Månelanding og Mongstad

Det var konkurransen om å finne de beste løsningene, uavhengig av teknologi og politisk styring, som gjorde at amerikanerne kunne sette det første mennesket på månen og gjorde NASA til verdens fremste romfartsorganisasjon.

Samme kveld den dagen Neil Armstrong satte sin fot på månen, 20. juli i 1969, dukket det opp en blomsterbukett med en usignert hyllest på president John F. Kennedys grav på Arlington. På kortet sto det «Mr. President, the Eagle has landed».

Bare syv år tidligere hadde Kennedy ytret de inspirerende ordene om at de velger å dra til månen, ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. At USA ikke skulle være en del av utviklingen, men lede utviklingen. For fred, frihet, kunnskap og forståelse. Det er ikke vanskelig å bli inspirert av det.

Talen ble startskuddet for en teknologisk utvikling som mangler sidestykke i gjennomføring og resultat. I 1965, da aktiviteten i romprogrammet var på sitt høyeste, var 376 700 mennesker tilknyttet  20 000 industribedrifter og 200 universiteter og høyskoler spredt på et stort antall fagområder. Konkurransen om en NASA-kontrakt mobiliserte industribedrifter og kompetansemiljøer til å bidra med løsninger. Flere konkurrerte om å løse samme oppgave, og jo bedre oppgaven ble løst i forhold til den økonomiske rammen, jo større var bonusen eller belønningen. Dermed førte programmet til en enestående kreativitet og innsats som måtte gi resultater. Resultater, som vi vet, ikke bare var et lite steg for mennesket, men et stort steg for menneskeheten, og har gjort USA til verdens desidert ledende romnasjon.

Men ikke bare nådde de målet om en bemannet ferd til månen innen tiåret var omme. Romprogrammet ga datateknologi et kraftig puff fremover, som er litt morsomt når vi tenker på at en HP kalkulator fra 1982 har mer datakraft enn Apollo 8. Andre biprodukter er alt fra CAT-scannere og MRI innen medisinsk teknologi, til brannsikre tekstiler og frysetørret mat. Men like viktig var programstyringskonseptet, metodologien, som ble brukt når NASA samarbeidet med utenforliggende organisasjoner og bedrifter. En Saturn V/Apollo består faktisk av hele 5,6 millioner deler - teknologi, komponenter, systemer. Målet skapte midlene, bonuser og belønning ga (hmm) gode idèer og bedre løsninger, og god samhandling mellom offentlig og privat skapte gjennomføringskraft.

Dette i kontrast til dekret 655-268, også kjent som Sovjetunionens planer for en bemannet månelanding. Her ble allerede kjent teknologi definert som grunnlaget for det politiske målet - med et detaljert måldokument og bevilgningsdokument. Dekretet ble underskrevet i 1964, og den første sovjetiske bemannede månelandingen skulle gjennomføres i 1967/68. Det skjedde aldri.

Her kunne det vært noe å lære. Det var konkurransen om å finne de beste løsningene, uavhengig av teknologi og politisk styring, som gjorde at amerikanerne kunne sette det første mennesket på månen og gjorde NASA til verdens fremste romfartsorganisasjon.

I dag har det vært debatt om Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling i forbindelse med Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO2-håndtering. Riksrevisjonen hudflettet klimaprosjektet som daværende statsminister Jens Stoltenberg mente skulle bli Norges månelanding.  Bellona er av de som mener at skrinleggingen av et fullskala CO2-rensinganlegg på Mongstad er den styggeste politiske kræsjlandingen de noen gang har sett. Likevel forsøkte flere i dag med å skrive et politiske testamente ved å vise til at testsenteret på Mongstad består og derfor er satsningen en suksess. Virkelig?

Noe av det viktigste vi kan gjøre er å anerkjenne feil, og gjennom det gjøre ting mer riktig neste gang. Historien ville husket Kennedy annerledes om ambisjonen om den første bemannede ferden til månen aldri ble noe av og NASA bare ble et ekstremt dyrt testsenter for ny teknologi. Ingen kommer til å minnes Mongstad med blomster og en usignert hilsen med "Testsenteret er fortsatt i drift".  

Rock'n Roll - bilde fra NASA.