Appell for Raif Badawi

Appell holdt utenfor Saudi-Arabias ambassade, sammen med Amnesty International og Humanetisk Forbund i forbindelse med at bloggeren Raif Badawi er dømt til ti års fengsel og 1000 piskeslag fordelt over 20 uker – det vil si femti hver fredag.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg tenkte jeg skulle begynne med å sitere Bibelen.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Johannes 1:1.

Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror på Ordet.

Uten ord har vi ingen identitet, for uten ord har vi ingen historie. Uten ord har vi ingen fremtid, for uten ord kan vi ikke planlegge sammen fremover. Uten ord har vi ingen sivilisasjon, for uten ord kan vi ikke bli enige om rettigheter og hvordan beskytte dem. Uten ord kan vi ikke dele tanker, ideer, foreslå forbedringer og alternativer. Vi stagnerer, råtner og dør som samfunn.

Raif Badawis synd er at han tror på det sekulære samfunn. Han mener sekularisme er den praktiske løsningen til å løfte land, inkludert Saudi-Arabia, ut av den tredje verden og inn i den første. Han skriver at religion overhodet ikke kan knyttes til menneskehetens fremskritt. Ikke nødvendigvis på grunn av religionen i seg selv, men fordi det er så enkelt at trafikkregler, arbeidsmiljølov eller styringsprinsipper for offentlig sektor ikke kan bli avledet fra religion.

Noen ganger er det faktisk så enkelt. Når jeg leser det han skriver, så må jeg innrømme at jeg lurer litt på hvor han hadde stått politisk i Norge. Rett før han ble arrestert i 2012, skrev han om liberalismens natur. Han skriver at for han, betyr liberalisme ganske enkelt lev og la leve. Og jeg enig med han, det er et glimrende slagord for en stat som bør begrense seg til sine kjerneoppgaver, ikke til å regulere andre menneskers liv. Lev og la leve.

 

Les mer av hva Raif har skrevet her.

I ett av sine siste blogginnlegg siterte han Albert Camus – Den eneste måten å forholde seg til en ufri verden er å selv bli så fri at din blotte eksistens er et opprør i seg selv.

Det er det opprøret som i dag piskes med nye femti slag. Piskingen av Raif Badawi er en terrorhandling. Terrorisme søker å skape en tilstand av frykt og derigjennom å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terrorhandlingen. For pisken når lenger enn hans rygg. Den når forbi hans ideer om frihet og slår ned på alle som har turt å tenke dem selv. Hvert piskeslag når hundretusener av mennesker som dermed ikke tør å selv bli fri.

Derfor er det ikke hykleri, men et hån, når Saudi-Arabia fordømte terroraksjonen i Paris og kalte den et feigt angrep som var inkompatibelt med Islam. Til alt overmål deltok Saudi-Arabias ambassadør i Frankrike i markeringen mot ekstremisme sammen med statsledere i Paris' gater.

Det er likevel en forskjell på de to terrorhandlingene. Der terrorisme utføres av ikke-statlige aktører, rammer den plutselig og uventa. Uforutsigbarheten er en del av terrorens vesen. Statlig terror, derimot, kjennetegnes av dens forutsigbarhet. Jeg er blogger. Men jeg er ikke Raif. Mennesker som Raif Badawi langt større helter enn vi som ytrer oss i liberale demokratier der staten søker å beskytte vår rett til liv, frihet og eiendom. Mens det er relativt usannsynlig at noen av oss noen gang vil bli utsatt for terrorisme, vet Saudi-Arabiske menneskerettighetsaktivister at det er relativt sannsynlig at de kan bli utsatt for statens voldsregime. Det krever et helt eget mot. Det er derfor jeg står opp for Raif Badawi i dag.

I Saudi-Arabia trenger de åpenbart ikke karikaturtegnere. Et land der «Kommisjonen for fremme av dyd og forebygging av umoral» kun tillater kvinner å sykle dersom hun har mannlig følge og det ikke skjer i transportøyemed, trenger ærlig talt ikke karikaturer. Men de trenger ord. Ord som beskriver deres handlinger og ord som fordømmer dem.

I fjor markerte vi at det var 25 år siden Berlin-murens fall. Det sier alt om et regimes ideologi at de må mure sin egen befolkning inne og true med å skyte dem dersom de forsøker å forlate det. I 2013 ble Raif Badawi frikjent for frafallenhet fra Islam, en påstand som ville ført til dødsstraff om han ble dømt. Det sier i grunn også alt om en religion dersom et eventuelt frafall straffes med døden. Hvis en Gud var allmektig og god, ville jo det å forlate han og leve uten hans nåde, være straff nok.

Et land som pisker sine borgere, er ikke en legitim stat. Ledere som ikke tåler kritikk eller motstand, leder ikke legitime regimer. Religioner som har til hensikt å styre menneskers liv skal ikke unndras kritikk ved henvisning til «respekt for troen». Kritikken skal kunne løftes frem av alle. Enten det er i blogger, kommentarfelt, kronikker eller appeller. Når det svares med vold, enten i form av piskeslag eller drap, understreker det kritikkens legitimitet. Terroristene gir karikaturtegnerne rett. Saudi-Arabia gir Raif Badawi rett. Et samfunn må holdes sammen av andre verdier enn vold.

Den siste uken har jeg med glede sett mange slutte opp om retten til å ytre seg. Det har ikke vært nødvendig for norske bloggere å ta ytringsansvar slik vi så det da den rødgrønne regjeringen sviktet i 2006. Dersom vi ikke i liberale demokratier står opp for grunnleggende demokratiske rettigheter, bidrar vi til å legitimere straff av de som ønsker de samme rettighetene andre steder i verden. Da når piskesnerten helt frem til vårt eget demokrati.

I Politisk Kvarter i dag morges sa Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre at man kan ikke bare være litt for menneskerettigheter, man må være det fullt og helt. Han kritiserte FrP for at de tidligere ikke anerkjente at Mulla Krekar ikke kunne sendes ut av landet. Men da de kom over på ytringsfrihet, gjentok Støre det han tidligere har sagt – blasfemi er ikke det viktigste man kan bruke ytringsfriheten på. Men vi kan ikke bare være litt for ytringsfrihet.

Regjeringen har aktivt fordømt de uhyrlige handlingene i Paris. Regjeringen bør aktivt fordømme Rafi Badawis dom og be om hans umiddelbare løslatelse. Jeg ble oppfordret om å kreve at regjeringen skulle gi Badawi asyl i Norge, men siden familien hans allerede har fått asyl i Canada vil jeg tro at han heller vil dit, så jeg skal ikke være så populistisk. Men jeg ønsker gjerne Raif Badawi til Norge når som helst. 

 

Saudi-Arabia fordømte handlingene i Paris, og deres ambassadør der gikk i markeringen for ytringsfrihet og mot ekstremisme. En enkel måte å vise at dette ikke bare er en fasade ville være å nettopp løslate Badawi. For selv om ordet kom først, må ord bli til handling. Lev, og la leve.

 

------------

Amnesty International skal stå utenfor Saudi Arabias ambassade i Drammensveien 102H kl 8:45 hver fredag så lenge Badawi piskes. Så fremt jeg er i Oslo så har jeg lovet å stå med dem. Bli gjerne med du også.