Den lille forskjellen

Mormor ser på utsikten fra stua en siste gang.

Byen vil bestå. Fjordbyen, Høyres hjertebarn, vil bli realisert. Trikken vil gå. Skoler vil bli bygget. Uansett hvem som sitter i byråd. Det er ikke det jeg er bekymra for.

I sommer solgte vi leiligheten mormor har bodd i de siste trettifem årene. En litt sliten treroms på Veitvet ble byttet til en ny, moderne toroms på Alexander Kiellands plass. Hun bor nå to etasjer under oss i samme oppgang. Grunerløkka Bydel har vært på besøk hos henne to ganger, og tatt seg god tid til å kartlegge behov for tilrettelegging og tjenester. Med forbehold om at de vil levere det de har lovet, så har oppfølgingen så langt vært helt strålende. Det betyr at mormor forhåpentligvis kan bo hjemme en god stund før det eventuelt er behov for å flytte til en institusjon. Men hvis det behovet oppstår, da ønsker jeg å kunne velge mellom ulike leverandører.

Jeg har tidligere skrevet om besøket på Paulus sykehjem i sommer. I undersøkelser blant beboere og pårørende har Paulus i årevis kommet ut som et av de beste sykehjemmene i Oslo. De brukes som eksempel på hvordan jobbe med demente, blant annet på grunn av – men ikke alene – 50-tallskvelder, interiør, bøker og underholdning som beboerne kjenner igjen. Kafeen der beboerne spiser, er populær blant barselgrupper, som bidrar med ønsket liv og røre, og i bakgården har de høns som legger egg til eget bruk. Hjemmet har jobbet med å integrere seg inn i nærmiljøet, nettopp for at naboer skal føle det naturlig å besøke lokalene, og at barn og barnebarn skal synes det er hyggelig å besøke mor eller bestemor, og kanskje gjøre det litt oftere. Paulus sykehjem drives av Attendo, en kommersiell omsorgsbedrift som får gode tilbakemeldinger på sine tjenester.

Paulus ligger også tohundre meter fra der vi bor. Den er med andre ord høyaktuell for mormor dersom hun skulle trenge det. Dette hjemmet vil Arbeiderpartiet re-kommunalisere. Si opp kontrakten så raskt det lar seg gjøre. Ikke bare dette, men alle sykehjem som i dag drives av private skal sies opp, og falle tilbake i kommunal drift. Dette fordi Fagforbundet og LO vil at alle som jobber med helse og omsorg skal ha samme lønns- og pensjonsbetingelser. Som om normalen er at alle som jobber innen samme bransje tjener helt likt. Jeg aner ikke hva folk i tilsvarende stilling i IBM tjente da jeg jobbet i HP. Men den gang hadde jeg uansett lyst til å jobbe i HP, blant annet på grunn av arbeidsmiljø og folka der. Og dersom et godt arbeidsmiljø henger sammen med lavt sykefravær, og ting kan jo tyde på det, så kommer de private omsorgsbedriftene som regel bedre ut enn de kommunale på nettopp det. Disse bedriftene skal altså ut så raskt som mulig. For de som investerer i og skaper private alternativer, så betyr det at Oslo ikke er et sted å satse på. Det vil bety en forskjell på sikt. Byen vil bestå. Fjordbyen, Høyres hjertebarn, vil bli realisert. Trikken vil gå. Skoler vil bli bygget. Uansett hvem som sitter i byråd. Det er ikke det jeg er bekymra for. Jeg er bekymra for at mormor ikke skal få velge hvordan hun vil bo og leve når hun ikke lenger kan bo og leve hjemme.

I tillegg vil Arbeiderpartiet pålegge alle som driver private barnehager i Oslo å ha samme bemanning, lønn og pensjon som i de kommunale barnehagene. Støttepartiet SV vil sågar ikke ha private barnehager, og mener helt seriøst at man må jobbe i kommunen for å tenke på barnas beste. Men det er ikke sikkert de trenger å vedta det - for det holder med overstyringen fra Arbeiderpartiet for å presse ut de private i Oslo. Siden det å drive privat barnehage anses som kommersiell virksomhet, må disse dessuten måtte betale eiendomsskatten Arbeiderpartiet innfører. De får med andre ord en kostnadsøkning fra alle kanter, uten å kunne ta en høyere pris. Dermed skvises også de private barnehageutbyggerne ut av Oslo. Det vil bety en forskjell på sikt. Byen kommer til å bestå. Fjordbyen, Høyres hjertebarn, vil bli realisert. Trikken vil gå. Skoler vil bli bygget. Uansett hvem som sitter i byråd. Det er ikke det jeg er bekymra for. Jeg er bekymra for at barnehagetilbudet blir dårligere når alle skal presses inn i samme mal.

Som om ikke det er nok, er Arbeiderpartiets eneste ambisjon for Oslo-skolen å ansette flere lærere, en skole som med dagens antall presterer bedre enn resten av landet. En lærernorm som bare gir økte kostnader uten noe bevist heving av kvalitet. Det vil bety en forskjell på sikt. Byen vil bestå. Fjordbyen, Høyres hjertebarn, vil bli realisert. Trikken vil gå. Skoler vil bli bygget. Uansett hvem som sitter i byråd. Det er ikke det jeg er bekymra for. Jeg er bekymra for at Oslo-skolen skal drives av noen som ikke har andre ambisjoner for elevene enn at de skal få flere lærere og færre prøver.

Valget i Oslo handlet altså ikke om hvem som skal være byens ordfører de neste fire årene, eller hvor mye mer penger som kan tas av et mindretall av byens befolkning. Den handlet om hvordan tjenester som berører våre liv som innbyggere organiseres, og ikke minst kvaliteten på dem. Til syvende og sist handlet det om mormor. Politikk er alltid personlig. Jeg mener vi får et bedre samfunn og bedre offentlige tjenester når vi har en god balanse mellom hva som er offentlig og privat. Så selv om byen kommer til å bestå, trikken vil gå og skoler vil bli bygget, så er dette den lille forskjellen som over tid vil utgjøre den store forskjellen.

You're amazing and you make my heart smile!

Det er frivillig engasjement og det sivile samfunns evne og vilje til å raskt kunne organisere seg som er et fritt, liberalt demokratis største styrke. Takk til de tusenvis som har stilt opp den siste tiden med mat, klær og leker til mennesker på flukt!

Høyresida er for frivillighet og privat initiativ. Alle de som stiller opp med klær, leker, mat og husvære til flyktninger og asylsøkere som har kommet seg til Norge, fortjener honnør for innsatsen, uansett hva man mener at løsningene for flyktninger og migranter eventuelt måtte være. Det går faktisk an å skille humanisme og realpolitiske løsninger. Hvordan vi etter hvert bidrar til å løse krig, konflikter og andre forhold som sender mennesker på flukt, skal ikke stå i veien for å applaudere de som frivillig stiller opp med egne ressurser for å hjelpe andre mennesker når situasjonen krever det.

Vi opplever nå en økende strøm av mennesker som av ulike grunner søker seg til muligheten for et bedre liv i stabile, demokratiske, trygge land i Europa. Noen flykter fra et sønderslitt Syria, noen flykter fra korrupte, autoritære regimer, noen migrerer på grunn av fattigdom eller søker lykken av andre grunner. Den siste gruppen - illegitime asylsøkere, lykkejegere eller familier med håp om et bedre liv – kall dem hva du vil, får avslag på søknadene sine. Det er ikke kriminelt å forsøke å gi sine barn bedre muligheter gjennom å flytte på seg, selv om kriminelle også forsøker å utnytte det samme systemet. Den debatten krever klare hoder, ikke bare varme hjerter, selv om det ofte ser ut til å være umulig.

De som kommer til Norge på egenhånd er asylsøkere som søker flyktningstatus i Norge, og kommer i tillegg til de Norge tar i mot via FNs kvotesystem for flyktninger hvert år. De som kommer på egenhånd kommer i tillegg til de 8000 syriske flyktningene som Stortinget har vedtatt at Norge skal ta i mot.

De som søker asyl skal tas i mot på vanlig måte, og må registreres og behandles på samme måte som en tilfeldig asylsøker som kom i januar i fjor. Det eksepsjonelle er at pågangen er langt høyere enn det vi er vant til å håndtere. Det tar tid å registrere og sørge for at hver enkelt familie og individ får tak over hodet, mat, klær og andre nødvendigheter. De som ikke har legitim behov for beskyttelse vil få avslag på sin søknad, mens andre vil kreve noe mer behandling. De som har migrert på grunn av fattigdom og/eller kommer fra land eller områder som ikke gir rett til flyktningestatus – såkalt illegitime asylsøkere, lykkejegere eller helt vanlige folk som vil ha et bedre liv for seg og sine – får avslag på søknadene sine.

I all den tid vi ikke har systemer eller tilbud som er dimensjonert for så mange mennesker som har kommet på så kort tid som vi nå ser, er det helt fantastisk å se hvordan det sivile samfunn trår til. Det er ikke sosialisme å gi bort en bamse til et barn som de neste nettene må sove på et gulv i en offentlig bygning i påvente av registrering og plass et annet sted. Det er humanisme.

Det er frivillig engasjement og det sivile samfunns evne og vilje til å raskt kunne organisere seg som er et fritt, liberalt demokratis største styrke. Noen ganger i stedet for et offentlig tilbud, nettopp fordi alt skal og bør ikke være offentlig. Ofte som et alternativ eller supplement til et offentlig tilbud eller tjeneste. Sosialisme er å mene at dette ikke er nødvendig. At staten ikke bare til en hver tid skal være perfekt dimensjonert for og håndtere alt som måtte oppstå, men også er den beste til å håndtere det.

Liberalister og konservative burde omfavne de restauranter, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner som, når stat og kommune i en periode ikke strekker til, stiller opp med mat, klær og leker til de som trenger det.

Dette er sivilsamfunnet på sitt beste. Dette er frivillighet på sitt ypperste. Denne selvorganiserte frivilligheten som bruker sine egne ressurser for å hjelpe de som trenger det, uten statlig tvang, skatter eller avgifter, er nettopp den idèen om enkeltindivid og ansvar jeg lever for og drømmer om. Selv om de som står i kø for å gi, ikke nødvendigvis deler mine politiske idealer, så lever de dem ut. De må gjerne tro på noe annet, men jeg tror på det gode i mennesket og at vi frivillig kan komme sammen for å gjøre gode ting, uten statlig innblanding, tvang eller egen post på statsbudsjettet.

Blant restauranter som bidrar med mat til de som har flyktet fra krig og elendighet i Syria, finner vi  Maaemo hvis meny består av blant annet andehjerte servert med brent fløte, dehydrert blomkål, kamille og blomkåljuice. Som om ikke flyktningene har lidd nok... Jeg oppfordrer alle til å bidra med det de vil og kan... og hyller samtidig Maaemo og de tusenvis som har stilt opp så langt for innsatsen. Måtte den vare så lenge det er behov for den, og gjerne en stund etter det også. Dere er i sannhet det aller, aller beste Norge kan by på!

Det minst kleine jeg fant for å illustrere dette...

Og så må det finnes politiske løsninger og svar som ikke er antall som skal hit eller dit, men kombinasjonen av å både løse de komplekse problemene som fører til flukt eller massemigrasjon for å unngå begge deler, samtidig som grensene alltid skal være porøse nok til at de som har et reelt behov for beskyttelse får nettopp det. 

Mormor, ikke fagforeninga, i sentrum, takk!

Faksimile fra nettsiden til Paulus sykehjem. Rock'n'Roll!

Arbeiderpartiet går til valg på å sparke ut de som leverer de beste tjenestene i eldreomsorgen så fort de lovlig kan.

I sommer tok Gubben og jeg opp mer lån for å hjelpe med å kjøpe ny leilighet til mormor. Etter trettifem år på Veitvet flyttet hun i juni inn i en mindre, men bedre tilpassa leilighet. Leiligheten ble valgt av en spesiell grunn. Den ligger to etasjer under vår. Så nå bor hun i samme oppgang som oss, her på Aleksander Kiellands plass. Noen hundre meter lenger bort ligger Paulus Sykehjem. Forhåpentligvis er det lenge til vi trenger det tilbudet. Men vi kommer til å trenge det tilbudet.

De siste ti årene har Arbeiderpartiet gjennomgående hatt en hatsk tone ovenfor aktører som har bidratt til å heve kvaliteten på eldreomsorg og stått for den største delen av utbyggingen av barnehageplasser i Norge. Som statsminister stemplet Jens Stoltenberg private tjenester som dårligere enn offentlige, noe som var helt uhørt i all den tid brukerundersøkelser viser at private institusjoner som regel scorer like godt eller bedre enn offentlige. Private og ideelle har gjerne et litt annet tilbud og tjenester enn de offentlige tilbudene, og organiserer seg annerledes. Det mest slående er at mange av de private omsorgsbedriftene har både høy brukertilfredshet og langt lavere sykefravær enn de kommunale institusjonene. Det til tross for at de private i mange tilfeller ikke konkurrerer med kommunens pensjonsvilkår og lønn.

Lavere sykefravær er en indikasjon både på arbeidsmiljø og trivsel. Dette har Raymond Johansen lovet å gjøre noe med. Han skal re-kommunalisere samtlige sykehjem som i dag er drevet av private så fort kontraktene deres går ut. Eller som han selv sier til Aftenposten: Vi må samarbeide med dem så lenge de er her og driver sykehjem, men vi har ikke til hensikt å forlenge kontraktene når de går ut. 

Når mormor trenger sykehjemsplass vil Raymond Johansen altså garantere at hun får plass på et sykehjem som er organisert slik at de ansatte har høyt sykefravær, men høyere lønn og bedre pensjonsforhold enn hos ideelle og private. Arbeiderpartiet bør håpe at deres forslag om eiendomsskatt i Oslo likevel ikke bryter med loven. For de vil trenge hver krone. Særlig siden kommunen mest sannsynlig også må ta over barnehager som i dag drives av private etter hvert som de private gir opp når Raymond Johansen tvinger dem til å ha samme bemanning, lønn og pensjonsvilkår som de kommunale. Tjenestetilbudet blir med andre ord verken større eller bedre, bare dyrere.

Det verste, i mitt hode, er sykehjemmene. Da jeg besøkte Paulus sykehjem i sommer, hadde jeg lyst å sette hele vennegjengen på venteliste for fremtida. Jeg skal innrømme at deres Biergarten, som driftes av Løkka-yndlingen Café Liebling, var en sterk bidragsyter til det. Der møtte jeg beboer John, som har inspirert de som får lov å brygge øl i ledig kjellerplass hos Paulus. John var visstnok en sjømann og sjarmør i sine dager, og hva mer passende enn å få lov å bruke et bilde fra hans fotoalbum som etikett til den smakfulle IPA’n Lucky John?

På besøk i St. Pauli Biergarten. De hadde også Maibock-ølet "Rullator"!

Da Kirkens Bymisjon i sin tid tok over driften fra kommunen (denne forferdelige konkurranseutsettingen…), hevet de kvaliteten og standarden på sykehjemmet kraftig. Nå drives Paulus av Attendo, en av disse multinasjonale, kommersielle selskapene Arbeiderpartiet, med påtrykk fra fagbevegelsen, vil kaste ut. På undersøkelser blant beboere og pårørende har Paulus i årevis kommet ut som et av de beste sykehjemmene på Oslo. De brukes som eksempel på hvordan jobbe med demente, blant annet på grunn av – men ikke alene – 50-tallskvelder, interiør, bøker og underholdning som beboerne kjenner igjen. Kafeen inne, der beboerne spiser, er populært blant barselgrupper, som bidrar med ønsket liv og røre, og i bakgården har de høns som legger egg til eget bruk. Hjemmet har jobbet med å integrere seg inn i nærmiljøet, nettopp for at naboer skal føle det naturlig å besøke lokalene, slik at beboerne også ser og opplever mer enn bare besøk av egne barn og barnebarn – dersom de har det. Kunne kommunale sykehjem gjort det samme?

Ja. Jeg tror det. Men de gjør ikke det av seg selv eller uten inspirasjon og konkurranse fra andre. Derfor vil jeg ha begge deler, både privat og kommunalt. Fordi de fungerer som et korrektiv til hverandre. Det er dette som skaper nytenkning og gode tjenester.

Mormor sitter i skrivende stund med en fra Grunerløkka bydel som skal se på behovet for hjelp i leiligheten. Da hun bodde på Veitvet var hun så misfornøyd med den kommunale hjemmehjelpstjenesten at hun sa dem opp. Vi forsøker gjerne kommunalt igjen. Men dersom det ikke fungerer, ønsker jeg at hun skal kunne ha et alternativ. Det er altså ikke enten kommunalt eller privat, men begge deler. Så langt er jeg superimponert over oppfølgingen fra Grünerløkka bydel.

I sentrum står brukeren. Ikke fagforeningen. Ikke en ideologi der stat og kommune skal drive alt. Brukeren. Mormor. Og de som ikke skjønner det, fortjener ikke styre byen. 

Arbeiderpartiets fødefrist

Da bør du kanskje ikke stemme for de som innførte fristen?

Vil du ikke ha politikere som gir deg en frist for å føde dersom du vil ha barnehageplass? Da bør du kanskje ikke stemme på de som innførte det!

I den frekkeste kampanjen jeg har sett så langt i valgkampen, kjører Oslo Arbeiderparti frem et spørsmål om du vil ha politikere som gir deg en frist til å føde - om du vil ha barnehageplass. Svaret på det tipper jeg er nei.

Da bør du ikke stemme Arbeiderpartiet. Ikke bare fordi Arbeiderpartiet vil innføre eiendomsskatt, og dermed skattelegge private barnehager slik at det blir mindre lønnsomt å bygge flere i Oslo.

Men fordi det var Arbeiderpartiet i regjering som innførte lovfesta rett til barnehageplass - med fødefrist 31. august. Hvorfor?

Det var den eneste metoden de kunne bruke for å påstå at de hadde oppfylt løftet om full barnehagedekning, og deretter en lovfesta rett til barnehageplass. Ikke ta en Høyre-politikers ord på det - les den rødgrønne regjeringens beskrivelse av det her:

Regjeringen foreslår å innføre en lovfestet rett til barnehageplass fra august for alle barn som har fylt ett år innen utgangen av august. Barn skal ha rett til et barnehagetilbud i den kommunen det er bosatt. Retten skal tre i kraft fra 2009.

Vil Arbeiderpartiet i Oslo være i stand til å gi barn født 1. september i år barnehageplass? Tja. Mest sannsynlig like mange som Høyre. Det er mange barn født etter 1. september som får barnehageplass av ulike grunner. Oslo kommune sørger for barnehager så fort det lar seg gjøre. Herunder ligger det å regulere for og godkjenne privatdrevne, kommunalt finansierte, barnehager. De rødgrønne kan takke private utbyggere for å i hele tatt kommet opp i så stor utbygging at mange steder i landet er det overkapasitet.

Så ikke i Oslo. Tilflyttingen til Oslo gjør det krevende å holde tritt, men det bygges hele tiden. Men Arbeiderpartiets hatske forhold til private omsorgstjenester kan føre til at privat utbygging uteblir. Selv om de fleste som har sine barn i privat barnehage, og det er faktisk de fleste i Oslo, er fornøyd med barnas barnehage, så er ikke Raymond Johansen fornøyd. Han har i klartekst sagt at de private barnehagene med han som byrådsleder ikke vil få lov til å organisere seg som de vil. Han krever at de skal ha samme bemanning, lønn og pensjonsordninger som kommunale. Engasjerte foreldre som startet barnehage i mangel på egen barnehageplass, som Trygge Barnehager, og har hatt suksess, blir kalt for barnehagebaroner og skal "tas". I tillegg skal han samarbeide med SV, som krever at alle nye barnehager skal være kommunale. Private barnehager defineres som næring, og vil få Arbeiderpartiets eiendomsskatt. Inntekter disse barnehagene ellers kunne brukt til vedlikehold eller gøyale tiltak for barna, vil Arbeiderpartiet ha for å prioritere til andre ting. Tror du private vil bygge ut mer i Oslo med et slikt styre og at kommunale barnehager vil opprettholde kvaliteten uten konkurranse fra alternativene?

Tro gjerne det. Men hvis du ikke vil stemme på politikere som innførte fristen for å føde for å få barnehageplass, så bør du styre unna Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Les Gunnar Stavrums kommentar: Uten private stanser barnehagene

La meg også minne om at løftet kommer fra samme parti som lovet 12 000 flere sykehjemsplasser i regjering. I løpet av åtte år leverte de 567 plasser. Talk is cheap.

Likestillingsparadokset

Hvor ble det av alle kvinnene, spør leder av den sosialdemokratiske tankesmia Agenda, Marte Gerhardsen i VG. Hun vil tvinge privat næringsliv til å ansette flere kvinner i lederposisjoner, ellers må det få konsekvenser.

Sosialdemokrater tar gjerne æren når Norge kåres til verdens mest likestilte land, og mener dette skyldes bruk av statlige virkemidler. Men så viser det seg altså at Norge på tross av dette har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked, der kun 13 prosent av topplederne i privat næringsliv er kvinner, rundt 40 prosent av kvinnene jobber deltid, og har et uforklarlig høyt sykefravær – på tvers av alle sektorer. Når Norge havner på 50. plass i en oversikt ILO har laget over lederkjønnsbalansen, bak land som Filipinene, Jamaica og Colombia, mener Agenda at dette skyldes svikt i virkemiddelapparatet. Men å straffe bedrifter for manglende  kvinner i toppledelsen er å straffe bedriftene for resultatene av et utdatert sosialdemokratisk virkemiddelapparat.

Tvungen pappapermisjon, kvotering og straff for styrer som ikke ansetter kvinner, er virkemidler som skal korrigere resultatene av valg som ble gjort allerede ved valg av studieretning. Utdannelse påvirker arbeidsmuligheter, lønn og dermed fordeling av ansvar hjemme. Hele 95 prosent av de som velger tekniske fag er gutter, og 85 prosent av de som velger helse og sosial er jenter. Gutter velger fagretninger som gir muligheter for flere karriereveier og høyere lønn, og jenter velger fag som garanterer en tariffbasert jobb i offentlig sektor. Dette gir utslag når de stifter familie. Den som tjener minst, blir ofte hovedansvarlig for barn og hjem, fordi det taper familien minst på. Kvinner som reduserer sin arbeidstid når de får barn, fortsetter ofte å jobbe redusert lenge etterpå. Dette får selvsagt konsekvenser for karriere og økonomi for kvinnen selv, men også for utvalget av kandidater til lederstillinger. Selvsagt kan man lede en bedrift med redusert arbeidstid. Men det er unntaket, ikke regelen.

Skal vi endre dette må vi jobbe med å skape reelle, fordomsfrie valgmuligheter der det er like naturlig for gutter å velge helse og omsorgsfag, som at jenter velger realfag. Dessuten må karriereveier innen helse og omsorg bli mer mangfoldig og privat initiativ ønskes velkommen. Det er ikke alle som fristes av en fremtid som fast ansatt i kommunen. Lar vi kvinner bli gründere innen den sektoren der de er flest, kan det hende vi snart ser velferdsinnovatører og barnehagebaronesser som venstresida kan hylle som entreprenører og ledere. 

Innlegg i VG 30.8.2015 - ikke publisert på nett.