Hvor mange ganger må det avsløres at voldtekt- og overgrepssaker ikke er prioritert hos politiet, og lider under store mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret?
Til morgenen i dag kunne vi høre om voldtektsofferet som fikk saken sin henlagt etter to år. Det tok politiet tre måneder før den mistenkte ble avhørt. Hennes sønn på 13 år forsøkte fortvilet å åpne den låste døren for hjelpe mammaen sin da han forstod hva som skjedde. Hun fikk ikke lov å snakke med han om hendelsen for å ikke "påvirke" hans vitneutsagn. Politiet gadd ikke avhøre han før det hadde gått seks måneder.
Til dette svarer politiet at det er svært vanskelig å etterforske voldtektssaker på grunn av bevisets stilling. Også der gjerningsmannen er kjent.
Det er kanskje ikke så rart. I voldtektssaker har ikke beviset noen stilling for politiet. I en rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av riksadvokaten fant de at:
- rettsmedisinske undersøkelser av offeret er av høyst varierende, og utfyllingen av sporsikringsjournalen av varierende kvalitet, med "vet ikke" og "prøver ikke tatt" som forklaring på felter som ikke var fylt ut (side 42)
- i nesten halvparten av sakene er det ikke gjennomført åstedsundersøkelse som kunne sikret spor, spesielt der tiltalte hevder at seksuell omgang var frivillig (side 43)
- i kun 1/3 av sakene blir det gjennomført ransaking hos siktede (side 45)
- kvaliteten på avhør av siktede i sakene som arbeidsgruppen har gjennomgått har vært variabel, og ofte får siktede legge frem sin versjon uten å bli konfrontert med opplysninger fra fornærmedes forklaring (side 54).
Det er med andre ord store mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. Men det nytter ikke. Politiet erkjente allerede i 2006 at voldtekt og seksuelle overgrep - selv mot barn - etterforskes dårlig. Dette ble bekreftet nok en gang i kjølvannet av Lommenmann-saken i en rapport fra 2010 (les hjerteskjærende utdrag i denne bloggposten). I mellomtiden leser vi forstemmende statistikker over overgrep og voldtekter.
Selv der offeret leverer DNA-bevis, bilde og navn på voldtektsmannen, henlegger politiet sakene. Var det noen som snakket om bevisets stilling?
Spor er ferskvare. Både fysiske, biologiske og digitale spor. Også hukommelsen vil over tid forvitre, selv ved - og kanskje spesielt ved - traumatiske hendelser. Hadde vi tillatt at politiet i andre grove volds- eller drapssaker droppet åstedsundersøkelser og brukte et halvt år på å avhøre vitner, for så å skylde på "bevisets stilling" når de henlegger?
Dette er virkelig en av sakene jeg skulle ønske jeg ikke kunne si "hva var det jeg sa" - men jeg har jo knapt skrevet om annet det siste året - og før det også.
Det er for lett å si at det kun er en minister som har skylden. På et eller annet tidspunkt må politiet ta ansvar for egne prioriteringer på flere nivåer. Jeg er så enig med Andre Oktay Dahl som i dag sier til VG at "Samfunnet og politiet voldtar kvinnen på nytt".
I saken mot politiet taler bevisenes stilling klart - dere gjør ikke jobben deres. Dere burde skamme dere.
Virkelig!
14 kommentarer:
Du antar her at det var en voldtekt og at det kunne bevises at det var det? Det er jo et hav av saker hvor det er kjent gjerningsmann men hvor man ikke klarer å bli enige om det var frivillig eller ei. Bilde og DNA hjelper jo ingenting fra eller til da.
Bilde og DNA utgjør ikke bevis på at noen voldtekt har funnet sted. Bilde og DNA sier nemlig ingenting om ufrivillighet.
Det lureste for politiet er å ta imot anmeldelse fra kvinnen og ta å gjøre en skikkelig jobb selv om det blir vanskelig å bevise noe som helst. Kanskje kan politiet få en innrømmelse fra gjerningsmannen og det kan føre til rettssak. Man må ta voldtatte kvinner alvorlig, for ellers gir politiet et signal om at voldtekt ikke er så farlig.
Det må naturligvis bevises både at noe straffbart har skjedd og hvem som er gjerningsmannen (eller -kvinnen). Men som Vampus tydelig påpeker blir det ikke bedre av at politiet er treige og sløve.
Poenget i dette blogginnlegget var vel at voldtekts- og overgrepssaker ikke blir prioritert av politiet, noe som også viser seg å stemme. Og -da kan man vel med rette si: Skam dere.
Til de første kommentatorene: Nei, selvsagt - at det er rotete hjemme hos deg og at døra er brutt opp, betyr heller ikke at det er begått innbrudd. Men når du anmelder det - og i ett av tilfellene - har vitner - så kan politiet se på det?
Hva synes dere om at politiet selv sier dette er nedprioritert? Eller om rapportene som viser at det sjelden er åstedsgranskning, sikret biologiske spor, spor etter vold etc? Hva synes dere om rapporten i kjølvannet av Lommemann-saken?
Bare fordi de har bilde og DNA, så er det ikke vits å etterforske? Ikke? Really? Skam dere også.
Moralen er: kvinner lyver aldri. Døm på bakgrunn av det.
Tro det gjelder i politiet, som i skolen og i helseomsorgen: Flere og flere arbeidspppgaver kombinert med frykten for å gjøre noe galt og dermed krav til å kunne dokumentere absolutt alt som blir gjort, uten at det nødvendigvis finnes verken mer tid eller ressurser til å få jobben gjort. Resultatet er mindre tid til å gjøre jobben, en dårligere jobb gjøres, og det blir enda flere krav, retningslinjer og frykt for å ikke gjøre alt riktig (og i tillegg kunne dokumentere det) at man til slutt ender opp med å bruke mer tid på dokumentere hva man faktisk gjør (eller ikke gjør) enn å gjøre det...
Jobber selv i skolen, og bruker snart mer tid ved pc'n enn med elevene. Det samme hører jeg er opplevelsen i politiet: bundet på hender og føtter, får ikke gjort jobben og blir konstant utsatt for klager (som i dette blogginnlegget)
At noe er galt med både skole-, helse- og politiNorge er det ingen tvil om, men det skyldes etter min påstand ikke den enkelte politimann, sykepleier eller lærer, men et system som er så tungt, byråkratisk og firkantet at det fører til handlingslammelse og (ja, jeg tar i litt nå, men ikke så mye: ) apati hos mange som jobber i etatene.
Men ja, at kriminelle ikke blir prioritert er jo til å få vondt i magen av... Det tror jeg det jevne politimann er den første til å være enig i!!!
Www.sparringmamma.blogspot.no
Omvendt Blackstone:
Det er bedre å dømme ti uskyldige enn at en skyldig går fri.
Kan dere som kommer med usaklige kommentarer ta på briller og lese innlegget en gang til?
Kjære VamPus: Har du noen gang prøvd å anmelde et innbrudd i Norge...?
Realitetene er at de aller fleste voldtekter ikke etterlater seg spor som påviser overgrep. Og gitt hvor strenge kriterier vi er nødt til å ha for domfellelse for å kunne kalle oss et sivilisert samfunn, hva er det da du vil at politiet skal bruke tid på?
Kanskje diskusjonen kunne komme litt videre hvis du gir litt mer KONKRET informasjon om helt nøyaktig HVA politiet skal foreta seg når en jente kommer med en voldtektspåstand uten at det finnes beviser?
Og for å være helt spesifikk: Jeg snakker nå om å legge bort de vage og ulne formuleringene om å "ta på alvor", og heller forklare grundig og detaljert hva dette innebærer.
Det er feil at de fleste voldtekter ikke lar seg bevise. Et bevisbilde er sammensatt og involverer (i motsetning til hva folk flest ser ut til å tro) mer enn bare partene i saken. Det kreves ikke at noen andre fysisk sett må ha vært tilstede når voldtekten skjedde.
Rettsmedisinsk dokumentasjon i form av DNA, gynekologiske undersøkelser og samtaler med hjelpepersonale på voldtektsmottak, fastlege og psykolog er blant de bevisene politiet på et tidlig tidspunkt i etterforskningen kan innsamle. De psykiske skadevirkningene (både akutte og senskadevirkninger) av relasjonsvoldtekt og nachspielvoldtekt er godt forskningsmessig dokumentert, men blir dessverre ikke alltid fremlagt som bevis i retten eller innhentet i løpet av etterforskningen.
I tillegg må det tidlig foretas avhør av fornærmede, mistenkte og personer som kan ha direkte eller indirekte informasjon om hva som hendte. Dette regnes som støttebevis i tillegg til fornærmedes og mistenktes egne forklaringer. Endelig kan også politiet i etterforskningen ta beslag i mobiltelefon eller innhente andre dokumentbevis som kan kaste lys over eventuell kommunikasjon mellom fornærmede og tiltalte før og etter en påstått voldtekt.
Systematatisk innhenting og analyse av DNA-bevis er dessuten viktig med tanke på å fastslå hvilken type seksuell omgang som kan ha funnet sted. Tiltalte kan i straffesaker i blant nekte for at visse handlinger har funnet sted, og bare innrømme noen handlinger. Man kan f.eks. tenke seg at tiltalte nekter for å ha gjennomført analt samleie, men innrømmer et vaginalt, mens DNA-bevis kan fastslå noe annet. Slik kan biologiske sporprøver bidra til å styrke eller svekke påliteligheten av både fornærmedes og tiltaltes vitneprov i politiavhør og i retten.
Solid, systematisk og bred etterforskning er derfor svært viktig i alle voldtektssaker, også dem der det tilsynelatende bare står ord mot ord med hensyn til frivilligheten.
Du har virkelig ikke skjønt noe som helst. Om man har DNA, navn og adresse, betyr ikke det at det har skjedd en voldtekt. DNA er ikke et bevis for voldtekt, slik du synes å innbille deg. Frivillig seksuell omgang som anmeldes som voldtekt, blir heldigvis av og til henlagt. Sannsynligvis tas det ut alt for mange grunnløse tiltaler etter grunnløse voldektsanmeldelser.
Siste anonym: Så det du sier at dersom vi finner ditt DNA hjemme hos meg etter et innbrudd, og vi har navn og adresse, så beviser det ingenting fordi det står ord mot ord. Du kan ha vært hjemme hos meg uten å være innbruddstyv, og hvis jeg ikke kan bevise at du ikke har vært hjemme hos meg så er du uskyldig.
Ingen blir dømt på DNA alene. Men har man navn og adresse på en mistenkt, så synes jeg det er greit at politiet følger opp mistanken og i hvert fall avhører vedkommende.
Legg inn en kommentar