Fordummende forenkling og politisk dressur

Hvem bestemmer i kulissene i norsk politikk? Hvor mye makt har kommunikasjonsrådgivere og pr-rådgivere?

Etter en dag med debatt om hva jeg egentlig mener om sexkjøpsloven og hallikparagrafen så er jeg bedre forberedt enn jeg trodde til temaet for kveldens NRK Ytring TV-sending. Sigrid Sollund har invitert gjester, blant annet undertegnede, til å diskutere konsekvensene av kommunikasjonsbransjens inntog i politikken, og hvorvidt rådgiverne legger føringer på de folkevalgte. I mitt tilfelle skulle de vel ønske det, ja.

Utgangspunktet for min dag var egentlig en debatt hos Likestillings- og diskrimineringsombudet forrige uke om sexkjøpsloven og konsekvenser av den. Høyre, FrP og Venstre ønsker å fjerne sexkjøpsloven. Det er prinsipielt betenkelig å forby noe som i utgangspunktet er lov - sex mellom voksne, samtykkende mennesker. Samtidig mener vi at menneskehandel, frihetsberøvelse og tvang er dekket andre steder i loven, og at politiets ressurser primært må spisses inn for å bekjempe nettopp dette. Selv mener jeg at bakmennene for menneskehandel ikke skal slippe unna med mindre straff gjennom å bli dømt for noe annet enn det de er skyld i - nemlig frihetsberøvelse, tvang og nettopp menneskehandel. Samtidig viser det seg at sexkjøpsloven, sammen med blant annet hallikparagrafen, har forverret situasjonen for kvinner som selger seksuelle tjenester og gjort utsatte kvinner enda mer utsatt. Derfor har jeg (ikke partiet Høyre) sagt at vi må se på helheten i lovverket før sexkjøpsloven fjernes, slik at vi faktisk straffer de som straffes bør - men samtidig forsøker å unngå uønskede virkninger. Et helt greit innslag fra NRK Radio om akkurat det, blir av NRK på nett, tekst-tv og i redaksjonen oversatt til "Høyrepolitiker vil tillate hallikvirksomhet" i radio og deretter:

Really?

Da kan jo saktens pressen skylde seg selv for at de får politikere som "mumler seg til makt" gjennom å polere uttalelsene sine til det uforståelige og minst håndgripelige.

En ting er at man da får et behov for kommunikasjonsrådgivere som stopper kontroversielle saker, hjelper politikere å polere uttalelsene sine før de skal i studio og trener oss til å håndtere mediene på best eller verst mulig måte, alt etter som du ser det.

En annen ting er at når vi opplever det på den måten, så blir vi også mer forsiktige med hva vi sier. Dermed risikerer vi på den ene siden å få politikere som fremstår som sjelløse maskiner som mimer partiprogrammet, og på den annen side at vi blir politiske rasshøl som begjærlig griper tak i medstanderes og motstanderes uttalelser og tolker i verst tenkelige meninger for å score politiske poenger. De som sutrer over en kjedelig valgkamp kan jo tenke litt over akkurat det. Er det virkelig PR-bransjen som er problemet?

Resten av dagen har gått til møte med hyggelige folk i sikkerhetsbransjen i Norge. Eller en pressgruppe eller særinteressegruppe om du vil. Poenget er å lære mer om en bransje som faktisk jobber med sikkerhet og trygge byrom, på sin måte. Det er vel dette mange ser på som et problem. Gitt at man har politikere uten evne til å tenke sjæl og mene noe. Nå var ikke dette organisert av et PR byrå, men kunne like gjerne vært det. Og så? Jeg står omtrent der jeg sto på sikkerhetsspørsmål før jeg møtte dem, jeg vet bare litt mer om akkurat den delen av bransjen, hva de kan gjøre og noen av de ønskene de har.

I Brennpunkt-programmet "Halv makt i denne sal" viser NRK hvordan et PR-team jobbet med å få InterCity-utbyggingen inn i Nasjonal Transportplan. Ja, så var det en strategi om samarbeid mellom ordførere for å få det til. Javel, så skrev byrået en kronikk på vegne av ordførerene. (disclaimer; jeg kjenner folk i Gambit. Og Geelmuyden.Kiese. Og... i de fleste andre store byråene også). Men som Brennpunkt så vidt nevner (direkte til innslag) - pressen, inkludert NRK, sto klar med mikrofoner og skriveblokker på grunn av en smart strategi. Ett år etter kommer Brennpunkt og skal kritisere PR-bransjen og kommunikasjonsrådgivere?

Igjen. Really?

For at pressgrupper skal kunne presse forutsetter det at de har folk foran seg som lar seg bøye og tøye i alle mulige retninger. Det hjelper med en ukritisk presse, som fremmer sakene for dem, og politikere som da har blitt trent til å stå oppreist uten hjelp av ryggrad. Gratulerer.

Denne symbiosen skal altså diskuteres i dag fra kl 19:10 her. Gjester i sendingen er: Beate Nossum, Henrik Langeland, Heidi Nordby Lunde, Ove Vanebo, Silje Lundberg og Mimir Kristjansson.

Les mer her.

Med staten som hallik

Dette innlegget var skrevet som kronikk sammen med Oslo Venstres stortingskandidat Guri Melby, men har ikke fått plass hos noen av redaksjonene - så da sampubliserer vi på hver vår blogg. Den var skrevet i etterkant av en debatt i regi av Likestillings- og Diskrimineringsombudet, hvor sexkjøpsloven var tema.

Les Guri Melbys blogg her. (Her er direkte link til innlegget)

Høyres standpunkt er at kun sexkjøpsloven skal fjernes. Jeg står ene og alene i partiet om standpunktet om at vi må se på lovverket som helhet for å sikre at vi straffer det som straffes skal strengt (menneskehandel, frihetsberøvelse og tvang), samtidig forsikre oss mot uønskede virkninger som at kvinnene føler seg mer utsatt enn tidligere. Derfor bør vi også se på hallikparagrafen og annet som berører kjøp og salg av seksuelle tjenester, slik at vi er sikre på at disse er utformet slik at vi faktisk tar bakmenn for for frihetsberøvelse og tvang, uten at vi gjør allerede utsatte kvinner mer utsatt.
 ------

Med staten som hallik

Staten, ved skatt Øst, fikk i en dom i Oslo tingrett i juni i år gjennomslag for at kvinner som selger seksuelle tjenester skal betale skatt til fellesskapet Norge. Dette begrunnes med at skattereglenes formål ikke er å forhindre uønsket virksomhet, men å gi det offentlige inntekter til finansiering av felleskapets goder. Sexkjøpsloven, som ble vedtatt av et flertall i Stortinget i 2009, er utformet slik at salg av sex er lov, det er kjøpet som er forbudt. Dermed må prostituerte ikke bare betale skatt, men får også momsplikt. Samtidig vil staten straffe kundene deres, og de som selger sex får ingen sosiale rettigheter knyttet til sin virksomhet. Resultatet er at staten har blitt de prostituertes verste fiende, halliken som tar store deler av inntekten, men ikke gir noe beskyttelse tilbake.

Intensjonene bak innføringen av forbudet mot sexkjøp i Norge var gode. Hensikten var å ramme bakmennene for organisert kriminalitet og menneskehandel. Derfor ble loven utformet for å straffe kjøpet, men ikke salget, slik at kvinner som har vært utsatt for menneskehandel eller er tvunget inn i prostitusjon, ikke skal settes i en enda vanskeligere situasjon. Men gode intensjoner er ikke nok. Overkommelige bøter til den som kjøper, straffer ikke det leddet som burde straffes – nemlig de som står bak menneskehandel og overgrep.

Kvinner som selger seksuelle tjenester forteller at endringene i lovverket har gjort deres situasjon verre. Hallikparagrafen og politiets forfølging av menneskehandelsparagrafen fører til at kvinnene blir kastet ut av leiligheter og hotellrom. I tillegg gjør loven det vanskelig å organisere seg eller jobbe sammen, fordi dersom to venninner jobber sammen risikerer den ene å bli dømt for hallik- eller bordellvirksomhet om hun eier leiligheten eller er den som tar imot betaling. Det som kunne gjort hverdagen enklere og tryggere, har blitt betydelig vanskeligere.

På et seminar i regi av Likestillings- og diskrimineringssombudet (LDO) i forrige uke fortalte kriminalinspektør Simon Häggström fra politiet i Stockholm om deres erfaring fra innføringen av sexkjøpsloven. Han mente at den har fungert forebyggende mot kriminalitet og var et effektivt våpen i arbeidet mot menneskehandel. Selv om vi mener at en lov ikke legitimeres av resultatene den gir, var det interessant å høre hvordan svensk politi jobber. Med to timers spaning, to politifolk og en person fra sosialtjenesten som kunne hjelpe kvinnen, kunne de ofte ta både sexkjøperen, halliken og tilby kvinnen plass på krisesenter.

Vi spør oss om hvor krevende det ville vært for norsk politi å avdekke menneskehandel og tvangsprostitusjon sommeren 2008, før loven ble innført, og utenlandske kvinner solgte sex åpenlyst på Karl Johan. Vi tror to timers spaning, to politifolk og en person fra sosialtjenesten som kunne tilby kvinnen umiddelbar hjelp, raskt ville gitt resultater. Vi har allerede et lovverk mot menneskehandel, frihetsberøvelse og overgrep. Men som kriminalinspektør Simon Häggström påpekte; en lov virker ikke om det ikke settes inn ressurser på å håndheve den.

I stedet ble det vedtatt en sexkjøpslov som verken har vært fulgt opp med ressurser, har gitt særlige resultater, og i tillegg har forverret situasjonen for svært mange kvinner. I den påfølgende debatten hos LDO ble det klart at den norske lovgivningen ikke var myntet på de som flere yndet å kalle luksusprostituerte. Den var bare ett av flere midler i kampen mot menneskehandel, frihetsberøvelse og tvangsprostitusjon.

Fra et liberalt standpunkt er det galt å forby noe som i utgangspunktet er tillat for å nå andre mål. Det å forby en i utgangspunktet lovlig handling, altså sex mellom voksne, samtykkende mennesker, for å unngå overgrep og menneskehandel finner vi problematisk. Vi tror oppriktig på ønsket om å hjelpe kvinner utsatt for menneskehandel ut av en vanskelig situasjon. Men fire år etter at loven ble vedtatt er bare 14 personer dømt for menneskehandel. Samtidig som resultatene uteblir, har altså den nye lovgivningen bidratt til å gjøre livet vanskelig for de kvinnene som av ulike grunner har valgt sexarbeid som inntektsgivende arbeid.

Marit Nybakk i Arbeiderpartiet mener at skattedommen fra Oslo Tingrett må reverseres, da denne ikke er i tråd med stortingsflertallets intensjoner. Det er å gå i feil retning. Det er sexkjøpsloven som må reverseres, samtidig som sosiale rettigheter må gis på linje med resten av oss som betaler skatt til fellesskapet.

Norsk politi burde lære av Stockholmspolitiet og spisse innsatsen mot det sexkjøpsloven ble vedtatt for å unngå – nemlig menneskehandel, frihetsberøvelse og tvangsprostitusjon. Dette er som regel en del av større organisert virksomhet som burde være en av norsk politis hovedprioritet å bekjempe. Til det trenger vi ikke flere lover og vedtak, men bedre ressurser og prioriteringer.