Fra nei til ja

Når et regjeringsparti ønsker å melde seg ut av Schengen-samarbeidet for å bekjempe kriminalitet, så er det en fallitterklæring for regjeringens egen innsats for å styrke politiet og gi dem effektive virkemidler for kriminalitetsbekjempelse. 

Vel forlikte før debatten.

I går hadde jeg gleden av å delta i en debatt om Schengen-samarbeidet med Senterpartiets Per Olaf Lundteigen. På 25 minutter klarte Lundteigen å gjøre det Nikolai Astrup ikke har klart på 8 år i Høyre – snu meg fra å være moderat EU-motstander til å bli skeptisk EU-tilhenger.

Innledningen spredte seg fra et Europa i flammer, med arbeidsledighet, fremvekst av faschisme og stater i oppløsning, til at Quisling var for et samlet Europa (en relativ frisk referanse fra Senterpartiet), og at Nei til EUs viktigste symbol var det norske flagg. De er mot den usunne nasjonalismen som bunnet i rasisme, men for den sunne nasjonalismen som tok vare på nasjonalstaten. Derfor skal vi gå ut av Schengen, og opprette grensekontroll langs vår 1630 kilometer lange grense mot Sverige, den lengste mellom to land i Europa–Schengen-sonens yttergrense.

Da Senterpartiet på sitt landsmøte vedtok utmelding av Schengen-samarbeidet, intervjuet Aftenposten Sandra Lindstrøm fra Senterpartiets søsterparti i Sverige. I følge Aftenposten fulgte hun debatten på landsmøtet med undring. - Jeg ble sjokkert, sier hun. At man vil melde seg ut av Schengen fordi man er redd for kriminalitet fra utenlandske bander, virker fremmedfiendtlig. I den svenske debatten er det bare innvandringskritiske Sverigedemokraterna som bruker lignende retorikk, sa Lindström.

Bildet som ble malt på møtet om verden rundt oss, var en verden på randen av krig på grunn av fattigdom og fordeling av ressurser. Da nytter det lite å melde oss ut av Schengen. Dersom det norske flagget skal vaie i frihet mellom lysegrønne, nyutsprungne bjørketrær ved havet, så burde vi – med den retorikken – ruste oss mot invasjon. Det er vår rikdom og våre ressurser Europas fattige vil ha en del av. Hvis de vil det nok, hjelper det lite med en bomstasjon ved Svinesunds-brua.

Senterpartiets Jenny Klinge, som var en pådriver for vedtaket, har flere ganger understreket at det for å forebygge kriminalitet – da særlig grenseoverskridende, organisert kriminalitet. Problemet er at en utmeldelse av Schengen også er en utmeldelse av det europeiske, grenseoverskridende politisamarbeidet. Likevel tror altså en regjeringspartner i den mest EU-kritiske regjeringen noen sinne har hatt, at vi kan føre tollkrig mot EU, og si opp avtaler og gjensidige forpliktelser, og samtidig forvente at EU med stor velvilje vil gi oss gunstige særavtaler for å beskytte våre interesser. 

Regjeringens europautredning beskriver Schengen-avtalen som den største og viktigste justispolitiske avtalen mellom EU og Norge. Den knytter Norge til EUs regler om reisefrihet i Schengen-området, som innebærer at det ikke skal foretas personkontroll ved grensene. Til gjengjeld regulerer Schengen-avtalen den ytre grensekontrollen mot tredjeland, samt regler om visum, politisamarbeid, informasjonsutveksling, retur av innvandrere, m.m. En av Schengensamarbeidets viktigste verktøy er SIS, Schengen Information System, der politi og myndigheter deler informasjon om bander og grupper man bør holde øye med, personer som er mistenkt og etterlyst, narkotikasmuglere og illegale innvandrere.

Denne typen lagring og utveksling av informasjon blir sett på som prisen man betaler for reisefrihet. Vi kan for argumentasjonens skyld snu det på hodet. Reisefrihet er prisen vi betaler for å få tilgang til et politisamarbeid som gir resultater og holder oss orientert over kriminalitetsutviklingen i andre land slik at vi kan forberede oss her. Senterpartiet mener altså alvorlig at der er sannsynlig at EU villig vekk vil samarbeide uten at Norge oppfyller forutsetningene for deltakelsen.

Når utfordret med hvordan køene vil se ut ved grenseovergangene dersom Norge bestemmer seg for å være siste skanse, så sier Senterpartiets Jenny Klinge at det ikke blir noe problem. Det er jo bare å bruke ny teknologi.

- Vi må finne tekniske løsninger som gjør det mulig med en smidig og effektiv grensekontroll slik at vi luker ut kriminelle, men ikke skaper hinder for andre som reiser, sier Jenny Klinge.

Hvis det bare er å finne smidige og effektiv ny teknologi, så foreslår jeg at regjeringen bare begynner å gjøre det i politiet. For det er norsk kriminalitetsbekjempelse, organisering og prioritering i politiet som er problemet, IKKE Schengen-avtalen. Etter åtte år med rødgrønn regjering er fortsatt ikke straffeloven som ble vedtatt av Stortinget i 2005 implementert på grunn av problemer med politiets IT-systemer. De ser for seg at arbeidet først er ferdig i 2021, altså 16 år etter at straffeloven ble vedtatt. Når et regjeringsparti ønsker å melde seg ut av Schengen-samarbeidet for å bekjempe kriminalitet, så er det en fallitterklæring for regjeringens egen innsats for å styrke politiet og gi dem effektive virkemidler mot kriminalitetsbekjempelse.

Etter å ha lest meg opp på Schengen-samarbeidet gikk jeg til debatten som EU-skeptiker, men tilhenger av Schengen. Etter å ha hørt Lundteigen, meldte jeg meg inn i Europabevegelsen. Han kommenterte at det var en logisk konsekvens av hans resonnement. Akkurat det skal jeg gi han 100% rett i.

Det er ikke en oppsigelse av Schengen-avtalen som vil sørge for en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse i Norge. Det er bytte av regjering.

Les også DNs Kjetil Wiedswangs utmerkede kommentar: Sp i passgang.