Stedet for de store ting

Foregående fredag var min første dag i Stortingets plenumsmøte. Med den fabelaktige Ine Eriksen Søreide som forsvarsminister, så rykket yours truly opp fra første vara til fast møtende stortingsrepresentant. Det føles, for å si det forsiktig, ganske spesielt å komme inn i salen og lete etter plassen sin.

Takknemlig for at første møtet betydde formaliteter knyttet til konstituering av ny regjering og da nytt Storting, i all den tid utnevnelsene av statsrådene førte til omrokkeringer blant representantene. Deretter fulgte tiltredelseserklæringen fra statsminister Erna Solberg.

Jeg hadde trodd at første dag skulle føles .... større. Men egentlig er det så mye å ta inn at jeg satt der litt nummen. Salen var ganske full, med de nye statsrådene, presseoppbud og publikum på galleriet. Fra presselosjen kunne du se det blinke i gullpennen til DNs Kjetil Alstadheim når han sporadisk tok notater. Det klikket og snurret i kameraer, spesielt da statsministeren gikk opp og ned til talerstolen. Hadde de håpet på snubling i teppet kanskje?

Men man sitter jo der da, og ser seg rundt. Noen kjente ansikter, noen helt ukjente. Får et gjenkjennende blunk fra Anette Trettebergstuen i det hun snur seg mot Knut Storberget. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg, som virker som han er tre meter der han sitter og følger talen han vel så gjerne selv ville holdt. De helt nye representantene sitter rake i ryggen, mens mer erfarne har inntatt det man i forsvaret kaller NATO-posisjon - sitte eller stå på en slik måte som er minst belastende (og i vått vær - færrest mulig fuktige klær som berører kroppen). Noen er konsentrerte, andre har et drømmeaktig blikk som jeg kjenner igjen fra spansken i tredje klasse på videregående. Det er vel en form for mental NATO-stilling.

Men å orientere seg i stortingssalen er jo ingenting i forhold til å orientere seg på Stortinget. For her er underjordiske ganger, mystiske forkortelser og henvisninger. Det føles som en blanding av gamle gotiske kirker, som jo var bygget for å få enkeltindividet til føle seg liten i forhold til Kirken (ikke Gud...), og en rundtur på respektive Hogwarts og Ministry of Magic. Man har følelse av at heisene går litt i kryss og tvers, selv om jeg er ganske sikker på at faktisk bare går opp og ned, og med en femte etasje som ligger høyere enn sjette, så er jeg jaggu ikke sikker på om ikke trappene beveger seg eller står stille. For å være helt ærlig, så tar jeg absolutt høyde for at inngangen til Ministry for Magic befinner seg under en av stortingsbygningene et sted. Hva foregår egentlig på Komitehuset når ingen av oss representantene er der?

Sånne som meg er jo evig fascinert av rørpost, og jeg er egentlig for utbygging til alle husstander så vi kan sende sjokolade til hverandre ved behov. Men som medlem av finanskomiteen, så *kremt* er det mulig det går for mye utover provenyet, selv om jeg er overbevist om at man kan argumentere for fordelingseffekten.

Inntil videre forsøker jeg det gamle sekretærtrikset - bare plukke opp en tilfeldig papirbunke (de er det nok av) og forsøke å se opptatt ut når jeg går frem og tilbake. Hvis ikke det fungerer, i hvert fall ikke se påfallende mer forvirret ut enn alle de andre. Om ikke alt dette var nok, så er det middag på Slottet på torsdag.

Jeg får bare være glad jeg ikke har lappen. Da slipper jeg i hvert fall å bekymre meg for å ta feil vei og kjøre ned slottstrappa....

Bilder og øyeblikk deles også her på Facebook.