Den brysomme journalisten

Hvorfor er det alltid kvalitetsjournalistikken som må lide? Hvorfor må det alltid den gode lokalavisa som forsvinner? Hvorfor er det alltid den brysomme journalisten som må gå?

Jeg husker vagt fra debattene på nittitallet, da Oslo kommune sto foran store kutt og omstruktureringer for å sikre økonomien og da fremtiden tilbud til byens innbyggere. Alt fra eierskap (og subsidiering) av et pukkverk utenfor byens grenser til kutt i tjenestetilbud fra kollektivtrafikk, skoler og helsetilbud var oppe til debatt. Med unntak av pukkverket, var stort sett alle forslagene møtt med sedvanlig motstand – gjerne med eksempler på hvilke deler av tilbudet til befolkningen som dette ville gå utover. Av en eller annen grunn kom etatene alltid opp med den mest brukte busslinjen, det mest effektive tilbudet innen helse og at skoletilbudet ville bli kraftig forringet om noen av de skolene som var nedleggingstruet forsvant. De fleste av skolene hadde nesten ikke søkere med skolen som førsteprioritet, knapt nok andreprioritet, når elevene valgte skole. En av disse, Ullern Videregående, ble reddet etter et fantastisk lokalt engasjement for et skoletilbud i lokalmiljøet og ikke minst en ny rektor som snudde skolen fra å være en oppbevaringsanstalt for vestkantens subb til å bli en foregangsskole innen flere fag.

I mange år har jeg fulgt mediedebatten aktivt, av og til innenfra, men som regel fra sidelinja. Jeg har ikke noe problem med å forstå at de som sitter på innsiden, og daglig ser godt og grundig arbeid i sine redaksjoner, opplever mye av mediekritikken som kommer fra mange fronter som urettferdig. Fra mange bransjedebatter kjenner jeg også bransjen som en av de mest selvpiskende når først noen etiske problemstillinger og enkeltsaker diskuteres. Men det stopper der.

Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, har skrevet om hvordan vi alle vil lide når den brysomme journalisten forsvinner. Historiske øyeblikk blir ikke foreviget, for da det historiske motivet kunne foreviges var ikke fotografen til stede. Journalisten eller kommentatoren vil ikke med innsikt kunne berette om hva som en gang skjedde – verken på arenaen eller i kulissene.

Hun har selvsagt helt rett. Hvis ingen stiller kritiske spørsmål, etterspør dokumenter, ber om innsyn, krever et svar, vil samfunnsaktørene kunne ta seg mer til rette. Konsekvensene av manglende kritisk graving, oppfølging, forfølging av saker kan ha store og uheldige konsekvenser både i små og store sammenhenger. Det kan være bedrifter eller etater som tar beslutninger på dårlig grunnlag, misbruker fellesskapets ressurser, enten det er aksjonærenes eller skattebetalernes penger. Som ikke leverer de produktene og tjenestene de er forpliktet til eller har lovet. Politikere som misbruker den tilliten de er gitt, aktører som med skjulte hensikter som forsøker å påvirke beslutninger, avtaler gjort bak lukkede dører og hvordan de kom til. Som Marie Simonsen i Dagbladet skrev i forbindelse med debatten om PR-bransjen tidligere i sommer: «Alt du vet om lukkete møter og hemmelige forbindelser, vet du fordi pressen har avdekket dem».

At en fri, uavhengig og kritisk presse er viktig i et åpent, liberalt demokrati er det ingen tvil om. For oss som står utenfor er det likevel alltid like snodig når pressen presenterer 17.mai-talene om sin egen viktighet, pressens rolle og viktigheten av den brysomme journalisten. Ja, vi leser de gode avsløringene og de godt dokumenterte sakene, som da Aftenposten i 2005 avslørte at vannverkssjefen i Nedre Romerike hadde tappet de kommunalt eide selskapene for penger i årevis. Hvert år er det mange saker som mer enn kvalifiserer seg til SKUP-prisen for fremragende journalistikk. At disse sakene alltid vil være i mindretall i det daglige nyhetsbildet er selvsagt. Blant annet fordi de, heldigvis, utgjør unntaket av hvordan det offentlige forvaltes. Det er vel også et av kriteriene for en nyhet – et brudd på det dagligdagse. Men det avsløres mest sannsynlig færre saker enn det er. Er dette bare på grunn av mangel på journalister og journalistiske ressurser?

Var det mangel på journalister som gjorde at en ordfører i lengre tid kunne ha med en trettenåring han ikke var i slekt med på overnattingsreiser, turer, middager og møter? At kommunestyrer kunne vedta å investere fremtidige kraftinntekter i amerikanske kredittobligasjoner uten at noen stilte spørsmål om det?

Ingenting av dette var forsøkt hemmeligholdt. Har små redaksjoner kompetansen og villigheten som skal til for å drive kritisk journalistikk, som er noe ganske annet enn å være brysomt tilstede?

Men la oss gå over til den andre delen av nyhetsbildet vi som lesere oversvømmes av hver dag. Mens det alltid virker som om det er knapphet på ressurser til god, kritiske gravejournalistikk, virker det som om antall journalister som kan brukes til å oversette eller skrive kjendissaker er utømmelig. Ved hendelsesnyheter der det som regel er lite nytt å rapportere, rapporteres det likevel live. Likevel får vi altså beskjed om at det er den ubehagelige, den spørrende, kompetente, utrettelig gravende journalisten som forsvinner.

Da er det kanskje ikke mediepolitikken det er noe galt med, men mediehusenes prioriteringer. Jeg vet at det finnes dyktige journalister der ute som har sterke meninger om hvordan ressursene brukes internt. Kanskje det er nettopp de brysomme journalistene som forsvinner. De som kommer til å merke det først er ikke demokratiet Norge, men mediehusene selv. Ullern Videregående klarte ikke å snu seg ved å ytterligere forringe sitt innhold, men ved å styrke det. Det krevde langsiktighet og ledelse, men det gikk. Ikke alle får det til, men så er det ikke alle som prøver heller.

Les også kollega Kårstein Eidem Løvaas' utmerkede innlegg om mediemangfold i Dagsavisen.

Et historisk OL

Et OL i Oslo kan bli historisk på flere måter. For det første kan det bli de første olympiske lekene siden krigen som blir arrangert helt på budsjett og uten overskridelser. Det kan bli det første OL som får de ringvirkningene for turistnæringene og lokalt næringsliv som mange snakker om. Ikke minst kan et OL i Oslo bli historisk gjennom å få gjennom en søknad til Oslo Plan- og bygningskontor uten heftelser og problemer. 

Noen ser ut til å tro at motstand mot å arrangere OL i Oslo er basert på at nordmenn elsker OL, men hater IOC. Dette er feil. Det er helt rasjonelle, gode grunner til å ikke ønske lekene velkommen til en by som Oslo. Motstanden mot OL var der lenge før lekene i Sotsji. At tilhengerne konsekvent fremstiller det som om det er et flertall for OL i Oslo på fullstendig sviktende grunnlag, endrer ikke på det (som f.eks. her - hvor en tilbakegang blant negative til OL blir tolket som en fremgang for ja-siden, som har holdt seg stabil på et mindretall i årevis).

Min skepsis til OL, som var ene og alene basert på grunnlaget nedenfor, forsterkes ikke av IOC - men av løgner, overdrivelser og arroganse fra Ja-sida. Som OL-direktørs Eli Grimsbys overbevisning om at regjeringen, der ett av partiene har sagt et klart nei til OL i Oslo, kommer til å stille med statsgaranti. I verdensmesterskapet i arroganse går våre hjemlige OL-tilhengere IOC en høy gang, hvilket ikke borger godt for verken moderasjon eller endring i lekenes utførelse. De som tror at sånne som meg blir mildere stemt av å bli kalt kunnskapsløs og beskyldt for å ikke vite mitt eget beste (fordi dette jo visstnok er en gavepakke til Oslo, må vite - ny t-bane, studenthus i massevis, mediesenter, breddesportshaller til alle som vil ha, fullstendig oppgradering av all infrastruktur, fred, frihet og alt gratis) - vel... I et svakt øyeblikk over en øl med Erling Fossen vaklet jeg for et par år siden. Etter å ha bevitnet manipulasjonen under den lokale folkeavstemningen i Oslo ved valget i 2013 ble motstanden forseglet. Jeg kan i hvert fall innrømme at jeg tror et OL i Oslo kan føre til en fantastisk folkefest. Jeg har til gode å se noen ydmykhet eller anerkjennelse av noen av de problemene motstanderne drar frem - som over hodet ikke er knyttet til IOCs arroganse, og bare i liten grad er knyttet til gigantomanien vi har sett hos vertslandene Kina og Russland.

Forskere har slått fast at kostnadsoverskridelser er et vedvarende problem for de olympiske lekene, med en 100 prosent historikk for store overskridelser de siste 50 årene. OL på Lillehammer ble fem ganger dyrere enn antatt. Det opprinnelige budsjettet for OL i London var rundt 24 milliarder kroner, men prislappen ble i underkant av 100 milliarder. Å gange opp prislappen som blir presentert fra prestisjehungrige politikere kan med andre ord være lurt. Til alt overmål skal anleggene bygges samtidig som regjeringen har lovet mer vei i vellinga. Prisen for arbeidskraft er allerede høyere i Norge enn i resten av Europa. Det blir ikke billigere når alle planlagte samferdselsprosjekter skal konkurrere om kvalifisert arbeidskraft med entreprenører som skal bygge signalanlegg, eller ha tak i materialer til bygging.

Det er ikke bare gigantiske kostnadsoverskridelser som er et problem. De positive ringvirkningene mange håper på viser seg som regel å utebli. Tall fra European Tour Operators Association (ETOA) viser at et OL-arrangement i beste fall fører til et lite oppsving av turister akkurat under arrangementet, men i verste fall tapte turister både før, under og i ganske lang tid etter arrangementet. Erfaringen viser også at lokalt næringsliv blir fortrengt. De som i dag føler at ting tar tid gjennom Plan- og bygg, kan jo forsøke å sende inn en byggemelding når ti gigaanlegg står i kø foran dem. I Bogstadveien skal lokalt næringsliv ha tapt opp til 750 millioner kroner på grunn av forsinkelser i den planlagte oppgraderingen de siste årene. Et OL-arrangement tåler ikke forsinkelser. Hvilke prosjekter skal fortrenges når anleggene må prioriteres for å bli ferdig?

Noen mener det er Norges tur. At dersom vi ikke er villige til å betale prisen for å arrangere, så burde vi også trekke utøverne. Det må i så fall gjelde alle land som enda ikke har arrangert OL. Men hvis vi bare ser på vinter-OL, så er det kun fem land som har arrangert OL like mange ganger eller flere enn Norge. Av disse har Canada det laveste folketallet, med sine 35 millioner mennesker. Sverige arrangerte sist OL i 1912. Er det virkelig Norges tur?

Noen peker på at Paralympiske leker i London ga 80 prosent av alle engelskmenn et nytt og mer positivt syn på mennesker med funksjonsnedsettelser. Riktignok har Norge et stykke å gå når det gjelder inkludering i idretten og på arbeidsmarkedet. Men det er kanskje andre land med større utfordringer som har større behov for denne oppvåkningen. Våre utøvere vil bli fulgt med stolthet uansett hvor de konkurrerer i verden.

Andre igjen mener OL i Oslo vil gi ny giv til byutvikling i byen. Mon det. Motstanden er så stor at anlegg nå begynner å tilbys tilliggende fylker for å sikre nok støtte blant stortingsrepresentanter som er villige til å selge stemmen sin for aktivitet til hjemstedet. Som Oslo-borger er jeg dessuten skeptisk til at et giga idrettsarrangement skal diktere byutviklingen, fremfor byens egne egentlige behov - som ikke bare handler om antall idrettshaller, men også hvor denne byutviklingen skal finne sted.

Dernest sies det at ungdommen fortjener å oppleve et OL og at de unge er så positive. De unge i Sosialistisk Ungdom og Fremskrittspartiets Ungdom gikk likevel nylig ut og ba om å få 20 millioner til OL-motstand, da det er samme sum som OL-tilhengerne får for å drive kampanje. Kun Unge Høyre er for.

Til slutt argumenteres det med at det da bare vil være diktaturer med manglende respekt for menneskerettigheter som vil ønske å arrangere lekene. Vel. Hvis alle argumentene ovenfor er sanne – at ungdom fortjener å oppleve OL, at det gir ny giv for byutvikling, sørger for et mer positivt syn på mennesker med funksjonsnedsettelser, at det fører til mer turisme og økonomisk oppsving, og i tillegg er mulig å arrangere på en mer moderat og bærekraftig måte – så er det jo dårlig gjort å legge arrangementet til verdens rikeste og lykkeligste land. Andre fortjener vel like deler utvikling og lykke. Kanskje særlig ungdom i diktaturer, som har lite annet å se frem til.

Og selv om jeg ikke i utgangspunktet har veldig sterke meninger om IOC, så kan jo tenkes at diktatorer med manglende respekt for menneskerettigheter kommer godt overens med kulturen i IOC. Men en idé, sånn i forbindelse med vårt nye politiske regime i forhold til Kina, ville jo være å trekke søknaden og støtte deres.

(Dette er en noe omskrevet variant av en kronikk som ble publisert 1. juli bak betalingsmur hos Stavanger Aftenblad).