What's not to like?

 
Vi skal ikke like så vel, den netthets som ikke rammer oss selv.

Jeg innrømmer det. Jeg er litt for rundhåndet med å trykke "liker" på kommentarer til venner på Facebook. Flesteparten er ikke en gang venner. Så jeg er litt for rundhåndet med å legge til "venner" også. Jeg har forsøkt å fjerne folk som jeg har lagt til som venn, men aldri møtt, og har fått smser fra fremmede nummer av folk som føler seg såret. Folk som har vært VamPus-fans så lenge de kan huske, og ikke kan begripe at jeg ikke lenger vil være venner med dem. Folk jeg ikke hadde kjent igjen i virkeligheten om det hadde stått om livet. Tabben er likevel min - jeg legger til folk jeg knapt kjenner i utgangspunktet for å være hyggelige, og ender opp med å såre folk jeg ikke kjenner når jeg eventuelt fjerner dem fra vennelista. Det er nok av hårsåre folk på Internett.

Kanskje ikke så rart. Sosiale medier krøller til språket vårt. Først introduseres mulighet for handlinger vi ikke forstår (når "poket" du noen sist på Facebook?). Dernest kommer forvrengte engelske begreper som vi skal oversette til norsk. Godt hjulpet av ridderne av det skrevne ord, kan begreper som "unfriend" bli til "uvenn" eller "hvem som ikke liker deg". Da blir handlinger i sosiale medier tillagt meninger de ikke har. Kanskje ikke rart mange blir forvirra. Særlig når vi trykker "Liker" ved så mange anledninger vi faktisk ikke liker det som blir delt - enten det er artikler om IS herjinger eller personlige oppdateringer om sykdom eller død. Vi liker det jo ikke. Vi vil bare vise at vi bryr oss. Bare innrøm det - du har gjort det du også.

Det hjelper heller ikke at Facebook stadig vekk endrer innstillinger. Jeg har trykket "liker" på meninger jeg er uenig i for at vedkommende skal bli varslet om at debatten er aktiv, men da har jeg tatt til motmæle i egen kommentar. Nå får vi automatisk varslinger dersom noen kommenterer på saker som vi har kommentert på, så det er ikke lenger nødvendig.

Så selv om kommentator Frithjof Jacobsen i VG i sommer mente at nettsamfunn er så enkle og selvforklarende at en "hvilken som helst lokal swingersklubb på Gjøvik på egen hånd intuitivt forstår hvordan man bruker dem til hverdag og hemmelig fest", så viste vel hans TV2-kollega Fredrik Græsvik at så enkelt er det ikke.  Græsvik ba folk slutte å følge han på Twitter med mindre de visste hva bikkja hans het.  Bare dager før var han forbanna over at folk publiserte hets og sjikane på hans private Facebook-vegg. Selvsagt kan han være forbanna over hets og sjikane, men hvem som publiserer til Facebook-veggen din velger du faktisk selv. Og det går an å blokkere Twitterkontoen din, men da er lissom litt av poenget med Twitter borte.

På Facebook har jeg ikke opplevd hets og sjikane i det hele tatt. Det til tross for at jeg har vært liberal med å legge til "venner". Men ikke så liberal at jeg har akseptert alle. Til tross for det har jeg 2000 "venner", til forskjell fra snart 1000 følgere på Facebook-siden min. Det burde nok vært omvendt.

Facebook-siden (tidligere "fanpage") er åpen for følgere, men lukket for at noen andre enn meg kan publisere som annet enn kommentarer. Jeg har ikke opplevd grov hetsing av meg eller andre, men mitt dilemma ville da ikke vært hvorvidt jeg skal trykke "liker" eller anmelde forholdet (nei til det første, ja til det andre) - men hvorvidt jeg skal la kommentaren stå. For jeg ser jo i media at jeg vil bli holdt ansvarlig for hva andre publiserer hos meg. Men samtidig så mener jeg at det ikke er mitt ansvar å få andre til å se bedre ut enn det de er. En rasistisk undermåler som sjikanerer folk på Facebook sprekker jo ikke i sola, om vi hele tiden sørger for å skyggelegge hvem de er. Men Raymond Johansen har helt rett i noe i kronikken sin i VG - å trykke "liker"på sjikanøse innlegg legitimerer og oppmuntrer uønsket oppførsel. Å la være å like, og skrive at den typen innlegg blir ikke satt pris på (eller i verste fall - "dette innlegget blir politianmeldt") - sender et signal til de andre følgerne om hva som er akseptabelt eller ikke.

En utfordring med det siste års debatt om netthets og sjikane er hvor grensene går og hva vi bør tåle. Alle samfunnsdebattanter, unge og gamle, menn og kvinner, fra minoritet eller majoritet, må tåle motstand. Denne motstanden kan være harselerende, røff og useriøs. Men de som vil ha en stemme i offentligheten - sette eller påvirke dagsordenen, og dermed muligens også politiske prioriteringer - må faktisk tåle litt røffe tak. Men det er noe helt annet enn å tåle grov sjikane, insinueringer, hets og trusler. Og noen er faktisk mer utsatt for det enn oss andre. Jeg kan ikke kreve at andre skal tåle så inderlig vel den sjikanen og hetsen jeg ikke utsettes for selv. Og selv om jeg selv blir utsatt for sjikane og hets, gir det meg absolutt ingen rett til å utsette andre for den - eller like at de blir det. Sånn sett burde det ikke være vanskelig å skille mellom hva man kan trykke liker på for å gi oppmerksomhet, og hva man faktisk ikke liker - og ikke like det på Facebook.

Les også: Når litt blir nok

Følg Facebook-siden-min. Det er den jeg bruker til å få politiske innspill og idèer til taler...