Vridde valg

I en debatt som knapt trenger en gnist for å ta full fyr, har den nye LO-lederen visstnok kastet en brannfakkel inn i en vedhaug som er så politisk tørr for nye argumenter at den nesten tar fyr av seg selv.

(Høyre-folk som leser dette: Vi har jo nå sagt at vi skal samarbeide med fagbevegelsen, beholde fagforeningsfradraget og legge oss tett på i arbeidslivspolitikk og retorikk. Dere får se på dette som mitt lille bidrag til en bedre stemning mellom Høyre og LO). 

Debatten om deltidsarbeid handler ikke kun om småbarnsmødre. Men at kvinner valgte å jobbe mindre eller bli hjemmeværende da de fikk barn, påvirker om de fortsetter å være det senere. Ifølge Norsk offentlig utredning av 2004:27: 45 prosent av sysselsatte kvinner som har barn under 16 år, arbeider deltid. For kvinner uten barn eller hvor barna er over 16 år, et det tilsvarende tallet 42 prosent. Deltid fordeler seg derved ganske jevnt mellom kvinner som har barn og kvinner som ikke har omsorgsansvar for barn.

Barn som i dag er ett år gamle vil i 2030 være russ. Som Høyres programkomite formulerte det: Statens overskudd vil da gå raskt nedover. Samtidig vil den forventede avkastningen fra pensjonsfondet ikke dekke inn reduksjonen av oljeinntekter. Prognosene for norsk økonomi tilsier at staten har et stort økonomisk handlingsrom frem til omkring 2025. Hvordan vi bruker dette handlingsrommet er avgjørende for om vi i 2030 har et samfunn med muligheter for alle.

Norge ligger nær bunnen i OECD målt i antall timer arbeidet per person i arbeidsfør alder. Regjeringens egen perspektivmelding viser at velferdsstaten ikke er bærekraftig. I dag er det nesten fem personer i yrkesaktiv alder for hver person over 67 år. Økende levealder vil gjøre at når dagens nyfødte er 87 år, bare vil være to i yrkesaktiv alder for hver person over 67 år. Det vil si to yrkesaktive til å sørge for de helse- og omsorgstjenestene pensjonistene kan trenge og til samtidig å sørge for annen verdiskaping i samfunnet.

Dagens foreldres valg vil i aller høyeste grad påvirke hva slags samfunn deres barn vil leve i. Skal de ha tilgang på tilnærmet de samme velferdsgodene som oss, må vi jobbe mer og bruke mindre av offentlige velferdsordninger. Eller vi kan gi faen, trekke stigen opp etter oss og overlate barna våre et samfunn på randen av sammenbrudd a la Hellas. Så på makronivå så driter dagens foreldre i barnas fremtidige beste når de insisterer på å verken jobbe mer eller bruke mindre.

Gerd Kristiansen gjør selvsagt generaltabben når hun i det hele tatt nevner morsrollen i forbindelse med debatten om deltid. I stedet for å debattere det reelle problemet, nemlig at velferdsstaten ikke er bærekraftig og at vi alle må jobbe mer, ender vi da heller opp med den klassiske debatten om å angripe kvinner som prioriterer det viktigste i verden: barna. Hva slags hjerteløse systemforsvarere mener vi skal sette noe annet enn barna først?

Spørsmålet på mikronivå er vel så mye hvorfor ikke menn prioriterer barna sine ved å velge vekk inntektsgivende arbeid og økonomisk frihet for å være hjemme enten på heltid eller deltid. Liker de ikke barn? Hater de kona? Eller er dette snakk om vridde valg, og ikke frie valg, som høyresida hevder?

Er det kun mors ukuelige kjærlighet til barna og hennes høyverdige prioriteringer som teller inn i familiens frie valg til å organisere seg? Er organiseringen av familien det eneste stedet i samfunnet hvor økonomi ikke teller over hodet?

Som Heidi Helene Sveen skrev på FB: Dersom kvinner velger å jobbe deltid når barna er små av hensyn til sine egne behov for å være med barna, synes jeg dette fortjener å bli diskutert offentlig. Dersom valget er av hensyn til barna, så savner jeg at småbarnsmødrene forventer det samme av småbarnsfedrene.

I de familiene der far tjener mer enn mor er valget enkelt. Mor blir hjemme. Men noen må kompensere for at kvinnen jobber mindre. Menn begynner å jobbe mer når de får barn og i praksis får ikke far tid med barna sine før de begynner på skolen (se boks). Barnas beste er altså ikke mer tid med foreldrene, kun mer tid med mor.  I Norge kommer også staten inn og kompenserer familien for å velge vekk inntektsgivende arbeid gjennom støtteordninger (kontantstøtte, omsorgspoeng, pluss på barnetrygd også). Det betyr at det ligger vridninger på valgene som familien tar. Jeg hadde vært mindre kritisk til det såkalte frie valget dersom de statlig finansierte vridningene ikke lå til grunn, selv om jeg fortsatt ville synes det er synd at vi havner i tradisjonelle kjønnsrollemønstre (noe jeg tror vil hjelpe over tid, og særlig dersom kvinner hadde jobbet mer og dermed ikke ønsket deltidsfella).

Samtidig er det riktig at skattebetalerne finansierer barnehageplasser for barnefamiliene. Vi finansierer også skole og utdannelse for å gi barna muligheter senere i livet, også betalt av foreldre som velger hjemmeskole. Subsidiering av barnehageplasser var et politisk villet strukturgrep for å "vri" tilbake de historiske årsakene som har holdt kvinner utenfor arbeidslivet. Subsidiering av barnehageplasser ble gitt nettopp for å gi kvinner mulighet til å bli økonomisk selvstendige og ikke avhengig av en mann til å betale for seg. Denne avhengigheten gjør både kvinner og barn svært sårbare dersom mannen dør, blir syk - eller om han viser seg å ikke være den kjærlige, oppofrende familiefaren de gjerne skulle søkt trygghet hos.

Men hva med far selv? Det er alltid like interessant å lese portrettintervjuer med gamle nestorer som blir spurt om det er noe i livet de angrer på. Det er ett svar som går igjen: Jeg ville brukt mer tid med barna da de var små.

Gjennom å legge til rette for å opprettholde tradisjonelle kjønnsrollemønstre fratar vi far retten til å være far. Han tvinges også inn i et kjønnsrollemønster som hovedforsørger som familien er helt avhengige av. Vi begynner nå å få forskning på at også far lider under dette.

Hele denne debatten foregår også i et land med verdens beste ordninger for barnefamilier, og ikke minst samtidig som vi ser at varsellampene for velferdsstatens bærekraft blinker så kraftig at det burde være konsensus om at vi alle må jobbe mer, ikke mindre, for at barna faktisk skal vokse opp i et samfunn med tilnærmet like gode ordninger som vi har i dag.

Men det er altså ikke barnas beste vi diskuterer, men foreldrenes vridde valg. Men hva vet jeg. Jeg har jo ikke barn, så jeg kan jo virkelig gi faen. Ingen som står under meg når jeg trekker opp stigen og sier "lykke til, nå får dere betale gildet".

Moderne familiepolitikk

Dette er mitt innlegg på Høyres landsmøte - hvor alle innlegg er begrenset til 2 minutter. Programkomiteen har foreslått å gjøre kontantstøtten kommunal, og så er det en uenighet om hvorvidt den skal være frivillig eller obligatorisk fra kommunene. Jeg mener den må fjernes helt, og støtter derfor et forslag om det. Om kommunene vil gi kontantstøtte står de allerede fritt til det - slik Spydeberg kommune har gjort. Der har de begynt å legge ned barnehageplasser. (Oppdatert med video)



Ordstyrere, landsmøte!

Jeg skal snakke for HORDALANDs forslag 386 - om å oppheve kontantstøtten. Kan alle fedre i salen rekke opp en hånd. Takk. Hvor mange av dere skulle ønske dere hadde tilbrakt mer tid på jobb og mindre tid med barna da de vokste opp. Opp med en hånd?

Det er rart det der. Tidsbruksundersøkelsen fra SSB viser at når kvinner blir mødre, jobber de mindre. Når menn blir fedre BEGYNNER de å jobbe mer for å kompensere for tapt inntekt når mor jobber mindre. Barnas samlede tid med foreldrene øker ikke, kun tiden med mor. Først når barna begynner på skolen begynner mor og fars tid å jevnes ut.

Kontantstøtten er ikke kjønnsnøytral, men bidrar til å vri familiens avgjørelse om de kan velge vekk mors lønn og velge vekk far som omsorgsperson. Far tar kostnaden for familiens såkalte frie valg, både økonomisk og tidsmessig. Men ville barna valgt vekk pappa?

41 prosent av norske kvinner jobber deltid. Vi vet at velferdsstaten ikke er bærekraftig, og at alle må jobbe mer. Likevel vil vi betale støtte for at arbeidsføre, friske kvinner ikke jobber.

Hva tror dere kommunene velger når de oppdager at de kan doble kontantstøtten og spare penger på legge ned barnehageplasser?

Dersom mor hadde jobbet mer, kunne far ha jobbet mindre - og barna vokst opp med mer tid fra begge foreldre.

Kjære fedre - hvis dere har savnet tid med barna deres, så kan jeg love dere at barna har savnet tid med dere. I dag kan dere gi deres sønner den gaven dere aldri fikk - mulighet til å være mer tilstede når deres barn vokser opp ved å fjerne en ordning som er en gammel ide og en dårlig løsning.

Kontantstøtten må ikke gjøres kommunal, den må avvikles. Stem for forslag 386.

Kampen om voldtekt

Kampen mot voldtekt er en kamp om voldtekt for å støtte opp om det norske kjønnsmaktperspektivet, skrev Preben Z. Møller i gårsdagens VG. Videre mener han at mørketall og uvilje mot fakta tjener venstresiden. Dermed ender vi opp med en politikk og holdningskampanjer som ikke treffer. Voldtektsmenn er nemlig ikke hvem som helst. Som om noen har sagt det. Selv de mest radikale feministene på venstresida jeg kjenner, er enige om at flertallet av menn er ålreite menn som ikke hater kvinner.

Og der starter problemet med Møllers analyse. Utgangspunktet er feil. Han forsøker å vise at norske feminister ikke forstår gradsforskjellen mellom uønsket seksuell omgang med en klassekamerat etter en fest og at tre fremmede menn bryter seg inn i en leilighet og ikke bare voldtar, men også truer og utøver grov vold. Interessant nok mener Møller at det første er en anførselsvoldtekt, i motsetning til det andre scenariet. Men i straffelovens §192 B står det at ”den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen straffes for voldtekt med fengsel i inntil 10 år”. Uten anførselstegn. Er voldtekten begått at flere i fellesskap, og eller på en særdeles smertefull og krenkende måte, så øker strafferammen til 21 år. Med vennlig hilsen norske politikere av alle farger.

En statsadvokat var i fjor bekymret for at hyggelige, norske gutter kunne risikere tre års fengsel når de ”kun tok seg til rette” iet annet menneskes kropp. Møller mener åpenbart at dette ikke er uttrykk for holdninger. Når en kvinne har sovnet eller ikke er i stand til å gjøre motstand, eier hun ikke lenger sin egen kropp. Hun ”merker” bare at hun er ”voldtatt” dagen etter.

I 2011 ga politiet i Oslo ut rapporten om ”Voldtekt i den globale byen”. Her viste de til at den typiske Oslo-voldtekten skjer på nattestid i helgen, enten hjemme hos den anmeldte mannen eller hos den fornærmede kvinnen. Den anmeldte gjerningsmannen er i slutten av 20-årene og anmeldes av en kvinne han ikke kjenner, men har truffet i en festsituasjon. Det anmeldte overgrepet skjer ofte når kvinnen er dopet, har blackout eller sover. Men som oftest skjer voldtektene i forbindelse med trusler, tvang eller fastholding.

Ofte skjer altså voldtekten på en slik måte Møller setter anførselstegn på. Når han på den måten definerer vekk det politiet sier at er ”typisk”, og som mange av oss mener er et uttrykk for holdninger til kvinnens seksuelle integritet, står vi igjen med Møllers ønskede bilde av voldtektsmenn som asosiale og dysfunksjonell.

Men både høyrepopulister og Møller har rett. Ikke-vestlige menn med asylbakgrunn har voldtatt. Asosiale, voldelige kriminelle har voldtatt. Men også norske unge gutter har voldtatt skolevenninner nachspiel. Familiefedre har voldtatt sine koner. For å bekjempe voldtekt må vi altså jobbe bredspektret. Men Møller anerkjenner knapt det politiet kaller den typiske voldtekten, som i 2010 utgjorde 33,3% av de anmeldte voldtektene i Oslo. Deretter kommer relasjonsvoldtekter, som skjer mot partner eller eks-partner, på 25,3 prosent av de anmeldte.  Voldtekter som skjer mot personer i sårbare livssituasjoner utgjorde 20,4 prosent. Overfallsvoldtekter utgjorde 12,9 prosent i 2010, som var et toppår for voldtektsstatistikken i Oslo, der kun seks av voldtektene ble oppklart - hvor de som ble dømt helt riktig var ikke-vestlige med asylbakgrunn. Men blant de 17 sakene som ikke har blitt oppklart har ofre også beskrevet gjerningsmenn som norske/lyse/nordiske. Hvem tjener på myten om at det bare er ikke-vestlige innvandrere som voldtar?

Hvor mange som ble voldtatt og torturert av tre fremmede menn som bryter seg inn i leiligheten til ofrene sier statistikken lite om. Men det er altså her Møller mener vi skal legge inn støtet i forebyggingsarbeidet.

Grunnen til at det drives holdningsskapende arbeid blant unge er ikke fordi noen tror at alle menn er potensielle voldtektsmenn og alle kvinner potensielle ofre. Grunnen er at det er blant disse mange anmeldte voldtekter skjer. Og fordi offer og gjerningsmann nettopp kan møte hverandre i normale sosialiseringssituasjoner, som på skolen som i dette tilfellet, jobb eller på lokalbutikken, så er det ikke bare holdningene til relativt normale, unge, fulle, kåte, grenseoverskridende gutter vi forsøker å nå, men også oss som er rundt. For at vi skal gjenkjenne, vite og forstå – og kanskje gripe inn før en ung gutt ”tar seg til rette”, eller kunne ta vare på offeret.

Møller mener noen tjener på at mørketall forblir mørketall. Fra rundt år 2000 og frem til nå har vi sett en radikal økning i antall anmeldte voldtekter. Det blir tolket som at vi nettopp har klart å konvertere noen av mørketallene ved at bevisstgjøring rundt voldtekt har ført til at flere faktisk anmelder. Så kanskje disse holdningskampanjene fungerer likevel?

Vi vet at mørketallene fortsatt er ekstremt høye for relasjonsvoldtekter, altså der vold utøves av partner eller eks-partner. Menn blir også voldtatt. Vi ser dem omtrent ikke på statistikken, selv om voldtektsmottak melder at de undersøker flere enn det som anmeldes hvert år. Regjeringen la nylig frem   en stortingsmelding om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner, der det er konkrete forslag til hvordan avdekke denne typen "usynlig" vold. All ære til de mange kvinnene som nå står frem som voldsutsatte i forbindelse med Sanitetsforeningens Rød knapp-kampanje mot vold mot kvinner. Denne typen kampanjer bidrar til at flere anmelder fordi de ser at det er ikke bare dem. Slik konverterer vi mørketall til faktiske tall med kampanjer Møller mener ikke treffer. 

Blant ett av tiltakene gruppen Stopp Voldtekt (der jeg selv er aktiv) krevde fra regjeringen var en nasjonal omfangsundersøkelse for å kartlegge voldtekt og andre seksuelle krenkelser.  Det mangler altså ikke på ønske om å få mer informasjon fra "sosialfeminister" og oss andre, nettopp fordi ingen tjener på mørketall og lite effektive kampanjer. At det ikke får forsiden i VG betyr ikke at det ikke er der. At "folk flest får berøring med dette (kampen om voldtekt) i media" er ingen unnskyldning for at en sosiolog som skriver bok om temaet ikke er kjent med det. 

Mange har i tillegg etterlyst spissede tiltak mot andre grupper og mer forskning på både ofre og voldtektsmenn. Det er dette som er den største kampen, når vi først skal snakke om kampen mot og om voldtekt. Å definere de vanligste voldtektene ut av debatten tjener kun Preben Z. Møller.