Arven fra de rødgrønne

Den norske velferdsstaten står på vaklende grunn. Likevel forteller Jonas Gahr Støre at finansministeren i dag kommer til det best dekkede bordet noen sinne. Den norske økonomien ble konsekvent presentert som ”bunnsolid” fra representantene fra de rødgrønne partiene under den to dager lange trontaledebatten i Stortinget. Det til tross for at alle tegn i tiden viser det motsatte og at deres egen perspektivmelding viser at den sosialdemokratiskevelferdsstaten ikke er økonomisk bærekraftig på sikt.

Selv om norsk økonomi fortsatt har en høyere vekst enn de aller fleste land rundt oss, er veksten på vei ned i Norge, samtidig som den er på vei opp i mange andre land. Mens mange europeiske land har måttet gjennomføre nødvendige endringer for å sikre en mer robust økonomi og bærekraftig velferd, benyttet de rødgrønne finanskrisen til å bruke mer penger og erstatte midlertidige utgiftsøkninger med permanente.

I tillegg har det som skulle være en rød-grønn regjering sørget for en sterkere todeling av norsk økonomi, der vi er mer avhengig av oljen enn noen gang. Ifølge NHO investeres det rundt 200milliarder i petroleumsnæringen, mot rundt 20 milliarder i fastlandsindustrien. En analyse fra SSB gjort i 2010 viser at norsk industri står for drøyt 10 prosent av verdiskapingen i leveransene til oljevirksomheten. Tjenestenæringene, som konsulentvirksomhet i ingeniørfag og data, hoteller, restaurant, transport, bank, forsikring og eiendomsdrift, står for 27 prosent. Oljen sprer segoveralt. Rundt 210 000 jobber er direkte eller indirekte knyttet til etterspørselen fra oljeselskapene.

DnBs administrerende direktør, Rune Bjerke, sa nylig at den norske økonomien er på vei fra full gass til halv fart. Sjeføkonom Steinar Juel i Nordea sier at Norge aldri tidligere har hatt en så sterk forverring avkonkurranseevnen som i årene etter 2005. I Norge ligger lønningene nær 70 % over - ikke Kina - men gjennomsnittet i OECD. Og selv om norsk sysselsetting er høy, ligger vi nær bunnen i OECD målt i antall timer arbeidetper person i arbeidsfør alder. Det er et rekordhøyt gjeldsnivå ikommunene. Det er 15.000 flere fattige barn i Norge i dag enn da de rødgrønnetok over i 2005. Arbeidsledigheten er økende – og harvært det det sist året.

Det er dette som er arven etter de rødgrønne. Likevel sto tidligere næringsminister Trond Giske sto på Stortingets talerstol og kalte norsk næringsliv og norsk økonomi for bunnsolid.

De siste åtte årene har en hver økning i statens utgifter vært presentert som historiske satsninger. Der har nok de rødgrønne helt rett. Det økonomiske handlingsrommet som de rødgrønne har hatt til å ta Norge videre er historisk. Aldri før, og som perspektivmeldingen slår fast, neppe senere, vil Norge ha det økonomiske handlingsrommet som de foregående åtte år. Men som VG skrev om norsk bistandspolitikk på lederplass – å måle politisk vilje i bare penger er skadelig. Som med bistand, har rødgrønn politikk handlet mer om innsats enn resultater. Og som med bistand, har andre såkalte satsninger handlet om at viljen til å gjøre noe måles i hvor mye penger man er villig til å betale. Men det blir ikke mer velferd jo mer penger som tas fra skattebetalerne, sluses gjennom det offentlige og kommer ut som «satsning» i andre enden.

Vi har åtte år med tapte muligheter for å sikre en bærekraftig velferdsstat, konkurransedyktige norske arbeidsplasser og nettopp en fremtidig bunnsolid norsk økonomi. Er det noe finanskrisen i Europa har vist oss, er at uten reformer får vi en vaklende velferdsstat som forsøker å være alt for alle, men ender opp med å svikte de som trenger den mest.

Under Nordisk Råds sesjon i oktober var det mange av delegatene som snakket varmt for den nordiske velferdsmodellen. Få pekte på det faktum at Sverige, Danmark og Island har måttet gjøre til dels store endringer i velferdsstatens innretning og omfang for å sikre bærekraft. Ikke Norge. De rødgrønne i Danmark har blant annet

·      Senket selskapsskatt fra 25 % til 22 %

·      Veksten i offentlige utgifter skal halveres – fra 0,8 % til 0,4 % kommende år.

·      Offentlig sektor skal effektiviseres og gi innsparing på 12 milliarder.

·      Sosialhjelp til ungdom under 30 erstattes av hjelp til utdanning.

·      Studielån bare til studier på normaltid pluss 6 måneder

·      Studenter som bor hjemme, får lavere ytelser fra lånekassen

·      Også samboere skal ha gjensidig forsørgelsesplikt, ikke bare ektepar.

·      Reduksjon av avgifter, for til sammen 6 milliarder, redusere kostnader for næringslivet

·      Reduserte avgifter på «grensefølsomme» varer

·      Økt skattekreditt for bedrifter som satset på forskning og utvikling

·      Økt arbeidsinnvandring av høykompetent arbeidskraft

·      Planlagt økning i oljebeskatningen frafalles.

·      Planlagte kjøreavgift i transportsektoren frafalles.

·      Private gis inntektsfradrag for håndverkertjenester, vedlikehold og energisparing inntil 15000 per person i husstanden

·      Vekstfremmende offentlige investeringer, som gir avkastning, ikke økt offentlig forbruk.

Den nye regjeringen møter store forventninger til både retning og resultater. Vanligvis kårer mediene årets budsjettvinnere ut fra hvem som har fått flest skattebetalerkroner tildelt. Men jeg håper at budsjettvinnerne de neste åtte årene er generasjonen som kommer etter meg. Det vil si at vi ikke bare får justeringer, men en ny retning som bygger opp under et konkurransedyktig norsk næringsliv. Nettopp dette er forutsetningen for et bærekraftig velferdssamfunn, der de som kommer etter oss arver et sterkt sosialt sikkerhetsnett som tar vare på de som trenger det mest. Den nye regjeringen har dreid budsjettet i en bedre retning. Spørsmålet er om det er nok.