges hvert år med rundt 4 milliarder kroner i lisenspenger som betaler for 3500 ansatte i fire riksdekkende tv-kanaler og tre riksdekkende radiokanaler, i tillegg til flere digitale radiokanaler. Det er mer enn dobbelt så mange ansatte som TV2, TVNorge, TV3, P4 og Radio Norge til sammen. Disse har i tillegg i årevis betalt for å få konsesjon til å drive sine virksomheter, i motsetning til NRKs lisensfinansierte virksomhet. Allikevel blir NRK alltid tatt ut av ligningen når mediepolitikken skal diskuteres - enten det er eierskapsbegrensninger eller mediestøtte. Det var en liten digresjon, som kommer til å bli en ganske stor en ganske snart.

Det som er spesielt med A-pressens aviser (dette kan godt gjelde flere, men familie og venner har tipset spesielt om A-pressen i flere tilfeller, gi gjerne andre eksempler i kommentarfeltet) er ikke at det brukes innhold fra ANB. Men når du som utgiver eller redaktør i en lokalavis lar andre fylle lederartiklene dine med innhold, nei, da ser jeg virkelig ikke poenget lenger. Er det mangel på stolthet eller kompetanse? Har den ene skriveføre, meningsbærende journalisten i redaksjonen dratt på ferie? Lite som skjer lokalt og ingen mening om det som skjer nasjonalt?

Det er vel ingen som leer et øyelokk dersom jeg sier jeg er for grunnleggende endringer i mediepolitikken i Norge. Behovet for dette bekreftes omtrent daglig...
(Takk til snille @christopherea for hjelp til å søke opp - han fritas herved for alt ansvar for hvordan resultatet blir brukt - følg han gjerne).
--------
Og apropos - nedenfor ser du en redaksjonell artikkel om å bli lurt av annonser via sosiale medier, den andre er en...ehm.. annonse for å gå ned 7 kilo på en uke i den samme (tradisjonelle) avisen. Selvbetjent annonsering i begge tilfeller. Noen som melder seg frivillig som prøvekanin for å gå ned syv kilo på en uke - fortrinnsvis uten amputasjoner - gjennom annonsen på Dagbladet.no?

Jeg tipper prisen for kuren svir en del før de kiloene er nådd.

Forbrytelse og straff

I NRK Aktuelt blir det i dag stilt spørsmål om Anders Behring Breivik blir kjent strafferettslig utilregnelig, og da i teorien kan gå fri, er i strid med folks rettsoppfatning. Jeg mener premisset er galt. Folks rettsoppfatning har antakeligvis aldri tilsagt at voldtektsmenn, voldsforbrytere og drapsmenn skal gå fri fordi de er sinnsyke i gjerningsøyeblikket. Dette har vært politisk villet gjennom årtier. Eller som professor Ole Gjems-Onstad skrev i en kronikk i DN: "Arbeiderpartiet har ofte valgt normalisering av psykotiske og rehabilitering av mordere fremfor beskyttelse av folk flest." Og som han påpeker - selv om morderen dømmes til behandling, betyr ikke det at han vil slippe ut med det første. Men utryggheten vil være der.

I årevis har voldtektsmenn, voldsforbrytere og drapsmenn kunne gå fri etter relativt kort tids behandling for grusomme handlinger fordi de er kjent strafferettslige utilregnelige, eller utilregnelig/psykotisk/sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Ett eksempel er trikkedrapsmannen, som drepte en og skadet fem på trikken i Oslo. Han ble kjent strafferettslig utilregnelig i gjerningsøyeblikket, og gikk ute i Oslos gater ett år senere. En mann som skar strupen over på sin kone og sine ett og to år gamle døtre fordi stemmer i hodet befalte ham å drepe, fikk permisjon to dager i uken bare to år senere. En mann som gikk amok med kniv og skadet fem personer i Oslo sentrum i 2008 kunne ikke fengsles fordi han var psykotisk.

Den fremste representanten for det rettsvesenet vi har i Norge i dag, der vi ikke skal straffe de som kanskje gjør det de gjør fordi de kanskje er syke, er professor i kriminologi Nils Christie. Bjarne Hjeltnes, som mistet sin sønn etter at han ble slått ned i Oslo sentrum og gjerningsmannen fikk to år for drapet, spurte i en kronikk om når norsk rettsvesen skulle begynne å bry seg mer om offrene og deres pårørende enn om gjerningsmannen. Nils Christie, konfliktsrådets far, svarte med å mistenkeliggjøre de pårørende for å være styrt av hevngjerrighet. Da tok mor Hjeltnes pennen fatt og tok avstand fra mistenkeliggjøringen fra den mektige kriminologiprofessoren. Men hun også mener at bare det å være lei seg for å ha drept noen er ikke nok. Samtidig skrev faren til ei jente som ble drept av sin kjæreste til Christie: Vi bygger samfunnet vårt på rettsstatens prinsipper og i det ligger det at vi må stå til ansvar for våre handlinger. For en person som har drept et annet menneske betyr det at konsekvensen er at samfunnet idømmer personen en straff. 

En del av folk flests rettssfølelse er altså at den som har krenket enkeltindividets rett til liv, frihet eller eiendom skal straffes for sin krenkelse. Man kan godt forsøke å forstå deres handlinger, gjerne tilgi - men å bare være lei seg for å ha tatt liv og frihet er ikke nok.

Til dette svarer Christie:

"Hvor jernbanesporet endte inne i en av de største utryddelsesleirene under den annen verdenskrig sto en galge. Der hengte de kommandanten. Jeg har aldri kunnet forsone meg med synet. En knekket kommandantnakke, mot millioner av mennesker: Gasset, sultet og pint ihjel. Hva annet kunne man gjort, spurte mine polske kolleger, leiren lå i det nåværende Polen. Jeg hadde og har ikke annet svar enn at det burde vært laget et gigantisk møte hvor alle som hadde noe å si i denne sak, overlevende så vel som nærstående, kunne vitne om hva som var skjedd. Kommandanten måtte få svare, om han kunne og ville. Så måtte administrator av møtet si sin mening. Mitt håp er at han ville si omtrent som følger: Det du har gjort, hr. kommandant, det er så forferdelig at det ligger utenfor den menneskelige fatteevne. Det kan ikke gjenopprettes, men heller ikke gjengjeldes. Gå herfra i skam."

Med andre ord. Etter at obduksjonsrapportene var lagt frem og overlevende fra Utøya hadde forklart seg, skulle Anders Behring Breivik i teorien kunne ha gått fra Oslo Tinghus. I skam. For mannen som har vært den ledende figuren bak utviklingen av den norske kriminalomsorgen ønsker å se Behring Breivik tilbake i samfunnet.

Norge er ett av de svært få landene der en gjerningsmann kan bli kjent strafferettslig utilregnelig. Dette er en del av den ideologien som mener man skal ha en human rettsstat der man ikke straffer de syke. Det må være spesielt for offrene og pårørende for de psykotiske gjerningsmenn som har drept og lemlestet, enten det var på trikken eller i Oslo sentrum, å se hvordan rettssaken mot Anders Behring Breivik spilles ut disse siste dagene.

Det er i ekstreme situasjoner man særlig skal hegne om rettsprinsipper. Jeg har med dyp forakt lyttet til flere sesjoner av Dagsnytt 18 der ulike snakkende hoder har begynt en setning med at "siden denne saken er så spesiell". Det er nettopp når saker er så spesielle at vi må holde hodet kaldt og sørge for at også de "spesielle sakene" blir behandlet etter normen. Det er jo i de spesielle sakene at prinsippene blir spesielt viktige.

Dersom Anders Behring Breivik skulle bli kjent strafferettslig utilregnelig, og dermed ikke kan straffes, så er det ikke vanlige folks rettsoppfatning dette først og fremst er et problem for. Vanlige folk har følt seg ubeskyttet mot politikernes vilje lenge. Spørsmålet burde være om Anders Behring Breivik ikke kan kjennes strafferettslig utilregnelig fordi det strider mot Arbeiderpartiet. For dette er en ideologisk kamp. En kamp om å være offre for en ekstremistisk hatideologi snarere enn senere å bli offre for sin egen tilgivelsesideologi.

Jeg håper Anders Behring Breivik til kjent strafferettslig tilregnelig og blir buret inne så lenge vi kan. Under forutsetning av at debatten om tilregnelighet blir tatt opp og lovene endret til å nettopp reflektere vanlige folks rettsoppfatning - nemlig at man skal stå til ansvar for sine handlinger, syk eller ikke, og ikke utgjøre en fare for folk flest.

Nei til jentetaxi!

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne støtte initiativet til Sparebank1 Oslo/Akershus og P5 med en gratis, rosa jentetaxi i forebyggingsarbeidet mot voldtekt. Virkelig. Alle som engasjerer og bryr seg fortjener en stor takk. Også Sparebank1 og P5.

Problemet er at når det kommer initiativer som forskjellsbehandler på bakgrunn av kjønn kan man bidra til å gjøre vondt verre. Det har tidligere vært diskusjoner om hvorvidt jenter skulle kunne ringe og be om kvinnelige sjåfører, og dette gikk man vekk fra. En av grunnene er at dersom det finnes alternativer som eksplisitt er satt opp for å skape mer trygghet, er signalet om å ta en "vanlig" taxi (eller pirattaxi) at de kvinnene som velger dette kan skylde seg selv om det blir overfalt og voldtatt.

Egentlig burde i så fall alle taxier i Oslo være "rosa" - trygge sjåfører i en tryggere by. Men når Næringsetaten og Oslo kommune ikke en gang klarer å frata løyvet til en sjåfør som er dømt for vold mot egne passasjerer, så løper vi alle en stor risiko når vi forsøker å komme oss trygt hjem - uansett om du er mann eller kvinne.

Såkalte "Pink taxi" er tilgjengelige i flere land som kommersielle tilbydere. Jeg er mot. Vi må rydde opp i næringen, ikke forskjellsbehandle. Og heller ikke skape et tilbud som gjør at de som velger noe annet da kan bli beskyldt for risikoadferd. I 2012 i verdens mest likestilte land er det som kjent fortsatt kvinnens ansvar at hun blir voldtatt. Denne holdningen bør bekjempes, ikke bygges opp under!

Bloggplakat revisited

De som trenger en bloggplakat, skjønner det ikke. Vi andre lever godt uten. Dessuten ser det ut til at de som trenger en bloggplakat mest, ikke tåler kritiske spørsmål og ligger i fosterstilling og gråter når noen påpeker etiske problemstillinger. Da nytter en bloggplakat lite.

På papir har Aftenposten i dag publisert et utdrag fra gårsdagens twitterdebatt om et "felles etisk rammeverk" for bloggere som Stine Bjerkestrand tar til orde for i kronikken "Makt uten ansvar". Hun avviser at er det samme som Thomas Moens famøse forslag om "bloggplakat" for noen år siden, men insinuerer friskt at det var manglende modenhet som gjorde at forslaget om bloggplakat falt på stengrunn for to år siden.

Bjerkestrand insisterer på at hun ønsker å belyse viktige etiske problemstillinger, men har ingen forslag til hvem som skal regulere hvem, hvordan og med hvilken sanksjonsmulighet. Spørsmål om dette blir tolket som å "gå rett i strupen" og å "avvise" debatten. Når jeg påpeker at de etiske problemstillingene har vært diskutert i årevis, er det "latterliggjøring". Er det jeg som bruker hersketeknikker, Stine?

Les debatten på Twitter via Storify og døm selv.

Etiske problemstillinger har blitt debattert av bloggere, i avisredaksjoner, debatter hos Fritt Ord og på Litteraturhuset, i forbindelse med forslaget om bloggplakat, i mediestøtteutvalget og ikke minst medieansvarsutvalget, ja, debattert til en så stor utstrekning at jeg var overraska over at Aftenpoften gadd trykke innlegget. Faktisk var debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås en av bloggernes krasseste kritikere, særlig når det gjaldt anonymitet, allerede i 2006. Men etter at professor Bernt Hagtvedt i 2009 kalte bloggere og nettdebatten for "kloakk"(selvsagt uten å noen gang ha lest en blogg eller deltatt i en nettdebatt - et godt utgangspunkt for en faktabasert og konstruktiv debatt), innrømmet selv Åmås at nettdebatten, anonym eller ikke, var berikende. Vi har i tillegg debattert kommersiell blogging, problematisert rundt unge bloggere, kildekritikk og mangel på sådan, hets og sjikane. Innlegget til Stine Bjerkestrand kommer altså ikke med noe nytt, men hun skal være unnskyldt i og med at Aftenpoftens valg av å trykke innlegget jo kan forlede den beste til å tro akkurat det. Det meste har blitt debattert med langt mer interessante vinklinger, problemstillinger og eksempler. 

Da Thomas Moen kom med sitt forslag om bloggplakat i 2010 var det ikke manglende modenhet som gjorde at den falt på stengrunn. Det var heller ikke mangel på forståelse for det brede spekteret av blogger som finnes. Det er motsatt. Det er vel nettopp fordi det er et bredt spekter av blogger at det ikke finnes "én felles overbygging eller organisatorisk enhet alle bloggere føler tilhørighet til, som kan legitimere en felles etikk." Dessuten ble ikke Thomas Moen "beskyldt" for å ha kommersielle interesser bak initiativet. Han eide og drev bloggplattformen iPublish og opererte som bloggmanager for flere såkalte rosabloggere. Du kan ikke "beskylde" noen for å være noe de er. Det var heller ingen som beskyldte han for å ville begrense bloggeres ytringsfrihet eller ikke forstå hva blogging dreier seg om. Tvert i mot. Som kommersiell aktør innen bloggsfæren var hans motiver hevet over en hver tvil. Heidi Helene Sveen, bloggeren bak HvaHunSa, tok debatten flere steder - og hun har gyldige synspunkter fortsatt.

Grunnen til at debatten ikke kommer videre er ikke fordi vi andre er så jævla vanskelige, men fordi de som vil regulere ikke klarer å komme opp med et eneste konkret forslag om hvem som skal ha reguleringsmyndighet over hvem, hvordan et etisk rammeverk skal håndheves, hvilke sanksjonsmuligheter som skal finnes og hva som ikke allerede er dekket av norsk lov. For ikke å snakke om at denne bloggen ligger på en amerikansk server og dermed er underlagt amerikansk lovverk og bestemmelser, ikke norsk. Når vi stiller spørsmål om det, er det altså å gå rett i strupen, avvise debatten og latterliggjøring. Hvis du vil at vi skal ta debatten, så får du gi oss noe mer å debattere enn at "debatten er viktig". Det er faktisk den som vil regulere som har bevisbyrden og må argumentere for sitt forslag. Eller med Stines egne ord

Forresten - dersom jeg har kommet med noen påstander som trenger begrunnelse så påpek gjerne det.

Som skrevet tidligere - de som trenger en bloggplakat, skjønner det ikke, vi andre lever godt uten. Det hjelper dessuten lite når de som trenger en bloggplakat mest, ikke tåler kritiske spørsmål og ligger i fosterstilling og gråter når noen påpeker etiske problemstillinger og at de bryter norsk lov.

Tro meg, dersom jeg trodde det ville nyttet å regulere idioti, hadde jeg signert på dagen. Men at noen velger ukritisk å tro på noe som er publisert anonymt på Internett, eller forholder seg helt ukritisk til hva som står i dagens VG, kan vi ikke regulere oss vekk fra.