Pinne-pissing og muffinmage

- Ja, nei, æ tænkte ikkje på dæ da de sa det, æ veit jo at du har lagt på dæ.

Det var mormors reaksjon da familien nordpå ringte for å gratulere med at hun skulle bli oldemor etter å ha sett meg på en eller annen tv-debatt. Ikke en gang et spørsmål. Da mormor protesterte, mente de at hun bare koketterte eller skulle holde det hemmelig. Jeg kunne jo ikke være så tjukk uten å være gravid, det skjønte jo til og med de.

Det tiltet litt for artisten Maria Arredondo da hun selv fikk spørsmål om hun hadde «pissa på en pinne» da hun ba om noen timer fri til å gå til legen. Hvorfor blir hun alltid spurt om noe som er privat og personlig bare fordi hun er kvinne i fertil alder?

Ja, si det. Hva pokker feiler det folk egentlig?

Hva om jeg var gravid og mormor hadde fått beskjed om å ikke si noe, eller om Arredondo hadde pissa på en pinne - hvorfor har noen rett til få denne informasjonen eller kommentere på den uten at vi har bedt om det?

Man kan jo lure. Har folk så ufattelig kjedelige liv at de må snakke om andre for å virke interessante? Best å være den som spekulerer først, ellers kan det virke som om de er ute av loopen?

Men de gjør nå sitt beste for å verifisere da - spørre deg selv eller nærmeste familie. Slik at du selv eller nærmeste familiemedlemmer blir presset til å lyve om det er personlig eller privat informasjon du ikke vil gi andre. Som for eksempel - nei, jeg kan ikke få barn. Vi har prøvd i mange år uten å lykkes og det er en stor sorg for oss. Eller - jeg har livmorkreft, og må fjerne livmor og eggstokker i frykt for spredning, og derfor kan jeg ikke bli gravid. .

Hva om jeg har "pissa på en pinne" og har bestemt meg for å ikke bære det frem. Skal jeg da i forbifarten si, at ja, det stemmer, og jeg skal bare til legen for å sjekke når jeg kan få abort?

Eller hva om jeg har pissa på en pinne, ønsker å beholde det, men ikke vil gå ut med informasjon før etter tredje måned fordi risikoen for at noe kan gå galt da begynner å bli håndterbar. Rundt 15% av alle påviste graviditeter ender i spontanabort.

Om grafserne har fått presset seg til informasjon som ikke angår dem, kan de jo eventuelt nok en gang glede seg over å få noe å prate om dersom den forventede "baby-bumpen" ikke viser seg.

Ufrivillig barnløshet, spontanaborter og svangerskapsavbrudd. Dette er altså gladtemaene folk synes de har rett til å vite noe om. Og nei - det er ikke noe velmenende i grafsingen. Å kunne gratulere noen før naboen, er ikke velmenende. Det er innpåslitent, uhøflig og udannet.

Maria Arredondos pinnepissende arbeidsgiver leser forhåpentligvis innlegget hennes. Som arbeidsgiver har du selvsagt krav på informasjon som vil påvirke et arbeidsforhold, men det er ikke før arbeidstakeren selv vet hva informasjonen eventuelt vil bety.

For min del får jeg omskrive Winston Churchills svar til Bessie Braddock:

Mulig jeg er ser gravid ut fordi jeg er feit, men de som spør er idioter. Men jeg har begynt å trene om morgenen...

Oppdatert: ..og så har du jo alltids kirken da - egoistisk å ikke få barn. Jo, takk. Ser den. Hvis jeg lar være å få barn, så har de færre å misbruke.

Kukk og bobler

Ironi er et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier én ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Så når russegutter arrangerer russetreff med overskriften "Fitte og pils" og sier dette er ment ironisk når de får berettiget kritikk, så må jeg vel anta at de egentlig vil ha kukk og bobler?

Bussjefen for guttebussen som står bak arrangementet stiller seg uforstående til kritikken og mener at et armbånd med påskriften «Fitte og pils» ikke har noe med sexistiske holdninger å gjøre. Som bevis for dette kan han vise til 800 påmeldte til arrangementet. Høres ut som en forlengelse av "en million fluer kan ikke ta feil - bæsj er godt".

Her er spørsmålet - når du inviterer til arrangementet med "Fitte og pils" har du ikke egentlig lovet bort begge deler? Jeg regner med at det er nok øl til alle - men er det nok fitte? Og med det mener jeg frivillig fitte. Hvis ikke - hva er løsningen da? Det er jo gutta som har invitert, så de har ingen fitte å verken selge eller gi bort, i motsetningen til pils.

Det går jo dessverre ikke lenge mellom hver gang vi har debatten om holdninger og voldtekt. Ifølge politiet er den mest anmeldte voldtekten såkalt "nachspiel"-voldtekter. I 2011 ga politiet i Oslo ut rapporten om ”Voldtekt i den globale byen”. Her viste de til at den typiske Oslo-voldtekten skjer på nattestid i helgen, enten hjemme hos den anmeldte mannen eller hos den fornærmede kvinnen. Den anmeldte gjerningsmannen er i slutten av 20-årene og anmeldes av en kvinne han ikke kjenner, men har truffet i en festsituasjon. Det anmeldte overgrepet skjer ofte når kvinnen er dopet, har blackout eller sover. Men som oftest skjer voldtektene i forbindelse med trusler, tvang eller fastholding.

Holdninger til kvinner og sex ble godt oppsummert da en statsadvokat reduserte en voldtekt til at gutten bare hadde "tatt seg til rette" i en sovende jentes kropp. For det er jo så kjekt å ha gutter som tar seg til rette i datteren dins kropp. Hva om gutten tok seg til rette i en annen gutts kropp. Ville pipa fått en annen lyd da?

Vi har eksempler på gutter som blir tiltalt og dømt for voldtekt, men stiller seg helt uforstående til begge deler. Som de to norske guttene som penetrerte en sovende skolevenninne med en ølflaske til hun blødde. Det var jo bare gøy. Ikke sexistisk det heller. Som "Fitte og pils".

Når gutter inviterer til "Fitte og pils" så kan man jo lure på hva de forventer av jentene som kommer. Jeg hadde hatt store problemer med å sende dattera mi på festen. Hadde det vært min sønn som arrangerte noe slikt, så hadde han fått så øra flagra. Og hadde jeg vært arbeidsgiver og googlet de som søkte om jobb, vet jeg hvem jeg ikke ville ansatt.

Men så er jeg en sur, gammal feminist da. Så det teller jo ikke.

Kvinnedagen er ikke min dag

Etter noen år i tvil, hvor jeg virkelig har forsøkt å omfavne kvinnedagen som også min dag, kan jeg endelig slå fast at den aldri har vært min dag og aldri kommer til å bli det.

Den fabelaktige Mathilde Tybring-Gjedde skriver i en kronikk om hvorfor hun er feministen som ikke kan gå i tog 8. mars. Hun er ikke alene om det. Med hovedparolen "Stopp regjeringens angrep på kvinner" er det ikke lenger noen tvil om at dette faktisk ikke er et tog for kvinner eller likestilling. I Norge har 8. mars komiteer tviholdt på sine sosialistiske røtter. Likestillingens egentlige seier - nemlig bred politisk enighet om rettigheter og muligheter - blir skjøvet til side og underslått.

Det kan jo være smart. Ved å inkludere paroler som det er generell enighet om, og hvor denne regjeringen leverer mer enn de rødgrønne, som på vold i nære relasjoner, så kan venstresida ta hevd på disse sakene som om de var alene om å mene dette. De glemmer dermed at det er når vi har stått sammen, at vi har fått til de endringene som har gjort Norge til et av verdens mest likestilte land.

Ved å sementere dagen som en sosialistisk kampdag, blir det lett for ikke-sosialister å avvise alt. Det er ikke en "kvinnedag" når kvinner bevisst blir ekskludert. Og når smarte, dyktige politiske talenter, som Mathilde, sier at hun er en feminist som ikke kan gå i tog på kvinnedagen - da er jeg bekymra på feminismens vegne. Uten et tilfang av nytenkende, åpne og nysgjerrige unge feminister - som Mathilde - strupes også tilfanget av - tør jeg skrive det - nye ideer og bedre løsninger. Et slagord fra Høyre som godt kan mobbes, men som likevel har sin gyldighet i forbindelse med å fornye, forbedre og forandre.

Har de ikke Mathilde på laget, har de i hvert fall ikke meg. Så da slipper jeg å tenke over hva jeg skal gjøre på søndag. Kanskje handle litt i de butikkene som bruker unntaksbestemmelsene i lovgivningen til å ha søndagsåpent på Grunerløkka. Når kvinnedagen ikke er min dag, så kan jeg jo bruke den på andre markeringer.

Les kronikken til Mathilde her: Jeg er feministen som ikke kan gå i tog 8. mars