Inkluderende by?

Faksimile fra osloby.no

2015. Sommeren da armlener ble "fiendtlig arkitektur", og "inkluderende byrom" ble å overlate alle byrom til aktiviteter som ekskluderer det vi normalt forbinder med en trygg og trivelig by.

En lørdag for noen år siden gikk jeg bak en mor på vei ned til t-banen ved Oslo City. Hun hadde en baby i barnevogn med et ståbrett med den litt eldre broren. Jeg kunne høre han spørre moren om hva en mann foran dem drev med. «Mamma, hva er det den mannen gjør for noe?» Jeg hørte ikke hva moren svarte, men da hun satte opp farten kom en mann på huk til syne. Han var i ferd med å sette en sprøyte i lysken, med bukse og undertøy godt trukket ned.

I dagens politiske debatt virker det som at medmenneskelighet er å se de som er nederst i samfunnet i verst tenkelige situasjoner. Å se et annet menneskes nød er den eneste måten vi kan «se dem» på, og derigjennom enten få en større erkjennelse av det å være menneske selv eller kun da bli så opprørte at vi krever tiltak. De som tilhører denne erkjennende og opprørte gruppen kan i sin moralske forargelse deretter heve seg godt over alle andre, som føler at byens offentlige rom ikke lenger er trygge, trivelige eller tilhører dem. En narkoman som åpenlyst setter sprøyter i lysken foran foreldre og barn på lørdagshandel har like mye rett til å være i det offentlige rom som foreldre og barn på lørdagshandel. Skulle man mene at for å ha inkluderende offentlige rom så er det en del oppførsel som faktisk er så ekskluderende for andre, at de ikke skal tolereres, så stemples man som kald, kynisk og umenneskelig. Den eneste måten å «se» mennesker på, er å se dem når de er på absolutt bunn.

For meg har menneskeverd alltid vært forbundet med respekt for det enkelte menneske, uansett hvilken situasjon de skulle befinne seg i. Også at alle skal behandles likt, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. Det betyr også at vi skal ha samme forventninger og krav til hverandre, og ikke minst også forvente noe av samme respekten tilbake. En leder for en institusjon for mennesker i rus fortalte meg hvordan hun satte klare krav til oppførselen til beboerne. Det var ikke lov å bruke stoff på institusjonen, og selv om du var narkoman måtte du ut for å røyke. Å være rusmisbruker var ikke et frikort til å oppføre seg på tvers av alle normer. Av respekt for andre. Men mest av alt for sin egen selvrespekt. Hun virket som en populær, inkluderende og respektert institusjonsleder. Som medlem av Frelsesarmeen tipper jeg hun også hadde noen refleksjoner om «menneskeverd».

Men i Oslo derimot, er menneskeverd nå at en mor med små barn sammen skal se den halvnakne mannen sette et skudd i lysken slik at mor kan snakke med barna om medmenneskelighet og de som ikke har det så godt. Vi må «tåle å se» fattigdom. Som om det er det å tåle å se fattigdom det handler om. Trygge og trivelige byrom handler for meg om å skape offentlig rom som gjør at alle som ferdes i byen opplever disse nettopp som det – trygge og trivelige. Inkluderende by handler ikke om at noen skal ha frikort til å oppføre seg på tvers av normer uten at vi reagerer på det. Å forskjellsbehandle folk på bakgrunn av sosial status, enten det er å gi flere eller færre rettigheter, er ikke menneskeverd.

Det går en debatt om fiendtlig arkitektur i disse dager. Armlener på parkbenker er «fiendtlige», det samme er avrundede benker beregnet på kollektivreisende. Kampesteiner, som har ligget under Sinsenkrysset så lenge jeg kan huske, og pigger på bakken.

Jeg har over hodet ingen problemer med at noen sover på en benk i parken. Det skjer. Jeg har et problem med at noen mener dette skal skje, at det skal være normalen. Ifølge Velferdsetaten i Oslo har det vært ledige korttids- og langtidsplasser hver eneste natt de siste tre ukene. Plasser beregnet på nettopp de som ikke har alternativer. Ikke lukrative, men med flere fasiliteter enn en benk i parken. De som har et berettiget behov har tilgang på disse. Er det for få, så burde debatten dreie seg om vi skulle opprette flere plasser. I stedet vil noen åpenbart at folk skal bo under Sinsenkrysset eller i parker. Selv om noen benker med armlener har blitt satt opp, er det noen tusen ledige benker rundt om i Oslo for de som mener dette er de mest egnede overnattingsstedene.

Det høres forferdelig gammeldags og konservativt ut, men for en gangs skyld har jeg ikke noe mot det. Jeg mener faktisk at vi skal ha samme forventninger til mennesker, uansett hvem de er. At menneskeverd også handler om å stille krav til andre. At selv om rusbrukeren har en selvsagt rett på bruk av det samme offentlige rom som seksåringen, betyr ikke det at verken seksåringen eller rusbrukeren kan oppføre seg akkurat som de vil i det samme rommet. Rusbrukeren må ikke sette skuddet i lysken foran barnefamilier, og foreldrene til barnet bør sørge for at ungen ikke løper rundt og forstyrrer alle som er der. Om noen har behov for en overnatting på en benk i parken, så er ikke det et generelt problem. Om noen begynner å ta hevd på enkelte områder, og permanent bosette seg der, så er det faktisk et problem.

Vi skal bruke byutvikling og arkitektur aktivt for å skape den typen offentlig rom, der noen elementer fremmer positiv aktivitet – som tilgjengelige benker til alle – og hemmer negativ aktivitet – som pigger i bakken enkelte steder for at ikke folk skal sove hvor som helst i byen. Jeg har virkelig ingen problemer med det. Vi skal ikke frafalle forventninger og krav i det offentlige rom, nettopp fordi det er det som er ekskluderende. I hvert fall hvis vi skal forsøke å skape offentlige rom som kan brukes og er til for alle.

Ikke bruke sitteplasser til bager og vesker slik at andre må stå. Kaste eget søppel i søppelkasser slik at fellesområder blir trivelig for alle. Ikke drive med aggressivt salg eller holde folk fast når du vil spørre om noe eller selge noe. Ikke urinere eller drite på offentlig sted eller blotte deg. Helt rimelige forventninger og relativt små krav for at samfunnet faktisk skal fungere og offentlige plasser oppleves som positive og inkluderende.

Det er mulig jeg er ekstremt kynisk og umenneskelig, det er jeg sikkert, jeg er jo tross alt i Høyre. Men de som ønsker at fattigdom og rusmisbruk skal ha en vesentlig plass i bybildet for å erkjenne sin medmenneskelighet, er umenneskelige på et helt annet nivå enn det jeg noen gang kommer til å bli.

Kvittet seg med kritisk sans?

Flere bedrifter har kvitta seg med eldre tilsette den siste tida for å unngå at folk jobber til de er 72.

Slik startet NRK Dagsnytt klokken åtte i dag. Ifølge LO har mange eldre arbeidstakere fått sparken de siste ukene på grunn av endringene i arbeidsmiljøloven som trer i kraft i dag. Endringene betyr at eldre arbeidstakere nå kan stå i arbeid frem til fylte 72 år.

NRK rapporterer at den siste tida har arbeidsgivere passet på å kvitte seg med eldre arbeidstakere, og gir ordet til leder for YS-forbundet Negotia, Arnfinn Kosmo, som sier at "det virker litt kynisk det de holder på med nå". Deretter forteller NRK at forbundet har blitt kontaktet av mange fortvilte seniorer som har mistet jobben de siste ukene, mange med begrunnelse i ..... "økonomiske nedgangstider".

Javel?

Var ikke saken at arbeidsgivere nå kynisk har kvitta seg med fortvilte seniorer på grunn av endringene i arbeidsmiljøloven da? Eller er saken at NRK har kvittet seg med kritisk sans?

For all del, økonomiske nedgangstider kan være en unnskyldning til å "kvitte seg" med både yngre og eldre arbeidstakere som ellers er beskyttet av det sterke norske arbeidstakervernet. Men det er forskjell på at det kan være en unnskyldning, og at det bastant er det.

Det er for all del også helt legitimt å være uenig i endringene, selv om jeg mener at med økt levealder og livskvalitet må vi også bidra mer og stå lenger i arbeid enn da vi gjennomsnittlig døde to år etter pensjonsalder. Jeg synes innvendingene om at det å sette inn tiltak som gjør at arbeidstakere mellom 60 og 70 står i arbeid er viktigere enn å heve aldersgrensen, men det ene trenger ikke utelukke det andre.

I nettsaken til NRK kommer det frem at de "mange" dette gjelder er "omkring 20 eldre ansatte" de to siste ukene. Med mindre man også her opererer med "store mørketall", slik det gjøres for å skalere opp samfunnsproblemer, så er det jo en mulighet at økonomiske nedgangstider gjør at bedrifter tar grep før sommeren, og at dette også påvirker eldre ansatte.

Om ikke annet så har i hvert fall NRK, om ikke kvittet seg med kritisk sans, så i hvert fall kvittet seg med et relativt nøytralt språk. Eller kvittet og kvittet. Da må man jo en gang ha hatt det...