Hvor ble du av i alt mylderet, VamPus?

Jeg vil være modig. Jeg vil ha en stemme. Jeg vil delta. Ikke etterlys sterke stemmer når det dere gjør er å svekke dem. 

Denne uken skrev VGs Anders Giæver en kommentar om maktens avmakt - om hvordan han mener Høyrekvinnene som kjempet og vant en viktig kamp for vern om abortloven på Høyres landsmøte, men mistet grepet da de kom i regjering. Han nevnte blant annet undertegnede som en savnet stemme i debatten om reservasjonsretten.

Så jeg tenkte at jeg skulle bruke stemmen. Si hva jeg mener. Det er jo ikke slik at det er en nasjonalhemmelighet hva jeg egentlig mener om at leger reserverer seg. Men Giæver har rett i en ting. Jeg har sittet stille i snart fire måneder. Jeg har virkelig ikke hatt et ønske om å debutere på Stortinget med å diskutere mot egne partifeller, som jeg respekterer og er glad i, med en sak som åpenbart er vanskelig for partiet. MEN. Jeg følte at jeg fikk en åpning da Trude Drevland var så bestemt klar fredag og flere høyrekvinner begynte å gi sitt uttrykk utad i løpet av gårsdagen.

Med en veldig klar agenda om å si tydelig fra om at jeg kommer til å stemme MED gruppen, mot egen samvittighet, men også med forståelse av at dette er ikke lett, så snakket jeg med Aftenposten. Jeg trodde faktisk at overskriften ville bli "Vil sparke reservasjonsleger", som er en veldig spisset variant av hva jeg sier, men tabloid. Det kan jeg tåle. I stedet ble det "Ber lokalpolitikere sabotere Høies reservasjonsordning".

Dere skal om et øyeblikk få lese sitatene i sin helhet, men før dere gjør det har jeg lyst til å si en ting. Når journalister (hei, Ander Giæver) etterlyser sterke stemmer i debatten, så kan de jo for eksempel tenke etter følgende; når vi vet vi står i kontroversielle saker og dere bestemmer dere for å vinkle saker på den verst tenkelige måten, så slutter vi å snakke med dere. Tenk litt over samfunnsoppdraget deres og skyld dere sjøl. Dere skjønner også at jeg ikke ønsker å debutere på Stortinget med å gå mot egne partifeller. Det er virkelig verst tenkelig scenario. Jeg har gjemt meg på kontoret, ikke svart på pressehenvendelser, og føler at jeg svikter de som stemte på meg. Hvor god følelse tror dere det er?

Etter tre måneder ønsker jeg å endelig si at ja, det er uenighet og vi er her. Dette er resultatet.

Tusen takk.

Det morsomme er at jeg faktisk måtte presisere hvordan reglene måtte gjelde for kommunene, og at kritikken mot de nye forskriftene ikke er riktig. Så jeg synes det er fint at noen kommuner er klare på at de ikke kommer til å akseptere reservasjon, og bra om flere tydeliggjør det, men presiserer at det er ikke opp til kommunene - de må sørge for tilbudet til pasienten først.

- Ja, jeg synes det er bra om kommuner aktivt tar et standpunkt mot en reservasjonsmulighet. Samtidig forstår jeg de nye forskriftene slik at en kommune kun skal kunne innvilge reservasjon under gitte omstendigheter, dermed må de ha alternative tilbud og legekapasitet nok dersom de skal kunne innvilge en søknad.

Ber lokalpolitikere sabotere Høie. Really?

Her er sitatene i sin helhet (alt som ble sendt på mail, også det som ikke ble brukt):

- Jeg vil måtte stemme med resten av stortingsgruppen, mot min egen overbevisning. Dette er en del av regjeringsplattformen, og en avtale partiet må stå ved.
- Jeg tror alle skjønner at kompromisser er inngått her.
- Hva sier det om Høyre, at dere forhandler bort et slikt verdispørsmål? 
- Jeg tror nok mange faktisk mener at leger skal kunne reservere seg, men jeg tviler på at dette ville gått gjennom på landsmøtet etter den runden vi hadde på abortloven i fjor vår. Ingen må tro at dette er en lett sak for Høyre.
- Frem til endringene vedtas, er det ikke tillatt å reservere seg. Frem til endringen skjer, bør det komme sanksjoner mot leger som bryter disse reglene, og i verste fall bør de sparkes.
- Er det ikke litt dobbeltmoralsk å skulle straffe noen for det de mener burde bli lov? 
- Nei, de har frivillig søkt seg til en jobb med stillingsinstruks. Det er ingen menneskerett å være fastlege, det er stort behov for leger innen andre felt.
- Så du mener departementet bør kaste seg rundt og straffe dem som bryter med dagens regler? 
- Ja. Det kan dreie seg om kutt i tilskudd, trekk i lønn, advarsler eller i verste fall å gi dem sparken.
- Vil du oppfordre partifeller lokalt til å stemme mot å gi legene mulighet til å reservere seg? 
- Ja, jeg synes det er bra om kommuner aktivt tar et standpunkt mot en reservasjonsmulighet. Samtidig forstår jeg de nye forskriftene slik at en kommune kun skal kunne innvilge reservasjon under gitte omstendigheter, dermed må de ha alternative tilbud og legekapasitet nok dersom de skal kunne innvilge en søknad.
 --------
 Så kan jo følgende legges til om det er plass.
 - For meg handler dette om lik tilgang til lik legehjelp uansett hvem du møter og hvor du bor.
 - Jeg må stemme mot min samvittighet. Leger får følge forskriften til den jobben de frivillig har søkt på, også om det strider mot deres samvittighet.
- Det er ikke snakk om et yrkesnekt for en gruppe, det er stort behov for leger innen andre felt.

----------------------------

OPPDATERT (27.01.2014) : Overskriften ble endret lørdag morgen - mer i tråd med faktisk innhold.

Jeg vil være modig. Jeg vil ha en stemme. Jeg vil delta. Ikke etterlys sterke stemmer når det dere gjør er å svekke dem. 

Til valg på økt skatt

Arbeiderpartiet skal gå til valg på økte skatter i 2017. Jeg gleder meg til valgkampen allerede.

Selv om finanspolitisk talsperson for Ap, Jonas Gahr Støre, sier at det ikke er gitt at det er de samme skattene som skal gjeninnføres eller heves. Men etter å ha hørt gnålet om "skattelette til de rike" eller "de som har mest fra før" i tre måneder i Stortinget forventer jeg at både arveavgift og formuesskatten skal gjeninnføres av Arbeiderpartiet. De sier jo selv at disse to innretningene har den beste fordelingseffekten, og dessuten er det ikke bare usosialt å å fjerne formuesskatten - det er til og med dobbelt usosialt. Så da må det jo være dobbelt så sosialt å gjeninnføre den.

 

Dessuten vet vi jo hvorfor Høyre vil fjerne den. Det er jo kun for å gi noe tilbake til sine rike onkler.

 

Dessuten ser formuesskatten ut til å være eneste måten å forhindre nullskatteytere på.

 

 

Kjært barn har som kjent mange navn. Arveavgiften, også kjent som dødsskatt, er et viktig bidrag til fellesskapet. Å fjerne denne er å gi mye til de som har mest fra før, og de burde jo betale sin skatt med glede.

 

 

Argumentet om at formuesskatt og arveavgift skader norsk eierskap og norske arbeidsplasser er visstnok bare oppspinn (ettertrykkelig bevist av to studenter), så dermed burde det ikke stå noe i veien for å gjeninnføre disse. 

 

Med de utfallene Arbeiderpartiets representanter har hatt mot Høyre og FrP i Stortinget kan det ikke være noen tvil om at de vil gå på valg for å gjeninnføre formuesskatten og arveavgiften i 2017. Noe annet ville vært veldig merkelig. For ikke å snakke om usosialt. Jens Stoltenberg gledet seg til å diskutere formuesskatt i fjorårets valgkamp. Jeg gleder meg til å diskutere den i 2017.

 

 







Men er det arbeid, vesle ven?

Når kvinner som selger seksuelle tjenester forteller at endringene i lovverket har gjort deres situasjon verre, så kan vi altså også velge å se vekk fra det. Vi vet jo deres beste.  

Agnes Ravatn spør om salg av seksuelle tjenester er sex. Et vel så relevant spørsmål er om salg av seksuelle tjenester er arbeid. Men det har Ravatn et klart svar på. Hun stiller seg nemlig ikke bak de som insisterer på å kalle salg av seksuelle tjenester som «sexarbeid»: Ikkje før NAV kan tillate seg å seie: "Eg ser du har ein kropp? Det blir ikkje noka arbeidsledigheitstrygd før du har prøvd deg litt på gata først, vesle ven".» En setning som åpenbart har imponert mange jeg følger på sosiale medier.
 
Vi kan godt begynne med hvorvidt NAV i det hele tatt følger opp kravet om å ta arbeid som tilbys den arbeidssøkende, som uansett skal være relevant for bakgrunn og utdannelse. Men det er ikke NAVs praksis som skal være retningsgivende for hvordan salg av seksuelle tjenester skal omtales. I så fall teller vel den kongelige norske stat, ved Skatt Øst, mer. De som selger seksuelle tjenester er nemlig ikke bare skattepliktige, men også momspliktige. Er ikke det arbeid?

Sexkjøpsloven, som ble vedtatt av et flertall i Stortinget i 2009, er utformet slik at salg av sex er lov, det er kjøpet som er forbudt. Dermed er sexsalg skattepliktig. Skattereglenes formål ikke er nemlig ikke å forhindre uønsket virksomhet, men å gi det offentlige inntekter til finansiering av felleskapets goder. De som selger sex får selvsagt ingen sosiale rettigheter knyttet til sin virksomhet, tvert i mot. Sexkjøpsloven vekket til live den slumrende hallikparagrafen, som politiet har omsatt til "operasjon husløs". Sexarbeidere forteller at de kastes ut fra relativt trygge omgivelser, være seg hotellrom eller leiligheter de leier, og føler seg mer utrygge og utsatte enn tidligere. Staten er med andre ord sexarbeidernes verste hallik.

Det var selvsagt ikke sexkjøpslovens intensjon. Intensjonen var å ta bakmennene for menneskehandel, tvang, vold og overgrep - som allerede var dekket i straffeloven, men ikke fulgt opp. Resultatet er mer enn forstemmende. Siden sexkjøpsloven ble innført har kun 14 blitt dømt for menneskehandel, inkludert dommer knyttet opp mot tigging og utnyttelse av egne barn. Jeg kaller ufrivillig sex for voldtekt, og mener de som tvinger eller truer et annet menneske til å ha uønsket sex skal dømmes for vold, voldtekt, trusler og frihetsberøvelse. Bur inne og kast nøkkelen.

Spar meg for "indre diskusjoner" om emosjoner som trumfer intellekt i "akkurat denne saken". Emosjoner og intellekt kan utmerket godt forenes gjennom å definere faktisk tvang som tvang, og bli jævlig forbanna for at det finnes rasshøl som utsetter andre mennesker for voldtekt. De er kriminelle. De utøver grov kriminalitet. Som regel er de en del av større kriminelle nettverk som preger Oslo og Norge på flere måter. Jeg har ingen indre diskusjon om dette. Forfølg og straff. Hardt.

Ravatn skriver at hun tror nesten ikke sine egne øyne når hun finner to høyrepolitikere som er villige til å diskutere det prinsipielle ved sexkjøp. Really, Ravatn?

Det kan jo være fordi det prinsipielle i det liberale refrenget om at «samfunnet kan ikke kriminalisere frivillige handlingar mellom samtykkande, voksne mennesker» ikke gjør inntrykk på deg. Og selv om du ikke klarer å stille deg bak synet som sier at sexkjøp per definisjon er vold mot kvinner, så sammenligner du sexarbeidernes muligheter for valg med at "folk kan «velje» å hoppe ut av brennande bygningar".

Det hører fint hjemme i den klassiske, feministiske venstresideidèen om tingliggjøring og obektivifisering av kvinnen. Først sier de at kvinnene ikke burde kunne velge å selge seksuelle tjenester, så såes det tvil om troverdigheten til de som sier at de faktisk velger dette selv - og når vi har fratatt kvinnen muligheten og legitimiteten til hennes valg - så kan vi fastslå at hun er objektifisert og tingliggjort. Hun er definert vekk som menneske, som individ, og er følgelig ikke meningsberettiget. Om hun vil kalles sexarbeider - så kan vi andre - vi som fortsatt er meningsberettiget og ikke definert ut av debatten - velge å si at vi ikke stiller oss bak det. Så sympatisk.

Eg ser du vil kallas sexarbeider. Det blir ikkje noko av det, for eg definerar deg som prostituert, hore, undertrykt, menneskehandla, ei som ikkje veit sit eiga beste. Vesle ven.

Når kvinner som selger seksuelle tjenester forteller at endringene i lovverket har gjort deres situasjon verre, så kan vi altså også velge å se vekk fra det. Vi vet jo deres beste.

Flere i Høyre har visstnok varslet omkamp om sexkjøpsloven i partiet. Kamp skal de få.

Helt sant rykte

I kassen i stortingsrestauranten spøker stortingsbetjenten i kassen med journalisten som skal betale etter at hun sa feil pris.

Betjenten: Jeg tenkte å legge på tips, da vet du.
Journalisten: Ja, he he, man vet jo aldri.
Jeg: Etter kuttene fra de blåblå finansierer vi nå nemlig stortingsbygningen med tips.
Journalisten: Det skal jeg ikke sitere deg på.
Jeg: Men det hadde vært en god sak?
Journalisten: Det hadde det.

Siden en god sak aldri skal ettersjekkes kan Dagbladet få denne gratis. De blåblå inndrar tipsen i stortingskantina for å finansiere driften av stortingskantinen etter kuttene i statsbudsjettet for å gi skattelette til de rike.

Det er helt sant. Hørte det i stortingsrestauranten.

Følelsesladde prinsipper

Polarisert debatt er nyttig for å få frem prinsipielle forskjeller og alternativer. Men når polarisert debatt er det eneste vi har, blir det et fattig utgangspunkt for løsninger og i hvert fall for forståelse, respekt og empati.

Det siste jeg sa til de jeg så på vei ut døren fra Stortinget var at jeg skulle møte ei som antakeligvis mente jeg ønsket å ta livet av broren hennes. Eller at enkelte mennesker burde utryddes fordi de ikke passer inn. Jeg hadde fått en mail fra en engasjert søster til en med Downs syndrom om å ta en kaffe. Grunnen til at jeg sa ja var at hun hørtes oppriktig nysgjerrig ut på hele debatten rundt det abortmotstandere kaller sorteringssamfunn, og retten til å velge bort liv. Men man vet jo aldri. De fleste som kontakter meg om temaet med motsatt ståsted enn meg selv gjør det for å skjelle meg ut over telefon, eller setter på CAPS LOCK før de sender mail. Det er helt greit. Jeg skjønner at debatten vekker følelser. Jeg står gjerne i mottakerenden av verbal utskjelling når de angriper meg personlig og tillegger meg meninger jeg ikke har. Da kan de bare kalle meg hva som helst, beskylde meg for nazisme, ville utrydde deres barn eller søsken, gjøre livet vanskeligere for både familiene og de det gjelder. Da er det nemlig ikke meg de angriper.

Jeg er trygg på hvor jeg står i debatten. Jeg vet at jeg ikke er det de kaller meg. Det er ubehagelig, ja, men så vet jeg at debatten om alt fra tidlig ultralyd til abort på medisinsk grunnlag oppleves som sårende av noen. Men det er ikke grunn nok til å ikke ta den.

Likevel ville jeg ikke invitere den engasjerte søsteren til Stortinget. Jeg tenkte at om jeg skal stå i mottakerenden for utskjelling og beskyldninger, så er det bedre å gjøre det utenfor huset, enn foran kollegaer på Stortinget og pressefolkene som kretser rundt som sultne gribber. Ikke vet jeg hvordan jeg ville reagert heller. Kan godt hende at det jeg tåler så inderlig vel via telefon og mail blir annerledes når du står ansikt til ansikt med den som ytrer seg. Derfor var det greiest å møtes et annet, offentlig sted. Stortingsrestauranten egner seg lite om man vil gjemme vekk sine følelser.

Trude Trønnes-Christensen, den engasjerte søsteren, skrev om møtet i en kronikk i Aftenposten.

Men jeg tenkte det ville gå greit. Jeg liker jo å snakke med folk, og synes ofte det er mer interessant å snakke med dem jeg er uenig med. Det er gjennom de samtalene jeg virkelig lærer noe, fordi jeg blir nysgjerrig på perspektivet og bakgrunnen til at vi kan havne på så forskjellige steder, særlig når jeg opplever at begge parter ønsker godt. Nyansene kommer frem i dialog, gjennom spørsmål og reell nysgjerrighet. Hvorfor sånn, hva med det, men synes du ikke at?

Det er få medieflater for den type dialogdebatt i Norge. En vanlig medierunde starter med et utspill eller en kronikk i en av dagsavisene. Dette plukkes opp av andre medier som finner noen som kan reagere. I et program som Dagsnytt 18 varer et debattinnslag i rundt syv minutter, der programleder og deltakere skal ha sin tid. Debatten er allerede vinklet før den havner i studio. Redaksjonen har valgt ut de som kan skape mest temperatur, som «leverer» som det heter. På så kort tid, og så spisset som vi må være, er det ikke rart at noen – i dette tilfellet jeg - blir oppfattet som kald, hard, «mørk og slem». Jeg debatterer sjelden på følelser, men forsøker å holde meg til prinsipper, tall og fakta.

Det fungerer dårlig i dagens mediebilde der såkalt «case»-journalistikk er fremtredende, med saker som knyttes opp mot ett spesielt tilfelle, en case, som står frem med sine personlige opplevelser. Jeg opplevde en gang at programleder i Dagsnytt 18 åpnet med å spørre om mine personlige erfaringer med Downs syndrom da jeg var i studio etter en kronikk om kvinners rett til å velge – med utgangspunkt i den eksisterende abortloven.

Personlige erfaringer er en viktig del av samfunnsdebatten, men følelsene knyttet til de personlige opplevelsene er en farlig motstander mot prinsipiell politisk debatt som søker etter løsninger for fler enn bare den ene eller de få. Personlige opplevelser gir moralsk tyngde i debatten, og brukes gjerne som hersketeknikk. Er ikke en mening verdt noe uten personlige erfaringer? Hvor ender vi opp dersom det er de forurettedes følelser som skal bestemme utfallet av saker som angår flere enn dem?

Og hvem er egentlig den forurettede i en så vanskelig sak som å innvilge abort på grunnlag av alvorlig sykdom, som definert i dagens abortlov? Er det de som har barn eller selv er født med alvorlig sykdom og føler debatten handler om dem? Eller er det familiene som selv mener de ikke klarer å håndtere ett barn (til) med alvorlig sykdom eller funksjonshemninger, og derfor ønsker abort på det grunnlaget?

Jeg mener abort skal kunne innvilges på bakgrunn av «alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet» etter 12. uke, hvilket betyr at jeg støtter dagens abortlov slik den er. I tillegg er jeg for tidlig ultralyd og tester før 12. uke. Grunnen til det er at jeg har venner, kjente, folk som mailer og gir tilbakemeldinger om alt fra hvordan det er å føde ut et dødt foster etter fjerde måneds graviditet (som kunne vært unngått ved tidlig test) til hvordan det er å ha et barn med sterke funksjonshemninger med den kostnaden det er for søsken, familien, jobben og en selv. Selv om de aldri i verden ville byttet bort barnet sitt, så skriver de at enten ikke ville taklet ett til eller at de ville valgt annerledes gitt det de vet i dag, og derfor ønsker denne muligheten for andre. Selv om alle ser på sine barn som en berikelse, opplever de kostnaden for å være så høy at de så vondt det enn gjør, forstår at andre ikke ønsker å oppleve det samme. At disse ikke ønsker å delta i en debatt der de selv i tillegg til å bære på sin sorg skal utsettes for beskyldninger om sortering og nazisme har jeg forståelse for. Derfor må andre være deres stemme. Det ligger en plikt i det også. Så da møter jeg i studio med prinsippene, uten egne personlige erfaringer. Det er mulig det høres kaldt og hardt ut, men det ligger et bankende hjerte bak. Prinsipper er i aller høyeste grad følelsesladde. Det vet alle som diskuterer ut fra et verdisyn.

Da jeg kom inn for å ta en kaffe med Trude Trønnes-Christensen vinket hun smilende fra et bord innerst i lokalet. Avventende, men smilende. Det slo meg at hun kunne være en venninne. Jeg ville gjerne høre hva hun hadde å si, og hun ville gjerne høre på meg. Alle gode samtaler begynner med å lytte først.

Som Trude skrev - vi fikk til det motsatte av hva en meningsutveksling i et offentlig ordskifte klarer. Vi klarte der og da klart å ta livet av en polarisering. Det er et godt utgangspunkt for bedre forståelse, og rydder unna hindringer for andre like viktige debatter – der vi oppdaget at vi hadde mye felles grunn. Polarisert debatt er nyttig for å få frem prinsipielle forskjeller og alternativer. Men når polarisert debatt er det eneste vi har, blir det et fattig utgangspunkt for løsninger og i hvert fall for forståelse, respekt og empati.

Les også Trudes kronikk: En søsters stemme - en viktig personlig erfaring som viser de sidene som sjelden kommer frem i en ren prinsipiell debatt. Vi trenger å høre begge deler. Det er det som beriker samfunnsdebatten. Uten friksjon kommer vi ikke videre. Men friksjonen kan gjøres til en hindring på veien eller til en mulighet for fremdrift. Hva vi velger er opp til oss. Velger vi det siste kan det hende at vi går for å møte en motstander, men oppdager et menneske.